American er det siste amerikanske selskapet som har First internasjonalt. United F internasjonalt rakk jeg aldri å oppleve. Når man leser review av American F så fremstår det som en lidelse, men det må jo prøves. I august postet @Figaro en potensiell MR fra BUD til EZE som kunne gi 1000 TP. Altså 2/3 BA Gull (Emerald). Det krevde imidlertid knoting med ITAMatrix som ikke er verdens mest brukervennlige verktøy. Etter forsøk på knoting, posting og svar fra @Figaro forbarmet vedkommende seg etterhvert over meg og ga litt mer hjelp direkte. BUD-LHR-DFW-MIA-EZE t/r ble booket. Nå er jeg i skrivende stund i Admirals club på EZE og dermed halvveis. Siden American F ikke er det mest omtalte her inne, så tenkte jeg å dele noen tanker. Det blir trolig en merkelig blanding av kronologi og løse tanker, så får vi se hvordan dette ender.
Lounger Pt befinner jeg meg altså i Admirals Club på EZE. Som er «standard loungen» til American. Det er imidlertid en god del hakk over SAS sine lounger i USA. Mye forskjellig mat og bra mat, herunder et stort utvalg av empanadas, som var gode. Og en bra dusj. Loungen på BUD er omtalt i posten min i https://insideflyer.no/forums/threads/god-lørdag-morgen-fra-hnd.18877/#post-481277 På LHR T3 ble jeg kvelden før når jeg skulle bytte boardingkortene mine fra Ungarske handlingsselskapet til American (for å unngå forvirring i USA) fortalt at jeg kunne gå til Cathay F og BA F sin lounger på T3. American hadde i øyeblikket bare en Admirals club, hvor Flagsip først var under oppussing. Besøket mitt hos Cathay er omtalt i posten min i https://insideflyer.no/forums/threads/god-sommermorgen…-fra-koh-samui.18881/#post-481387 Dim sum og Benedicts i restauranten Når jeg etter å ha spist frokost i Cathay F sin restaurantdel og nytt livet ellers der på nytt skulle forsøke å få American boardingkort (det er visst en regel om at mer enn 24 timer før er det ikke mulig å skrive ut boardingkort mer enn en gang), gikk til Americans lounge ble jeg igjen fortalt at det ville være bedre å besøke Cathay eller BA. Det er så bra når de virkelig ønsker å vise frem det beste de har. Og så veldig annerledes enn SAS skiftleder på SFO som forsøkte å sende meg til United Club, og når jeg spurte om ikke Polaris var åpen, nektet for det. Og tilsvarende med SAS innsjekkingspersonale på IAD, ORD og EWR. Når jeg kom til DFW hadde jeg 2t18min fra ankomst fra LHR til avgang MIA. Jeg kom til terminal D og skulle fra terminal A. Halvannen time før avgang hadde jeg passert passkontroll (0 kø), fått bagasjen, levert den igjen og kommet meg gjennom security til terminal D. DFW har for øvrig visstnok ganske unikt et system hvor man ikke behøver å hente bagasjen og sjekke den igjen hvis man skal direkte videre internasjonalt (man må gjennom passkontroll). Siden jeg skulle via MIA gikk ikke det. Jeg tenkte at jeg skulle gå en tur innom Flagship First loungen i terminal D bare for å speide litt før jeg skulle tilbake noen dager senere. Når jeg kom inn ble jeg ønsket velkommen og når de så at jeg fløy internasjonal first la de på ekstra smilebånd (Det samme skjedde morsomt nok også når jeg besøkte admirals club i terminal A for en kort liten tur etterpå). Jeg fikk beskjed om at jeg kvalifiserte til Flagship first dining. Som er en restaurant del inne i loungen. Litt forvirrende er Flagship first for business og first til Europa, Asia og søndre Sør-Amerika+Emerald. Mens flagship first dining er kun for First til Europa, Asia og søndre Sør-Amerika. Jeg lurte på når jeg måtte gå og om jeg egentlig hadde tid til å spise. Jeg fikk beskjed om at det tok ca 15 med airtrain til terminal A og ble insisterende hølig fulgt bort til restaurantdelen hvor dragen ble fortalt at jeg ikke hadde så mye tid. Som igjen tok meg til et bord hvor det kom en servitrise. Som var så hyggelig amerikansk serviceminded som det er mulig å bli. Jeg blir fortsatt i godt humør 4 døgn etterpå ved å tenke på opplevelsen. Alle var åpenbart stolte av loungen og restauranten sin. De ville virkelig skape et godt inntrykk. Jeg var eneste gjest, trolig pga tidspunktet. Først fikk jeg brødservering. Som var en enhver Michelin restaurant verdig. Det var et designerbrød i en form hvor jeg fikk en forklaring om kokken og ideen, og tilknytningen til DFW. Det smakte også godt. Så hadde jeg bestilt en liten forrett. Det ser ut som noe amerikansk frityrstekt noe, som det for så vidt var, men inni var det svært fersk sjømat som var perfekt behandlet, med tilhørende saus. Når jeg kommer motsatt meg i morgen har jeg mer tid, så da gleder jeg meg til å spise meg gjennom mer av menyen. Jeg var kort innom Admirals Club i terminal A, etter å ha tatt Airtrain. Den virket også bra.
American flagship first, som det heter fullt ut på fint, har dedikerte innsjekkingsområder på de største flyplassene herunder LHR, DFW og MIA som jeg passerer gjennom. Der skal man visstnok også bli fulgt gjennom security. Jeg prøvde det ikke på LHR etter å ha sovet en natt der, da jeg allerede hadde boardingpass og det ikke var noe kø i priority security. På DFW var det lengre å gå til innsjekkingen enn å komme seg gjennom security, så prøvde det ikke der heller. Får se i morgen på MIA om jeg tester det ut. På EZE er det ikke noe spesielt. De har imidlertid et system hvor man må oppgi navnet sitt, som blir sjekket mot en liste på papir for å komme inn i priority køen for innsjekk. De sniker helt vilt her nede, så sikkert nødvendig. Ingen priority i sikkerhetskøen heller. Men ikke så verst. Jeg kom halv seks til flyplassen og det er før rushet. Nesten alle flightene går fra ti på kvelden og utover, og da kan det visstnok bli ganske mye folk. Når jeg sjekket inn, hvor innsjekken var i full sving når jeg kom, fikk jeg bare en bagasjelapp. Hvor det stod alle fire flyplassene kofferten min skal på tur til. På vei ned fikk jeg to. Med tre på den første og EZE på den siste. IT og printsystemet til American klarer tydeligvis en flyplass ekstra. Uber fungerer forøvrig fint i Buenos Aires. Jeg bestilte en Uber til flyplassen og ble hentet av Nelson. Som hadde nesten 10.000 og 5 blank i rating. Det har jeg aldri sett før. 4,97 er vel ikke uvanlig, men man skal ikke mange gretne folk før man ikke klarer 5.00. Han var superhyggelig, så skjønte imidlertid fort at det var vanskelig for folk å gi ham noe mindre enn 5. Bilstandarden er en litt annen en man er vant til. Kravet for UberX er ikke eldre enn 2004. Nelson kjørte en VW Up.
Ombord Det var et stykke å gå til gaten på LHR, så når jeg kom var F nesten full allerede. Jeg inntok 1J. Det er to rader med 1-2-1. Et av setene var opptatt av en kaptein i full uniform, så reiste passiv. Ellers var det noe som virket som et par bak meg på hver side av midtgangen. Og en dame som ble oppgradert rett før avgang over midtgangen for meg. Det er mye plass til hvert sete. Og setet har en funksjon hvor man kan svinge stolen. Man sitter rett frem under avgang og landing. Underveis svinger man setet noen grader med beina innover mot veggen i en reverse herringbore. Og så er det en funksjon hvor man kan svinge setet 90 grader slik at man har ansiktet rett mot vinduet. Da kan man slå ut et lite bord (som er et annet bord enn det man spiser på) og bruke det som skrivebord. For så vidt totalt unyttig, men en veldig spesiell følelse og sitte rettvendt mot vinduene (man har 3 stykker) og se skyene passere på en litt annen måte enn vanlig. Og da er man veldig isolert i en hule fordi veggen, man har bak mot naboen er så høy at man ikke ser naboen. Kort tid etter boarding kom pursher. Som skulle jobbe som en av to i F. Hun forklarte at hun hadde mistet stemmen, som skapte noen interessante annonseringer (tenk kvinnelig gudfaren). Så innledet hun med «og du er?». Jeg har ikke noe behov for å bli tiltalt med navn, men hvis man ønsker å bruke navn, så hadde det kanskje ikke vært unaturlig å sjekke navnet mitt før hun kom til meg. Og hun sa det på en sånn måte som det kunne høres ut som at jeg hadde sneket meg inn i F. Jeg fikk imidlertid redegjort for hvem jeg var, og da kom det «å, ah, ja, jeg husker deg fra listen jeg så på i går kveld». Hun gikk imidlertid rett på fornavnet mitt. Nå kan flymunda ikke uttales fornuftig på noe vis av en amerikaner, men de fleste spør om det er greit å bruke fornavn. Jeg ble imidlertid uansett ikke senere tiltalt med navn, hverken av pursheren eller den andre vertinnen. Den andre vertinnen brakte maten, hvor brakte er det mest presise verbet. Jeg lurer på om de første ordene falt et sted rundt hovedretten og det første smilet kom et sted rundt desserten. Etter hvert tødde hun litt mer opp. De jobber jo først en flyning som går tidlig ettermiddag fra USA, kommer frem på morgenen europeisk tid, som er rundt midnatt USA, skal så forsøke å sove litt, og så sikkert fly tilbake etter 24 timer, hvor de da starter på jobb det som er litt etter midnatt USA tid. Jeg hadde neppe sprudlet veldig jeg heller. Men alle andre F-jobbene klarer på et merkelig vis å sprudle til alle merkverdige timer, så det virker litt rart. Crewet fra DFW til MIA som gikk med 787-9 i 1-2-1 konfigurasjon, som selges som business internasjonal og domestic First i USA var det klart hyggeligste. De var absolutt helt på høyden. Crewet MIA-EZE var som SAS C på en dårlig dag. Som beskrevet ovenfor var American på bakken ekstremt serviceminded. Det var smil, det var entusiasme og profesjonalitet. Kontrasten til opplevelsen i luften var veldig merkelig.
Hvem reiser på ferie fra full sommer i Buenos Aires (det er +\- 30 grader her) til Cancún (med 25 grader skal man tro grafikken)? Aerolinas Argentinas sender en hel A330.
Nattflighten fra EZE til MIA, med avgang 21.50 og ankomst 05.00 tok seg veldig opp servicemessig. Når jeg kom ombord og før jeg fikk satt meg ned kom pursher og ønsket velkommen tilbake, og "husker du meg, jeg brakte deg hit", og tok meg i hånden. Han jobbet på motsatt gang på vei ned. Når jeg ba om sparkling water, så "å ja, du drikker det". Det var ikke samme crew, men Pursher og en i C var de samme. Hun som tok seg av meg var også svært hyggelig. De fire i midten bestod av to eldre amerikanske par iført munnbind. Mannen bak meg ba om kaffe før avgang, noe han fikk, og også spørsmål om påfyll. Litt utradisjonell pre-boarding drink, men de var svært tilpasningsdyktige der foran. Siden vi var i Sør-Amerika, så startet boarding over en time før avgang. Det var manuell sjekk av bagasjen til alle passasjerene, som tar sin tid. Om de behandler F spesielt "bra" vet ikke jeg, men det var en sjekk av typen, åpne glidlås, kanskje løfte på et par ting, og så lukke glidlås igjen. Hva de så etter, eller hva de hadde troen på at de skulle finne er litt uklart. Kapteinen ønsket etter hvert velkommen. Han forklarte at det ville riste litt, så de ville ha på fasten seatbelt mye under turen. Det viste seg at det var på konstant, i hvert fall det jeg registrerte. Kapteinen ba spesifikt alle om å holde seg i sin klasse og bare bruke toalettene i sin klasse. Det ble begrunnet med sikkerhetshensyn. Det var litt uklart om han mente helse eller sikkerhet, men det er første gang jeg har opplevd en kaptein som håndhevet klasseskillene så klart. F-kabinen på Americans 777-300 ER har den svakheten at det er for lite håndbagasjeplass. Sistemann får ikke plass til håndbagasjen, men får den plassert litt lenger bak. Hos LH F både 747-8 og A380 har man et stort skap hver i tillegg til overhead bin på i hvert fall 747-8. Jeg fikk tatt noen bilder menyen. Først varme nøtter (bildet er fra LHR-DFW. På EZE-MIA var det champagne i ordentlig glass). Røkelaksen var ordinær. Den var vel trolig chilensk. Maissuppen var bra, med grillede maiskorn. Biffen var litt tørr, men sammenligningsgrunnlaget mitt fra dagens lunsj var uansett litt vanskelig å leve opp til. Jeg forlanger ikke langtidsstekt kjøtt på åpen flamme. Is og varm brownie blir aldri feil. Siden det var en nattflyning på 8t45min var de flinke til å servere maten raskt. Det var de også på nattflygningen fra MIA til EZE. Kanskje litt merkelig var de også like raske på dagflyningen fra LHR til DFW. Når det var tid for soving, så spurte jeg om pysjamas. De hadde glemt å dele ut når vi kom om bord. Jeg fikk en annen pysjamas enn på de to tidligere flighetene. Den jeg hadde fått tidligere var delvis laget av resirkulerte flasker. Bra miljøtiltak, og sikkert ok hvis folk ikke tar med seg pysjamasene, men jeg er ganske skeptisk til å sove i kunst. Den jeg fikk nå tror jeg var av den gamle typen, som føles mer som ren bomull. Jeg hadde tenkt til ikke å ta med meg pysjamaser nå på veien hjem, da to var mer enn nok, men da ble det en tredje av den andre typen. Sengen ble ikke redd her heller, men jeg ble spurt om jeg ville få hengt opp skjorten min, mens jeg sov. Sengen er mer enn lang nok. Imidlertid den klarte smaleste F-senger jeg har sovet i. Det var ikke mulig å ha armene ved siden av kroppen, mens man lå på ryggen. Setet blir heller ikke helt flatt, som gjør at det ikke er behagelig å ligge på magen. Madrassen er ikke helt LH F, men mange hakk over SAS C. Dynen er alt for kort, men grei nok, og man får også et teppe som man kan skjøte med oppe eller nede. Puten var veldig bra. Så god at man kunne sove på siden med B&O hodetelefonene slik at det var behagelig og uten man var redd for å knuse hodetelefonene. Jeg sov i nesten et strekk fra desserten var inntatt til jeg våknet av at de rundt meg fikk frokost en time før landing. På flighten ned var flesteparten av passasjerene i F spansktalende. På vei opp var alle engelsktalende tror jeg. Crewet snakket imidlertid spansk seg i mellom. På MIA er det veldig sør-amerikansk. Det har kanskje en sammenheng med at de kommer inn til terminal D mange American maskiner tidlig om morgenen sydfra. Bare fra EZE har American 3 nattflighter i høysesongen. Min maskin kom heldigvis som en av de første og det var begrenset med kø i passkontrollen. Etter å ha plukket opp bagasjen og levert den, så gikk jeg ikke til køen for transfersecurity, men la ut på leting etter Flagship first check in. Det er jo ikke lagt opp for at man skal gå dit, men etter hvert fant jeg et lite område hvor det var satt opp skillevegger. På utsiden stod det en ganske utspjåket mannlig drage med forgylte teatersperrebånd. Jeg ga ham bunken av boardingkortene mine, som han ikke helt forstod, men han gikk inn og kom tilbake med en dame som ønsket meg velkommen. På innsiden var det ikke linke swanky som bildene på nettsidene til American, men det var noen designer lenestoler og to sjekkinnskranker. De to damene lurte forsiktig på om transfersecurity var stengt, men synes det var hyggelig at jeg hadde tatt turen. Fra det lille avlukket ble jeg ført inn foran køen for security. Som ikke-amerikaner uten TSA pre eller Clear, eller noe annet fancy, så er security i USA litt håpløst, da de i svært liten grad har priority for statuskunder. Her funket det imidlertid veldig bra. Flagship first loungen ligger inne i Admirals club. Man får et plastkort nede i resepsjonen, som man viser for å komme videre inn. Det er en ganske stor lounge, men det er bygget slik at den bukter seg rundt som gjør at den virker ganske rolig. Det alle helligste, Flagship first dining, åpner først etter at flyet mitt går. De hadde imidlertid en egg-kokk i den vanlige delen, som laget en god omelett, så da er jeg fornøyd. Bra dusj. Flyet mitt til DFW som stod rett nedenfor plassen min i loungen kom fra Rio.
Spennende å lese litt om American F, kan ikke huske å ha sett noe særlig reisebrev fra dem før. God inntjening av Tier points dette må jeg si, kjekt å ha gullkortet nesten i boks på en tur
MIA-DFW Flightene DFW-MIA og andre veien gikk med 787-9. Tror det er eneste som går med widebody. Ellers er det A321. Flygningene fra MIA til Sør-Amerika går på natten, står på bakken ute og kommer hjem neste morgen, så det virker som en måte å bruke maskinene på mens de står på MIA i løpet av dagen. Boarding var litt småkaotisk. American har 9 boardinggrupper. Gruppe 1 på en innenriks er domestic First og AA executive Platinum. Det blir ganske mange på en 787-9. Hvor alle tror at alle andre har en lavere boardinggruppe. De er ganske nye og har et bra sete. Vi brukte 2t til MIA og 2t45min tilbake, så fikk ikke testet så mye. Vi fikk herunder ikke sengetøy, som jo kanskje ikke er så rart. De er laget sånn at de er svært private. Man ser føttene til den som sitter på skrå foran, men ikke noe mer. Det var en fin tur hvor vi tok av østover utover mot Miami Beach, men svingte tidsnok. Så tilbake over byen før den plutselig slutter og blir sump. Ut over Mexico gulfen. Og så til slutt med Dallas ved i innflygningen.
AA leverte en veldig bra avslutning Tilbake i Flagship First dining på DFW fikk jeg brødserveringen igjen. Og forretten. Tok noen bilder av menyen. Hovedretten, snapper, er den beste retten jeg har fått i noen lounge. Konsept, presentasjon og utførelse var helt topp. Maten er langt over type Polaris, og også bedre enn FCT, La Premiere og TPR. Kanskje Swiss E-gates F-loungen er i nærheten. (ANA, Asiana, Thai F-loungen har egentlig ikke noe særlig til mat synes jeg.) Litt sukkersjokk på slutten (som også var høyst gjennomtenkt og utført). Drikkevaremessig hadde de såvidt jeg kan forstå bedre (les for en ubrukelig bonusnerd dyrere) champagne enn i luften. Smakte ihvertfall godt.
Om bord begynte jeg å få rutinen med stuing av sengetøy. Det ligger i setet når man kommer og det er egentlig ikke noe sted å ha det. Dyne, den lille puten og teppe ble festet med sikkerhetsbeltet på ottomanen. Madrassen ble lagt ned mellom setet og veggen. Under avgang lå det dermed sengetøy litt rundt omkring hos de fleste. Under landing på EZE satt passasjeren ved siden av meg med dyne over seg. Spansktalende crew til Sør-Amerika synes å bety litt andre standarder hos American. På DFW-LHR fikk jeg utdelt ny flaskepysjamas. Susann presenterte seg og ønsket velkommen. En virvelvind av en F-vertinne. Superhyggelig hele veien og virkelig bra. American kan når de vil. I midtsetene foran satt det to engelske damer som hadde vært på forretningsreise knyttet til noe innen underholdningsindustrien. De hadde spist og drukket seg gjennom Flagship First dining og var i godt humør. Hun nærmest meg slet litt med IFE, hvor det var litt uklart om problemene var tekniske eller skyldtes stemningen. For å fikse dette, så satte Susann seg på et tidspunkt på armlenet til en av damene med bena innover, altså strengt tatt i fanget på passasjeren. Hvor armlenet senket seg ned uten at noen synes å merke det. Det var svært god stemning i kabinen. Snittalderen var kanskje 25 år yngre enn på EZE-MIA, avgangen gikk litt tidligere, og det gjorde noe med hele dynamikken. På grunn av hendelsen med armlenet som senket seg, så forstod jeg også at man kunne få sengen litt bredere ved å senke armlenene. Imidlertid da med problemet med at det var litt smalt i skulderhøyde, så armene datt ut av sengen hvis man holdt de i øvre del, da setet er fritt på begge sider. De to engelske damene lurte etter hvert på å gå over fra champagne og vin til drinker, og den ene lurte på en mojito. «Oh no, we do not do that fancy cocktails. I would like to find that airline”. Mojito er kanskje litt optimistisk, men litt rask googling tilsier at det er mulig å få mojito hos opptil flere selskaper, herunder hos Virgin. Jeg bestemte meg for å ofre litt søvn for en film og litt whisky. Neste morgen lurte Nathan, som var den andre foran, på om filmen hadde vært bra. Nathan kunne jobbet i F hos ethvert selskap. Manualene sier noe om hva de skal gjøre, men han var over and beyond. De hadde en ny rett (ikke at jeg vet, men det ble sagt) til forrett som het cajun shrimp. Lite cajun over det og som sjømat ikke helt på høyden. Som @currahee konstaterte, så er det imidlertid vanskelig å konkurrere med norsk vintersjømat. Laksen med crabcake var imidlertid veldig bra. Jeg våknet etter at alle andre hadde fått frokost (ingen hadde husket meg å spørre om jeg ville ha frokost), men fikk tilbud om frokost. Litt fortumlet etter å ha sjekket airmap lurte jeg på hvor lenge det var til landing. Airmap sa 30 min. Susann svarte en time. Etter to minutter kom pursher og sa at det var 30 min til landing. En Continental frokost ble inntatt. Jeg hadde tidligere følt at jeg ikke kunne spise noe annet enn American. Med en rask frokost, litt kø på toalettet fra flere som ble tatt litt på sengen, og stuing av sengetøy så var jeg klar til landing 12 minutter før touchdown.
Det er ikke noe stort tap for verden at American skal slutte med F. Folkene og maten i DFW First Flagship dining på DFW reddet imidlertid opplevelsen, sammen med Susann og Nathan. 8 legg, med 4 i F på 6 døgn med ca 40 timers reisevei hver gang ble nesten litt i overkant. Fordelen er at jeg sov ganske mye da jeg ikke følte at jeg gikk glipp av F-tid ved å sove. Det er også stor forskjell på 8t og 14t i F. Med 8 t rekker man et raskt måltid, maks 6t søvn og så en rask frokost. Om bord har man forholdsvis mye plass, i et ikke veldig bra sete. Det er ingen inkludert wifi for F. Serviceopplegget er under en normalt god C, og godt under f.eks. SQ C. På 4 flighter hadde jeg et veldig bra crew, to middelmådige og et totalt katastrofe.
