Jeg forsøker meg på ett reisebrev, etter ønske fra enkelte her inne. Oppspart CT, 140 000 poeng og 4.400 kr i skatter og avgifter per pers sikret oss en tur til Aruba og Curaçao. Reiseruten er slik: OSL - LHR, SAS klasse C LHR - BOG, Avianca klasse C BOG - AUA, Avianca klasse C AUA - CUR, Insel Air, kjøpt utenom CT CUR - PTY, Copa Airlines klasse C PTY - BOG, Avianca klasse C BOG - LHR, Avianca klasse C LHR - OSL, Avianca klasse C Så hvem er vi? Vi er to barndomsvenninner som har kjent hverandre i 35 år. Vi har de siste årene dratt på en årlig tur for å få litt avbrekk fra hverdagen. La meg starte med reisefølget, hun kaller vi Thelma. Til daglig er hun å finne bak murene, da hun jobber som fengselsbetjent. Thelma er ihuga Hard Rock Cafe fan. Du kan aldri reise på tur med henne uten å oppsøke Hard Rock, hvor shotsglass er fast souvernir. Louise er en tilsynelatende normal dame, med forkjærlighet for sci-fi og teknologi. En skap geek sånn innerst inne. Hun jobber innen IT. Nå har vi fått rom... så to be continued....
Dette reisebrevet gler eg meg til, både til å sjå litt om reisemålet, dessutan er Avianca ein sjeldan fugl her inne og med Thelma og Louise i tospann har eg ein mistanke om at labert humør blir ein mangelvare. God tur!
Dagene bare flyr avgårde her på Aruba. Det er ikke lett å sette av tid til reisebrevoppdatering. Det kan også nevnes at dette er den første turen i business for både Thelma og Louise. På reisen gjorde vi unna de obligatoriske lounge besøkene på Gardermoen og Heathrow. Gardermoen trenger vi ikke si så mye om. Dog når vi ankom Heatrow kom en ansatt bort og spurte om vi trengte hjelp. Da stod vi rett under skiltene etter ankomst og vurderte hvilken av loungene vi skulle starte på. Når vi fortalte dette ble han veldig ivrig, det var lite tvil: gå til united sin lounge. Det var ett øyeblikk hvor vi trodde han skulle følge oss helt bort, for han gikk sammen med oss samtid som han skravlet. Vi takket for hjelpen og sa vi ville starte med United sin lounge. Hvor han følger opp med: hvorfor bytte lounge, når dere allerede er på den beste? Vi ble godt mottatt i loungen og ønsket velkommen. Sånn i første øyenkast ser loungen ganske fresh og moderne, for ikke å nevne den imponerende baren. Maten var god, det samme med mimosaene. Det ble en del slike drinker mens vi ventet. Etter litt nærmere ettersyn så ser vi at spesielt skinn/pvc sofaene har sett sine bedre dager. Deretter legger vi merke til hvor dårlige de ansatte er til å rydde opp. Vi satt i hver vår stol med ett knøtt lite bord. Det skulle derfor ikke mye til før bordet ble fult. Flere ganger måtte vi flytte gammel moro over på andre bord for å få plass til ny moro på vårt bord. Men alt i alt ett hyggelig besøk på loungen. Så nå videre til Avianca sitt businessprodukt. Vi fløy dreamliner 787-8 og hvor konfigurasjonen er 1-2-1. Vi hadde valgt oss setene på rad 6 og sete D og E, vi satt da i midten og setene var vendt mot hverandre. Her må jeg ta litt flere bilder på vei hjem, da det ble dårlig med bilder av selve setene på vei til Bogota. Vi fikk servert bobler før vi rakk å sette oss ned i setet. Dette ble ryddet bort før avgang. Kan også nevne at jeg har sett finere uniformer. Noterer at jeg må ta bilde av det også på hjemturen. Vi fikk servert god mat. Jeg valgte skalldyrrisotto. Kaken var veldig god, som for mitt vedkommende ble bursdagskake Av drikke holdt jeg meg til Sparkling, ikke akkurat Möet (min favoritt), men det sklir ned. Her er maten: Jeg var så heldig å fylle år på denne flyvningen. Så i bunn og grunn for meg at kapteinen selv ville komme ut syngende, men den gang ei. Men Thelma sørget for at jeg fikk feiret 2 ganger. Den første gangen kl 00.00 norsk tid og kl 00.00 London tid. Ikke hver dag man fyller 40-år på business class. Filmkartoteket var greit oppdatert. Jeg rakk å få med meg Ocean's 8 samt The 15:17 to Paris. Selve setene var svært brede, god plass å boltre seg på. Under armlenet på venstre side var det godt med oppbevaringsplass. Vi fikk ett tykt pledd og en slapp pute utdelt og en enkel toalettmappe med det mest nødvendige. Selv er jeg 175 høy og jeg buttet med føttene, dog kunne jeg sikkert ha ligget litt høyere med hodet. Så de som er veldig mye høyere enn 190 vil nok kanskje ha litt problemer med plassen. Men som nevnt er setene veldig brede. Man kan fint ligge i fosterstilling og ha god plass. Naboen på sete 6A konkluderte med at setene på Avianca er bedre enn på Lufthansa, da disse setene er så brede. Frokosten, da valgte jeg omelett: Dette begynner å bli ganske så langt.... fortsetter i neste post med loungen i Bogota. Det er nå moroa begynner. Jeg skal få dokumentert flyreisen bedre på vei hjem altså!
Grattis med dagen som var @Angie!. Stor å feire i luften med første C turen. Hvis setene er bedømt til bedre en Lufthansa C må vi få se bilder og høre mer på veien hjem. Kos dere på tur og finn et glass med Moet på veien....
Gratulerer med dagen! Eg og @Travellingalf feirar med GT. Tusen takk for reisebrev så langt, og god tur vidare! Edit: trykkleif
Jeg takker og bukker for gratulasjoner. Nå videre i reisebrevet. Vi har nå ankommet Bogota og klokken er 04 lokal tid. Sikkerhetskontrollen gikk raskt og virket som å være en formalitet. Vi brukte deretter en god halvtime på å finne inngangen til loungen. Som vist på bildet er inngangen til loungen bak til venstre, men den åpner ikke før 04.30. Så vi gikk først etter det sorte Avianca skiltet. Det kom vi bare til låste dører. Gikk deretter til Latam loungen siden de lå ved siden av hverandre. Deretter ble vi sendt til inngangen ved gate 31. Vi sitter rundt gate 31 i lang tid, til vi skjønte at vi måtte ta heis til 2 etg for å komme til inngangen. Ved dette tidspunktet åpnet døren seg fra 1 etg til å komme rett opp i loungen. Altså Star Alliance Diamond VIP lounge. I og med at undertegnede, aka Louise ikke rakk handover på div arbeidsoppgaver. Ble over en time i loungen brukt til Skype møter. Business-delen av loungen var overraskende bra. Her kunne man koble seg opp mot ekstern skjerm. Nok av stikkontakter og skjermede båser. Helt topp rett og slett, men reisefølget syntes nok at det var heller kjedelig. Når jobbingen var unna gjort og fraværsassistenten aktivert, måtte det feires videre. Ikke hvert år man har bursdag i hele 32 timer Det var ikke mye spennende drikke å finne i loungen. Det var en hvit og en rød fra Chile, Undurraga. Smakte ok, hverken mer eller mindre. Alkoholen var virkelig ikke lett å finne. Thelma hadde vandret rundt i loungen i gode 5 min og fant den ikke. Måtte spørre en mindre blid ansatt som sendte henne til en disk på motsatt side av loungen. Vi kan vel konkludere med at ingen av oss ha retningssans. Videre har loungen greie toaletter i form av båser og en lang benk med vasker, slik som toalettene er på de fleste flyplasser. Det er også dusj tilgjengelig, men vi sjekket de aldri ut. Ellers er resten av loungen ett sorgens kapittel. Kaffemaskin, div snitter og baguetter samt frokostblanding. Ingen høydare, terningkast 3. Omsider er det boarding og Aruba neste. Noe jeg reagerer på er tidspunktet for flyavgangen, klokken 08.08. Ved å følge med på departures listen, så er det bare merkelige tidspunkter flyene går på. Vi er nok mer vandt til utstrakt bruk av runde tall. Ved boarding var det gjort ett forsøk på å ha ulike seksjoner for ulike klasser. Vi stelte oss opp i køen for business og det var 1 time til flyavgang. Det virket som boarding var startet og at economy var de som gikk ombord. Etter å ha stått å se på flere passasjerer gå forbi oss og ansatte ikke gjør en mine til å prioriterer oss. Da hopper jeg ut av min business kø, strekker ut foten slik at nestemann på 65 år må bare fint vente. Jeg forsøker meg på ett søtt smil, som en unnskyldning. Nå er det en Airbus A319 som venter, dette også med Avianca. I business er det totalt 16 seter, men konfig 2-2. Her skulle vi ha sete på rad 1, men ble satt på rad 2 og fikk barn på 3 og 5 år i våre opprinnelige seter. Men null stress, flyvningen er på 1 time og 50 min. Samt at barna var veldig søte og snille. Setene på flyet var helt merkelige. De var veldig høye, så selv med en høyde på 175, så følte jeg ikke at beina hvilte godt på gulvet. Manglende fortsetter. Setene var veldig brede, pluss for det. Men det var en merkelig ergonomi i ryggen på setene. Følte meg som ringeren i Notre Dame, men en unaturlig svai i ryggen som var veldig stor. Videre legger jeg merke til at det meste i cockpit er fikset på ved hjelp av gaffateip... Flyvningen går greit, selv ønsker jeg bare å komme frem få seteryggen tar knekken på meg. Flyvertinnen som serverer oss virker veldig stresset og bruker vavitting lang tid på å få servert mat. Av drikke kan vi velge romtemperert vann eller juice. Frokosten var helt ok. Må vel si at dette legger skuffet. Dårlige seter, dårlig service, dårlig drikke og ok mat. Vel fremme på flyplassen kommer koffertene på rullebåndet etter kort tid. Jeg skal ta mange bilder av fly og flyseter på hjemturen. Vi priser en taxi som tar oss videre til Eagle Beach, ca 15-20 min fra flyplassen. Til nå har vi klart oss fint. Ingen store Thelma og Louise blemmer som vi normalt sett har mange av. Å ja, glemte helt å komme med været... 5 min ut i taxituren åpnet himmelen seg helt og de neste 5 timer regnet, tordnet og lynet det. Welcome to Aruba.... Fortsettelse følger...
Og nå videre til første dagen. Vi ankom hotellet ca kl 12 lokal tid. Thelma hadde booket oss inn på Tropicana Resorts & Casino, men glemt å sjekke tidspunkt for innsjekk. I kjent stil hvor alt kan gå galt, derav Thelma & Louise... Så her har vi ankommet ett hotell som bare lar koffertene stå utenfor Dunkin Donuts, det høljeregner og innskjekk er om 4 timer. Vi slår oss ned i sofaene utenfor Dunkin Donuts og Baskin Robins som da er plassert rett ved siden av resepsjonen. Alt er åpent og vi sitter bare under tak. Forlate koffertene tør vi ikke. Så 3 timer, 6 dognuths, 4 hasbrowns, 1 liter vann, 2 kaffe senere får vi tildelt rom. Vi var klar over at vi er i nedre skiktet hva angår hoteller på Aruba. Dette er ett såkalt budsjetthotell med greie leiligheter, noe som samsvarer inntrykket med resepsjonen. Vi er likevel litt skuffet når vi kommer inn i rommet. Her føler vi virkelig at vi har kommet tilbake til 80-tallet. For å bare understreke, jeg har ikke brukt vidvinkel på disse bildene. Badet har bare så skjeve linjer. Først holdt vi på å dø av latter av at det stod La Cabana på hele badekaret. Vi syntes vi også hørtes ganske spanske ut og trodde vi sa noe som: "la badekar". Det var på tide å pakke ut. Vi konkluderte med at ok, leiligheten på 59 kvm ikke var helt topp, men at det duger. Vi har jo tross alt 2 dobbeltsenger på ett soverom, kjøkken, bad og balkong. Det kunne vært freshere, men vi får det vi betaler for. Så tilbake til utpakkingen, bøkene skal legges i nattbordskuffen. Ja, for det ER bøker vi har i nattbordsskoffen. Men hva ser vi da i tillegg til bibelen??? Ehh Thelma??? Husker du hva nabohotellet heter? Til slutt knekker vi helt sammen, her bor vi på ett hotell som reklamerer for at de har pusset opp for 19 milloner også har de bare kjøpt brukt inventar fra nabohotellet som heter La Cabana. Det kan virkelig ikke være sant. Vi gjør oss klare for å gå ut å spise, 40-åringen Louise skal feires. Rett før vi går ut oppdager Louise en fingernegl som ligger på stuebordet. Ehh.. Thelma, er dette noe du kjenner til? Alltid koselig å finne de forrige beboernes negler på stuebordet. Videre oppdager vi maur i vasken på kjøkkenet. Plutselig ser vi maur på veggen og benken på kjøkkenet. Så med ett går det opp for oss hva den søtlige lukten i leiligheten er, det er ikke fukt eller mugg. Det er radar myggspray. Videre bærer det rett ned til resepsjonen for å klage. Men vi har en avtale kl 18, den må holdes. Regnet har gitt seg, så vi velger å gå. Neste stopp er Elements Restaurant som skal være 15 min gange fra hotellet. Det er fine gangveier å gå på. Vi roter oss selvfølgelig bort i kjent stil. Går derfor inn på nærmeste resort og får concierge til å bestille taxi. Han prøver å si at det er veldig lett å gå til restauranten fra resorten, men vi er allerede 20 min forsinket og redd for å miste bordreservasjonen. Taxien kommer og vi ender opp med å betale 8 dollar for 200 meter. Gikk oss vil, men fin utsikt uansett. Det er Bucuti & Tara Resort som driver strandrestauranten Elements. Jeg kan anbefale både restauranten og resorten. Der vil jeg bo neste gang jeg skal til Aruba. De har også 18-års grense som er helt topp når man reiser uten barn. Når vi omsider kom frem forstod de ansatte at vi var litt stresset og bekymret for bordet. For vi hadde tross alt en bursdag å feire. De forklarte at siden vi ikke hadde møtt opp tidsnok, måtte de gi bordet til noen andre. Deretter en påfølgende latter hvor de sa at det selvfølgelig ikke var noe problem. Maten var vanvittig god, vi gikk for en 3-retters meny ankom bestod av lokal mat (lionfish cheviche, grillet mahi-mahi og noe kake med likør til dessert). Bordet lå ved siden av stranden og vi kunne se på den nydelige solnedgangen, mens vi spiste og drakk champagne. Prisene på restaurantene ligger mellom 20-40 for en hovedrett. Bestiller du flaske vin, 2 hovedrett og 2 dessert ender det fort på 130-150 dollar for en middag. Vel tilbake på hotellet hadde det ikke skjedd stort, hotellpersonalet ønsket at vi var på rommet når de gjorde inspeksjonen. Dette fikset de med en gang. Vips 30 min senere hadde vi pakket ned alt og ble flyttet til ny lelighet. Dette var en leilighet som nylig ble pusset opp. Det er to store skyvedørsgarderober til oppbevaring av kofferter og klær. Det er en stor tv i stua og en på soverommet. Kjøkkenet er fult utstyrt, riktignok med campingvognsporselen, men det funker. Etter nesten 30 timer på reisefot og feiring av bursdag hele 3 ganger. Kunne vi konkludere med att reisen har vært riktig så bra og at hotellet også er helt topp. Dag 2 er det stranda som står på agendaen. Fortsettelse følger...
Her snakkar vi, trass nokre små sidesprang, gebursdagsfeiring med stil! Standsmessig fly, litt bobler og nydeleg middag (så får flysetet med mystisk svai og retningssansblemma stå på kontoen for nye opplevingar). På toppen av det heile fekk de eit rom som de forhåpentlegvis slepp å dele med seksbeinte med og utan flygekapasitet... Herleg fortalt! Gler meg til resten!
For å komme med litt charterkatalog info. På Aruba er det i hovedsak 2 strender som er mest besøkt av turister. Det er henholdsvis Palm Beach og Eagle Beach. På Palm Beach finner du de fleste store hotellkjedene som ligger på stranden. Dette gjør at stranden er noe smalere og mer befolket. I Palm Beach er det liv hele dagen og store deler av natten. På Aruba har butikker og restauranter tillatelse til å være åpen til midnatt, men er det lite å gjøre, stenger de før. Vi opplever nå i lavsesong at de stenger kl 22. Gatene blir fort øde, da folk returnerer til hotellene sine. Palm beach i solnedgang. Palm Beach på kvelden. Ett av torgene i Palm Beach med rælamikk I Palm Beach ligger barer og restauranter tett, noe som gjør at de forsøker å overgå hverandre med musikk. Det selges rælamikl fra små boder på torgene. Det føles litt ut som du er på Granca. Når det gjelder priser på mat så ligger lunsjen på ca 15 dollar og middag 25-40 dollar. Man kan betale enten med Aruban Florin eller Amerikanske dollar. På noen butikker/restauranter kan det være at du kun får veksel tilbake i Florin. Kursmessig er Florin ca det dobbelte av Dollar. Så til Eagle beach. Her finner man lavere hoteller og de ligger mer spredt, litt vekk fra stranden. Selve stranden ligger langs en trafikkert bilvei, men man merker ikke spesielt til bilene annet enn når karaokebussene kjører forbi. Eagle beach Stranden er dypere enn Palm Beach. Langs Eagle Beach og andre små strender lenger syd finner man hoteller i ulike priser og ulik standard. Klientellet på Eagle Beach er litt eldre og roligere enn på Palm Beach. Utsikt fra bilvei mot Eagle Beach. Så videre i reisebrevet, lurer på om jeg noen gang kommer ajour.. De neste to dagene gjør vi ikke mye superspennende, vi slikker sol på Eagle beach stranden (4 min gange fra hotellet) og benytter oss av "tilbudet" når det er happy hour. Happy hour betyr at utvalgte drinker koster 5 dollar stykket, hvor normalen er 10 dollar. Hvite strender og turkis hav. Eagle Beach. Happy hour - Miami vice NAM Lørdagen fortsetter vi happy hour på rommet. Det er viktig å kjøpe det vi kjenner til, svensk sprit. Prisene på sprit lå mellom 25-65 dollar. Absolutt lå på 27 dollar, så da safet vi på den. Vi oppdaget når vi byttet rom at Aruba sitt største og mest streighte matbutikk lå rett bak hotellet. Supergod Plaza er gedigent og de har alt, bortsett fra grovt brød. Men det er vel ikke noe man finner i dette landet i det hele tatt. Prisene her er omtrent som hjemme. Uansett er det billigere her enn på hotellene sine mini markeder. Videre gikk turen til Hardrock Café når happy hour var over. Her fikk Thelma kjøpt sitt shotsglass til samlingen hjemme. Vi fikk spist og drukket godt. Og avsluttet med å sette oss ute for å få med live-musikk, med drinker som er så sterke at det nesten ikke er drekkanes for en stakkarslig nordmann. Må innrømme at live-musikken kunne ha vært hakket hvassere, men stemningen var god. Ingenting er som fulle amerikanere som byr på seg selv. De vet å lage liv. Taxi sjåføren som kjørte oss fra Palm Beach syntes vi burde skaffe oss en Aruban kjæreste. Det var null stress, for ingen trengte å vite om det. Skal si han sjarmerte oss i senk... ikke akkurat. Søndag var det tilbake på stranden. Deretter dro vi på Matthew's for middag. Matthew's ligger syd for Eagle Beach og ligger ved sjøen. Her får man oppleve fin solnedgang. Maten var nydelig. Restauranten. Solnedgang. Vi ble plassert i noen gigantiske kurvstolen og Thelma lurte på om ikke de hadde større vinglass. Glassene kunne ta en halvliter hver... Neste reisebrev vil ta for seg mandag og tirsdag. Da leier vi nemlig bil, skikkelig Thelma og Louise style. Finner vi vår Brad Pitt mon tro?
