Unge Herlov liker egentlig best det trygge og kjente. Faste rutiner er kjempemessig. Likevel roter han seg bort i både det ene og andre. Noen vil vel kunne kalle det personlig utvikling … Qatar Airways klinket til med hinsides gode priser til Cape Town etter nyttår, og jeg klarte (som vanlig) ikke å holde labbene unna bookingsidene. Jeg hadde imidlertid allerede vært i Cape Town i september 2015 (https://insideflyer.no/forums/threads/doh-cpt-dur-qatar-airways-comair-b787-b737-c-y.3944/), så da ble spørsmålet hvor jeg skulle reise videre. Botswana? Mauritius? Besøke Mugabe i Zimbabwe? Jeg er i utgangspunktet litt skeptisk til store deler av Afrika. Valget falt til slutt på Windhoek, Namibia. De aller fleste av de gamle nazistene som søkte tilflukt i den tidligere tyske kolonien har vel sannsynligvis gått i grava for noen år siden, men jeg satser på at noe av den tyske «ordnung»-holdningen har bitt seg fast. Qatar Airways sin fortreffelighet er rikelig beskrevet, så vi hopper denne gang rett til Cape Town, Sør-Afrika. Noen gastronomiske stemningsbilder fra posisjoneringen skal man imidlertid ikke se helt bort fra. CPT-WDH, South African Airways (operated by South African Airlink), ERJ135 (sete 2A) Immanuel Wilderness Lodge, Windhoek WDH–CPT, South African Airways (operated by South African Airlink), ERJ135 (sete 2A) Det er dessverre høyst usikkert om det blanke Star Gold-kortet gir adgang til lounge på flygninger operert av Airlink. Hvis så er tilfelle, vanker det nok en liten oppdatering fra flyplassen også. Windhoek ligger langt ute svarte ørkenen, men Immanuel skal visst være bra. Stedet å overnatte i Windhoek, ifølge Tripadvisor. Storveis mat! De tyske vertene frister med frokostbuffet med kjøttpålegg av sebra og oryx. Mmmmm. Så da er det vel bare å lene seg tilbake. Eller?
Dette blir spennande! Har hørt om folk som bruker Namibia som bobilferieplass, men er nyfiken på meir info fra denne kanten av verda
Qatar Airways 176 Oslo Lufthavn Gardermoen (OSL) – Doha Hamad International Airport (DOH) Onsdag 21. september Avgang (rute): 1745 Ankomst (rute): 0110 Flytid (rute): 6:25 Flytype: Boeing 787-8 Sete: 2A (Business)
Det här ser jag fram mot. Jag ska själv till Sydafrika och Namibia i oktober men jag åker längre bak i bussen ned. Ska testa Air Namibia till WDH från JNB.
Qatar Airways 1369 Doha Hamad International Airport (DOH) - Cape Town International Airport (CPT) Torsdag 22. september Avgang (rute): 0259 Ankomst (rute): 1145 Flytid (rute): 9:45 Flytype: Boeing 787-8 Sete: 2A (Business) Windhoek, Namibia neste.
Ser ut som ein knalltur så langt. Takk for masse fine bilder og at du leitar fram tid til å dele med oss! Gledar meg til du kjem fram
Må innrømme at jeg blir fristet til å prøve Qatar med disse bildene, selv om jeg egentlig vil holde meg til *A
Cape Town International Airport Etter en natt på Holiday Inn Express sentralt i Cape Town gikk jeg ned på busstasjonen og tok flybussen tilbake til flyplassen. Turen tar drøye 20-25 minutter, koster 90 rand og er veldig kurant. Cape Town International Airport er faktisk den tredje største flyplassen i Afrika med ca. 10 millioner reisende i året leste jeg nylig. Den er moderne og oversiktlig. Busstasjonen ligger på ankomstnivå, så jeg tok rulletrappen opp til avgangshallen og fant fram til SA Express/Airlink sine skranker helt i den ene enden. En hyggelig mann tok meg i mot, men slet med å finne meg i systemet. Etter at jeg oppga flightnummeret fant han meg. Litt underlig, men ingen skade skjedd. Mannen kunne også informere om at det dessverre ikke fantes noe SAA-lounge på utenriks, kun innenriks. Jaja, tenkte jeg, da får jeg «slumme» ute blant mengdene for første gang på laang tid. Ingenting er som en liten «reality check» en gang i blant for å bli minnet på hvor godt man har det. Sikkerhetskontrollen og passkontrollen var godt bemannet og gikk radig unna. I passkontrollen satt herremannen som tok meg i mot dagen før. Morsom fyr! “How are you, ‘papa’?” “Fine, thank you, and you”? “I’m good, ‘papa’”! “You are busy today, I see.” “Yes, very busy. Didn’t I speak to you yesterday?” Et stempel og ut døra. Flyplassen er perfekt designet for casual spotting. Jeg slang meg ned på det eneste spisestedet på utenriks og bestilte noen skinke- og ostesmørbrød. Ikke så verst! En drøy time før planlagt avgangstid stakk jeg ned til gate B2. En av fem bussgater på utenriks. Innsjekk åpnet ca. 40 minutter før avgang, og vi ble vist inn i den ventende bussen utenfor. Overraskende nok var majoriteten av mine medpassasjerer hvite. Det var faktisk skikkelig blendahvitt. Og alle disse hvite menneskene snakker et forferdelig stygt språk. Afrikaans heter det visst. Vi ventet langt om lenge og først 15 minutter før avgang var bussen klar for å frakte oss noen hundre meter bort til den ventende jungeljet’en.
Godt å høre! Ja, jeg tror det er mange som kjører rundt for å se litt av Namibia. Det tviler jeg på at jeg hadde turt selv, men bra for de som tar sjansen! Spennende! Jeg vurderte også Air Namibia, men havnet på SAA til slutt. Takk for det og bare hyggelig! Jaaa, go for it! Once you go Qatar ... Et av mine mange kallenavn! Det blir bare en kjapp tur. Kun to netter! Jeg tar det helt med ro, men skal forsøke å få til en "game drive" når jeg først er her.
South African Airways (operated by SA Airlink) 8124 Cape Town International Airport (CPT) – Hosea Kutako International Airport (WDH) Fredag 23. september Avgang (rute): 1450 Ankomst (rute): 1655 Flytid (rute): 2:05 Flytype: Embraer 135 Sete: 2A (Økonomi) Jeg leverte fra meg kabinkofferten ved døra og fant min faste plass 2A. Embraeren er konfigurert 2+1, og 2A er derfor et singelsete. Flyet er jo også trangt som et pølseskinn, men heldigvis er jeg ikke en veldig stor mann, så det funker greit på små turer. Boarding gikk superfort og i løpet av ti minutter og en kjapp sikkerhetsdemonstrasjon var vi klare for avgang. Avgang var mot sør, noe som gav oss fantastisk utsikt over Cape Town og tilstøtende områder. Table Mountain, Lions Head, Signal Hill ... Rubbel og bit. Helt herlig. Flyvertinnen var helprofesjonell og styrte skuta med jernhånd. Det må være litt ensomt å jobbe på disse småflyene med kun én i kabinen. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente på denne lille turen på under to timer, men det skulle vise seg at den europeiske og amerikanske trenden med å «forbedre bort» det meste ikke har nådd hele verdenen enda. Flyvertinnen dro raskt i gang vogna for matservering. Jeg kunne velge mellom kylling og kjøtt. Til drikke kunne jeg velge mellom vann og juice (eple eller appelsin). Jeg var egentlig ikke sulten, men takket ja til kyllingen for reisebrevet sin skyld. I matboksen lå det en liten porsjon med kald kylling med en type pasta/ris av noe slag og en chilisays samt en porsjon sjokolademousse til dessert og en liten kjeks helt til slutt. Kyllingen var ok (litt skinkeaktig i konsistensen), men sjokolademoussen var nydelig. Etter matserveringen kom hun med en ny runde med vogna, denne gang med ytterligere drikkeservering, herunder lokal vin, mineralvann og kaffe. Jeg takket ja til en kaffe. Resten av turen ble jeg sittende og nyte det fantastiske afrikanske landskapet. Motlyset gjorde sitt beste for å forsøke å ødelegge bildene mine. Det er jo egentlig helt sprøtt at det finnes folk som bor her ute i det golde og ugjestmilde miljøet. Før jeg visste ordet av det nærmet vi oss Windhoek, hovedstaden i det unge landet Namibia. Jeg passet naturligvis på å fylle ut ankomstkortet til immigrasjonen. Denne gangen ville de gjerne vite hvor mye penger jeg hadde tenkt til å bruke mens jeg var i Namibia. Det var første gang. Det var naturlig nok ikke noen stor trafikk i luftrommet, og vi fikk «klar vei» mot rullebanen.
Det er ikke noe problem å kjøre selv i Namibia, så lenge du ikke tenker deg opp mot skelettkysten å den veien videre innover til Etosha. Det går bra å kjøre med en bil, men anbefalt å kjøre med to biler. Har kjørt der alene og det var ikke noe problem. Det var med bil uten 4x4. Men er man litt engstelig så bør man vurdere å ta 2 biler. Ellers syns jeg det er veldig fine grusveier, kjører man gamle veien mellom Windhoek-Swakopmund, så får man ca 4-felt motorvei med grus. Ingen problemer å ha høy hastighet hvis det haster. Også veldig fin kjøretur der istedenfor asfalt vei. Rekker du en tur innom Gross Barmen så ta deg dit å bade. Ligger utenfor Okahandja som ikke er så langt fra Windhoek.
Hosea Kutako International Airport På Hosea Kutako var det relativt god plass på tarmac, men et par Air Namibiaer fantes! Faktisk har lille Windhoek to flyplasser. En relativt sentralt i byen, hvor de fleste innenriksflygningene går fra og en større et stykke utenfor byen, som håndterer de internasjonale flygningene. Sistnevnte er oppgradert med et nytt terminalbygg de senere årene, så den fremstår som liten, men veldig bra (til å være Afrika). Den største internasjonale destinasjonen er utvilsomt Jo’burg, hvor det er opptil 18 frekvenser per dag. Det virker som om turismen i Namibia er stigende, for både Ethiopian, KLM og Qatar åpner nye ruter fra henholdsvis Addis Abeba, Amsterdam og Doha i høst. Vi ble raskt loset inn til terminalbygget, hvor en rekke immigrasjonsoffiserer ventet på oss, og det tok kun noen få minutter før papirene var i orden. Den unge damen kunne imidlertid ikke dy seg og bemerket tørt «Two days in Namibia … ?». Ja! Jeg hadde bestilt henting av sjåfør via lodgen. På tur i et såpass fremmed land tar vi ingen sjanser. Vi hadde ankommet ca. 15 minutter før rutetid, så det var ingen skilt med «Herlov» ved ankomst. Jepp, tenkte jeg, jeg får bare stille meg her og vente noen minutter. Ingen grunn til å begynne å svette helt enda. Flere og flere skilt dukket opp, men ingen med Herlov som påskrift. Jeg beholdt naturligvis roen og etter hvert dukket det opp en hyggelig kar med opptil flere skilt, deriblant Herlov-skiltet. Det stolte firmaet Omahuka Transport hadde levert som bestilt til avtalt tid. Slettes ikke verst. Ja, da var det bare å senke skuldrene og nyte dagene i Namibia. Den hyggelige karen loset fire engelskmenn og meg ut til en ventende Toyota. Solen stekte, og det var 31 grader, men heldigvis en tørr varme, ikke som i Singapore eller Bangkok, hvor du kjenner svetten begynner å sile bare du setter en fot utenfor hotellet. Takk og lov. Mitt stopp var tredje og siste, og det var jeg egentlig ganske godt fornøyd med, i og med at jeg da fikk en fin rundtur i Windhoek for de to første stoppene. Det ene engelske paret var i gang med en fire ukers tur i Sør-Afrika, Botswana og Namibia. «Wow, how do you have room for all that underwear!» Det er alltid spennende å orientere seg i nye land, og turen inn til Windhoek gikk fort. Det er kanskje litt dårlig stil å være så ærlig, men eg ble «sjokkert» over hvor moderne sentrale Windhoek var. Nesten som å være i Spania eller Hellas. Moderne bygninger, belagte fortau, tilsynelatende god infrastruktur, opptil flere «bierstuben», etc. Nå sier jeg ikke at hele Windhoek er prikkfritt, men førsteinntrykket var svært godt! Etter å ha sluppet av de fire engelskmennene, satt jeg meg foran hos sjåføren, mens vi kjørte det siste strekket ut av byen, mot nord, hvor min lodge lå noe utenfor allfarvei. Den hyggelige karen var opprinnelig fra nordre del av Namibia og hadde flyttet til byen for å jobbe. Nå var han godt gift og trivdes som sjåfør. Jeg spurte om noen tips til namibisk mat og fikk anbefalt «traditional porridge». Hans favorittmåltid. Ikke akkurat det som fristet mest, men vi fikk se! Jeg håper virkelig Namibia er klare for en dose Herlov.
Immanuel Wilderness Lodge Etter drøye halvannen time, de siste 10 minuttene på grusvei, var vi framme på lodgen. Windhoek er full av større og mindre lodger, som tilbyr mat og/eller overnatting. Jeg funderte lenge på Hilton Windhoek midt i byen, men fant Immanuel, som er ranket #1 på Tripadvisor og tenkte at når jeg først var i Namibia, fikk jeg gå for den autentiske opplevelsen. Immanuel er drevet av et tysk ektepar, Stephan og Sabine, som flyttet til Namibia for ca. ti år siden for å starte lodgen. Ekteparet ønsket meg velkommen i døra, orienterte meg om fasilitetene og viste meg til rommet. Lodgen besto av en hovedbygning med resepsjon, en liten bar, restaurant og privat bokvarter og tre frittstående bygninger med rom. Det var totalt ni rom og totalt 22 sengeplasser. Stephan viste meg «nødalarmen» på rommet (i praksis et lufthorn), som kunne brukes for å tilkalle hjelp ved uønskede hendelser og fortalte at jeg ikke trengte å bekymre meg for mennene som gikk utenfor vinduet. Det var sikkerhetsfolkene som patruljerte (med hagler). Stephan fortalte meg også at det ikke hadde regnet i Windhoek de siste tre årene, og at de håpet på regn om ikke lenge. Jeg hadde bestilt et dobbeltrom med enkeltsenger. Rommet var innredet i tradisjonell, afrikansk kolonistil og hadde et eget bad med dusj. Veldig trivelig og ikke så rent lite eksotisk for Ola dunk på tur. Fornøyd. Fortsettelse pga. stort antall bilder ...
Immanuel Wilderness Lodge fortsetter ... Prisen for to netter med frokost og middag var 1200 NOK. Slett ikke verst! Middagen ble servert 1930, så jeg benyttet tiden fram til det til å titte litt rundt på eiendommen. Mellom bygningene var det opparbeidet solterrasse, bassengområde, bålområde og en platting ved vannhullet. Flere oryxer, strutser og fugler «gresset» i området … Hvis man kan kalle det å gresse når det ikke har regnet på tre år. Klokken 1930 sharp var det middag. Stort sett de fleste gjestene var tyskere. Som tidligere nevnt er jo Namibia en tidligere tysk koloni, og det finnes direkterute mellom Frankfurt og Windhoek, så det er nok i utgangspunktet en del tyskere i området og i tillegg er stedet drevet av tyskere. «Guten abend!» Maten skulle være veldig bra, ifølge internett, og stedet har vunnet flere priser. Stephan var også kokk i restauranten, mens Sabine og to hjelpere serverte. Dagens meny besto av kjøttsuppe til forrett, etterfulgt av en grønn salat, oryx til hovedrett og «karahari» til dessert. Wunderbar. Maten smakte fortreffelig. Suppa var vanvittig god, og oryx-kjøttet var også veldig bra. Det er vanskelig å beskrive smaken, men godt og perfekt stekt. Desserten «karahari» var youghurt, kjekssmuler og pisket krem. Vertene kom innom under hver rett for å forhøre seg om maten smakte. Jeg kunne ikke annet enn å bekrefte.
