Som nevnt tok vi i dag turen over til østsiden av øya og windsurfstranden Sorobon. Her innkvarterte vi oss på strandstoler før jeg tok turen bort til Windsurf Place. Brett ble leid til en av gutta, mens vi andre tre hadde litt mindre tiltro til egne skills, og meldte oss på en leksjon for nybegynnere. Vi fikk ikke brett fra denne samlingen enda: Jr’s brett gjøres klar: Vi fikk en bra intro til hvordan håndtere brettet, holde balanse, forsøke å styre samt snu. Før vi ble utrustet ned hvert vårt brett størrelse hangarskip, med tilhørende seil av størrelse lommetørkle. Så var det ut i lagunen for å teste. Lagunen på Sorobon er helt genial for windsurfing, stødig vind, ingen bølger på grunn av det ytre revet, ca en meters vanndybde og vanntemperatur på rundt tretti er å leve med. Etter litt trening begynte vi å få dreisen på basics, men selvsagt også et snev av forbedringspotensiale som vi kan jobbe med i dagene som kommer.
Utsikt akkurat nå: Lydbilde akkurat nå: naboen har dommedagsløvblåserapparatus på full dur, Idyllscore 50/100
I dag kom den store dagen som ungene hadde gledet seg til i månedsvis, de startet på junior Open Water dykkekurs. Teoriundervisningen var gjennomført og eksamen bestått før avreise fra Oslo. Spente møtte vi opp klokken åtte om morgenen for første leksjon. Lettere turbulens i starten da det viste seg at de måtte ha full legesjekk som følge av at de hadde hatt covid. Dette kunne Dive Friends Bonaire som arrangerte kurset ha gitt informert om på forhånd så vi kunne ordnet papirene på forhånd, men dengang ei. Hastetime hos dykkekegen ble rekvirert og en time senere, og 150 dollar fattigere, var alle tester passert og alle papirer i orden. De fikk en streng ung dame som instruktør, dessverre var pedagogiske evner så og si fraværende, i alle fall i forhold til evne til å kommunisere med barn. Utstyr ble gjennomgått og demonstrert i rasende fart så selv fruen med flere hundre dykk bak seg sleit med å følge med i svingene. Siden det tydeligvis var shortage på personell ba de meg være med å holde oppsyn når de første øvelsene skulle gjøres under vann. Litt bølger (surge) gjorde det tidvis vanskelig for de unge herrene å holde balansen der de satt under vann og skulle gjøre øvelser. Imidlertid klarte de alt de skulle på rett måte, men fikk ingen hjelp av instruktøren med hvordan de skulle holde seg på rett kjøl. Etter lunchpausen kom det en overraskende kalddusj. Instruktøren hadde funnet ut at hun mente de ikke ville klare nødvendig progresjon og pælma dem av kurset. Ingen forsøk på å faktisk lære bort eller gi ekstra rettledning eller i det hele tatt å legge opp kurset på et nivå som passer en tiåring vs en voksen. Utrolig bummer! Men dragen hadde bestemt seg og ingen vits i å krangle på konklusjon, utover at vi fikk kurspengene i retur. Resultatet var selvsagt to svært triste gutter som måtte dras hjem tidlig. Heldigvis traff vi på care-takeren til huset vårt når vi returnerte. Når hun hørte den triste historien ble hun umiddelbart engasjert å satte satte i gang med å ringe halve øya rundt for å finne en privat instruktør. En uheldig bieffekt av covid viser seg nemlig å være at det er manko på dykkerinstruktører her for øyeblikket, da mange har gitt opp og reist hjem. Utallige telefonsamtaler senere fikk vi napp med en instruktør som lærer gutta opp privat og som kunne starte til uka, så vi krysser fingrene for bedre kjemi og tålmodighet denne gangen.
Skuffelser må best ristet av raskest mulig, så hva er da bedre enn å gå ut å spise en bedre middag? Heldigvis var det mulig å få bord på La Cantina, en av våre favorittrestauranter fra tidligere år. (Som nevnt tidligere er det større trykk av turister her en normalt i juli, og dette merkes også i forhold til restaurantkapasitet). La Cantina ligger i et pent opparbeidet gårdsrom med inngang fra hovedgata i Kralendijk. Vi var litt seng ute på grunn av at taxien vi hadde ordnet hadde rota fælt med adressene og møtte opp feil sted, men vel fremme fikk vi et bra bord midt i Hagen, og drinker ble rekvirert. Siden sist besøk for to år siden har konseptet blitt endret, før var det en dagens fire eller fem retter som var hovedfokus, med mulighet for tilhørende vinpakke. Nå er det dreid i retning en vanlig a la carte meny, med fokus på catch of the day. Vi valgte da også å gå for nyfisket fisk. Til forrett gikk vi en nydelig Jack fisk tartar med wasabimajones, sweet and sour grønnsaker og en hjemmelaget tortillachips. Neste rett skuffet heller ikke, av dagens utvalgte fisk valgte vi barrakuda. Vi gikk denne perfekt stekt, servert med grønnsaker og en smørsaus som passet som hånd i hanske. Ungene gikk for litt safere fish and chips. Jeg snek meg også til noen smakebiter her og også dette var hjemmelaget og topp kvalitet! Måltidet ble avrundet med hjemmelaget brownie og karamelliskrem. Etter dette var det bare å ringe tilbake til Elisabeth, sjåføren som hadde kjørt oss til restauranten tidligere på kvelden, slik at vi mette og fornøyde kunne rulle hjem og i seng.
Huff, dette var skikkelig kjipt da Minner meg litt om min egen "private" dykkerinstruktør jeg hadde i Egypt for ørten år siden. En veldig bestemt russisk jente fullstendig uten humor og selvironi, men det gikk på ett vis likevel. Fikk i alle fall "lappen" til slutt. Satser på at det går mye bedre med den nye instruktøren! Forøvrig en sann glede å lese ett "live" reisebrev fra fjerne strøk igjen - tusen takk for at du deler!
Dagens dykkeutferd gikk til Salt Pier, utskippingshavnen for øyas saltproduksjon. Spennende konstruksjoner under vann som gir et spesielt spill mellom lys og skygge, og er bosted for en haug av fisk og andre skapninger. På vei inn til stranden igjen kom vi over tre små skilpadder som var opptatt med å spise ett eller annet skilpaddesnadder som grodde på bunnen.
Dagen i dag blir en semi slapp dag her på øya. Hadde en jobbøkt med teams møte på morgenkvisten og da jeg var ferdig var det blitt så sent at vi avlyste strandekspedisjon. Har i stedet vært en liten runde og fått hentet fulle tanker med luft for neste runde under vann. Dette er temmelig enkelt når man rett og slett kan kjøre opp til fyllestasjonen, lempe ut brukte tanker og erstatte de med fulle. Vi har klippekort og betaler etter konsumpsjon når vi runder av ferien. Ett av flere depo med tanker vi kan bytte på. Totalt har vi ca seks lokasjoner langs kysten der vi kan hente tanker på klippekortet vi bruker. Bilen er lastet og klar for nye undervannseventyr. Mulighetene er mange når det kommer til hvor en kan dykke, med så og si hele vestkysten av øya å velge mellom. Tilgang og forhold varierer selvsagt fra sted til sted, men de fleste sites er tilgjengelig fra land, steder som «Rappel» er imidlertid best fra båt, som navnet antyder er det litt strevsomt fra land. I ettermiddag er planen å dykke vraket Hilma Hooker i syd, forhåpentligvis kommer jeg tilbake med noen fine bilder herfra senere.
Som nevnt gikk fredagens utflukt under overflaten til vraket Hilma Hooker som ligger litt syd for byen, ca tjue minutters kjøring fra der vi holder til. Dette er et gammelt lasteskip som visstnok ble konfiskert med store mengder narko ombord, ingen eiere var - merkelig nok - å oppdrive. Så etter en stund ved havn begynte det gamle skipet å vise tegn på å ikke kunne holde seg flytende så altfor lenge. Det ble da tauet bort fra havna for ikke å blokkere denne om det skulle synke, noe det også gjorde etter en stund. Som mange av dykkene langs øya er det relativt lett tilgang fra land, dvs kjør dit du skal, rygg bilen så nærme bølgene du kan og få på deg utstyret. Når det er sagt så var det temmelig kjipe bølger i dag og undertegnede klarte å gå saftig på trynet på vei ut, det å stable seg på beina igjen på ujevn grunn, med bølger som slår over, og tank og utstyr på noen kilo på ryggen er ikke nødvendigvis helt lett. Jeg kom heldigvis fra det med kun moderate stolthetsskader. På plass og klare for å rigge opp. Nedenfor er noen bilder av vraket (merk - dykkeren på bildene er fruen, vraket er metallkonstruksjonene ved siden av nevnte dykker). Tarpon under baugen. Vi er her på ca tretti meter så uten eksternt lys blir billedkvaliteten så som så. Skipets styrhus. Båten ligger veltet over på styrbord side. Langs skipssiden, lasterommene er åpne så man kan uten for stor risk komme inn i disse på undersiden av skipet, men her var det for mørkt til at jeg fikk brukbare bilder. Skipets skorstein.
Fantastiske bilder, får meg til å savne dykking veldig, og minner meg på at det er på tide å bestille tørrdraktskurs her hjemme for å kunne hoppe i sjøen. Veldig trist å lese om kurset til gutta, det er ikke sånn det skal være! Var selv soloelev i Thailand for mange år siden når de egentlig ikke hadde tenkt til å arrangere noe, men de heiv seg rundt og jeg fikk runna hele greia på en dag + noen sjødykk med en kjempehyggelig svenske som tok seg av en ungdom på knallgodt vis. Og det er jo nettopp slik det skal være, men har merket at det ikke akkurat kryr av de beste pedagogene i dykkerverdenen (ref. et dykkersenter sør på Kanariholmene som ikke visste hva portugisiske krigsskip var og mente man fint kunne dykke gjennom en sverm med halvdrakter...) Tusen takk for at du deler, og god ferie og gode dykk ønskes videre!
Tusen takk! Vi satser på at neste forsøk på kurset går bedre, og da ikke nødvendigvis ment at de må passere og bli sertifisert, men i alle fall at instruktøren bruker tid på å lære dem mest mulig, slik at om de ikke er modne nok i år så har de et bedre utgangspunkt ved neste anledning.
En liten restaurantanmeldelse og anbefaling om noen skulle finne på å stikke innom denne delen av verden. Sushirestauranten Osaka har så lenge vi har frekventert Bonaire (åtte år) hatt rykte på seg for å være øyas beste sushisted. Også nå i år holder de standarden oppe og leverte et knallbra måltid. Restauranten er populær så deg lønner seg med bordbestilling, vi hadde booket oss inn noen dager i forveien og sikret oss ett av bordene ute på terrassen. Ekstra hyggelig er det selvsagt å bli hilst velkommen på en restaurant en ikke har vært på siden 2019 av folk som kjenner deg igjen fra tidligere besøk! Før maten varmet fruen og jeg opp med hver vår Shiso Mojito, nydelig! En liten hilsen fra kjøkkenet var det første vi fikk å tygge på. Friterte fiskekaker, dessverre litt for kompakte til å få full score. Salmon roll, denne fink bein å gå på da ungene som vanligvis er svært lite begeistret for å teste nye ting plutselig fikk et eureka moment og startet å gafle innpå. To varianter av lokal catch of the day, begge veldig hode, den nederst litt mer spicy men ikke overveldende. Valcano- roll, dette er en all time favoritt en tempura roll med laks, vårløk, rogn og saus. Fra den yngre gardes meny, fisketempura. Rakk ikke å ta bilde før godt over halve porsjonen var forsvunnet. Dette er ikke Findus fiskepinner, men nyfanget lokal fisk i tempura batter laget på stedet, smakte supert. Teriyaki kylling, også dette snadder. Til dessert gikk vi for en ny variert, fritert iskrem! Kjempegodt, men man må spise kjapt for ellers smelter isen som er dekket av en røre av kokos og fritert, så utsiden er knallhard mens isen fortsatt holder seg kald, i alle fall en liten stund. Supert måltid og definitivt et sted vi skal tilbake til.
Nok en liten rapport fra utflukt under vann følger. I dag gikk turen til «1000 Steps». På veien bort møtte vi på lokale trafikale utfordringer Noen hadde hatt moro og stedstilpasset fotgjengerskiltene underveis: Som navnet «1000 steps» antyder er det et godt stykke ned fra veien til stranden. Heldigvis ikke fullt så ille som tusen trinn, men tipper vi snakker som en fire etasjers bygning, med ujevn trapp, fullt dykkeutstyr og innpå 35 grader er det mer en nok. heldigvis hadde jeg tatt en kjøleboks med hjemmefra fullt av kaldt vann og isbiter. Så mens vi kledde på oss utstyret kunne vi kjøle oss ned med å helle kaldt vann ned i drakta. Klar på overflaten: Under vann ble vi møtt av flotte koraller og masse fisk. Vi svømte utover og siden vi hadde en tynn gassmix i dag tok vi en svipptur ned til Max Operating Depth på 38 meter før vi jobbet oss sakte oppover revet. På slike dybder er goproen min sjanseløs pga lyset, men her er noen bilder knipset lutt grunnere: Vel på land igjen var det bare å klatre opp igjen,:
Hmm, dykkekurs? Det er nok en litt nisjedestinasjon, fokus er dykking, windsurfing og kite-surfing. Øya mangler de lange hvite sandstrendene som typisk forbindes med Karibien. Det er selvsagt fortsatt ikke nødvendigvis trist og leit å være ved sjøen med normalt 28 grader i vannet, men stranden vil normalt bestå av korallstein. I tillegg til dykking er det selvsagt også fin fin snorkeling. Tilsynelatende muligheter for å besøke et destilleri for kaktusbrennevin , muligheter for padletur i mangroveskog, en stor nasjonalpark i nord med mulighet for fugletitting. Samt for det jeg vil kalle spesielt interesserte mulighet til å leie seg en sykkel og pedalene seg rundt blandet kaktus i 35 varmegrader. Disse siste alternativene er enda ikke testet ut så baserer seg på mer eller mindre nøyaktig info plukket opp her og der.
I dag var dagen husets tiåringer atter en gang skulle prøve seg på dykkekurs. Det vil si vi trodde det var dagen. Feriesløvheten har satt inn i sterke doser og da vi fikk stabla oss på beina grytidlig, klokken kvart over sju i dag tidlig, så vi på lappen hvor vi hadde skrevet ned detaljene om kurset at det sto oppstart tirsdag 22. Det er åpenbart et forbedringspotensiale blant familiens referatavdeling da dagen i dag viste seg og være tirsdag den 20. Med to mulige oppstartstidspunkt (om en ikke tar i betraktning at kurset kunne være ment å starte i 2025, hvor tirsdag faller på 22. juli), besluttet vi at vi fikk dra bort å sjekke. Torsdag viste seg å være rett dag, så nok en gang gjøre vi et nytt forsøk om ikke så lenge. I mangel på klare planer for dagen fant vi oss en beach club over gata for dykkesjappa. Fint sted, til og med med front row utsikt til siste leg av innflygningen til Flamingo International Airport, men ungene likte ikke badingen. Besøket ble derfor avsluttet alt etter første milkshake, og gjengen ble forflyttet over på Spice Beach Club hvor det også er basseng og visstnok mer interessant fisk og se på i havet. På ettermiddagen var det litt tid til rådighet, så da fikk jeg tatt meg en rolig tur under vann alene. For de som eventuelt rynker på nesa av buddy-løs dykking kan jeg forsikre om at jeg hadde med en alternativ luftkilde i form av en stageflaske, så fortsatt gode marginer. Nå kommer straks fruens massasjedame, og mens hun knar løs på ungene benytter vi anledningen til å snike oss ut og ta et nattdykk mens solen går ned, ti fluer i en smekk der med barnevakt på kjøpet altså
Følger på med mer nisjeinfo som trolig er mest interessant om man noensinne skulle befinne seg i dette lille hjørnet av verden. Ut på reise er det ofte fint å ha noe godt i glasset. Her på øya er det fullt mulig å tanke opp i vinreolene på supermarkedet. Når det er sagt er utvalget her temmelig sjabert og betjeningen kan ikke hjelpe med mye annet enn å peke på hyllen (spurte engang om de hadde noe pinot noir, og fikk spørsmål tilbake om det var rødt eller hvitt jeg var ute etter, og antar at dette ikke skyltes at de hadde mye hvit pinot noir på lager selv om det teoretisk er en mulighet for det). Utvalget synes også å være basert i stor grad på hvor artige vinflasker og etiketter produsenten har klart å lage. Et dugelig alternativ til dette er sjappa « Best Cellars» Utvalg er langt bedre og personalet vet en god del mer. Vant som jeg er med å bo nær ett av de mer velassorterte polene er det selvsagt ikke i nærheten av hjemme, men butikken tilbyr noe jeg svært gjerne ville sett på Vinmonopolet også - 10% kvantumsrabatt om man kjøper 12 flasker eller mer!
