Denne siden kan inneholde links til partnere som støtter oss hvis du handler fra dem.

På min jobb, skinner alltid solen. Himmelen er alltid blå. Stjernehimmelen klar og overveldende. Bokstavelig talt. Men på jobben min skjer det mye som ikke så mange vet. Skjellsettende opplevelser. Nå skal jeg fortelle om en av dem.

Først må jeg fortelle noe om jobben min. Noe de færreste vet. Når vi kommer på jobb, vet vi ikke hvem vi skal jobbe med. Selv etter 26 år kan jeg risikere å fly med helt ukjente mennesker. Derfor er vi blitt helt rå til å danne raske team; team som skal være sterke nok når det kan handle om liv eller død. Vi skal tåle hverandre i en trang tube ti tusen meter oppi lufta. Uten at vi vet noen ting om hverandre. «Er du lykkelig? Ble du skilt i fjor? Har du barn? Krangler du mye med mannen din? Har du en førsteklassing som strever på skolen? Mistet du moren din i forrige uke?» Slike spørsmål som er så private, som man på en arbeidsplass der man ser hverandre hver dag, bare vet. I allefall en eller to fortrolige vet. På min arbeidsplass er det opp til en selv hvor mye man vil fortelle om seg selv.

For meg har det vært fint; at jeg har kunnet være hvem som helst uten at noen visste at jeg kanskje hadde det kjipt på hjemmefronten. Da slapp jeg velmenende råd og bekymrede blikk. Jeg kunne «ta på meg flyvertinnesmilet» og være en tilsynelatende lykkelig og velfungerende person ingen visste hadde grått meg i søvn natten før. Samtidig kan man også velge å fortelle om gråtingen dagen før. Og da blir man alltid møtt. Alltid sett. For vi vet vi er så avhengig av hverandre. Ofte på andre siden av jorden.

Slik får vi vite ting om hverandre som man på andre arbeidsplasser kanskje aldri forteller en kollega. Og det er helt uforpliktende, for man ser hverandre kanskje aldri igjen. Man har ingen mulighet for å følge opp. Det gjør også at det blir mindre forpliktende å fortelle om sine innerste tanker. Og problemene man kanskje har hjemme. Det har gjort at jeg i dag, etter 26 år, sitter med en rekke sterke menneskehistorier og en av dem skal jeg fortelle om nå.

Jeg fløy langruter, dvs til Nordamerika og Asia og hadde store tidsforskjeller i kroppen. Når man flyr slik på tvers av tidssonene, både øst og vest, får man et ubehag i kroppen, både fysisk og mentalt. Man er kvalm og uvel, blir lett irritabel med søvnproblemer, kan få mage-og tarmproblemer og det er lite som minner om det glamorøse flyvertinnelivet som blir fremstilt i media. Samtalene oss imellom handler ofte om hvor mye vi har sovet og om vi har bæsjet. Ikke om den siste vesken til Louis Vuitton.

Slik var det også denne dagen jeg skal fortelle om. Jeg var i Chicago. Hadde kommet inn til byen på ettermiddagen dagen før og skulle hjem etter 24 timer. Når det er ettermiddag i Chicago er klokken over midnatt norsk tid. Jeg var alene med tre barn og hadde det tøft på hjemmefronten. Det var et puslespill hjemme som sjelden gikk opp. Derfor hadde natten før vært brukt til trøsting av en frustrert tenåring, laging av sjørøverkostyme  til minstemann som skulle ha karneval i  barnehagen og vasking av tøy og preparering av mat til mine fire dager borte. Jeg stupte derfor rett i seng etter å ha inntatt en posesuppe medbragt fra Norge. Når man legger seg tidlig, våkner man selvfølgelig også tidlig. Lenge før morgengry. Man vet man skal fly hele den påfølgende natt, så stressnivået er skyhøyt. I Chicago åpnet min yndlingsfrokostcafè klokken seks. Da hadde jeg vært våken i fem timer allerede. Men de har verdens beste havregrøt. Det hjelper. Jeg tok med meg en bok og aviser fra i går og satte meg ved vindusbordet for å se nabolaget våkne.

Turen over til Chicago hadde vært fin. Vi jobber i to team ombord på de store flyene. En gruppe foran på business og en gruppe bak på turistklasse. Underveis har vi lite med hverandre å gjøre. Dine bånd blir derfor knyttet med akkurat det teamet du jobber med, på akkurat den flyvningen.

Utenfor vinduet på caffèen så jeg vår danske purser. Jeg hadde aldri møtt henne før og vi hadde jobbet i hvert vårt team på veien over havet. Jeg visste navnet hennes og vi hadde selvfølgelig hilst. Ellers visste jeg ingenting. Visste ikke engang om hun var hyggelig. Hun hadde dog et godt smil. Dèt hadde jeg lagt merke til på veien over Atlanteren. Jeg kjente motstand; jeg ville sitte alene og nyte grøten og avisene. Jeg ville ikke sitte og snakke med en jeg ikke kjente. Ikke akkurat i dag. Jeg bestemte meg for å gjøre noe jeg er veldig dårlig på: avvise henne dersom hun kom og ville sette seg. Sette grenser for meg selv. Si det på en hyggelig måte. Men si det som det var; at jeg hadde behov for å sitte for meg selv. Hun så litt sliten ut, men hvem gjør vel ikke det etter en søvnløs natt og en altfor tidlig morgen? Omtrent slik forløp samtalen seg:

Purser:               -Hei, kan jeg sette meg her?

Jeg (nervøs)      – Vet du, akkurat idag har jeg litt behov for å sitte alene. Håper det er   greit? Det har ingenting med deg å gjøre.

Purser:                – Jeg setter meg allikevel. Jeg må.(Helt alvorlig. Veldig bestemt)

Jeg (overrasket) – Javel, sett deg da. (Hvilken del av grensesettingen var det hun ikke forsto, mon tro? Med denne starten, hva i alle dager skal vi snakke om? Jeg orker jo ikke!!)

Purser:                – Mennen min døde i natt. Kapteinen banket på døren min klokken to i natt og fortalte det. Han har vært syk en stund, men det var ikke livstruende. Jeg fikk beskjed det var trygt å reise på jobb. Vi har vært gift i over tjue år. Jeg er helt knust. Jeg må være sammen med noen i dag.

Jeg (gulp)           – Vi skal være sammen i hele dag. Jeg henter en kaffe til deg.

På vei til disken gikk en million tanker gjennom hodet. Jeg har tidligere jobbet med mennesker i krise, og jeg tok frem alle mine erfaringer fra Fransiskushjelpen, stedet der jeg jobbet i et år for jeg begynte å fly. Der man pleier døende som har bestemt seg for å dø hjemme. Jeg hentet frem alle samtaler jeg hadde hatt med sørgende pårørende. Samtidig var dette annerledes: I Fransiskushjelpen hadde jeg blitt kjent med den døende og de nære. Min sørgende purser visste jeg ingenting om. Annet enn at hun hadde et godt smil.

Vi tilbragte hele dagen sammen. Det var gråt og latter og varme klemmer. Det var fine historier, triste historier og morsomme historier. Om mannen som var død. Om barna deres. Om mine barn. Om våre liv.

Jeg husket jeg hadde lært noe om behovet for en pause i sjokket og sorgen. Jeg var jo heller ikke en nær person for henne og det var viktig for meg at hun ikke skulle føle seg innvadert. Jeg skulle bare være en overlevelse. Akkurat den dagen, før hun skulle hjem til sine barn. Og de nærmeste. Jeg skulle bare hjelpe henne å komme seg gjennom dagen uten å knekke sammen.
Vi shoppet og hun handlet mange klær jeg er sikker på hun aldri har tatt på seg siden. Vi prøvde hatter og lo så vi nesten tisset på oss. Dèt var pausen hun trengte, før gråten igjen tok henne. Det var en intens dag. Jeg glemmer den aldri.

Hun ville jobbe hjem. Ville ta på seg uniformen, ønske folk velkommen ombord, hjelpe sure passasjerer med bagasjen som ikke fikk plass, servere gin/tonics med det gode smilet sitt. Vi prøvde å verne henne som best vi kunne. Sto samlet. For denne gangen handlet det om liv eller død. Om død. Og vi var et team. Et team med sterke bånd. Selv om vi ikke kjente hverandre.

Da vi nærmet oss København og barna hennes, kom hun ut av skallet. Hun løp ut av flyet i favnen på sin ene sønn.

Jeg har ikke sett henne siden. Men jeg vet hun fant kjærligheten på nytt etter noen år. Det varmer meg. Og jeg bærer minnet om den dagen videre som noe fint. Om livet. Om oss mennesker og om behovet for tilhørighet. Det tenker jeg ofte på med passasjerer om bord. Særlig de som er sinte og sure. De bærer kanskje på en historie. En historie der de egentlig trenger et trøstende blikk eller hjelpende hånd.