Så var endelig dagen kommet for å sette gamle CT’er og bonuspoeng over i faktisk flyvning. Som mange andre har vi skjøvet reiser foran oss gjennom de siste årene, denne turen ble booket i midten av oktober i fjor. Etter det har det vært ny nedstengning, en god del schedule endringer, noen frustrerte telefoner for faktisk å få utstedt billettene, samt frenetisk søking etter rett info om hva som gjelder av innreisekrav. Vel, forhåpentligvis har vi alt på plass, etter en nervepirrende lang tid ved innsjekk, med nitidig sjekking av vanlige pass og covid pass ble vi sluppet videre i systemet, så første hinder for å komme seg ut på tur er i det minste klarert. Turen går med TAP fra Gardermoen via Lisboa til Recife i Brasil. Der er planen å være noen dager før GOL (på separat billett) skal ta oss ut til Fernando de Noronha for siste del av høstferieuken. Dette blir første gang for undertegnede i Sør-Amerika, så gleder meg stort her jeg sitter og spiser en litt sen frokost i SAS gullstuen, Bilder og mer beskrivelse av destinasjoner og flyselskap kommer fortløpende, forhåpentligvis skal jeg også klare å snike inn ett undervannsbilde eller to også
God tur, håper du/dere får en fin opplevelse i Brasil. Det er et spennende land. Selvsagt litt avhengig av hvor dere bor i Recife, men jeg ville ikke nølt med å gå å spise på Ilha Camaroes igjen https://grupoilha.com.br/ilhacamaroes/ … der var vi to ganger, synd vi oppdaget den for sent. Det er en veldig bra sjømatrestaurant med flotte kelnere og et fantastisk kjøkken, gode viner og ikke minst til svært hyggelige priser. Dersom dere vil spise på en typisk brasiliansk restaurant hvor nygrillet kjøtt skjæres opp ved bordet, så kan denne anbefales. Spettus Premium https://www.spettuspremium.com/ Kos dere masse!
Småkaotisk tilstand ved boarding av TP761, så ut som et helt pensjonistidrettslag på tur. Dvs ca femti personer i matchende grilldresser som hauket over inngangen. Litt lettere knuffing brakte oss foran bølingen, hvor det da selvsagt var kjipt at lampa lyste rødt når boarding pass ble scannet. Måtte ut på siden å flekke opp covid pass nok en gang. Ny runde med sjekking og hektisk tasting på tastaturet. Ikke noe stress i det hele tatt! Ble etterhvert funnet «fit for flight» og kom oss inn i dagens første fugl, så om ikke annet kommer vi oss trolig i det minste til Lisboa. Benplass her jeg sitter på 1A er helt grei, men foretrekker egentlig å ha sete litt lenger bak så jeg kan ha beina under setet foran, på grunn av sene endringer og ombookinger lot det det ikke gjøre denne gangen, men får vel tilgang til provianttralla raskt i det minste håper jeg.
Fremme i Lisboa, litt før tiden, turen ned hit var relativt begivenhetsrikt. Fikk mat og vin etter en stund i luften. Ikke spesielt smakfullt men CC var på og sjekket mer vin ved behov så totalinntrykket ble helt ok. i Lisboa har vi connection på litt over timen, gitt alt rot som har vært på diverse europeiske flyplasser i det siste skyndet vi oss avgårde straks vi kom til gate. Heldigvis ingen grunn for det, ingen foran oss i EU/EEC passkøen ut av Schengen, så er på plass ved neste gate bare fem minutter etter å ha gått av flyet fra Oslo. Her er dagens andre fugl:
Hva er vel reising uten litt drama? Når vi sto i kø for boarding, blir en av tvillingene på tolv plutselig blek om nebbet og sier han ble veldig kvalm. Må sette seg ned på gulvet mens vi venter. Et snev av katastrofetanker om hva som skjer om han plutselig begynner å spy utover boardingkøen brer seg i familien. Heldigvis kommer han etterhvert til hektene og vi får kommet oss ombord. Å sette seg ned i et godt sete og noen slurker vann ser ut til å gjøre underverk. Mulig at også konstant fokus på å sette ny speed rekord på å løse rubikskube på forrige fligth ikke var beste middel mot reisesyke, men når det er sagt er han på vei ned mot imponerende 45 sekunder! Her sitter vi alle fall greit de neste åtte/ni timene over Atlanteren: Dette er det TAP byr på underveis, må si jeg har sett mer imponerende menyer, men får håpe det smaker greit.
Siden vi har flydd TAP før visste vi noenlunde hvor lista lå. Dvs vi visste at pre departure drinks var noe man bare kunne drømme om, og at serveringen ikke akkurat starter med en gang man er i luften. Vi ble ikke overrasket, nøtter og en GT kom på bordet først når det var gått nesten halvannen time etter take-off. Vi hadde da rukket å bevege oss hele 897 km allerede. Maten kom litt senere, vet ikke på hvilken km, da inflight entertainment systemet hadde blitt skrudd av for en ti minutters resett. For meg var det greit nok, da jeg bare lyttet på musikk, fyren på andre siden av gangen sleit litt mer da stolkontrollen tydeligvis også var omfattet av resetprosedyren og han hadde kjørt setet nærmest flatt når de kom med maten. Men etterhvert ordnet det seg og jeg fikk musikken tilbake og naboen slapp å spise liggende. Jeg gikk for biffpaien, den var ikke spesielt god, lunken og med tidenes mest overbehandlede asparges. Sant og si smakte det hele som en litt tvilsom grøt. Andre deler av familien testet de andre alternativene og det meldes fra tolvåringene at pastaen var god, og fra den andre at blekkspruten i seg selv hadde god smak, men at tentakkelstrukturen ikke var helt topp, hva nå enn det betyr. Desserten ble servert etter 2031 km, heller ikke her en spesielt høydare gastronomisk. Med desserten fikk jeg en lunka kaffe (borderline kald) og en portugisisk brandy.
Etter maten prøvde jeg å slappe av litt med musikk på øret fra IFE systemet, men ca hvert tiende minutt ble det avbrutt av en høy PA på portugisisk og engelsk om at hvis man ville slappe av så måtte man ha beltet utenpå pleddet. Hadde jevnt over samme effekt som om man akkurat har sovnet og noen roper i øret sitt «SOVER DU NÅ!!!», #notafan Så rullet ut full seng, ørepropper og sovemaske og fikk noen timer på øret før lyden av trallebefordret mat begynte å nærme seg. Burde egentlig stått over å prioritert søvn. Deretter ble kabinen klargjort for landing og vi fløy det siste stykket over Recife, som fra luften så ut til å være en massiv by. På bakken før rutetid grunnet gunstig tailwind.
Ingen andre innkommende fly akkurat nå og siden vi var nesten først ut hadde vi null foran oss i passkontrollen. Nok en gang var det frem med hele arkivet av covid sertifikater, som møysommelig ble sjekket opp mot pass før vi fikk gå til selve passboden. Mer sjekking, scanning og knastring på pc, men fikk etterhvert et stempel og videre til neste post. Utrolig nok kom bagasjen ikke bare frem, men var nesten først på båndet. En semi vitenskapelig undersøkelse av tags på båndet synes å tyde på at Priority tag faktisk betyr noe her, et eksempel til etterfølgelse - kremtkremt OSL! Gjennom toll som ikke bidro til forhøyet blodtrykk og så en snedig exit through the gift shop før vi kom ut i ankomsthallen. Umiddelbart klarte vi ikke å lokalisere vår mann, så begynte å grave for å finne telefonnummer. En vennlig hjelper, muligens @Eddie47 kompis eller fettern til kompisen var på saken og ville gjerne ordne alt og litt mer. Heldigvis troppet sjåføren opp i samme øyeblikk med navnet mitt på et skilt, så vi måtte vinke adjø til vår selverklærte nye venn. Bilturen tok en drøy time nedover kysten syd for Recife, siste stykket forferdelig humpete og ubrukelig vei, men frem kom vi. Fikk sjekket inn på Samoa Beach, og kom oss i seng etter en laaaang reisedag.
På hotellet fikk de heldigvis gravd frem en fyr som var god i engelsk, det hjalp betraktelig på innsjekkingsprosessen. Mens vi ventet fikk vi hver vår kokosnøtt med kald kokosvann for å komme i feriemodus. Etter en stund ble vi ekspedert til rommet, her ble det tydelig at jeg hadde tenkt budsjett når jeg bestilte en gang way back. Kun ett rom med dobbeltseng og to enkeltsanger og ingen balkong. Bra standard men litt lite, uansett for trøtte til å gjøre noe med det der og da så alle stupte i seng, da var klokken rukket å bli elleve lokal tid, eller fire på natten norsk tid. Her er noen bildet av hotellområdet, selve rommet ble umiddelbart fullt utbombet ved ankomst så det har jeg ikke bilder av.
Helt grei frokost på hotellet. Her hadde de også en kokkeleringsstasjon hvor det tydeligvis var «tapiocas salgados» som var greia. Ikke en greie jeg er familiær med, men antok det må være en lokal frokostfavoritt i og med at de hadde satt opp en stasjon med to kokkefaget for å lage dette, så da måtte det testes. Ingen snakker engelsk her, og min portugisisk er tilsvarende fraværende, så bestilling foretatt gjennom peking og gestikulering. Tror det funket, og fikk ett stykk mat (som jeg er uklar på hva man kaller på norsk) med skinke, mozzarella og tomat. Smakte bra, men temmelig kraftig kost med mye ost tidlig på morgenen.
Det får vi nok aldri vite da bare det å be om tomater skapte en lingvistisk kjempeutfordring, kan ikke se for meg hvordan jeg skal mime omelett (har mimet kylling på restaurant i Tokyo men det er så langt jeg går)
Rett nedenfor hotellets bassengområde ligger stranden, som ser ut til å være offentlig med et rikt utbud av lokale kremmere. Vi tok oss en tur og så på livet, her er det både mulig å skaffe seg solbriller, badeleker og alt mulig av mat og drikke fra mobile handelsvogner. De fleste selgerne var relativt diskre men noen var veldig snakkesalige å kompenserte for at vi svarte på engelsk med å snakke dobbelt så fort.
Etter en lang formiddag ved bassenget var det på tide med lunch. Bevæpnet med en god dose optimisme, Google translate og stort håp ga vi oss i kast med hotellets restaurant. Som fryktet ingen meny på engelsk, det var vi forberedt på, det som var en strek i planen var at menyen var QR kode basert så ikke bare å scanne og oversette. Neida, en lang liste med beskrivelser online som kunne screenshotes og kvernes gjennom translate. Vi fikk litt hjelp av en av servitørene som kunne noen ord engelsk og endte opp med å følge hennes anbefaling, reker i kokossaus med en fiskegryte av noe slag om jeg skal prøve å beskrive det, slett ikke så verst. Til dessert trodde vi at vi bestilte sjokoladeis til ungene, traff på sjokoladedelen, not so much ifht iskremdelen. Men vi ble mette og fornøyde så at det er litt lost i translation får bare være en del av opplevelsen
Ikke uventet våknet vi tidlig på morgenen dag to i Brasil. Vi var derfor klare når frokosten åpnet klokken syv. En buffet senere og vi var klare for å se litt mer av Recife og Olinda. Vi hadde booket guide Sergio gjennom Tours by Locals. Han møtte opp og hentet oss på hotellet på tiden og var en trivelig fyr som snakket bra engelsk. Vi kjørte nord til Recife hvor vi tok en stopp og så på stranden. Et lite mishap med en bølge som kom litt for høyt og litt for raskt innover stranden førte til en liten detour for å få tak i flip flops til erstatning for nå klissvåte sko. Men det ordnet seg.
Med nye sandaler bar det videre til Recifes historiske sentrum. Her fikk vi en innføring i lokal karnevalskultur på to forskjellige museum, ilagt en energisk danseopptreden. Dette er hvordan man skal kunne danse hvis man skal lede karnevalsprosesjonen. Kjempedukker for prosesjonen: Forskjellige kostymer: Souvenirer vi endte med å ikke kjøpe:
En pitstop for litt maltmilkshake og påfyll av moral for den yngre garde på en sjappe som har holdt det gående siden 1928, og så var det videre omtrent i det jeg tror er @Eddie47 sine fotspor fra noen uker tilbake.
