Noen ord om Aspire Lounge 41 på non-Schengen området av AMS. Dette er en Priority Pass/ lounge key bule som muligens også betjener noen flyselskaper. Temmelig trangt område og ikke lett å finne sitteplasser når en først kom inn. Matmessig serveres en suppe, croissanter, rundstykker, syltetøy, ost og kyllingpålegg, fruktsalat eller corn flakes/mussli. Drikke kan en også få, kald heineken eller colabrus og noen viner jeg tipper ligger et stykke under nittitallet. Alt i alt et sted som er grei å slå ihjel noen timer, men usikker på om jeg ville synes det var verdt det om jeg ikke hadde vouchers, da tipper jeg en kunne funnet seg vel så god bevertning på en restaurant/cafe for samme prisen eller mindre.
Fullstappet fly mellom Amsterdam og Bonaire også. Flyet fortsetter riktignok til Aruba etter en stopp så de fleste skal trolig videre. For første gang vartet KLM opp med en 777-300 på distansen. Ikke det at vi merket altfor mye forskjell der vi satt trukket sammen over en fireseter omtrent midt i balja. første servering var dette, klarte å lure min bedre halvdel med at dette var alt vi fikk de neste ni timene Ca en time etter avgang fikk vi servering. I dag serverte de mat. Dette smakte omtrent så spennende som en rett som blir presenter som «vil du ha mat, svaralternativer ja eller nei?» var en tvilsom kålsalat som jeg tenkte ikke nødvendigvis var beste kombo for økt trykk i systemet. Samt en (trolig) vegetarpasta, og en ubeskrivelig dessert som smakte kjemisk krem av kokos og gammel eplekompott. På grunn av lite reising i det siste er det en stund siden vi har flydd så langt og så trangt. Kjenner at det er et aspekt ved reisingen jeg ikke nødvendigvis savnet 100%, tenker da hovedsakelig på trangheten og ikke nødvendigvis lengde som en issue. Men skal jo ikke underdrive gleden av å sitte med maske på i innpå 10 timer som en potensiell gledesdreper heller. Eneste måte å unngå maske er når man spiser og drikker, ergo er det en potensiell taktikk disse dager å sørge for å bestille et jevnt kjør av fluidum underveis. Noen ting er altså omtrent som før med andre ord. Prøvde å sove litt underveis, men må si at jeg ikke nødvendigvis applauderer de som fant ut at touchscreen er en god ide som underholdningssentral i eco. Mulighet til å spille dataspill på denne (til og med av nyere spillgenerasjon enn pong og pac-man), og en fyr bak meg med store never, høy grad av fysisk engasjement og entusiasme for dataspill gjorde at jeg den tiden jeg slumret trodde vi var gjennom moderat turbulens mesteparten av tiden. 2021 travel survival kit selfie
Før landing var det frem med spanderbuksene størrelse KLM nok en gang, også denne gangen var det «mat» som sto på menyen. En halvveis ok pastasalat med soltørkede tomater, og en nederlandsk minimalistisk/moderne vri på calzone. Minimalistisk i det nesten alle ingredienser med unntak av deig var prioritert vekk (muligens et covid tiltak?), ante jeg et hint av ketchup, kan det inneholde spor av ost eller i det minste en osteestatning? Kjøtt var det neppe så sånn sett var det moderne og trendy. Sitter med en ubekreftet konspirasjonsteori om at KLM kan ha faset ut kjøtt som en del av menyen veivende covidflagget. Blir i alle fall ikke overrasket Iver om de har kjøpt opp konkurslageret fra ACME kokkosskumfabrikker, desserten var bygget på samme lest som før i sag men nå ned aprikos, Uansett varm deig med ketchup er jo nesten som pinnebrød i speideren og da kan en vel neppe klage. Piloten fant fint frem til Flamingo Internationaø AirPort - mulig det hjelper at hele terminalen lever opp til navnet og er malt knall rosa. Så vi fikk etterhvert gleden av å stige ut i tropevarmen. Så fulgte en middels kaotisk seanse på tarmac med divere middles tydelig skiltede køer, noen båser med folk her og der og det som så ut som en strafferunde via et testtelt. Forvirring var unison blant alle oppmøtte, inkludert personalet. Vi styrte litt høyre og venstre gjennom køen, så hver gang noen då ut til å bli sendt i straffefeltet skiftet vi spor og slapp unna. Fremme ved den povisoridke kontroll oksen sto et stort skilt om at enn skulle fremlegge testresultataer, dette ga en viss spile i stresshormoner i den norske delegasjonen, da vi hadde funnet ut at test ikke var påkrevd for oss. Etterhvert fikk vi lov til å vise pass og registreringsdokumentene til en dame i uniform. Hun bladde frem og tilbake, og frem igjen, kikket i passene og lot tilslutt fingeren gli nedover en liste hun hadde på pulten. Da den stoppet på «Noorweegen» fikk vi et smil og «enjoy you stay!» samt alle papirene i retur. Neste stopp passkontroll, egentlig som vanlig men måtte la en dame snike foran da hun etter sigende, og kroppsspråk forøvrig, var i stor hast med å finne et avtreder, hva ofrer en ikke for fellesskapet hygiene i ankomsthallen! Bagasjebåndet på BON (ja det er i entall) er bygget for andre tider og er ca 92,5 prosent for kort til å være oppbevaringsplass for en full 777 med passasjerer som enda ikke har kommet seg gjennom ordinære og ekstraordinære kontrollpunkter. Heldigvis var det ansatt noen sjauerne som slang det meste i en gigantisk haug i hjørnet. Litt leting og flaks senere var alle kolli lokalisert og vi gikk ut og møtte folkene fra leiebilfirmaet. Noe papirarbeide senere var vi ute på veien, første jeg gjorde var - til familiens forlystelse - å glemme hvor avkjørselen til supermarkedet var. Men det ordner seg med en liten strafferunde i en rundkjøring (dog så det ut som om rundkjøringens resident donkeys misbiliget manøveren, men ikke godt å si da eslene her på øya har det med å fremstå som generelt misbilligende til det meste unntatt gulrøtter). Pater familias fikk æren å traktere supermarkedet mens resten passet på at AC i bilen fungerte forskriftsmessig. Mye random stuff ble rask kjøpt inn, og mye viktige greier ble sikkert glemt. Men husket øl! Etter denne korte stoppen var det rett bort til huset vi leier (om en velvillig velger å se bort fra at jeg rota meg bort litt mer på veien). Det meste var ved det vante selv om det er to år siden sist vi var her og huset har byttet eiere i mellomtiden. Noe endrede møbler osv, men går seg nok til. Når Karin, stedets nye care taker hadde forlatt scenen var det rett ut av svette reiseklar, på med badebukse og ut i nydelige 28 graders tropisk vann. En mer hektisk og slitsom overfart enn normalen, men sjukt digg å kunne ta seg et avkjølende bad etterfulgt av en iskald corona på brygga mens solen går ned når en endelig er fremme!
Ein av fleire herlege passasjar i dette reisebrevet! Kos dykk på ferie! Og takk for at vi her heime på røysa får nokre glimt av verda utforbi
Våknet opp etter en god natts søvn og fikk sjekket at kaffemaskinen fortsatt virker. Så litt arbeide med å rydde ut av all bagasjen før egg og bacon til frokost ble ekspedert og servert av far, ute i skyggen med utsikt til det karibiske hav. Familiens yngre garde var såpass begeistret for det hele at frokosten måtte avbrytes midtveis for en krabbetittingssekvens med ilagt vassing og moderat våte shorts som konsekvens Livet er ikke så verst når man har en privat stand som dette å boltre seg på. At ett av verdens top-ratede dykk ligger ti svømmetak utenfor er selvsagt ikke trist og leit det heller. Nå bærer det straks avgårde til en beach cabana på en resort oppi gata, her er det nemlig både brygge en kan hoppe og stupe fra samt det som visstnok skal være verdens beste milkshakes.
Uhh heilage jetlag! Hadde helt glemt følelsen, men sannelig så trøtt en kan bli. Har heldigvis innkvartert meg best mulig for å stå an av! Nå blir det slumberparty på standen noen timer
Første ordentlige sommerferiedag lakker og lir mot after beach corona time, og da den varianten en godt kan like. Herlig gjensyn med Spice Beach Club borti gata, funker fortsatt helt fint å slumre i en cabana. Ungene er nå blitt så store at de kan holde på med bading fra brygga og basseng uten videre voksenoppsyn, nice! Stoppet innom en dykkesjappe og kjøpte nye våtdrakter og sko til ungene, så nå er utstyret klart for oppstart på dykkekurs om noen dager. Hjemme i huset vårt igjen hadde fruen innkalt sin trofaste massasjedame for å kna løs eco-class påførte muskelkramper. Må vel kunne si at det er noen fordeler å være på en plass en kjenner godt og hvor man har opparbeidet noen kontakter.
Men tusen takk for at du deler reiseopplevelsen @Sonictravel , det er herlig lesning for en som savner det store utland
Siden ca ingen lurer på dette temaet, tenkte jeg å skrive litt om hvordan en kommer seg rundt på Bonaire. Vi har valgt å reise kollektivt, dvs med et kjøretøy eid av andre som også disponeres tidvis av andre, av enkelte benevnt som leiebil. Vår utleier opp gjennom årene hadde heldigvis bil til oss i år også. Som mange andre steder i verden så er det tydeligvis også her på øya knapphet på leiebiler for øyeblikket, og vi ble fortalt da vi hentet kjerra at se var helt utsolgt, og det var samtlige andre også. Må bære en bummer for ferierende som plutselig ikke har noen måte å komme seg rundt med dukkeutstyr. Bilen vi fikk i år var en Dodge pickup av ukjent modellnavn, men relativt spartansk utrustet. Pickupplanet er essensielt for å få med tanker og utstyr når en putrer opp og ned langs kysten. En annen fordel med pickup er at ungene digger å sitte bakpå. Jeg er litt usikker når det gjelder reglene her, men tror det er semi-lov, uansett kun snakk om korte distanser i lav hastighet. Jeg kommer forhåpentligvis ikke tilbake med oppdaterte detaljer om bøtenivå for kjøring med passasjerer på bagasjeplanet…
Endelig har vi kommet oss under vann igjen, dette etter to års tørke (tørrdrakter har «krympet» de siste årene så har ikke blitt noe dykking i hjemlige farvann). Hadde et supert check out Dive på Bari Reef litt oppi gata. Planen var først å ta et grunt kort dykk for kun å sjekke at alt var på stell og at utstyret funket. Men det fant vi jo fort ut at det var så når vi så en svær tarpon under oss på revet ble det straks litt dypere. Tok en haug av bilder av tarpon på tretti meter, samtlige viste en grå flekk mot blå bakgrunn så better luck next time. På vei tilbake til brygga traff vi også på en trivelig krabat som var vesentlig mer fotogen.
Hyggelig gjensyn med en gammel venn av familien i kveld. Huskatten Maloo har hengt rundt eiendommen så lenge vi kan huske, dvs ca åtte år. Det er alltid en viss usikkerhet knyttet til om hun vil møte opp, eller i det hele tatt fortsatt er i live når vi ankommer. Så gjensynsgleden bar stor da hun plutselig sto utenfor og mjauet etter middagsmat i kveld. Heldigvis hadde jeg alt kjøpt inn favorittforet på superen så vi var klare til å varte opp. For noen år siden brukte Maloo opp minst et par av sine ni liv når hun falt fem meter ned i en sisternetank og ble liggende der i en ukes tid før noen fant henne. Noen anleggsarbeidere fant henne til slutt og kom på døra med henne, helt avmagrer og med en diger hard sårskorpe på magen fra fallet, stakkar! Vi begynte oppfeting, men fikk kun inn noen munnfuller ved hvert måltid, og tok henne derfor med til veterinær, som fjernet skorpen, desinfiserte og behandlet sårene og ga oss proteinpasta for å få opp vekten igjen. Kona hadde ansvar for administrering av proteinpasta og holding av den ikke særs begeistrede katten når vi kjørte til og fra veterinæren, mens jeg hadde ansvar for gi mat å slippe henne inn i huset om natten. Dette for at hun ikke skulle komme i slåsskamper med sterkere rivaler når hun var så svak. Utrolig nok ble jeg veldig populær etter dette og til og med året etter fikk jeg brakt en jevn strøm av gaver, halvdøde gekkoer og mus som for forlystelsens del ble drept og partert rett foran føttene mine! Nå får vi se om vi gjennom sakte tilvenning kan opparbeide oss tillit igjen. Noen throwbacks fra tidligere turer: Blir spennende å se om hun fortsatt husker, kanskje får jeg en halvspist gekko til kveldservering i morgen?
Herlig å endelig se trip reports igjen Er det egentlig noe særlig annet [enn dykking] av interesse å gjøre på Bonaire?
Det er noen andre aktiviteter som trekker folk hit, på grunn av den konstante vinden øya har er det flotte forhold for windsurfing og kiting. Ellers er det muligheter for fugletitting og ekskursjoner i nasjonalparken nord på øya og mangroveskogen i øst. Det man imidlertid ikke finner er de postkortklare og instagramvennlige lange karibiske sandstrendene som mange har på ønskelisten. De fleste strendene her er med korallstein. En bieffekt av dette er at det er ikke er fullt så mange turister her, og siden det er en liten øy med drøyt tjue tusen innbyggere, synes jeg det er ok at det ikke er altfor mange av oss turister av gangen.
I dag har turen gått over øya og til windsurfstedet Sorobon, mer om det senere. På veien stoppet vi og så på denne gjengen med flamingoer som var ute å luftet seg. Jeg gikk ti meter bort fra bilen for å prøve å ta bildet, det medførte tilsnakk fra en fyr fra STINAPA, lokale nasjonalpark forvalterne, som plutselig dukket opp, jeg hadde tydeligvis begitt meg inn på forbudt område på innsiden av noen gule steiner som lå langs veien. Lovet på tro og ære å skjerpe meg og aldri gjøre det igjen og fikk kjøre videre
