Konnichiwa fra Nozomi Shinkansen en route to Kyoto!
Da har tiden kommet for en aldri så liten oppdatering. Sitter på Nozomi Shinkansen, det legendariske lyntoget som skal ta oss til Kyoto. Toget har en topphastighet på 581 km/t men det må være når lokføreren skal rekke å hente i barnehagen, for i skrivende stund måler jeg toget med min iphone-app til stusselige 257 km/t. Jeg vet om 80 år gamle kvinnfolk som kjører raskere enn det... Men til shinkansen sitt forsvar så har de visstnok i sin 40 år lange historie aldri vært mer enn 34 sekunder forsinket i gjennomsnitt (og da regner man også inn forsinkelser som har skyldtes naturkatastrofer, så her går det, bokstavelig talt, på skinner). De har heller aldri hatt en eneste dødsulykke, noe både jeg og fru Elmo setter umåtelig stor pris på når vi først har slått oss ned på dette toget.
Men for å ta opp tråden fra der jeg slapp sist, Frankfurt airport:
Vi ankom Lufthansa First Class lounge med to ganske stusselige billettlapper, printet ut på Værnes samme morgen. Der hadde de ikke engang skrevet inn EBG-medlemsskapet mitt så jeg anså vel igrunn suvenireffekten på disse to papirbillettene som minimal. Men dragen i døra til LH-F Lounge skyndte seg raskt med å lage to mapper med Lufthansa First, og forklarte oss at disse ville være bedre for oss.
Vi tok en rask tur inn i loungen, og i det jeg skulle innom toalettet så jeg mitt snitt til å spørre badedamen i skranken om det kunne være mulig å skaffe et par Lufthansaender, med påskudd om at de skulle gå til to små barn som gledet seg svært over denslags barnslige ting... Som sagt så gjort, hun kunne trylle fram to legendariske badeender med LH-First logo! Tilfeldige forbipasserende ville nå fatte mistanke om at som noen hadde stappet en kleshenger, opp-ned inn i kjeften min, og disse to endene skulle etterhvert få en ganske så sentral rolle i resten av turen.
Jeg hadde etter kloke råd fra vår venn Stuttfeiten m.fl. gått til det geniale skritt å bestille en såkalt First Class Porsche Excitement. Vi kastet et lite blikk på den gigantiske baren i Loungen og satte kursen ned i bilkjelleren (nb til dere som finner ut å gjøre det samme i fremtiden, det er litt kronklete å finne frem til bilene, man må ut gjennom immigration, i verste fall stå litt i passkø, men målet helliger definitivt midlet!)
Etter litt om og men sto vi plutselig med nøkkel til en Porsche 911 carrera, og livet hadde brått nådd et nytt høydepunkt.
(og her slenger jeg likegodt inn et bilde tatt i det vi leverer tilbake bilen, satser på at dere overlever litt kødd i kronologien).
Jeg plukket ut en rute som skulle dekke de maksimalt 3 timene man har tilgjengelig med bilen (og husket på at vi tross alt hadde et fly å rekke litt senere på dagen). De anbefaler at man holder seg innenfor en kjørelengde på 150 km, og det er jo i grunn en fornuftig anbefaling. Turen skulle derfor innom Weinheim og Rüsselheim, før vi skulle ende opp tilbake i Frankfurt.
Obligatorisk bilde av våre to venner, badeendene, og de nyervervede First-billettmappene (bilder blir ofte best når de tas panseret av en blodtrimma Porsche, et triks profesjonelle fotografer vet å benytte seg av).
På Autobahn fungerer fartsgrensen etter mottoet "Freie fahrt für freie Bürger", og for å unngå fornærme tyskernes kultur og frihetsprinsipper var det ingen andre utveier for to høflige nordboere enn å tråkke på gassen. (Her må jeg bare slenge inn et " Dæven for en bil").
Speedometernåla gikk opp til litt under 8. Aner ikke om det er fort, men satser på at det er lov.
Etter en forsiktig kjøretur var det tilbake til flyplassen, og denne gangen til First class terminal. Bare konseptet med å ha bygget en egen terminal til et så bittelite og smalt segment med passasjerer er jo i utgangspunktet helt koko, og applauderes fra lang avstand når man først skal slå på stortromma.
Utenfor døra sto en ung Lufthansadrage med navn Melanie klar til å eskortere oss overalt hvor det skulle være. Det ble kjapt klart for oss at vi ikke skulle bry oss med vanskelige ting som å levere passene våre selv i passkontrollen, her hadde hun kontroll på hvordan slike ting skulle utføres. Alt vi skulle trenge å passe på selv herfra og frem til landing i Tokyo var å huske på å puste. Alle andre praktiske utfordringer fikser de. Hun løp raskt bort til baren og hentet oss to glass champagne, og foreslo at vi kom oss litt til hektene etter å ha vært lenge ute i den virkelige verden.
Svett som man blir av å suse forbi tyske slott i 218 km/t, bestemte vi oss raskt for å teste ut badefasilitetene. Her vanket det svære marmorinnredede dusjrom med walk-in dusj, tropisk regn (og underspyling), alle mulige slags toalettartikler, badekåper, slipperser etc etc. Siden det nå var gått snart 12 timer siden jeg sist barberte med tok jeg likegodt en shave med deres toalettsaker til ære for flyvningen som snart skulle testes.
Baderommet. toalettartiklene sto der fra før, champagneglasset var medbragt.
Etter dusjen var det på tide med en matbit. Her har de selvsagt en svært bra buffet, men for alle praktiske formål er det ala carte menyen deres om vekker oppsikt. De har et Østerisk kjøkken som har høstet mye skryt for Wienerschnitzelene sine.
På dette tidspunktet stiftet jeg tilfeldig bekjentskap med unge vakre Lisa som til vanlig studerer eiendomsmegling og kun jobber der i helgene, men hadde tatt på seg en ekstradag denne onsdagen til ære for de oppmøtte. Hun har etterhvert blitt kjent men flere medlemmer fra dette forumet og kunne lattermild fortelle meg om to Bodøværinger som hadde vært på besøk for ikke så alt for lenge siden. Jeg spurte selvsagt også om hun kjente Mr. Stuttfeiten, som nylig var innom, men der ble hun litt mer vag i formuleringene... (Jeg begynner etterhvert å mistenke at denne Stuttfeiten slett ikke heter dette på ordentlig, men tvert imot har et helt annet navn som han benytter seg av i sosiale anledninger. Mange illusjoner skal etterhvert briste på denne turen).
Uansett. Lisa, var blid som en lerke, og fylte opp glassene våre til alles fornøyelse! Loius Roederer rosechampagne fra 2011 var hennes klare anbefaling når jeg lurte på hva hun ville gått for om hun var oss. Som sagt så gjort
Etter wienerschnitzel og nok champagne til å ta livet av en liten hest var den oppvakte Melanie klar til å eskortere oss i retning flyet. Her skal det legges til at stabasiøse gangturer på flere hundre meter slett ikke forekommer der i gården, og denne turen skulle gjennomføres i nok en Mercedes S-klasse. I mitt neste liv skal jeg bli rockestjerne.
Okei... Her skjer det nok en gang et avbrudd i fortellinga. En japansk stemme har nettopp fortalt oss at Shinkansen er på vei til å kjøre inn på Kyoto station. De har en historisk god punktlighetsstatistikk, og det ville vært synd om de skulle bli forsinket i dag fordi en stresset nordmann måtte rekke å skrive ferdig reisebloggen sin før de fikk lov å kjøre videre. Her må vi rett og slett bare hoppe av toget folkens...
Fortsettelse følger!
Last edited: 23. sept 2016
