Advarsel: Dette blir sykt mye lengre enn jeg hadde tenkt og inneholder garantert uinteressante matbilder. I mai 2015 ble en SAS VIP GO tur til Tokyo booket på impuls. Jeg valgte utreise fredag 22/1-16 og retur søndag 24/1-16. Da trengte jeg ikke være borte fra jobb mer enn en dag. At 70% av helga ble i fly og 30% på bakken i et nokså fremmed land hadde jeg ikke tenkt på. Det førte bl a til at jobben på mandag ble heller uklar og usammenhengende. SK212 skulle ta meg fra KRS til OSL. ‘Alle’ passasjerene sto så tett de kunne foran gaten 15 min før boarding. Prioritert boarding ble ropt opp, og fem sekunder senere begynte generell boarding. Med min ene håndbagasje klarte jeg allikevel å komme langt fram i køa – de andre strevde med å få kontroll over sine bager + plastposer + ryggsekker + vesker + ipader + håndbagasjen = håndbagasjen (tog du ‘an?). 1D var setet og god plass til beina (OT-oppgradering, plassen – ikke beina). Hans Wilhelm Steinfeld lurte på om det var hans sete, men med 1B henviste jeg han til rett sete. Det var fullt på Plus, kun 1EF var ledig. I win. Førstemann ut av flyet og inn i hallen. Den første jeg så var Per-Mathias Høgmo. Brun og relativt rynkete. Han hilste ikke, så da gidda jeg ikke å hilse på han heller. Jeg hadde to timer på OSL før CPH, og besøkte (Gull)loungen for første gang. Ble EBG i august etter en hektisk Norge Rundt periode, og hadde ikke vært på utenlandstur fra OSL før nå. KRS-CPH flere ganger. Loungen var greit nok, litt mange ‘viktige’ personer med opptil flere mobiltelefoner. SK1469 OSL-CPH var i rute. Boardingen var om mulig enda verre enn i KRS. Flyet var fullere, folket sto enda nærmere skranken. Jeg husker ikke hvordan vi kom om bord, men setet mitt var i alle fall 6C (OT-oppgradert). Rett ut på røyketerrassen, deretter inn i loungen for å høre om mulig poengoppgradering fra Go til Plus. Det gikk bra. 15.000 poeng forsvant raskere enn prioritert boarding en viss plass (nå tenkte jeg på KRS altså). Så tikka det inn sms fra SAS og melding fra SAS-appen om at flyet hadde ny avgangstid, fra 15.45 til expected 17.00. Da ble det litt kvalitetstid i loungen og lang kø i passkontrollen.
I gate 28 hadde de to damene som styrte boarding stålkontroll på oss som skulle reise med SK983. Prioritert boarding ble ropt opp og alle boardingkortene ble nesten holdt opp mot lyset for å sjekke om de var ekte. Japanerne med og uten munnbind holdt seg i bakgrunnen. Mitt territorium ble 22F i stedet for 30H. Finn plass. Helt til en halvfull svenske med alt for kort t-skjorte dumpa ned i 21G sammen med dama i 21H. Og enda en svenske i 21F. Jeg fikk flashback til filmen ‘Hud’ da 21G stadig skulle opp i hattehylla for å hente ting. Cabin crew talte et par ganger oss i minikabinen, og det var en for mye. Gjøken i 21F måtte pent flytte til der han hørte hjemme – langt bak i Go et sted. Da ble livet litt bedre, med ledig 21EF, 22DE og 23F. Hadde bare armlenene kunne løftes på, hadde jeg hatt den senga. Men så tenkte jeg på den svensken og ho svenske foran til høyre og tenkte at det egentlig var ok sånn som det var. Det varte for så vidt ikke lenge før 21G og H styrte med å bli en, men alkoholen vant og begge sovna. Flyturen ellers mot NRT gikk greit. Cabin crew var stadig rundt med vann og andre drikker. Maten var grei nok. Jeg husker det var litt varmt. Sov en time (kanskje to) og så film (Martian bl a). Purser kunne fortelle at dette var den tredje turen med ny kabin, og det var litt nybilfølelse over det hele. Lite støy fra motorene og minimalt med turbulens. Business-klasse var stengt av med ordentlig tett gardin. Wifi virket greit, litt dårlig dekning over deler av Russland. Var aldri bak i Go for å se hvordan det så ut, men de kom vel fram de også. Jeg hadde noen epler i håndbagasjen som jeg passet på å gi til en i crewet før landing, så slapp jeg å krysse av på fruits under dangerous goods.
Vi landet vel en time etter oppsatt rute, og da var klokka blitt 11.45. Vi kjørte rundt på flyplassen i minst 15 minutter. Så: Tid for veterinær- og pass- og tollkontroll! Det vil si, først gikk vi langt hit og dit, opp og ned. Veldig stille flyplass og godt merket. Ved rulletrappene sto det to personer og fortalte at ‘dette er en rulletrapp’, og hvis du ble sliten var det health care room å svinge innom. Nede i passkontrollen var det 14 luker åpne, og ca 14 eldre herrer som dirigerte køene. Siden jeg var høy, tung og tidligere blond, ble noen stakkars innfødte jaga vekk fra min kø. Pass-mannen ba meg putte to fingre i en maskin og kikke inn i en annen maskin. Den var i navle-høyde, så justering måtte til. Jeg prøvde å smile på bildet, men det så antagelig ikke ut, jeg vil påstå han smilte bak munnbindet. Med bare håndbagasje var jeg først i tolla på grønn sone. Han var litt overrasket over at jeg ikke hadde mer bagasje, men da jeg tok en ‘very important business, back tomorrow’ ble han stille og pekte på utgangen. Utenfor hadde jeg gjort hjemmeleksa og visste at bussen til hotellet skulle gå om 45 minutter fra stopp 16. Det sto en diger Radisson-buss på stopp 12 og sjåføren holdt på med full rengjøring. For sikkerhets skyld tusla jeg inn og spurte om bussen, og joda, stopp 16 om 42 minutter. Tre minutter før tida kom verdens minste minibuss med Radisson på sida. Vi var fem passasjerer, og da var det fullt. Jeg måtte ha en toseter alene med knærne rundt ørene. Egentlig var det greit at bussen var så liten, for veiene var ikke særlig breie. I den grad jeg så fortau, var de så smale at folk gikk sidelengs (jeg var ganske trøtt på dette tidspunktet). Radisson hotell Narita dukket opp og det var tre stykker i innsjekk som bare ventet på meg. Som Gold Elite (statusmatch, har ikke bodd på Radisson før i mitt liv) var det veldig glade for at jeg hadde valgt dem. Det var oppgradering av rom, gratis wifi, velkomstdrink, prosenter på mat med mere. Jeg fant heisen og rom 502. Klokka var omtrent 14.00 og det var mindre enn 24 timer til flyet skulle ta meg hjem.
Testet kaffemaskinen og spiste opp velkomstgavene (ikke oliven, så sulten var jeg ikke). Gikk ut for å røyke igjen – så ikke noe røykeområde, så jeg pusla over til en parkeringsplass. På slep hadde jeg eldre herre med kost og støvbrett. Det var litt flaut. Uansett hvor jeg gikk, var han tilfeldigvis rett bak. Vanligvis røyker jeg 10 om dagen, men i Japan ble det 4 totalt. Positivt! Tusla rundt med den gamle mannen en halv time og etter hvert med en vaktmann som backup. Det var vanskelig å ta fornuftige bilder av de små bilene, så det ble skudd fra hofta. California Restaurant het restauranten på hotellet, og rundt 17.00 gikk jeg dit. Mye tidligere enn jeg pleier å spise, men det var bare +1 ute, så da så. Ei dame viste meg til bordet, en annen kom med menyen. Jeg ville ha noe japansk, så jeg valgte noe jeg ikke visste hva var. Og Kirin, det var i alle fall øl Servitøren var online med kjøkkenet, så før skummet på ølet hadde falt på plass (?) og mens tankene var litt borte, kom det en servitør fra venstre og en fra høyre og plutselig var bordet fylt med ting. Jeg feiga ut og brukte kniv og gaffel. Hadde jeg brukt pinner, hadde maten blitt kald og all over the place. Da sjefen kom etter 30 sekunder for å høre om jeg var fornøyd, kapitulerte jeg og spurte hva som skulle blandes med hva. Ikke helt som jeg hadde begynt. Den sennepen var utrolig sterk, hadde jeg ikke hatt øl å reparere med hadde jeg blitt muligens blitt merket for livet. Maten var god og retten het tokansu. Jeg googlet i smug og det ligna. Et par bord lenger borte satt det en eldre kvinne (altså på min alder) som lo litt av min uerfarenhet. Hun var (nord)amerikansk og jobbet for Delta og hadde som mange andre selskaper layover på hotellet. Så da var vi venner med en gang. Etter noen rødvin (ho) og øl (meg) ble jeg invitert på nightcap (kl 18.35). Jeg gjorde det rette, gjespa kjeven ut av ledd og gikk på rommet mitt for en cowboystrekk. Etter en time med det skjønte jeg at det var lurest å krype opp i den digre senga. Sov som en stein helt til 03.30. Da fikk jeg det for meg at nok var nok. Så da lå jeg der og lurte på om jeg skulle stå opp, eller sove videre. Eter å ha lurt en time ga jeg opp og gikk en tur ut.
Frokosten skulle begynne klokka 06.00. Og det gjorde den. Jeg tømte fatet med bacon og tok et symbolsk egg. Så ble det mer bacon og ei skive brød. Og mer bacon. Og te. Og stekte nudler med svinekjøtt. Og kaffe. Da måtte jeg gi meg. Det var mye bukking fra de som jobba der, jeg prøvde å bukke tilbake, men ble litt bleik. SK984 skulle gå 12.30. SÅ jeg fant ut at jeg kunne dra litt tidlig og sette meg i ANA-loungen. Jeg føler meg mer hjemme på flyplasser enn på hotell. Rydda på plass håndbagasjen, putta avisa som hang på døra øverst for å lese på flyet (har ennå ikke lest den, kanskje i morgen?) og dro ned for å sjekke ut. Det gikk kjempefint og Hadori-san forklarte alt hun gjorde med kredittkortet i detalj. Alt kom på 13.000 yen. Så var det å vente på bussen. Det var 10-15 som skulle reise, så det var to ansatte som hylte ‘bus to airport pliiiiiis’ tre ganger i minuttet. Det fikk jeg hodepine av. Stor buss og etter hvert tre politibiler med rødlys foran. Å komme klokka 09.00 til flyplassen var dumt. Innsjekk begynte ikke før 10.30, og uten innsjekk ingen lounge. Så da ble det å studere folkelivet og fly og Rimowa-kofferter. Det var så mange med munnbind at jeg lurte på om det hadde skjedd noe, eller at jeg drømte at jeg var på isolat…
10.26 kom det marsjerende et team med skrankepersonale som overtok etter innsjekk Turkish. De bukket til hverandre, snakka, bukket mer, snakka mer og bukket to-tre ganger til. Så viste skjermene SAS. Som vanlig sto det noen nordmenn i kø i god tid. Da det var min tur lurte jeg på poengoppgradering. Det var fullt i Plus, men flere ledige seter i Business. Siden jeg sjelden reiser langt og hadde 80.000 poeng, slo jeg til og ba om et bra sete. 6A is good sa ho, og da ble det 6A. Vi avtalte å møtes senere i gate 31. ANA-loungen var ved gate 45, og det var mange meter å gå. Det mest imponerende med ANA-loungen var det oppvarma toalettsetet og den automatiske viftekontrollen. Knappene tok jeg ikke sjansen på. Det var ganske fullt i loungen, god mat og vanskelig å få fylt et glass med Pepsi (mest skum). Så ingen gafler, men det gikk fint med pinner denne gangen. Dama venta ved gate 31 og boarding var velorganisert. Egen inngang på flyet for business og crewet var 50% det same som dagen før. Så vi var på bølgelengde. Det var vel 6-8 ledige seter. Glass med champagne (?) ble servert. Det var i alle fall noe surt. Jeg drikker lite alkohol og helst øl hvis det skjer, så her lukta det trøbbel. Menyer kom kjapt, mange fine ord både på mat- og på drikkesiden. Før maten var det spørsmål om en drink, og jeg lurte på hva min crew anbefalte. Hun smilte og ga meg alle. Jeg vet jeg kunne fått alkoholfritt, men er man på tur …
Setet har jeg lest om og sett bilder av før, og det var vel tre fjernkontroller å leke med. Etter å ha fått crew på besøk to ganger (hun het Elisabeth forresten), holdt jeg meg til de knappene som lignet mest på de som er i bilen. Ellers er det ikke så mye å si om SAS Business, andre her på forumet har beskrevet det veldig bra. God mat, frukt, god service, litt vanskelig å se skjermen når man ligger nede. Sov vel et par timer på vei hjem. Hver gang jeg ba om anbefaling fikk jeg alt. Landet 15 minutter før rute på CPH. Siden jeg hadde bare håndbagasje var jeg først i tollen eller hva det var. Mannen spurte om jeg hadde noe flytende, og siden jeg ikke hadde kjøpt kvoten sa jeg klart nei. At jeg hadde masse toalettartikler glemte jeg helt. Men jeg snudde ikke! På grunn av tåke var SK1468 forsinket. Det begynte å bli kritisk for OSL-KRS. Og flyet var fullt. Og nordmenn i kø… Boarding ble forsøkt med de bakerste 12 radene først. Da forsvant de norske. Så 12 rader foran det. Da tøffa det av gårde en svær gjeng. Til slutt rad 1-12. Jeg var først (8C OT) og fant som tenkt ‘hull’ i alle seterader og smekkfulle bagasjehyller. Vi landa på OSL omtrent da boarding KRS starta. Connecting Norway skulle testes. Først alle i en buss (den var full!), så 500 meter for å snu og 550 meter tilbake. To kjekke jenter nederst i ei trapp informerte at alle med kun håndbagasje skulle gå direkte til venstre. Det jente jeg mye tid på. Bra. Midt i en lang gang satt to tollere og skravla. Jeg dura forbi og fant SK225 gate 24 til KRS. Det var også litt forsinket, så alt gikk greit. Prioritert boarding virket, eller så var folk så trøtte at de ikke reagerte. Men det gjorde jeg. Fant 1D (OT) og fikk stort sett alle (hånd)bagasjene i hodet. Noen skulle absolutt prøve 20 kg trillekofferter med to hjul i midgangen, det gikk spesielt sakte. Men vi kom av gårde og landet trygt. Og endelig kan jeg si snipp snapp snute. 1/2 bonus challenge er i boks.
Et lite Tokyo tips, om man er ute og rusle, og føler husene rundt seg blir for høye. Om du da skulle se denne "masta" i nærheten, så er det turen verdt opp ( søndag formiddag = kø ) Heisen tar hundremeteren på 10 sek, og tårnet er mye mektigere enn hva mine små mobilbilder kan vise, 634 meter (450 m utkikk )
Røk på samme rute under biz salget til SAS. Anbefaler du å reise inn til Tokyo å bo der eller er området rundt Narita å anbefale? Kunne tenkt med å få sett mest mulig av byen på den korte tiden. Alle tips mottas med stor takk.
Vi bodde på Hilton Shinjuku. Greit å komme seg til. Stasjonen der sies å være verdens travleste, over en mill passasjerer i døgnet. Shinjuku er stedet det skjer om kveldene. Mye uteliv av ymse slag.
Jeg kom på lørdag og reiste på søndag, så bare lørdag ettermiddag/kveld til disp. Jeg valgte å holde meg på Radisson Narita (stort sett siden det var uberbillig med Gold-status (så nettopp regningen på kontoen, usle 994,13 kroner med alt) og nært flyplassen (25 min). Til fots i Narita er det lite å se, så vil du lenger tar du hotellbussen til Narita sentrum og et digert kjøpesenter og noen mer lokale museer, eller toget inn til Tokyo fra Narita. Det skulle ta ca 2 timer hver vei. Det følte jeg at jeg ikke hadde tid til denne gangen. Du kan jo ta toget fra flyplassen direkte til Tokyo og til et hotell der, men det vet jeg ingenting om dessverre. Jeg vil reise tilbake en gang senere når jeg har bedre tid og da blir det nokså sikkert base i Tokyo sentrum. Det er mange steder jeg også vil se/oppleve Så for å svare på spørsmålet ditt ordentlig, må noen andre hjelpe til
Det er dyrt å bo i Tokyo. Vi vurderte Radisson ute ved Narita nettopp pga prisen selv om vi selv kom til Haneda. Men som @KatManDu sier, et par timer reise for å se noe? Nei da blødde vi heller og bodde sentralt. Shinjuku har shopping og uteliv, samtidig gikk det nesten direktetog til Tokyo Central på var det 20 min. Helt ok.
Takk for tips. Håper å rekke over en del på de 24 timene jeg er i byen. Det Hotellet så veldig bra og fresht ut. Deler oppfatningen din med at det er verd å legge noen ekstra kroner i hotellet for å bo sentralt.
