Bonaire or Bust! Dykketur til karibien om vi kommer så langt...

Da er vi godt igang med et nytt forsøk på PADI Open Water JR for husets to tiåringer. Så langt går det bra og den nye instruktøren virker å være vesentlig bedre til å kommunisere med barn, tar seg god tid og forklarer grundig. Eller som en av de veslevoksne herrene sa «endelig en kompetent instruktør!»

Mens den oppvoksende dykkergrnerasjon var på kurs stakk fruen og jeg ut og sjekket havbunnen utenfor kursstedet. Spredt litt utover på dybder mellom 22 og 30 meter ligger det to små vrak, en seilbåt og en gammel losbåt.











På vei tilbake traff vi på noen squids som lå i fin formasjon over sandbunnen

 

I dag var siste dag på de to unge herre i familiens dykkekurs. Relativt slitne etter to intense kursdager gjennom førte de sitt siste dykk og gjorde alt som de skulle. Så nå har familien plutselig fire sertifiserte dykkere og bilen her er lastet opp med enda flere dykketanker.

To stolte tiåringer her altså, samt stolte foreldre, så nå blir det ut å feire med milkshake og pannekaker!

 

Også må selvsagt de stolte foreldrene feire litt at avkommet nå har tatt steget inn i undervannsverdenen

 

Siden ungene nå var ferdig med sine dykkekurs hadde jeg tinget meg litt egentid med to båtdykk på søndag morgen/ formiddag.

Avreise var åtte sharp fra havna hadde jeg fått beskjed om, og før det måtte utstyr være i orden og tankene analysert og klare, da altså dykketankene, hodet var det heldigvis intet krav om at var koblet på enda.

Tidligere enn behagelig start på dagen med andre ord, alarm 06:45, og scramble fir å samle sammen utstyr, få i seg litt mat og kaffe og komme seg av gårde. Rullet inn ved kaien tidsnok til å stå og vente ti minutter før noen kom og åpnet porten, så fikk jeg ordnet det jeg skulle og var klar fem på åtte, sovnet litt på en benk, og båten dukket plutselig opp rundt ti på halv ni. Island time strikes again!

To crew og åtte pax på båten i dag, rolige forhold på sjøen så vi dykket på sydsiden av Klein Bonaire, den lille ubebodde attpåklattøya som ligger ca en km utenfor byen.

Demografien på båten var omtrent som ventet, amerikanere og nederlendere og utrolig nok trakk jeg muligens ned både snitt på BMI og alder…

Når vi gjør oss klar til første dykk legger jeg merke til en fyr som har tanken festet med krana omtrent på korsryggen og trolig må sparke borti baksiden av denne med leggene, men - who am I to judge… muligens et fashion statement?

Uansett etter en rolig start på dykket driver jeg å suser rundt og tar litt umotivert bilder av forsamlingen som svømmer foran meg:



Her er det noe som ikke stemmer…



Jepp, fyren nevnt over har nå mista tanken og kona/dama/venninne whatever baler med å hjelpe. Det hele ser temmelig kaotisk ut så bestemmer meg raskt for å legge bort kameraet og se om jeg kan hjelpe på noe vis.

Etter en rask spurtsvøm er jeg borte hos dem og prøver å adressere problemer. Det jeg imidlertid overser mens jeg prøver å få festet tanken igjen er at dette ikke lenger er primærproblemet. Situasjonen har utviklet seg til også å omfatte tap av oppdrifskontroll, Så nå stiger hele ensemblet litt fortere enn det man egentlig skal gjøre. Vi er i ferd med å ta ekspressheisen fra 25 meter til overflaten, og farten er akselererende.

Jeg får dumpet det jeg har av luft i min egen vinge og tenker at jeg må få ballongkompis nummer en til å gjøre det samme. Han har imidlertid andre planer. Hvorfor ikke løse det opprinnelige problemet, som nå ikke lenger er hovedproblemet, gjennom å introdusere faktor X?

Fir å få tanken tilbake mener tydeligvis fyren at det beste er å ta av seg BCD’en for å ordne opp i sakene selv. De som driver med dykking vet sikkert at en BCD er hovedoppdriftssystemet i form av en vest man har på overkroppen, med feste til tanken på ryggen, hvor man for å oppnå nøytral oppdrift legger til eller fjerner luft fra en innebygde luftbekg, avhengig av dybde osv. So far so good, men mange BCD’er inneholder også integrerte vektlommer for blyet man trenger for i det hele tatt å synke, så også i dette tilfellet. Jeg kan bekrefte at en middels fyldig fyr iført våtdrakt alene har temmelig positiv oppdrift, dvs flyter som en dupp.

Så denne alternative og kreative tilnærmingen til problemløsning måtte jo, gitt at naturlovene fungerer som de skal, bli at min nye venn nå ble til et eget prosjektil på vei mot overflaten kun koblet til resten av utstyret sitt gjennom luftslangen.

Vi passete nå snart ti meter, og jeg var en stund bekymret for at gebisset ville glippe. Ut fra hva jeg hadde sett så langt av situasjonsforståelse var det ikke utenkelig at han da ville holde pusten på sin siste ferd opp til overflaten. Og ja, siste ferd er her temmelig bokstavelig da sprengte lunger, og ziplock bag i cargo hjem, trolig ville vært utfallet av en slik øvelse.

Heldigvis holdt han fast i luftslangen for harde livet og jeg hadde på dette tidspunktet gått over til å fungere som drivanker for å bremse ferden oppover.

Alt av dykkecomputere gikk selvsagt over i bipp og ul modus, men vi kom oss opp og fikk sjekket at fyren hadde det ok. Det var tydelig at han var middels flau etter hendelsen så når alt var bekreftet i orden og han igjen hadde kontroll på utstyret forlot jeg de to på overflaten og gjenforente meg ned resten av gruppen. Tok noen straffeminutter på grunn dybde for å blidgjøre computeren på slutten av dykket.

Etter dette var dykk nummer to relativt begivenhetsløst. Fikk lurt en juvenile trunkfish til å bli med på en selfie under båten, noen som klarer å se den lille krabaten (hint - jeg stirrer rett på den)?

 

Hvis han hadde blitt sendt hjem i cargo hadde vel du fått skylden …. godt det gikk bra.

 

Dagene glir over i hverandre når en er på ferie. Nå inne i innspurten er det en hel haug av ting vi ikke har rukket, og som sto på «to do» listen.

Akkurat nå ser det ut til at vi får inn en ledig slot som kan brukes ril besøk i øyas eselpark og hilse på alle dyrene, en tradisjon vi har hatt alle årene vi har vært her og som er et hyggelig avbrekk fra strandlivet.

I påvente av spennende bilder av esler slenger jeg med et solnedgangsbilde fra forleden dag, helt ok og sitte på brygga med noe godt i glasset med denne utsikten (profilbildet mitt er forresten tatt noen år tilbake fra samme brygge når det var litt mer turbulent vær på vei inn).

 

Som nevnt i forrige innlegg - en tur til eselparken, eller Bonaire Donkey Sanctuary hører med når vi er i disse trakter.


Overstekte esler er ikke noe du bør kødde med!

Dette er en en park hvor mange av øyas ville esler tas vare på og gis et godt hjem. Vi kjøpte noen bøtter ned fôr og installerte fruen og avkommet på bagasjeplanet før vi ga oss i vei rundt den relativt store parken.





Hundrevis av nysgjerrige og sultne esler kom for å hilse på og få litt pellets.

De fikk også hilst på sjåføren, som visstnok kjørte som et esel…




Etter å ha kjørt rundt parken var det inn i en egen innhegning for de syke og unge, hvor vi også fikk hilse på noen føll som kun var måneder gamle.





Det var også mulig å hilse på noen flamingoer, samt skilpadder og iguaner som parken brødfør.



Et trivelig, men varmt og støvete, besøk i en park dedikert til dyrevelferd og ivaretakelsen av en relativt stor bestand ville esler som traver rundt blant kaktusene her på øya, akkurat nå var bestanden i parken 755 esler. Stiftelsen som driver stedet finansieres hovedsakelig gjennom besøkende, så stikk innom om dere er i nabolaget!

 

Tiden flyr plutselig veldig fort når ferien går mot slutten, og nå er det alt fredag med hjemreise i morgen.

Hadde planlagt noen oppdateringer underveis, men ble distrahert av at hele øya mistet strømmen på onsdag og dermed mistet vi også WiFi. Vet ikke helt når strømmen gikk, men må ha vært en gang før sju på morgenen - det var vemmelig da vi våknet av at det begynte å bli varmt uten AC.

Å få fikset problemet som tilsynelatende omfattet hele øya tok hele dagen, så rundt fem var den endelig tilbake. Ganske utrolig gitt at det ikke var noen ekstraordinære begivenheter som tordenstorm eller kraftig snøvær å skylde på.

Heldigvis hår kjøleskapet på gass (wonder why…) så det største skadene bortsett fra manglende internett ble avverget.

 

Når vi nå er back online, en liten oppdatering først på dykkerfronten:

Som beskrevet tidligere har det vært noen opp- og nedturer med familiens tiåringer som har tatt dykkesertifikat på ferien, men som endelig kom seg gjennom med bestått etter at vi hadde funnet en fantastisk lærer.

Vi har nå hatt gleden og se hva han har lært dem ved selvsyn et par ganger, og er genuint imponert! Selv var jeg ikke i nærheten av denne type skills i begynnelsen av min undervannskarriere.


Demonstrasjon av lett og ledig stil under sikkerhetstoppen på fem meter.


Familien er i stand til å dykke sammen, et stort øyeblikk for oss!

 

Så et lite restaurant tips for folk som kunne finne på å ramle innom nabolaget.

En ny, men bra bekjentskap på restaurant fronten i år har vært «la Terrazza», beliggende «drum-roll» på en terrasse i hovedgata.



Vi ramlet først inn på random klokken seks en dag vi ikke hadde bord noe sted, restauranten var tom og fruen ble ekstra skeptisk da de på forespørsel om vinmenyen sa at det hadde de ikke, men vil dere ha rødt eller hvitt i glasset?

Heldigvis skyldtes mangelen på andre gjester at vi var der akkurat når de åpnet og fikk et bord som var blitt kansellert en time før, stedet var fullbooket og ved senere besøk har vi alltid bestilt bord minst noen dager på forhånd.

Når det gjelder vinen, så var forklaringen at selv om de ikke har en meny, så har de ca 200 flasker og velge mellom. Restauranten har heller ingen matmeny, men kjører etter et konsept der de tryller frem småretter, med potensiell vin som passer til.

Hva som lages den enkelte dag avhenger av hva kokken har funnet i butikken og på markedet den aktuelle dagen, smart konsept når råvaresituasonen er såpass raskt skiftende som her.

Her er noen eksempler på hva vi har fått servert ved forskjellige anledninger. Hver rett koster 10 dollar og vil en ha et glass passende vin til er det fem dollar mer, så absolutt et hyggelig prisnivå gitt kvalitet på maten.


Barrakuda med risotto og søtpotetmos


Hvitvinsdampede blåskjell


Indrefilet med grillet paprika og aubergine


Tartar av wahoo


Jack- fillet over en type ikke-risotto men risotto lignede og veldig digg blanding av «skulle tatt notater underveis»…


Raskt grillede kamskjell på spinat


Forrett med skinke og salat

 

Må teste den neste gang vi rusler forbi …

 

Siste kveld før hjemreise, siste dykk for denne gang er unnagjort. Vi har vært innom et par av favorittstedene våre og funnet ut at våre to franske venner på ungenes favoritt sted «pannekakehuset» har solgt sjappa og ikke er her neste år, ungene gikk rask fra desperasjon over nyheten og muligheten til fravær av crêpes med nutella neste år, over til undring om kanskje de neste eierne ville være enda rausere med nutellaen?

En dykkereise avsluttes som regel med krampeaktig tørking av utstyr, så også i år, det er alltid litt småkjipt med sur våtdraktlukt over all bagasjen når man endelig lander på sofaen hjemme.



Heldigvis er det ingen innkommende gjester her i morgen, så vi får beholde huset til vi drar til flyplassen i to-tiden, før det er det god tid til noen siste bad, samt fars sedvanlige runde rundt for å lever tanker og bly samt gjøre opp regninger på diverse dykkesjapper, tanking av leiebil og til slutt pakking av hele sirkuset. Hva fruen og ungene driver med mens det står på, tja - de har bestilt massasje…

For å komme inn i Norge må en også fylle inn et selvregistreringsskjema, det gjelder ikke for oss fullvaksinerte voksne men barna må tydeligvis ha det. Catchen er at når man logger seg på med bankID så fylles skjemaet halvveis ut med egen info, samt at drop-down menyen over landet man kommer fra ikke inneholder et alternativ som passer. Følte det ble feil å fylle inn med ungenes navn og mitt p-nummer og ankomst fra Nederland, vi er jo tross alt både utenfor Schengen og EU, så ringte med litt avmålt forventning til regjeringens infolinje.

Første forsøk var omtrent som forventet, fikk etter litt en automatisk stemme på engelsk som fortalte hvor jeg hadde ring og ba meg holde linjen før samtalen ble brutt.

Forsøk to gikk heldigvis bedre, etter litt pausemusikk fikk jeg snakket med en hyggelig fyr som kunne bekrefte at ungene skulle registreres, og ja det kunne han fikse. Viste seg at han var halvt nederlandsk men ikke hadde så mye peil på nederlandske oversjøiske territorier, uansett ungene ble registrert og jeg fikk bekreftelser via SMS.

Så da får en bare krysse fingre og tær for at man har forstått regelverket rundt om sånn ca korrekt, og at det ikke oppstår uoverkommelige problemer underveis hjem. Akkurat nå er jo Nederland - som vi har transfer via - mørkerødt i Norge, Bonaire er grønt i Nederland, men ukjent territorie i Norge.

 

Hjemreisen har begynt, leiebilen er levert og vi har ankommet Flamingo International Airport.



Innsjekk passe kaotisk, eller i det minste varmt, siden den skjer utendørs. Vi ble slengt av langt unna innsjekk da leiebildama mente køen startet her. Heldigvis var det bare en stor ansamling av ankomne passasjerer som ventet på transport. Litt lengre bort kom vi over en ny og temmelig lang kå, men var vist til TUI, så freste forbi den også og fant en ledig KLM skranke med en gang.

Relativ enkel innsjekk med kun spørsmål om vi hadde fylt ut innreisedokumenter for Norge, Noe jeg kunne bekrefte.

Så ny lang kø for å vise boarding pass og pass, før vi slapp gjennom til sikkerhet, her var det endelig aircondition så litt mer levelig. etter dette passkontroll og så inn i avgangshallen.



Her ble vi møtt av et sant kaos, folk overalt, ingen sitteplasser varmt og støyende med en tjue meter lang kø til kiosken.

Heldigvis så jeg en liten unseelig dør i hjørnet hvor det sto Sky-Lounge, hvorfor ikke prøve. Fikk først beskjed om at kun KLM bil eller status slapp inn, prøvde med lounge-key men nei. Men god gammeldags betaling funket heldigvis så nå er vi innkvarter i noen dype lenestoler i behagelig temperatur med litt drikke, snack og wifi. Ikke den mest spennende loungen, men gitt alternativet som var å stå i kaoset utenfor og henge noen timer var det verdt de 100 dollarene det kostet å få familien inn.

 

Av alle snodige sammentreff, dykkeinstruktør nummer en for ungene, den sure nederlandske, som ikke kunne lære bort og som pælmet de av kurset halvveis under dag en, ramlet akkurat inn i loungen.

Hun vet tydeligvis at vi er her, ikke store plassen, hun unngår blikkontakt og sitter dypt engasjert med mobilen med munnbind på (i motsetning til samtlige andre).

Mon tro om hun alt vet at jeg tidligere i dag ba dykkesenteret om fullt navn og instruktørnummer samt e-postadressen til ansvarlig hos dykkesenteret for videre oppfølging mot dem og PADI?

 

Flyet tilbake fra BON var en B777-ER, så plass til behold del passasjerer, og etter det jeg kan se er det godt belegg.



En bummerr når det kommer til flighten fra BON til AMS er at den ikke er direkte, første leg er derfor et kort hopp på 300 km over tilAruba. For egendel er detteden korteste flyruten jeg har i wide- body. Selve overfarten tar rundt 25 minutter og flyet cruiser aldri høyere enn 10.000 fot.



På Aruba må alle av og ingen håndbagasjen kan legges igjen. De har konstruert en «effektiv» labyrint med ganger og rulletrapper opp og ned for å få ventetiden i fareområdet til å virke kortest mulig. Høydepunktet er selvsagt at man blir beærer med nok en sikkerhetskontroll, så ut med alt av elektronikk osv nok en gang. Skulle tro ungene begynte å bli bra på rutinen, men en av dem klarte å prøve og tusle gjennom med headset på hodet, sikkerhetsduden så ut som han var et sted langt ned på «not amused” skalaen.


Stort fly - kort distanse, etter kartet å dømme kan man bruke akterutgangen og komme ut på Curaçao

Vi kom oss så tilbake til gaten vi hadde gått ut en halvtime tidligere, rakk til og med innkjøp av soveputer og obligatorisk lørdagsgodt. argumentet om at de hadde spist loungen på Bonaire tomme for snickers, mars og twix falt på stengrunn, da jeg jo ikke hadde kjøpt dette, og det var den snille loungen som ga dem det. Videre resonnementer om bakgrunnen for at den snille loungen var så grei å dele ut godteri som om det var Halloween falt for døve ører.

Mens vi ventet på boarding var det på tide og komme seg over i mer hensiktsmessig flytøy, sandaler , t-skjorte og shorts er ikke det jeg vanligvis trekker i når det er wide-body inne i bilde. Men mellom BON og AUA funker det supert.

 

Ferdig påkledd for en nattflight over Atlanteren fikk vi etterhvert boarde igjen. Men så starte det å skje fint lite, etter en halvtime kom captain på og sa maintenance jobbet med et problem i høyre motor, samtidig hadde han trukket KLM mastercardet og kjøp mer fuel så vi skulle kunne fly inn litt av forsinkelsen.

Deretter ble det stille fra flight deck - lenge!

Endelig var vedlikeholdsfolka klare, eneste som manglet nå var en sign off fra en ansvarlig i KLM maintenance i Nederland. Vedkommende lå trolig å sov og vi fikk opplyst om at de måtte ringe ham hjemme (02:15), for å få fart i papirarbeidet. Virket som om fyren sov godt, for vi sto lenge og ventet…

Endelig, ca halvannen time etter oppsatt avgang bar deg avgårde. Vet ikke helt hva prosedyrene er i slike situasjoner hvor en blir stående i evigheter før avreise, men servering av i det minste litt vann hadde jo vært fint.

Når vi kom oss avgårde fikk vi etterhvert vann og våtservietter. Etterfulgt av et måltid såpass kjedelig at jeg når jeg skriver dette noen timer senere helt har glemt hva det var snakk om.

Her er et bilde av maten som jeg tenkte jeg kunne bruke som gir et inntrykk, smaken var omtrent like fokusert og velkomponert…

 

Flyturen over Atlanteren var - bortsett fra nevnte forsinkelse - omtrent som forventet, dvs relativt trangt, ikke spesielt mye søvn, men kitt, variabel service og mat som ikke hadde annen funksjon enn å fylle magen.

Fremme på AMS ble det en lengre rusletur gjennom flyplassen for en trøtt gjeng. De har tydeligvis fått nye maskiner i sikkerhetskontrollen, så når jeg endelig har lært opp ungene til proff oppførsel med å flekke ut alt av pads og PC’er av sekken for scanning så kommer kontrabeskjed om at nei de må du putte tilbake for vi har super duper fancy maskin, ikke rart en blir forvirra!

For å få tiden til å gå fant vi veien til Aspire
lounge som er Priority Pass/ Lounge Key. Dessverre fikk jeg «computer says no!” Pape jeg forsøkte PP og helt umulig å gjøre noe for å slippe oss inn, men vi kunne jo ringe servicetelefoner deres, ikke fristende med en så trøtt gjeng på slep å bruke tid på det, heldigvis funket lounge Key kortet bedre så vi slapp endelig inn.



Jeg trodde jeg hadde vært på Aspire lounge på AMS før men kjenner meg ikke igjen så lurer på om de har flyttet opp en etasje og fått nye lokaler.



Uansett stille og rolig, enkel servering men ingenting å rope hurra for, men funker greit som ventehall de timene vi har før siste etappe hjem til Oslo.

 

Selektiv hørsel og en lemfeldig holdning til fakta er vel oppskriften på det gode liv?

Matserveringa hos KLM ligna litt på det jeg fikk servert på veg til Argentina for noen år siden. Det kunne like gjerne ha blitt solgt inn som vomfyll.

Artig reisebrev med lun humor og fine bilder. Måtte det blir mer reising!

 

Siste etappe hjem AMS - OSL er normalt ikke så spennende, så heller ikke denne gangen.



Ankomst OSL derimot er kanskje av mer interesse å få en oppdatering på gitt dagens situasjon.

Kortversjonen er at OSL har fått et betydelig mer eksotisk tilsnitt, dette var som å være på en flyplass ett eller annet sted i mer fjerntliggende områder av sørøst Asia!

Første moro var når vi kom av flyet og rulletrappen var sperret, I stedet var det ned på bakkeplan og over i buss. Bussen brakte oss over i non-Schengen området hvor vi ble møtt av en kjempelang kø.



Først så det temmelig organisert ut med skjermer som delte inn i to filer, hhv norsk og ikke norsk pass.



Etter en liten halvtime i denne køkorridoren dukket alle køskapernes våte drøm av et venteområdet opp. En haug med folk i gule t-skjorter fra OSL dirigerte og maste folk i tilsynelatende tilfeldige retninger. Køer ble brutt opp i forskjellige delkøer etter forskjellige kriterier, for så å krysses eller merges tilbake av nye gulskjorter et kvarter senere. En jevn flyt av crew som beveger seg på tvers av køen, over og under sperrebånd bidro til følelsen av at her var det bare å følge med og prøve å rykke fremover når sjanser bød seg. Et eksempel er instruksene vi fikk fra en av de gulkledde som sa at dere må vente her siden dere reiser med barn. Å stå å vente random virket ikke forlokkende så vi fulgte bare på i den køen som virket mest naturlig. Senere hørte jeg noen rope «norsk pass?» og vinke tjue meter lenger fremme, så da var det litt press og vifting med rødboka for å bli sendt gjennom to andre køer og over i en ny bakevje.

Et hett tips for håndtering av dette kaoset er å sørge for å ha gått på toalett før en forlater flyet, på forespørsel til en av onkels stolte utsendte som sto og sjekket papirer i en tilstøtende kø, om ungene kunne få komme under båndet for å benytte toalettet ved siden av ham ble bryskt avfeid ned at «dere må vente!» Og det stemte, vente måtte vi!

Endelig fremme ved rikets inngang ca en time og tjue minutter etter at vi forlot flyet møtte vi et nytt problem. Damen i skranken klarte ikke å skjønne hvor vi hadde vært! Forklaringen om at Bonaire er et oversjøisk nederlandsk territorium møtte ingen forståelse, forklaringen om at det lå i karibien nord for Venezuela ble besvart med «så dere har vært i Venezuela» - og det blir jo ikke helt rett heller. Etter at en av tiåringene dro frem telefonen og kartet og tegnet og forklarte, og hun hadde tittet lenge på lister med varierende fargekoder tror jeg hun ga opp.

Vi fikk utdelt to små papirlapper med beskjed om at vi var godkjent og unntatt testing. Dette gjaldt heldigvis også ungene, litt til vår forbauselse, men ingen grunn til å krangle på det.

Så endelig gjennom og hele veien bortover terminalen til bagasjeområdet. Ventetiden på bagasje var i dette tilfellet ikke eksisterende, og vi kunne etterhvert lokalisere samtlige kofferter stående rundt båndet. Praktisk nok var toalettene i bagasjeområdet sperret slik at tipset over om ikke å vente til etter en har gått av flyet er enda mer pressende.

En stopp innom kennelen for å hent bikkja og så rett hjem, hele hjemreisen dør til dør klokket inn på 23 timer og 45 minutter.

Litt slitne kan vi slå fast at reising også er mulig i 2021, gitt de riktige papirene og destinasjoner, men at det er litt mer usikkerhet og en del mer regler (som stadig endres) å forholde seg til.

Takk for alle hyggelige kommentarer og likes underveis på reisen!

 

Velkommen hjem og takk for at jeg fikk være med på en flott reise ..