Endelig vår tur! Etter lesing, studering og tidvis sikling over diverse tråder og poster her inne, så ble 25. januar 2018 dagen da man endelig skulle få fly noe annet enn økonomiklasse hos Widerøe. Med mine sårt oppsparte poeng og bruk av CT fra AmEx fikk jeg i fjor høst booket inn en reise til Thailand/Malaysia i månedsskiftet januar/februar - delvis i F og delvis i C. Deretter var det bare å følge oppskriften fra forumgudene (dere vet hvem dere er), legge skamvettet fra seg og velte seg i en luksus kjøpt for klementiner og rucculasalat på TrippelTrumf-torsdager. Reiserute TRD - OSL, SAS Plus OSL - FRA, SAS Plus FRA - PEK, Lufthansa First PEK - BKK, Air China Business BKK - HKT, Thai Business KUL - BKK, Thai Business BKK - LHR, Thai First LHR - CPH, SAS Plus CPH - TRD, SAS Plus I tillegg til dette forflyttet vi oss elegant ved bruk av Air Asias særdeles godt befolkede økonomiklasse, samt båtskyss som bar veldig lite preg av luksus. Undertegnede og kavaler var oppe før fuglene feis, og dro til TRD vel vitende om at vinter og fly kan by på ymse utfordringer. Vi hadde minimert risikoen for å dumpe borti noe med å booke første avgang til OSL, og da heller ikke vinter-Norge greide å ødelegge moroa, så var turen i gang på uproblematisk vis. En kopp alt for varm kaffe og tidlig boarding gjorde sitt til at vi fant sete 2E og 2F med en litt sår gane, men ellers var vi ganske blide, til tross for at klokka ikke en gang hadde nådd sekstallet. På personalbriefingen før avgang fikk reisefølget klar beskjed om å ikke bruke unødvendig plass på servering fra SAS-vogna, ettersom jeg hadde hørt rykter om at vi hadde bedre saker i vente. Likevel var det undertegnede som endte opp med to rundstykker, smoothie, yoghurt og juice før vi hadde passert Tolga... Nuvel, ferie er ferie. Turen forløp seg uten problemer, og vi dumpet rolig ned på 19R på OSL. På Gærningmoen rakk vi både et besøk i innlandsloungen (som jeg ikke har vært innom før, men hvor jeg satte pris på et par kopper skikkelig kaffe) og gullstua på utland. Et glass cava og en enkel servering tyngre var det tid for å stige ombord på neste etappe som skulle ta oss videre til FRA. Flyfrokost nummer to presentert så lekkert som mulig. Akkurat som i toppidretten gjelder det å treffe med formen når det virkelig gjelder, så her holdt vi klokelig igjen. Ankomst FRA, et godt kvarters taktfast marsj (vi var jo i et land med stolte tradisjoner når det gjelder å gå i takt) ut av terminalen, ein schwing zum links og deretter recht forut. Allerede få timer ut i en nesten tre uker lang ferie hadde jeg følelsen av at kun en svingdør og en heis stod mellom oss og turens høydepunkt. Med en anelse skjelven hånd ble boardingkort levert og håndbaggasje sendt gjennom en usedvanlig smidig sikkerhetskontroll. På den andre siden ventet Nirvana, Shangri-La og Narnia - et himmelrike av badeender, biff og brunt brennevin. Takket være min egen gode innsats med pensumlesing før avreise forstod vi fort at her var det ingen tid å miste. En hyggelig Fraulein med stort smil og en anelse for mye leppestift spurte pent om vi ville ha et bord i spisestuen, noe vi nikket ja til. En kjapp tur for å sjekke porselensfasilitetene, og vipps, så var man to svarte badeender rikere, uten å ha spurt om en eneste en. Dermed fikk vi pyntet bordet til et bedre måltid, der vi begge gikk for det som må være blant de bedre gratisbiffene jeg har smakt. Deretter fikk vi vårt nye boardingkort utlevert, og beskjed om at "the limousine will pick you up before boarding". Med et par glass vin og bobler, noen innslag fra buffeten, samt et par dessertretter i systemet var det på tide å si takk for mat i denne omgang og trekke inn i salongen. Med en whisky-erfaring som ikke er noe å skrive hjem om er det med sorg i stemmen jeg kan meddele at jeg ikke benyttet meg veldig av det enorme tilbudet. En Glenfarclas 25 og en Johnnie Walker Blue Label fant veien ned strupen, men ellers gikk det stort sett i fransk boblebrus og cocktails. Et par flasker fra en rikholdig vannmeny fant også veien til bordet vårt, som et ledd i passe på at formen ikke ble alt for god før boarding, og at vi ikke skulle finne fram til flydøra. (Det vanlige trikset er jo som kjent å skrive gatenummeret med stor svart tusj på hånda, men siden vi uansett skulle bli hentet så tenkte jeg at det var overflødig akkurat denne gangen) Som tidligere nevnt hadde vi gjort hjemmeleksa vår godt nok til å forstå at her i huset var det bare å spørre, så skulle man få. Dermed gikk turen til baren hvor vi pent spurte om vi kunne få smake på litt forskjellig champagne. Og selvsagt skulle vi få det, selv om bartenderen beklaget at de bare hadde fire typer... I stedet for å gi ham huden full for manglende utvalg, så drakk vi pent det vi fikk servert og lagde en uhøytidelig test oss i mellom. Etter at testpanelet hadde kåret sin vinner, virket det som en naturlig fortsettelse å ta turen til badet. Med spørsmål om vi kunne få med Bollinger-flaska i ei bøtte med is (her måtte jeg konsentrere meg litt for å ikke begynne å le da jeg stilte spørsmålet) og et "Of course, sir, we'll bring it for you" var stemningen god da vi entret badeland. Innen den tid hadde vi fått ytterlige to badeender mens vi spiste biff, og i tillegg stod det en and og voktet over champagnebøtta vår. Dermed var det ingen sak å få endene til å møtes mens vi senket våre legemer ned i (som alltid) skoldende varmt vann. I en sådan stund var det også tid til å reflektere litt over at vi bedrev en noe uvant form for venting på fly, men vi ble fort enige om at det var noe for oss. Man må da være litt tilpasningsdyktig når man er på reise. Ren og pen etter et skumbad som får enhver Lano-unge til å fremstå som en nybegynner var det igjen tid for å oppsøke de hvite dukene. Det er utrolig hvor sulten man blir når man venter på fly... Denne gangen ble det Tom Ka Gai-suppe, et par glass fra våre venner i Frankrike, samt en hyggelig prat med en av medlemmene her inne på forumet - gi gjerne lyd! Etter ytterligere noen minutter der tid og sted var i ferd med å bli en smule uklart, kom våre hyggelige Fraulein igjen til syne og sa at nå var det tid for boarding. Dermed var det bare å følge på ned heisen, få passet i hånda og stige inn i en Mercedes-Benz... VIANO?! Det var like før tjuefem år gammel whisky kom opp igjen, jeg ble småsvimmel og kaldsvetten meldte sin ankomst. Her skulle vi altså skysses ut til flyet i en ni-seter, som om vi var ville dyr! Jeg bannet i mitt stille sinn og ergret meg over at jeg ikke spurte spesifikt om en S-klasse eller Panamera, mens jeg mumlet noe om "kvinnfolk og bil", og sendte en bitter tanke til Frauleinen (som jeg nå bestemt mente hadde alt for mye leppestift) som kunne komme på å forveksle limousine og minibuss.. Allerede der, bak i Vianoen og omgitt av skinn og velour, bestemte jeg meg for at dette ikke var siste gang jeg skulle reise med LH F fra FRA - her finnes det mer å gå på. Etter å ha passert under et utall gates og forbi store fly, rullet vi opp ved den største fuglen av dem alle - A380en som skulle frakte oss til Beijing. Vi smøg oss raskt ut av Vianoen og passet på at ingen hadde sett oss før vi ble fulgt opp heisen til øvre dekk. Etter å ha funnet sete 1G kjente jeg at pulsen begynte å normalisere seg, svetten hadde avtatt noe og synet var ikke lengre forstyrret av stjerner og små prikker. Et glass champagne (Henriot i januar) og macadamianøtter kan tydeligvis kurere det meste av både angst og sinne. En gløtt i menyen og ny inspeksjon av porselensfasiliteter (på et flydo i samme størrelsesorden som en hybel i Trondheim), og plutselig var vi i gang med vår reise til PEK.
Etter en take-off som knapt var merkbar på loftet i A380en startet vår usedvanlig trivelige purser serveringen. Den 8 seter store kabinen var halvfull, og det virket som besetningen av den grunn tok litt ekstra godt vare på oss. På spørsmål om hvilken forrett vi ville ha, så kom vi i skade for å nøle et øyeblikk. Purseren kom dermed opp med det hyggelige forslaget om at vi kunne få smake litt av alle, så da måtte vi pent høre etter. Dette ble arenaen for debut på kaviar med tilhørende vodka for undertegnede. Sannsynligvis ikke noe jeg kommer til å hige så veldig etter senere, men man må jo utnytte tilbudet? Vi fikk oss en smak av det meste, og prøvde så godt vi kunne å spare litt plass til hovedretten, som nå stod for tur. Undertegnede gikk for en utgave av viltkjøtt, mens reisefølget valgte and. Begge deler var veldig bra på smak, men en soleklar seier til gakk-gakken – faktisk et av de bedre måltidene på hele ferien. Ingen tvil om at Lufthansa har fagbrev i and. Til dessert gjorde vi samme feilen som med forretten, nølte litt for lenge og fikk alt de hadde å by på. På dette tidspunktet begynt det vel egentlig å bli nok mat, men et par-tre desserter får man jo alltids ned. På spørsmål om jeg ville ha et glass dessertvin, så var resonnementet mitt noe sånt som ”Jeg er jo veldig mett, har egentlig fått nok av alt og er heller ikke særlig glad i dessertvin”. Dermed ble svaret ja, og jeg fikk en smak av noe jeg ikke er helt sikker på hva var, men som utvilsomt var både søtt og rikt på alkohol. Etter en kjempeinnsats på matfronten var det ingen tvil om hva som fristet mest av å se film eller å sove. Pysjen på, senga oppredd og rett i lampeland. Det er utrolig hvor godt man sover når man er både mett og full… Da solen var i ferd med å stå opp et sted over Mongolia (sju timer tidligere enn den egentlig skulle), så var det bare å reise seteryggen og manne seg opp til eggerøre og bacon, som var alldeles nydelig med et glass champagne til. Alt godt har en ende, dessverre også flyturer på fremste rad. Vi takket pent for oss og trasket ut av flyet, der en utsendt Air China-mann stod klar for å geleide oss videre. Han fulgte oss til en sluse hvor han ikke lenger hadde tilgang, og vi måtte finne fram videre på egen hånd, gjennom en sikkerhetskontroll og til First-loungen (som pussig nok er tilgjengelig med Priority Pass, og dermed føles veldig lite eksklusiv). Tre timer i Kina var et ”nødvendig onde” vi måtte velge for å få fly LH F, og vi var begge enige om at det var mer enn nok. En grå og trist lounge uten det store mat- og drikketilbudet, og et supersensurert internett der man ikke har tilgang på verken Google, Facebook eller Twitter sine tjenester. Jeg kan ikke huske sist jeg søkte på Kvasir for å finne ut av noe jeg lurte på… Ombord på Air Chinas B772 til BKK var det heller ikke så mye å skrive hjem om (og det hadde vi heller ikke forventet). Plusspoeng for gode og romslige seter som man kunne legge helt ned, minuspoeng for det meste annet. Jeg ville syntes dette var et superkjipt produkt om jeg hadde punget et lass med yuan og gledet meg til å fly business. Fire påminnelser om å feste setebeltene, det siste i dét vi startet take off-roll, og dermed var vi på vei til Bangkok og Thailand. Mat godt under middelnivået og engelskkunnskaper likeså gjorde sitt til at vi fant det tryggest å klokke inn noen timer søvn ombord. Siden de hadde internett ombord, men ikke tillot det på mobiltelefoner, så ble det følgelig heller ikke brukt. Sovingen greide vi med bravur, og følte oss brukbart uthvilte da vi landet i Bangkok, der vi tok turen til et hotell et kvarters tid unna flyplassen for å få oss noen timer søvn. Dagen etter var det Thai C til Phuket som stod for tur – ferien hadde jo enda ikke startet!
Siden Thai har såkalte ”dry flights” på sine innlandsflygninger, så måtte vi nøye oss med et glass juice etter boarding på denne B772en. Komfortable seter i en litt snodig stack gjorde at det ble i overkant god plass mellom oss, uten at det hadde særlig mye å si på den korte flighten til Phuket. Vel framme kunne ferien begynne. Fem døgn i Phuket, fire døgn på Phi Phi Islands, fire døgn på Langkawi og to døgn i Kuala Lumpur. Flotte hoteller til en overkommelig pris, skyfri himmel og temperatur dønn stabil på 30 grader, dag så vel som natt. Masse god mat og drikke, morsomme utflukter og aktiviteter – rett og slett et nydelig avbrekk fra norsk vinter!
Dette er artig lesning! Mange av formuleringene bør gå inn i ordbøkene som visdomsord slik at kommende generasjoner kan unngå å bli forledet inn i villelse. Mer, mer, mer!
Som nevnt tidligere finnes det en slutt på alt, og etter drøye to uker med intens avslapping var det tid for hjemreise. Kjapp og enkel innsjekk i Kuala Lumpur, hvor vi fikk en hel bråte med tags i alle regnbuens farger på koffertene våre. Herremannen i skranken syntes det var veldig fornøyelig at vi skulle helt til Norge og Trondheim, og ville gjerne ha et lynkurs i hvordan man skulle uttale navnet på trønderhovedstaden. Thai sin egen lounge på KUL var ganske liten, med ikke alt for stort utvalg av mat og drikke. Likevel var det mer enn nok til at vi fikk oss en matbit før avgang. Som vanlig veldig rent og pent på alt Thai putter navnet sitt på – tommel opp! Litt whisky (siden de hadde…) og flightspotting fra loungen mens vi ventet på avgang. Satte personlig rekord og fikk tre A380 i samme bilde før vår B773 kom sigende inn til gaten. Etter boarding kunne en særdeles hyggelig besetning by på forfriskninger i form av Veuve Clicquot, som alltid er blant favorittene. Meget god service og hyggelig stemning om bord hele veien til BKK, og føltes som milevis fra Air China sitt produkt i tilsvarende klasse. Maten var også god uten at det var noe ekstraordinært. De gikk imidlertid ganske fort tom for Veuve Clicquot, og undertegnede fikk i stedet rosé-varianten fra menyen, servert med et smil og en påminnelse om at det snart var Valentine’s day. Well played! Trygt på jorda i Bangkok ble vi møtt av en hyggelig dame med et kjent navn på plakaten sin. Hun ba oss ta plass bak på golfbilen hennes, før hun med et smil skysset oss i retning Thai sin egen gullstue. Der ble vi møtt av mange flere smil og dype bukk, før vi ble omhyggelig plassert i vår egen lille stue med stoler, sofa og TV. Umiddelbart etterpå kom én av et utall smilende damer og satte seg ned på kne foran oss med meny og drikkekart. (Gleder meg til til de ansatte på Caféloungen på Værnes kommer og kneler foran meg neste gang). Gikk for et sikkerstikk med Penang Curry og et glass Moët, som smakte som forventet og ble servert i helt passe mengde. Med ti timer til overs i Bangkok rakk vi også en tur inn til byen, hvor vi (etter anbefaling fra purseren på Lufthansa-flighten fra Frankfurt til Beijing) tok turen opp i Skybaren i Lebua Tower. Undertegnede ble sendt på strafferunde for å kjøpe seg lange benklær for å komme inn, så da fikk vi en ekstra liten sightseeing i byen. Med tildekte knær gjorde vi et nytt forsøk, og fikk nyte utsikten med en Chivas Regal-mojito til småpene to hundre kroner i hånda. Flott sted og en fin måte å få sett litt av Bangkok på, uten å ta hele sightseeing-løypa. Trygt tilbake og i sikkerhet på loungen var det tid for massasjen vi hadde booket ved ankomst. En times fullkroppsmassasje og en dusj etterpå gjorde veldig godt, og kjentes ut som et godt valg før en lang flytur. Deretter litt mer mat og drikke, før vi omsider ble hentet for boarding en drøy halvtime etter planlagt rutetid. Det var bingo på samtlige rekker til London denne kvelden, med tolv av tolv mulige opptatte seter i First-kabinen på Thai sin A380. Vi ble vist vei til våre to midtseter, før vi fikk varme håndklær og et glass Dom Perignon i hånda mens de menige lenger bak og i underetasjen fant sine seter. Kabinpersonalet bestod av to menn og en dame, alle litt opp i årene, og ikke med samme hjertelig smil som noen av de som nettopp hadde tatt vare på oss inne på loungen. Til forskjell fra Lufthansa sin A380, så var ikke ottomanen hos Thai justérbar, noe mine korte bein gjerne kunne tenkt seg. Dermed ble jeg sittende og dingle med beina til vi var i lufta – da startet serveringen og jeg fikk andre ting å tenke på. Først litt kaviar, etterfulgt av gåselever og deretter suppe, før hovedretten ankom. Jeg gikk for Wagyu-biff, mens reisefølget på min høyre flanke valgte hummeren. Mens jeg fikk både en og to og tre forretter, ble nevnte høyre flanke aldri spurt om hun ville ha forrett, og måtte derfor selv spørre etter suppe. Den ble etter hvert servert uten noen beklagelse og heller ikke med noe særlig hyggelig mine. Vi var begge godt fornøyd med hovedrettene, men også her trakk nok jeg det korteste strået. Et par glass meget god rødvin og ytterligere noen glass Dom Perignon akkompagnerte måltidet, og det ble etter hvert duket for dessert. Her insisterte den kvinnelige delen av kabinpersonalet på at vi måtte smake på alle dessertene, siden det var thailandske spesialiteter. Det endte med at vi holdt oss til frukt, da det meste annet rett og slett var utrolig fælt på smak, med noen pussige kombinasjoner av både smaker og konsistens. Jeg ble dessuten spurt om jeg ville ha kaffe til desserten, takket ja til dette, men fikk aldri noen kaffe. Samme dame var til og med bortom og sa at kaffen var rett rundt hjørnet, uten at det hjalp noe særlig. Det samme skjedde med en champagnebestilling som gikk i glemmeboka hos en av de eldre herrene. Jaja, jeg hadde vel fått nok uansett… Så var det på med pysj og rett i ferdig oppredd seng. Internett til blodpris fristet uansett ikke å bruke tiden på... Her sov vi begge to både godt og lenge, før vi valgte å se en film og drikke litt mer champagne før frokosten kom. Den var både stor og mektig, og vi følte oss brukbart uthvilt og mett da vi ankom Heathrow, til tross for at det hadde vært en lang dag i Bangkok, med påfølgende lang flytur til London. Også her hadde vi lagt inn godt med timer, slik at vi skulle få en rask tur inn til London. Dette føltes som en veldig god idé da vi booket turen, men det hadde vel ærlig talt vært å foretrekke med en rask hjemreise. Vi fikk uansett tatt en rask tur innom Borough Market, samt knipset bilde av Big Ben i en uvant innpakning. Etter litt loungehopping ble det omsider tid for boarding, og en ganske rutinemessig hjemreise via København. Turen ble rundet av med kuben fra SAS, som denne gangen inneholdt noe som så såpass lite innbydende ut at det ble liggende urørt. En alldeles fantastisk ferie fylt av inntrykk og opplevelser var dermed over. Det blir utvilsomt gjort forsøk på noe som ligner på en reprise i framtida – dyre vaner er vonde å vende! Avslutningsvis vil jeg rette en stor takk til alle dere som bidrar med kunnskap på dette forumet, slik at også noviser som oss kan få gleden av å reise med de store gutta!
Nydelig reisebrev! En fryd å lese fra sofaen mens jeg drømmer meg bort fra snø og vinter. Bookingfingeren dirrer!
Utrolig artig lesning. Forstår at jeg har bommet stort som bare har booket en enkel CT på First med Thai t/r Bangkok - men skjønner at jeg bør sette av noen timer i loungen på vei hjem...
Takk for at du deler. Dagens lærdom fra LH F er : Se litt tvilende ut så får du smake på alt ombord. Viktig!
Dette var bra lesing fra bagasjehallen på Værnes, som om bookingfingeren ikke hadde nok problemer fra før av
Tusen takk for en fin tur. Masse fine bilder og det virker som en flott opplevelse ombord hos Lufthansa selv om dere fikk minibuss til flyet
Fantastisk rapport! Her er mykje inspirasjon å henta, takk for at du tok deg tid! Kjenner at det er litt for lenge til eg kjem meg avstad på årets CT-tur.
Fantastisk bra skrevet, i tillegg til fine bilder. Dere må bare komme dere på tur igjen så fort som mulig!
