BA Gold. Oneworld Emerald. Smak litt på den. Det klinger bra? Ah, så deilig. Aaaaaaaah. Etter "Black November" ditchet jeg SAS. Ca. 5 måneder etter min første Oneworld-tur (på flere år) skal den siste biten endelig falle på plass. SO LONG, SUCKERS! Neida, jeg bare spøker. Det er OSL-CPT-DOH som får æren av å utløse det etterlengtede gullkortet. En av vilkårene for denne billetten var at jeg måtte ha et opphold på minst 7 netter, noe som er litt mer enn hva jeg vanligvis foretrekker når jeg reiser alene. Likevel var prisen så fordelaktig at jeg (igjen) lot meg friste, og jeg valgte da å tagge på en liten tur til Durban i tillegg, når jeg først var i Sør-Afrika. Dette gav meg også anledningen til å teste BA franchise Comair, som er en aldri så liten kuriositet. Fra før har jeg liten kjennskap til Sør-Afrika utover skolepensum, men landet går jo for å være det mest siviliserte i Afrika, så det virker som et passende sted å legge jomfruturen til det afrikanske kontinentet. Ettersom dette er min tredje tur OSL-DOH/DOH-OSL i løpet av noen få måneder, og de to første turene er relativt godt skildret og dokumentert med tekst og bilder (http://forum.bonusfeber.no/threads/osl-doh-bkk-qatar-airways-b787-a380-c.2921/ og http://forum.bonusfeber.no/threads/osl-doh-sin-qatar-airways-b787-a350-c.3635/), hopper jeg denne gang like godt rett til Doha Hamad International Airport og tar det derfra. Fra turen er ambisjonen å gi smakebiter fra følgende. Doha City Tour Al Mourjan Business Lounge DOH-CPT, Qatar Airways, B787-8 (sete 2A) Protea Hotel Sea Point, Cape Town Park Inn by Radisson Cape Town Foreshore, Cape Town Slow Lounge, Cape Town International Airport CPT-DUR, Comair, B737-400 (sete 10D) Protea Hotel Edward, Durban Slow Lounge, King Shaka International Airport, Durban DUR-CPT, Comair, B737-800 (sete 10C) Hilton Hotel City Centre, Cape Town Bid Vest Premier Lounge, Cape Town International Airport CPT-DOH, Qatar Airways, B787-8 (sete 2K) I Cape Town er timeplanen fortsatt relativt åpen, men satser naturligvis på å få med meg de "obligatoriske" som Robben Island, Table Mountain, Cape Good Hope, pingvin-kolonien, etc. Tips mottas! Man hører mye om kriminaliteten i Sør-Afrika. Verdisaker planlegges lagt igjen hjemme, og jeg håper dette ikke blir det siste reisebrevet fra undertegnede. Fingers crossed. Til dere som er bekymret for at det kommer enda flere reisebrev fra Qatar i framtiden, kan jeg informere om at etter denne per dags dato ikke har flere turer booket med selskapet. Utover vinteren blir det derimot utforsking av Asiana, Thai, American, British Airways og Etihad på langdistanse. Forandring fryder! Fortsettelse følger.
Du flyr nesten nøyaktig samme rutene som eg har gjort hittil i år, med QR Har BKK, DEL, SIN og nettopp CPT på samvetet. Når det gjeld Cape Town så vil eg på det sterkaste anbefale å leige bil (forholdsvis billig i Sør-Afrika, men vær obs på fotoboksane, fekk 6 fartsboter tilsendt i etterkant...). Med bil kan du kjøre til destinasjonar som Kapp det gode håp, Stellenbosch, Franschhoek, Garden Route ("scenic route"), Namibia(!) eller rett og slett eit "private game reserve". Eg budde her http://www.kwandwe.com/lodges/ecca-lodge.htm og er noko av det kulaste eg nokonsinne har vore med på. Løver og gepardar som går og snike rett rundt den åpne bilen du sit i, og som drep bytte rett foran deg (les: 100-200m ). Akkurat denne parken er midt mellom der du skal, men eg meiner å ha lest at det skal være ganske mange bra parkar nord for Durban. Ha eit fortreffelig opphald, og kos deg med nydelig vin og grisebillig biff!
Leiebil er fint om du ikke er typen til organiserte turer. Prøv å ordne billett til Robben Island tidlig da det fort kan være fult eller kanselleringer pga vind og sjø. Liker du vin er det plenty av muligheter for å smake slikt. Table Mountain kan du gå opp om du liker slikt. Durban burde "bunny chow" prøves. I Durban kan også nordover (mener jeg å huske) mot Umhlanga være triveligere enn selve Durban. Stort kjøpesenter der (Gateway). Aldri vært på safari i de delene av landet (eller vært der så mye i det store og hele) men det er verdt å få med seg. Parker med "Big 5"++ er definitivt kulest men kostnader er fort deretter også
Ikke gå snarveier gjennom lite opplyste bakgater ++ i Cape Town. Byen virker veldig trygg i utgangspunktet, men går man på feil sted så blir man ranet. Venn av meg som opplevde det i forfjor.. Gikk bra fysisk, men psykisk så ødela det hele ferien hans!
Lions Head er også fint om man bare vil bestige mindre fjell. Kloof street på kvelden funker fint, der finner du diverse spisesteder og barer.
Ankomst Doha er alltid en fornøyelse. Uavhengig av om man skal reise øst, vest, nord eller sør, vet man at man har et besøk i en av verdens beste business-lounger og en tur med et av verdens business-produkter foran seg. Denne gangen skulle jeg imidlertid ikke gå rett til Al Mourjan, som vanlig, men heller utforske litt av hva Doha by har å by på. Doha City Tour et av tilbudene Qatar Airways har til sine transitt-passasjerer. Denne gang hadde jeg litt over 7 timer mellom ankomst fra Oslo og avgang videre til Cape Town. I utgangspunktet hadde jeg planer om å be om et dagrom i Al Mourjan, men etter å ha oppdaget City Tour-tilbudet slo jeg til på dette. Etter å ha mønstret av QR178 fra Oslo ca. 1800 satte jeg snuta mot sentralområdet, ettersom jeg visste dagens siste City Tour avgikk 1930. Til alt hell fikk jeg bussens siste plass. Jeg ble registrert og fikk beskjed om å møte tilbake samme sted 20 minutter senere, klokken 1830. Dette gav meg akkurat nok tid til å stikke innom Al Mourjan for å avlevere håndbagasjen og tømme blæra. Vi var rundt 25 menn og kvinner som hadde meldt seg på busstur. En herlig blanding av franskmenn, belgiere, polakker, amerikanere, m.fl. Vi ble loset motsatt vei i sikkerhetskontrollen, ut til transfersenteret, gjennom immigrasjon og til en ventende buss på atkomst. 35 varmegrader slo meg nesten overende når jeg gikk ut døra fra terminalen, og jeg begynte allerede da å angre på at jeg hadde meldt meg på. Sist jeg var ute av terminalen i Doha, ble jeg klemt inn i en Ford sammen med 4 andre mannfolk. Denne gangen hadde de presset 25 inn i en liten minibuss. Hver cm gulvplass ble utnyttet til det fulle med en konfigurasjon som aldri hadde vært tillatt i Norge, inkludert 4 midtgangsseter (armlenet til toseteren kunne slås ut til et ekstra sete i midtgangen). Til alt hell klarte jeg å velge det setet som var plassert over hjulet i tillegg, så det var en trang fornøyelse. Guiden fra Nepal tok oss først til et utkikkspunkt i "gamle Doha", hvor vi fikk 5 minutter til å ta skyskraperne i "nye Doha" i øyesyn. Videre gikk turen til "Pearl Island" eller noe lignende, som var det eneste stedet i Qatar hvor utlendinger fikk lov til å kjøpe eiendom. Vi ble sluppet av på et high end-kjøpesenter og fikk 15 minutter til å titte litt rundt. Siste stopp var på byens største souk. Inntil nå hadde jeg klarte meg relativt bra i varmen, ettersom vi kun tok noen raske turer ut av bussen, men i souken skulle vi få hele 30 minutter til å titte på egenhånd. Vi ble loset inn i markedet, og jeg kjente svetten begynte å renne, før jeg fikk øye på en kaffesjappe med AC, hvor jeg hev meg inn og kjøpte en kopp americano som alibi. Her ble jeg sittende til vi skulle møtes for avgang tilbake til flyplassen. Sånn er det når man ikke tåler varme. Totalt var vi på tur i drøye 2,5 timer, hvor mesteparten gikk med til busskjøring. Dog var det artig å se litt av Doha og høre litt artig informasjon om Qatar og qatarere fra guiden. En herremann i Qatar kan ha inntil 4 koner. For å gifte seg med nr. 2, må han ha tillatelse fra nr. 1. For å gifte seg med nr. 3, må han ha tillatelse fra nr. 1 og 2. For å gifte seg med nr. 4, må han ha tillatelse fra nr. 1, 2 og 3. Det er ikke lov for menn å ta bilde av qatarere, mens kvinner kan spørre om lov til å ta bilde av andre kvinner. Tilbake på flyplassen var det bare å komme seg gjennom immigrasjon og sikkerhetskontroll på nytt, men det var så å si folketomt, og de obligatoriske prosedyrene var unnagjort på 2 minutter. Jeg forsøkte å gå i økonomi-immigrasjon sammen med resten av gruppa, men ble bryskt avvist og henvist til Business/First-immigrasjon. For en sjelden gangs skyld hadde jeg rukket å bli litt halvsulten etter bussturen, og jeg endte opp i Al Mourjan igjen, hvor jeg nøt et glass Krug og et bedre måltid i restauranten. Neste flygning til Cape Town var satt opp 01:25 og boarding skulle starte 00:40. Dette gav meg rikelig med tid til å lene meg tilbake og nyte omgivelsene. Beklager dårlige bilder fra Doha, men mørke og mobilkamera er en usedvanlig dårlig kombinasjon. Fortsettelse følger.
Berre for å vera litt kverulant, Cape Town er omtrent lika langt unna "bunnen av jordkloden" som Barcelona er frå "toppen av jordkloden"
Doha Hamad International Airport Gate E21 lyste det mot meg fra skjermen i Al Mourjan. Æsj, bussgate. Merkelig nok har de som designet Hamad International valgt å legge alle bussgatene helt ytterst på den lengste piren, praktisk talt så langt unna sentralområdet det er mulig å kommune. Hvorfor? Når man folk uansett må busses, hadde det vært greit å slippe å trave flere hundre meter i forkant. Muligens for liten plass, for jeg nekter å tro at arkitektene ikke har tenkt på det. Jeg startet ferden fra Al Mourjan 60 minutter før avgangstid og når jeg ankom gate E21, var boarding i full gang. Gatene E20-E24 er blant de som ligger på nivå 1, ett nivå under hovednivået. Nede var det halvveis kaos med masse folk. 3 busser stod klare til å frakte oss ut til fjernpark, hvor vår B787 ventet. Når jeg ankom var boarding av økonomipassasjerer også i gang. Som vanlig praksis i Doha ble business- og økonomipassasjerer henvist til hver sine busser. Businessbussen var buss nr. 3, og vi ble ikke sluppet ut før alle økonomipassasjerene foran oss var inne i flyet. Qatar Airways 1369 Doha Hamad International Airport (DOH – Cape Town International Airport (CPT) Onsdag 9. september Avgang (rute): 01:25 (ca. 1 time forsinket) Ankomst (rute): 10:30 (ca. 15 minutter forsinket) Flytid (rute): 10:05 Flytype: Boeing 787-8 Sete: 2A (business) Om bord i flyet ble jeg hilset av en litt stresset og fåmælt CC, og jeg fant raskt til min faste plass 2A. I setet lå pute og pledd, mens amenity kit'et fra Giorgio Armani var plassert på sidebordet. Jeg takket ja til et glass Taittinger Rosé og en kald klut, som jeg ble tilbudt av japanske Miwa. Pysjamasen valgte jeg å avslå denne gang. Også CSD Yeeli fra Singapore tittet innom for å presentere seg selv. Qatar har identisk kabin på alle sine B787, som jeg tidligere har dokumentert på vei til både BKK og SIN. Et deilig sete med rikelig av plass, men ikke voldsomt med privatliv. Mens jeg nøt glasset med Taittinger og observerte verdenen utenfor plukket jeg plutselig opp noe styr rundt sete 1E. Det viste seg at det var noe feil med mekanikken i dette setet. Hele businesskabinen var fullbooket, med unntak av ett sete, som var reservert kapteinen på denne 9+ timer-ferden til Cape Town. Kapteinen ble personlig engasjert og nektet å forlate flyplassen før setet var fikset. En av styrmennene involverte seg personlig og minen hennes gjør jeg at jeg mistenker at hun var langt fra fornøyd. Totalt 3 linjeingeniører (med stigende rang) fra Qatar Tech var innom, og alle måtte til slutt kaste inn håndkleet. Enden på visa ble at en stakkars kar ble bumpet fra business og ned på økonomi. Off, så kjipt. Han tok det imidlertid overraskende pent, uten å klore seg fast i setet eller lage en annen scene. 1 time forsinket tok vi til luften i Doha og i mellomtiden hadde Miwa rukket å ta min nattmatbestilling. Jeg hadde bekreftet at jeg ønsket å spise rett etter avgang, for planen var å forsøke å få seg noen timer på øret etter det. Qatar sin meny var fristende som alltid, og menyen på denne flighten var også ny for meg, selv om det dukket opp et par kjente retter. På mine tidligere turer har menyen på B787 alltid vært presentert i en lekker lærmappe, men jeg observerte at denne nå var fjernet. Om det var midlertidig eller permanent var usikkert, og CC visste heller ikke dette. Jeg startet med en palate pleaser, som denne gang var en slags vårrull med et ubestemt innhold. Jeg valgte så aspargessuppe til forrett, Green Thai Curry til hovedrett og et bakverk til dessert. Steinssoppsuppen jeg hadde fått mellom OSL og DOH tidligere denne dagen var helt nydelig. Deilig og kremet med store biter av sopp. Mmm. Nattmaten smakte godt. Ikke fantastisk, men godt. Jeg fant meg en film med den søte Reese Witherspoon og smattet i vei. Som vanlig hos Qatar, ble måltidet avsluttet av en liten pakke med småsjokolader fra Valrhona, som jeg la i sekken. Det kan være greit å ha et lite øye på kaloriinntaket når man er på tur og prioritere der man må. Tilbudet av vått og tørt er enormt når man ser lounger og flygninger over ett. 1,5 timer etter avgang var serveringen av 3-retteren unnagjort, og det var bare å slå ut setet og forsøke å få seg noen timer på ryggen. Den delen av kabinen som hadde valgt å spise etter avgang tenkte også samme tanke. Servicen var rask og effektiv. Matpresentasjonen flott, som vanlig hos Qatar. For sikkerhets skyld, ba jeg om å bli vekket til frokost, dersom jeg skulle bli liggende lenge. Det var liten sjanse for akkurat det, men bedre å være på den sikre siden. Fortsettelse følger.
Fortsettelse Qatar Airways 1369 (pga. antall bilder). Etter ca. 4 timers søvn, akkurat passende for Herlov, våknet jeg ca. 0730 lokal Cape Town-tid. Doha ligger én time foran Oslo (på sommertid), mens Cape Town benytter samme tid. Jetlag er vanligvis ikke noen stor sak for meg, verken østover eller vestover (bank i bordet), men det er veldig kurant å holde seg i samme tidssone. Det er imidlertid litt merkelig følelse å reise 16 timer og fortsatt være i samme tidssone. Etter å ha tatt morgenstellet, hentet jeg fram PC'en og begynte å skrive litt videre på reisebrevet. Ingenting er som å sitte med et glass avokado- og fikensmoothie og rapportere til mine venner på Bonusfeber. Qatar har servert meg 3 ulike smoothier de siste månedene, og jeg må vel innrømme at avokado og fiken ikke tilfører veldig mye smak og således tar sisteplassen. Faktisk litt rar smak, som det er vanskelig å beskrive. Uansett, jeg helte den innpå, mens jeg tok meg selv i å begynne å fundere på hva jeg skulle bestille fra frokostmenyen. Det er viktig å holde energinivået oppe når man sitter/ligger i en stol uten å gjøre noe i nesten 10 timer. Det var tid for frokost. Som forrett valgte jeg frukttallerken, etterfulgt av den vestlige, varme frokosten med pølse, egg og poteter. Bircher müesli hadde jeg prøvd på returen fra SIN i august, og den var virkelig god, men jeg hadde lyst til å smake noe nytt. De grove pannekakene med spinat og urter fristet, men jeg endte til slutt på det "sikre". Til dette valgte jeg et glass Jacquart Brut Mosaïque champagne og en god, gammel diet Sprite. Champagne-frokost! For første gang opplevde jeg at jeg ble tilbudt brødvarer til frokosten fra en kurv i stedet for å få en egen, liten skål. Like greit, for min del, så slipper det å bli så mye matavfall. Maten smakte fortreffelig og når Yeeli ryddet bort restene var det ca. 1,5 timer igjen til landing. Jeg strekte litt på beina og koste meg med et glass drikke i lounge-området, mens mine barbeinte medpassasjerer gikk til/fra toalettene for å stelle seg. Så utrolig nasty. Æsj. På denne flygningen var det så å si ingen som benyttet seg av loungeområdet i kabinen, men det må vel nesten forventes på en nattflygning. De fleste prioriterte å få noen timers søvn. Jeg rakk også å bestille en kaffekopp rett før landing, for å kvikne litt til. 9:20 etter avgang fra Doha landet vi i Cape Town. Jeg takket besetningen for turen og satte mot immigrasjon for å få et nytt stempel i passet. Cape Town International Airport På bakken ble vi møtt av en liten hær av bakkepersonal, sikkert 30 mennesker. Jeg vet ikke hvordan ting er i Sør-Afrika, men Qatar Airways har i alle fall aldri vært kjent for å holde igjen på personal. Ved ankomst syntes jeg flyplassen virket fresh, men jo nærmere utgangen jeg kom, jo tydeligere ble det at den hadde noen flere år på baken enn jeg opprinnelig trodde. Men for all del, helt kurant flyplass. Ingen kø i immigrasjon, som gikk smertefritt. Avlevering av helseskjema, to stempel i passet og vips var man ute. På veien til immigrasjon observerte jeg en annen skjønnhet fra British Airways, som jeg skal få gleden av å teste i romjula. CPT har ingen jernbaneforbindelse, så jeg gikk mot busstasjonen. Betalingssystemet for det lokale busselskapet funker slik at man kjøper et kort for 30 rand, fyller det opp med ønsket sum og setter i gang. Et idiotisk system, synes jeg. Hvorfor ikke bare la oss få betale for en gitt tidsperiode i stedet, så vi slipper å finplanlegge antall bussreiser eller legge igjen penger på kortet? I billettkontor-køen traff jeg også på en kart som tydeligvis synes det er like greit å bare kjøre på med nakkestøtten, uavhengig av hvor man befinner seg. Uansett, jeg kom meg til Civic Centre (den sentrale busstasjonen), hvor jeg måtte bytte buss for å komme meg videre ut til Sea Point, hvor jeg skulle tilbringe de to første nettene på Protea Hotel Sea Point. På veien ut fra flyplassen ble man nesten umiddelbart møtt av det store klasseskillet og den dype fattigdommen i Sør-Afrika når man fikk øye på de store konsentrasjonene av falleferdige skur av blikkplater og plast, hvor folk bor og jobber. Vi nordmenn har det jævlig godt.
Kapstaden är oerhört fint i de fina områdena men som du redan sett är det slitet också. Jag gick med resväska från Civic Centre till Westin och blev mer eller mindre jagad av uteliggare. Det gör jag inte om. Varning för Lion's Head där det tydligen är mycket kriminalitet och vandrare blir rånade. Vid Bo Kaap är det en del kriminalitet också. Vid V&A Waterfront är det hur lugnt som helst. Cape Point är bättre än Cape of Good Hope. Den sista är inget märkvärdigt alls. De ligger dock väldigt nära varandra så åker du med turbuss besöker du nog båda.
Protea Hotel Sea Point Rom bestilt: Standardrom Status: Ingen Oppgradert: Nei Andre fordeler: Ingen Booket gjennom: rocketmiles.com Bonuspoeng: 1000 Avios per natt Protea er en sørafrikansk hotellkjede, som visstnok nylig er kjøpt av Marriott-konsernet. Selv hadde jeg ingen erfaringer med de, men etter å ha funnet en god deal på rocketmiles.com, sjekket jeg Tripadvisor, og det virket som et helt greit valg. Bakgrunnen for at jeg valgte å dele opp oppholdet i Cape Town på flere hoteller, var at jeg opprinnelig booket Park Inn for en 2-for-1-deal (fredag-søndag). I etterkant av dette har jeg mer eller mindre droppet Club Carlson og meldt overgang til rocketmiles.com. Når jeg da skulle finne et hotell for mine 2 første netter, falt valget til slutt på Protea Hotel Sea Point. Sea Point er en bydel i Cape Town, som ligger i litt avstand fra sentrumskjernen på motsatt side av flyplassen. Førsteinntrykket mitt var at dette området var litt upscale. På ingen måte noe Beverly Hills, men en del fine leilighetsbygg, også av nyere dato, noe som er et godt tegn. Mange småbutikker og spisesteder. En veldig trivelig bussjåfør sørget for at Herlov kom seg av på riktig busstopp. Jeg ankom resepsjonen i 13-tiden, og den smilende resepsjonisten kunne informere om at rommet mitt allerede var klart, noe jeg takket hjertelig for. Det er deilig å kunne hive fra seg bagasjen og installere seg fra starten av, i stedet for å drive og surre rundt i nabolaget i påvente av at rommet skal bli klart. Generelt fikk jeg et veldig godt inntrykk av servicen ved innsjekk. Jeg fikk tildelt dørkortet og en voucher med kode for 500 MB wifi-tilgang. Off, noen hoteller er så gjerrige på internett. Skikkelig kjipe er de. Man skulle tro de fortsatt hadde ISDN-tilkobling. Jaja, jeg slapp i alle fall å betale, som Hilton LAX krevde. Hotellet i seg selv var et typisk 3-stjerners. Lett slitt, men helt kurant. Hotellrommet var som fellesarealene, litt småslitt i kantene, og lite, men perfekt størrelse for en kar som undertegnede. Stilen var en fusjon av klassisk (treverk) og moderne (metall). Utsikten til Lion's Head gjorde opp for mangel på sjøutsikt. Første dag gikk med til litt utforskning av sjøpromenaden som går hele veien langs Sea Point og til Green Point til sentrum, deilig Thai-mat på en lokal sjappe (mmmmmm!), en god treningsøkt og litt avslapning.
Cape Town #1 Neste dag var det bare å komme seg opp i 8-tiden for å hive i seg frokost. Jeg forventet en enkel, kontinental frokostservering, men der tok jeg feil. Her var det full pakke, med kalde og varme retter, inkludert en egen omelettstasjon, frukt, søtsaker, mm. Deilig. Jeg jafset i meg for å sikre nok energi til dagsturen som resepsjonisten hadde booket for meg dagen i forveien. Som kanskje flere har fått med seg, er jeg en hardcore turist og prøver ikke å gi inntrykk av noe annet. Her er det ingen ambisjoner om å "se det ingen har sett før meg". I hvertfall ikke før jeg har sett de største attraksjonene. Jeg går gladelig i fotsporene etter andre. Klokken 0915, 15 minutter forsinket, ble jeg plukket opp til African Eagle Tours' "Full Day Peninsula Tour". Regnet hadde heldigvis avtatt siden jeg stod opp, og når var det bare litt lett yr. Til sammen ble vi 9 glade menn og kvinner klare for tur. Fire engelskmenn, én jamaicaner, én tysker, én egypter, én kineser (?) og undertegnede, alle ledet av Oloff, en veldig trivelig sørafrikaner av nederlandsk avstamning. Første stopp var Hout Bay, som var utgangspunktet for selsafari. Ganske friske værforhold og manøvre gjorde at de fleste holdt seg svært godt fast i båten og noen ble litt hvitere enn vanlig. Som kjent er det jo relativt utfordrende forhold rundt Cape Town. All ære til kapteinen. Selv erkjente jeg at vi kom til å være ferdige hvis motoren stoppet. Båtturen ut til selkolonien på Ruiker Island tok ca. 15 min, men var vel verdt det. Fra Hout Bay gikk på fjellet langs vannet over til Cape Good Hope og Cape Point. Den første europeeren som rundt dette punktet, foreslo navnet "Cape of Storms" for høvdingen hjemme i Portugal. Høvdingen syntes ikke valget var spesielt godt og var bekymret for at det ville skremme sjømennene og endret det like godt til Cape Good Hope. Et typisk turiststed, men artig å ha vært der. Jeg har vært på en del turistattraksjoner i min tide, og dette er det første stedet hvor jeg har sett folk har lagd sin egen kø for å ta bilder (av kapp-skiltet). Selvjustisen var imponerende. Til og med kineserne holdt rekkene. Cape Point var etter min mening mye mer interessant. Stedet har en veldig rik og spennende historie, ikke minst fra andre verdenskrig, hvor det var en viktig radarstasjon for å oppdage tyske ubåter. Vi ble sluppet av ved besøkssenteret ved parkeringsplassen, hvor man kunne velge å ta en liten bane eller beina opp til fyret. Landskapet i dette området er bare helt fantastisk, og sjøen er så utrolig imponerende. Utrolig vakkert. Dagens tredje stopp var Boulder's Beach i Simonstown, som er tilholdssted for den afrikanske pingvinen. Her var også lunsj planlagt, og vi ble henvist til en lokal restaurant, som var helt grei. Ved lunsj kom jeg i prat med en engelsk dame (som reiste i samme følge), som hadde vært med på å planlegge og bygge Heathrow T2 og T5. Hun og hennes mann hadde flydd Emirates LGW-DXB-CPT, og den voksne damen var ikke imponert over setebredden på Emirates' B777. De gruet seg til hjemturen dagen etterpå. Etter å ha kjørt i meg en kyllingburger, bar det over til pingvinene. Morsomme dyr! Imidlertid var ikke lokalbefolkningen av samme oppfatning, for disse pingvinene kunne være svært høylydte og respekterte ikke eiendomsgrenser. Mennesker eller annen aktivitet brydde de seg ikke om. Siste stopp var i Kirstenbosch for et besøk i den nasjonale, botaniske hagen. Ikke akkurat min drømmedestinasjon, men hyggelig og avslappende å tusle litt rundt og ta inn det flotte landskapet omkring. Litt over 1800 var jeg tilbake på hotellet, slengte fra meg sekken og la ut for å finne litt kveldsmat.
Etter en tidlig oppstandelse for å legge inn en ny treningsøkt, kunne egg og bacon nytes med god samvittighet i frokostsalen. Etter utsjekk var det bare å hive seg på bussen til bykjernen, hvor jeg skulle sjekke inn på Park Inn by Radisson Cape Town Foreshore for de to neste nettene. Busstoppet lå like rundt hjørnet, og bussen stoppet 150 meter fra Park Inn, så det kunne ikke vært enklere. Ved ankomst fikk jeg beskjed om at rommet mitt dessverre ikke var klart før 1400, men jeg ble sjekket inn og fikk velkomstbrev overlevert. I påvente av innsjekk bestemte jeg meg for å hive fra meg bagasjen og sjekke ut Victoria & Albert Waterfront, som lå rett borti nabolaget. Et bytransformasjonsprosjekt ved sjøkanten, som det finnes mange av rundt omkring i storbyene i verden. Selvsagt veldig gøy og interessant for en planlegger! Cape Town #2 Været viste seg fra sin beste side, og det yret av liv i bydelen. Jeg likte den ganske godt, spesielt kombinasjonen av skipsverft i full drift og restauranter/butikker. Langt fra så turistifisert som for eksempel Darling Harbour i Sydney. Det var tydelig at utviklerne hadde lagt vekt på høy kvalitet i servicetilbudene og lokalt preg. For eksempel fantes det et "kjøpesenter" med ulike typer håndverk og et matmarked. Masse interessant å se for de fleste. Noen har sikkert fått med seg at jeg elsker gatekjøkkenmat. Jo mer grisete, jo bedre. Mmmmm. På vei tilbake til Park Inn, stopper jeg derfor inn Mariam's Kitchen for lunsj. Et uformelt, arabisk spisested med et interiør som sendte sjokkbølger gjennom min estetiske sans. Etter et raskt blikk over menyen falt valget på den tradisjonelle delikatessen "Bunny chow", som også Henshaw anbefalte tidligere. Kort fortalt består retten av en kvart loff, hvor de river ut loffestoffet, stapper inn et par slever med curry og så presser loffestoffet på toppen igjen. Det er ingen grunn til å gjøre ting mer komplisert enn nødvendig. Digg. Drikken TAB har vel ikke vært å se i Norge siden sent 80-/tidlig 90-tall. Min kjære fars livdrikk når jeg var mindre. Det er altså i Sør-Afrika den har søkt tilflukt. Park Inn by Radisson Cape Town Foreshore Rom bestilt: Standardrom Status: Gold Oppgradert: Usikker Andre fordeler: Velkomstbrev, vann, halvflaske hvitvin, skål med tørket frukt, kjøtt og nøtter Booket gjennom: clubcarlson.com (2-for-1) Bonuspoeng: Usikker I resepsjonen hang sertifikatet som beviste at hotellet hadde blitt valgt til "Årets hotell" av Carlson Rezidor i 2015. Jeg er usikker på om det var årets Park Inn, årets hotell i Afrika eller rett og slett årets hotell innenfor hele Calrson Rezidor-gruppen. Uansett, betryggende. Jeg fikk overlevert dørkortet og en innføring i hotellets fasiliteter. Selve resepsjonsområdet var veldig innbydende. Lite, men moderne og stilrent. I syvende etasje fikk jeg tildelt et rom med et fantastisk utsyn over byen og Table Mountain. Rommet var moderne og godt holdt i hevd. Lekkert bad. Velkomstgavene var på plass, og årets hotell hadde virkelig slått på stortromma. Hvitvin, mm. Mmm. I alt en veldig lovende start på oppholdet hos Park Inn. Ryktene om at det fantes en flott bar med basseng på taket måtte sjekkes ut senere. Fortsettelse følger.
Cape Town #3 En av mine favorittsysler på tur er bare å tusle rundt og se på livet og omgivelsene. God, gammeldags byvandring. Som nødvendig kriminalitetsforebyggende tiltak fant jeg fram mine mørkeste briller og min skumleste framtoning ... Watch out! Jeg stakk en tur til Bo-Kaap-området, som må være et av de eldre i Cape Town. Flotte, gamle hus med fantastiske farger. Mange typiske eksempler på nederlandsk kolonistil på Long Street. En skikkelig partygate. Jeg kom også over en skikkelig "art deco"-perle. Etter alle historiene om hvor farlig det er i Cape Town (og Sør-Afrika generelt) følte jeg imidlertid at jeg var konstant mistenksom til menneskene jeg gikk mot eller passerte og drev løpende "analyse" av om disse menneskene kunne være kjeltringer. Litt småslitsomt, egentlig. Jeg fikk liksom ikke senket skuldrene. På vandringen ramlet jeg også over Sør Afrikas nasjonalmuseum og nasjonalgalleri. Bygningene var stengt, men parken åpen. I Cape Town er det mange kulturer som møtes, og det er ganske festlig å bedrive "people watching". Mange rare og eksentriske mennesker (i europeisk perspektiv). OBS! Ikke nedlatende ment … Lørdagen var turen kommet til en av reisens høydepunkter og obligatoriske destinasjoner. Table Mountain. Visstnok en av verdens syv naturunderverker. Jeg fikk hevet i meg litt frokost på hjørnekafeen og hev meg på 107-bussen opp mot fjellet, gjennom Kloof-området. Kul bydel. Jeg hadde satset på å komme opp ganske tidlig, for å unngå de verste køene, og den strategien lyktes jeg med. Nesten ikke kø i billettkiosken, og jeg kom med første bane etter at jeg stilte meg i kø. Jeg vil vel ikke si at jeg har høydeskrekk, for da hadde jeg vel ikke befunnet meg på den banen i det hele tatt, men si jeg har "respekt for høyder". Jeg er ikke 100 % komfortabel i sånne situasjoner og kjenner det absolutt i magen. På platået blåste det, som man vel måtte kunne forvente, ganske bra. Sur sønnavind, sådan. Til tross for 20+ grader nede i byen, kunne man fint hatt på seg både lue og hansker der oppe. Jeg hadde kledd på meg høvelig med bukser og jakke, men ikke noe mer enn det. Flere av turistene der oppe hadde selvfølgelig bommet fullstendig på antrekket og må ha fryst i hjel. Typ shorts, t-skjorte og flip-flops. På topp var det naturligvis fantastisk utsikt i de fleste retninger og relativt godt tilrettelagt for å bevege seg rundt. Gavebutikk og kafeteria hadde også blitt bygget der oppe for å få flest mulig kroner ut av det. Greit nok. Ved kafeteriaen dukket denne morsomme karen opp. En "dassie", som jeg aldri har sett eller hørt om tidligere. Redd var han i alle fall ikke, så jeg holdt avstand for sikkerhets skyld. Det var heller ikke alle som nøyde seg med å ta banen opp og som heller tok en litt mer utfordrende rute … Ikke for en million kroner!
Et lite hopp fra Cape Town til Durban med British Airways/Comair gjorde at jeg på ny satte fart mot flyplassen. Som vanlig beregnet jeg god tid når en ny lounge skulle testes. Ved innsjekk ble jeg for første gang spurt om å vise kredittkortet som jeg kjøpte billetten med. På forumet dukker det med jevne mellomrom opp spørsmål om dette, og da kan jeg altså bekrefte at det forekommer. Sikkerhetskontrollen gikk raskt og effektivt, selv uten fast track. Ute i terminalområdet, tok jeg heisen opp til 4. etasje. Slow Lounge, Cape Town International Airport Det er steder som Slow Lounge i Cape Town som gjør at man ikke fullstendig mister troen på luftfartsindustrien. For en fantastisk lekker og innbydende lounge. Nydelig design, bugnende frokostbord, 2 barer/kaffebarer, massasjerom og nydelig utsyn over flyplassen og fjellene i det fjerne. Jeg ble forelsket. Her kunne jeg bare bodd resten av livet. Loungen går over 2 etasjer, hvor deler av 2. etasje er bygd som en mesanin. I 1. etasje barstoler, stoler med småbord, hovedserveringsområdet, arbeidsstasjoner, sofaområde med TV og tolalettfasiliteter. I 2. etasje større sofamøbler, stillerom, mindre bar og et lite serveringsområde. Alt smakfullt opparbeidet og presentert. De lekre, private toalettene hadde panoramautsikt over tarmac og rullebane. Så her kunne man bare sitte og tømme tarmen, mens man nøt synet av en BA744 eller SQ777 under takeoff. Jeg lar bildene fortelle resten av historien … Og jeg ber leserne huske at dette er en innenrikslounge (!). Fortsettelse følger.
