*Dette, mitt første reisebrev er så blottet for sensasjonelle begivenheter og dramatiske vendinger at det var tvingende nødvendig å starte det hele med en disclaimer om at du ingenlunde vil ha noe særlig utbytte utover tidsfordriv av videre lesing. Busstur across the pond BusyBee hadde tilbrakt helgen flaksende land og strand rundt i Nord-Norge på anbudsutsatte WF-ruter til steder han knapt visste eksisterte. Etter en kjapp tur hjemom for å bytte koffert og slenge seg nedpå litt var det klart for en høyst allminnelig busstur over fjorden fra BGO til LHR med BA mandag formiddag. Som edelt medlem i *A, men statusløs stakkar i OneWorld var det bare å mentalt forberede seg på å sitte bakerst i kvegklasse sammen med de vanlig dødelige. I beste fall håper man på å unngå bleieskift og bare føtter i umiddelbar nærhet, og støykansellerende hodetelefoner holder forhåpentligvis den verste støyen fra folkedypet og de mørkeste ønsketanker om flystyrt noenlunde i sjakk. Livet byr på så mange utfordringer, så også denne ble tatt på strak arm og med friskt mot. Det var inntil det under innsjekk på ba.com dukket opp et hyggelig spørsmål om man ikke heller hadde lyst til slippe unna disse stakkarslige kvegpassasjerene og spise kirsebær med de store på Club Europe for den nette sum av 415 NOK. Høflig som man er - vil man jo ikke skape unødige problemer nå som de har tatt seg bryet med å tilby dette - hadde jeg vel knapt noe annet valg enn å takke ja. Det ville vært like uhørt som å avslå tea and biscuits når man ikke har lyst på noen av delene. Så da var det ikke annet å gjøre enn å kaste rundt seg med kredittkortnummre og utløpsdatoer, og glede seg til halvannen time med sivilisasjon på rad 2 sete C. Sekunder senere tikket det inn en epost om at "It's time to fly, BusyBee" Hit, men ikke lenger Men man er som kjent aldri lenge i paradiset. I det BusyBee flyr lavt inn på BGO og av ren refleks er klar for å skli gjennom Fast Track kommer reisens første kalddusj. Mens BusyBee frenetisk forsøker å scanne boardingkortet i FT-slusen, er det tydelig at maskinen mener at denslags verdipapirer som et BA-boardingkort er noe man må lenger ut av landet med. Så da var det ikke annet å gjøre enn å traske slukøret mot kvegkontrollen, mens man med lengsel i blikket ser at SAS-, WF- og DY(sic!)-passasjerene sluser seg inn i avgangshallen fortere enn svint. Etter en lengre kanossagang gjennom noe som føltes som veien til et slakteri sammen med-kveg som skulle til Færøyene, Chania, Vilnius, Szscszszin og andre metropoler, var det endelig klart for boarding. Endelig skulle klinten skilles fra hveten - og gleden var derfor stor over at personalet i gaten praktiserte priority boarding like alvorlig som britene tar tea and biscuits. Etter å ha sagt "Sorry, sorry, sorry, I'm terribly sorry" til hver eneste passasjer man passerte var det endelig tid for å stige inn i Club Europe. Imperialistisk mimremodus Velkomsten i klubben var framifrå - ytterjakken ble hengt i skapet, og det viste seg at BusyBee skulle ha hele seteraden for seg selv. Som seg hør og bør var midtsetet erstattet av et praktisk avlastingsbord, og det eneste som manglet var et ørlite glass med bobler for å ehh....roe nervene før takeoff. Dernest var det bare å lene seg tilbake og vente på at kjenningsmelodien Flower Duet skulle sette en i riktig britisk-imperialistisk mimremodus om fordums storhet. Vel oppe i luften, ni minutter før avgangstid, ble BusyBee traktert etter alle kunstens regler, med den vennligste britiske høflighet. Dagens meny var en continental (sic!) frokost, selv om klokken altså nærmet seg 12.00. Nuvel, b-menneske som man er, så er vel ikke en sen frokost det mest helsprø man har vært med på, og i kombinasjon med et par glass bobler skulle det vel være til å holde ut. At BusyBee valgte sort kaffe i stedet for en deilig kopp te, skyldes utelukkende den nevnte diagnose som b-menneske. Den vennlige flyvertinnen forsøkte i alle fall å skjule himlingen med øynene som best hun kunne. continental potpurri med litt av alt, men smakfullt var det Resten av turen i A320-maskinen gikk bemerkelsesverdig stille for seg. Man hørte selvsagt antydninger til ståhei og leven fra bak i kabinen, men siden BA-gardinene er sydd i tykt stoff dempet de den verste støyen. Et fiffig akrobatisk grep fra pilotene var at de en periode tydeligvis helt ubesværet fløy baklengs, noe som gikk ubemerket hen, og kan nok tilskrives den stoiske britiske ro. Nede på bakken, noe forsinket på grunn av særdeles lavt skydekke selv til London å være, fikk vi gleden av en hyggelig sightseeingtur gjennom opptil flere bydeler i London, og det meste av flyplassen. Og da purseren opplyste at vi sto parkert på innland og skulle busses, var vi det ikke få av oss der fremme i Club Europa som konkurrerte om å himle mest med øynene. Heldigvis viste det seg at de hadde flere busser, og kvegklassen ble høflig hold tilbake på flyet, slik at vi 8-10 som hadde reist på Club fikk en buss helt for oss selv. Da opphørte såklart all øyehimling umiddelbart, og vi mesket oss med hver vår seterad i leddbussen under hele kjøreturen inn til terminal 5. For å gjøre et langt reisebrev kort: Man får ikke mer luksus og glede enn man lager selv, og 415 kroner for en frokost, et par glass med bobler og egen leddbuss er i alle fall ikke blodpris. Om BA i tillegg makter å slenge inn litt fast-track i pakken, så er det slett ikke et dårlig produkt man får på en ellers ganske så lite begivenhetsrik reise som en busstur fra BGO til LHR.
he-he, veldig bra! Humoristisk og med glimt i øyet og det viser seg igjen at ett godt reisebrev ikke nødvendigvis trenger å være fra en jorden-rundt reise!
Dette var holdt i en munter og fin tone. Jeg håper at du også tøyset litt med det polske språk som stort sett bare bruker czs overalt, hvis ikke blir det polskkurs. Zczmilefjecz.
