Jeg synes det var litt gøy å skrive reisebrev i fjor, så jeg prøver meg med enda et i år. Enda en erfaring med å reise langt med barn under to år kan kanskje gi noen tips til de som ønsker å prøve. Dette ble vår siste tur med junior som infant på billetten da han fyller to år like etter hjemreisen. Det er mange spennende destinasjoner i Afrika jeg kunne tenkte meg og gitt tilgjengeligheten vi har hatt med ET, samt poengprisen til store deler av Afrika så sentrerte jeg søket mitt på denne poengsonen. Et lite utbredt selskap blant EB-jegere (såvidt jeg har merket) er Brussel Airlines, som har et ganske omfattende rutenettverk i sentral- og øst-Afrika og hadde god tilgjengelighet denne sommeren. Etter litt googling om hva som regnes som trygge land å reise til, siden vi skulle ha med et spedbarn, endte jeg opp med Rwanda og følgende reiserute: OSL-BRU-KGL med Brussel Airlines KGL-BRU med Brussel Airlines BRU-OSL med SK Nyere historie i Rwanda har et ganske dystert bakteppe, spesielt med folkemordet i 1994, men er det en ting de fleste sider jeg har googlet innom er enige om, så er det at de har på eksemplarisk vis kommet seg videre fra dette og bygget seg opp til et fremgangsrikt og trygt land. Mye av terrenget i Rwanda ligger over 1000 m.o.h. og klimaet er meget behagelig. Rundt 30 grader på dagtid og gjerne godt under 20 grader på natten. Planen vår bestod primært i å være på safari i en av nasjonalparkene, med et par dager i hovedstaden før hjemreise. Gorillasafari er kanskje den typen safari som landet er mest kjent for, men med aldersgrenser for turene og gjerne lange dager ute i ulendt terreng så var ikke dette aktuelt for oss med et spedbarn på slep. Avreisen en varm sommerdag starter med en liten kjøretur fra Oslo til OSL hvor vi ruller inn på Park&Go som har blitt en favoritt hos meg når vi reiser med ungen og en del bagasje. Praktisk med keydrop hvor man også kan hente nøkkelen ved retur. Et annet pluss er at man slipper å passe på en bilnøkkel i bagasjen mens man er på reise. På LH-bagdrop viser det seg at vi får sjekke inn bagasjen hele veien selv om vi skal overnatte i BRU. Da trenger vi bare å hente ut én bag i BRU og vi har spart mange kalorier på å drasse bager rundt til innsjekk dagen etter (trodde jeg). Gullstua hadde som ventet ikke forandret seg stort siden sist og etter en liten matbit var vi ombord på ettermiddagsflyet til BRU. Vi fikk slot-tid ut fra OSL pga uvær i BRU og CC var ofte borte for å underholde eller la seg underholde av junior som ikke er så glad å sitte spent fast mens vi venter på start-up. Blokkert midtsete er fint med spedbarn og serveringen kom fort i gang når vi var i luften. En kald kyllingrett som smakte helt fint. Etter et par runder i holding på innflygningen og et barn som nærmer seg leggetid så lander vi og setter snuten mot Sheraton Brussel Airport som ligger vegg i vegg med terminalen. Det finnes rimeligere alternativer i området rundt flyplassen, men vi prioriterte det praktiske gitt flytidene vi hadde. For snaue 2600 kr fikk man et helt greit rom med barneseng, dårlig skjult elektrikerarbeid i sengegavlen og en upåklagelig parkeringshusutsikt.
Hadde de enda brukt wago... Men seriøst, det der er hva jeg forventer i afrika, ikke i en Sheraton. Håper du tipser noen.
BRU-KGL Vi booket hotellet uten frokost da avgang kl 1020 neste morgen skulle gi oss god tid til loungefrokost siden reveljen vanligvis går rundt klokken 0600 i hjemmet. Vi sjekket ut rundt 0730 og gikk mot terminalen. BRU har ikke det beste sommerryktet på seg de siste årene og idet vi kom inn dørene så lurte jeg på om jeg hadde gått på en stor blemme. Smekkfullt av folk fra første meter innenfor dørene og vi begynte å åle oss gjennom folkemassen mot skrankene til Afrika-innsjekk. Både EU-innsjekk og US-innsjekk hadde enorme køer. Lite folk i våre skranker og null kø i Biz/Gold. Mildt sagt lettet over å slippe folkemengden fra lenger bort i gangen kom første nedtur: “Alle bagasjebånd er ute av drift, ta med bagen din og lever den på motsatt ende av bygget. Køen begynner rett der”, kunne damen fortelle meg. Når jeg innser hvor lang tid dette kommer til å ta, er det bare å sende kone og barn gjennom security og stille meg i bagdrop-køen selv. Køkultur blant folk som frykter for flyene sine er ikke-ekstisterende og dette bidro nok til at vi som stod i køen måtte stå der noe lenger. Situasjonen ble elendig håndtert av de ansatte på flyplassen. Når jeg etter lang tid kom til enden av terminalen så stod der en annen ansatt som spurte hvem vi fløy med og ville ha meg tilbake til hvor vi kom fra for å levere bagasjen. Det kunne jeg fortelle han at ikke kom til å bli noe av og jeg kastet bagen på bandet, ruslet mot security og var kjapt gjennom fast-tracken. Flights til Afrika bruker en egen del av terminalen med passkontroll og egen lounge. Vi kom frem til loungen klokken 0945 og rett ved gaten starter det å blinke “Boarding” på flight SN491 til KGL. Det var den loungefrokosten, tenkte jeg. Dragen i loungen kunne derimot oppmuntre meg med at vi gjerne kunne være i loungen et kvarters tid og de skulle annonsere når vi måtte gå ombord. Det er bare å beklage mangelen på bilder i denne delen av brevet, men noe måtte dessverre vike når tiden var knapp. Når vi pakker sammen for å gå ut så setter selvsagt junior seg på huk og trykker ut dagens første leveranse. Selv med knapp tid så kan jeg si til alle som reiser med bleiebarn at det ALLTID er å foretrekke bleieskift på flyplassen fremfor på et trangt flytoalett. Vi går inn på broen til en A330 som var konfigurert med de nyeste kabinene til Brussel Airlines. 1D og F blir lokalisert og noe som forundret meg på samtlige flights denne turen var at en av våre bagasjehyller ble alltid brukt av personer på vindusraden eller raden bak oss (long- og short haul). Setene er lignende type som man finner hos bl.a. LX og er ikke så ille når man reiser to sammen og det har rikelig lagring på det ene setet i alle fall. Bordene i setet var godt brukt og hadde en vinkling når utslått som bar preg av litt tunge albuer over lang tid. Kabinen var nesten fullsatt, minus 2-3 seter. Ikke overraskende var et av de 1A som er tronsete som koster rundt 1500kr ekstra å reservere. Purser kom uoppfordret til oss før avgang å tilbydde fri bruk av dette setet etter avgang siden vi reiste med spedbarn. Stort pluss til CC! Amenity-kits var veldig basic og kjedelige etter min smak. Det ble ikke tatt med flere til samlingen fra denne flygningen. Junior nærmet seg hviletid og en pappas bonuspoenghjerte varmes når engine run up og take-off roll er det som momentant bringer han inn i drømmeland! Klokken bikket akkurat 1120 før vi tok av og vi fikk senere en noe overraskende mail om at SmartDelay betalte ut penger. Jeg trodde dette kun gjaldt publiserte forsinkelser på minimum 1 time og hvertfall ikke forsinkelser som oppstår etter at døren er lukket, men vi krangler selvsagt ikke på det. Setebelteskiltet slukkes og vi kaster minstemann bort i tronsetet før noen andre skulle rekke å tenke tanken. Der forblir han de neste tre timene. Dobbelt så lenge som hans vanlige hvil på dagtid kan være ødeleggende for nattesøvnen tenker kanskje noen, men fred og ro på flyturen for både foreldre og passasjerer veide tyngre for oss denne gangen enn at vi skulle valgt å vekke ham. Man innser også når serveringen starter, at å ha en som straks fyller to år på fanget mens man skal spise fra et serveringsbrett, ikke er en praktisk situasjon å være i. Drikkevogna triller frem fra gardinen og pappa kan ta dagens første glass med bobler. Vi får and til forrett og jeg velger kylling til hovedrett. Begge deler var forglemmelige, men smakte helt ok. En god sjokoladedessert redder inntrykket. De har en meget stor ølmeny for de som liker sånt. Flighten gjennom var CC flinke når de serverte, men var aldri proaktive i sin service. Det måtte plinges når du trengte noe, ellers var de gjemt unna bak forskjellige gardiner. Junior våkner etter hvert og får seg noe medbrakt mat. Det kan være fint å være obs på at det ikke er vanlig å bli tilbudt ekstra mat til infants. Når de er under 1 år så kan man ofte reddes på bare amming, men i året mellom 1 og 2 så har vi funnet ut at det er lurt å pakke sekken klar med nok mat. Før landing fikk vi et kjapt måltid som jeg har glemt hva inneholdt og en fin konfekteske ble levert til slutt som “takk for at du flyr med oss”. Solen har senket seg over Kigali og vi parkerer, som alle andre på flyplassen, på tarmac uten bro. Vi er derimot nærme nok terminalen til at vi får spasere selv og får lov til å skue tilbake på fuglen som tok oss dit.
God tur! Rwanda sto på kandidatlista for første Afrikatur med infanten her og men vart valgt bort pga malariarisikoen (vi starta i staden forsiktig med Seychellene). Har dokke gjort nokon vurdering rundt dette? No er min framleis under eit år, so dette er kanskje eit mindre problem eit år seinare.
Vi har gitt han Hep A og Gulfeber i tillegg til vaksineprogrammet og tok Malarone Jr gjennom hele oppholdet som er Malariaprofylakse (tabletter) for småbarn. Vi voksne tok forøvrig Malarone selv også. Mygg var derimot ikke noe vi la merke til på stedene vi var gjennom hele oppholdet. Edit: Hep A og gulfeber tror jeg man må være over 12mnd for å få.
Gulfeber kan man ta fra 9 mnd, legen avgjør Hep A og om evt BCG kan være smart. Nå skal jeg overhodet ikke anklage @sheim for noe annet enn fremragende foreldreskap, men personlig ønsker jeg ikke å gi malariaprofylakse til mine minste (jeg bestrider ikke at Malarone Jr sikkert er veldig trygt). Her kan en mulighet være å ta kontakt med helsepersonell på stedene man skal til og høre hvordan situasjonen er i praksis - en del steder har såpass lite forekomst av malaria at alminnelige forhåndsregler er mer enn godt nok - et eksempel er de fleste steder på Zanzibar. Et minimum er at man spør overnattingsstedene om de har myggnetting og turndown service. Beste ønsker om en fremragende og spennende tur, @sheim , gleder meg til å lese fortsettelsen. Veldig kult at dere tar denne turen. Er det redeye hjem? Spent på longhaul samsoving med barn i denne alderen.
Det var ingen av de hotellene vi var på som hadde montert, eller hadde opplegg for myggnetting over seng, men alle hadde myggnettinger på alle vinduer. Vurderingen vi tok var at forekomsten er så sjelden at det ikke er noe særlig å være bekymret for. Jeg fikk titalls flere myggstikk i Sverige uken etter enn det jeg gjorde i Rwanda (uten at risikoen der skal sammenlignes forøvrig). Vi brukte myggnetting på vognen til minstemann når vi var ute etter solnedgang og generelt myggspray hver dag (Deet 20% til barnet og 50% på voksne). Redeye hjem ja. Turen er gjennomført i sin helhet så resten kommer så snart jeg får tid til å skrive ferdig
Akagera National Park Immigrasjon bestod av noen minutter stillhet mens han ser i passene, hvorpå det første spørsmålet etterpå er: “So, how are you?” Tydelig at det var en fin sjanse til å øve på engelsken til vedkommende, men han dvelte ikke noe ved de svarene vi ga og vi var på vei til bagasjebåndet. Små flyplasser er utrolig digg når man bare vil komme seg ut og bagasjen kom idet vi rundet hjørnet til ankomsthallen. Det var merkverdig mange portører i uniform som hadde haiet til seg de fleste bagasjetraller i området og kunne tilby sine tjenester. Med bare noen 100-dollarsedler i lommen var jeg ikke veldig giret på å skylde de småpenger, så jeg fant til slutt en enslig tralle i et hjørne og vi gikk ut for å finne vår bestilte transport. Siden nasjonalparken var 3 timers kjøretid unna og vi landet like før leggetid til minstemann så valgte vi nok en gang en praktisk tilnærming og ble kjørt 15 minutter til et hotell i hovedstaden. Vi bodde på Court Boutique Hotel. Hotellet hadde veldig få rom og var helt middels standard på. Her hadde vi ikke fått svar på vår forespørsel om barneseng, noe som resulterte i at det ikke var det på rommet. De kunne heller ikke skaffe dette siden de ikke hadde det på hotellet. Junior ble lagt i reisevognen sin og vi krysset fingrene for at det ville fungere å sove der hele natten. En kjapp roomservice-middag var det vi rakk den kvelden. Hotellet var ikke noe spesielt ved, men de hadde god frokost til prisen vi betalte. Hadde nok valgt et hotell med garantert barneseng og en heis om jeg skulle hatt et enkelt hotell for en natt igjen. Vi ble hentet rundt klokken 10 og satte kursen mot Akagera National Park som ligger helt øst i landet. Her hadde vi booket oss inn på et av få alternativer som ligger inne i parken; Mantis Akagera Game Lodge. Andre alternativer inne i parken var forskjellige camping/glamping/hytter som vi ikke tenkte som et alternativ med barn. Underveis så ble det på klassisk turistvis lagt inn et stopp på en kafé langs veien hvor det “tilfeldigvis” ligger et kunstgalleri og souvenirsjappe. Det var heldigvis null fokus på å selge oss ting og jeg kunne heller leske meg med min første Rwandiske pilsner akkompagniert av en kjøttwrap før vi kjørte videre. Ved inngangen til parken betaler man noen tusen penger avhengig av hvor mange dager du skal bo der, og så står man fritt til å kjøre rundt i parken med egen bil om man ønsker det. Vi hadde booket turer med operatører/parkens eget selskap. Det tok ikke mindre enn 1 minutt fra porten før vi fikk vårt første eksotiske bekjentskap. Mantis Akagera ligger helt fantastisk til på en høyde inne i parken. Forsiden har vidstrakt utsikt østover mot Lake Ihema og Tanzania i bakgrunnen. Fra baksiden ser man andre deler av parken og solnedgangen. Det er et forbud mot engangsplast i parken (og landet generelt) og dermed finner man bare glassflasker med vann og papirposer i søppelbøttene. Derimot var det dusjhetter og miniflasker med shampoo på rommene, så de har nok ikke blitt helt enige med seg selv om hva som er engangsplast. Det er uansett et beundringsverdig tiltak med plastposeforbud i hele landet. Vi bodde på et standard dobbeltrom og hadde fått barneseng bekreftet på forhånd. Veldig fine rom og en god størrelse på rommet. Faktisk litt større, basert på hva jeg så, enn de litt dyrere rommene med balkong. Renholdet var prikkfritt gjennom oppholdet. Lunsj serveres ved bassengbaren og en helt vanvittig utsikt. Prisnivået er veldig overkommelig. Nordmann-på-ferie-indeksen ligger på ca 30kr / halvliteren. Vin var noe dyrere, særlig europeisk vin, men litt overraskende noe høy pris for sør-afrikansk vin, som man skulle tro var billigere å importere. Middagsalternativene du har på hotellet er buffet eller å sulte. Buffet ser jeg ikke for meg er så veldig bærekraftig og miljøvennlig (siden det åpenbart er et fokus her) da man har mye svinn, men de serverte god mat og hadde rikelig med utvalg. Første safari starter neste morgen. En kjapp frokost før vi tar med oss en forhåndsbestilt lunsjpakke og venter på safaribilen. Igjen så fyller junior bleien rett før avgang og vi klarer oss uten bæsjebleier før vi er hjemme igjen. Igjen så er det utrolig deilig å slippe å måtte skifte bæsjebleier på utflukter og han ser ut til å følge mine egne råd når det gjelder å alltid gå på do før man skal ut et sted hvor man ikke kjenner distansen til nærmeste toalett. Vi ser ikke så altfor mye spennende denne dagen, men blir lettet over at det faktisk var mulig å ha med en toåring på humpete veier i safaribilen i 4 timer. Vi monterte medbrakte bilstol i bilen med kun 2-punktsbelte tilgjengelig. Ikke helt kollisjonssikkert, men han satt mye bedre enn han ville gjort i fanget vårt og fartsgrensen i parken var uansett 40km/t (noe som var vrient å holde pga veistandard). På transport ellers mellom Kigali og Parken hadde vi biler med trepunktsbelte slik at stolen satt ordentlig.
Gåtur og nattsafari Dag tre i parken hadde vi booket en guidet gåtur av en guide som hotellet hadde satt oss i kontakt med noen måneder tidligere. Han var meget flink til å følge opp via WhatsApp når vi nærmet oss ankomstdato og tok betalt i cash. Vi skulle gå en rute langs utsiden av gjerdet til parken hvor vi skulle ende opp med utsikt mot innsjøen og bli hentet på en liten høyde omtrent sju kilometer unna starten. Med bæremeis til junior trasket vi i vei over noen jorder før vi startet en lett stigning de resterende fem kilometerne. Jeg fryktet litt de meldte 29 gradene med langbuksebekledning, men en fin bris gjennom hele turen gjorde det til en ganske behagelig gåtur. På toppen møtte vi tre lokale gutter på noen veldig slitte sykler som tydelig var meget nysgjerrige på bæremeisen vår og hvorfor i all verden vi hadde et lite “hus” til ungen på ryggen. Det skulle ikke bli de siste blikkene denne sekken fikk denne ferien. Dette var faktisk første turen med denne bæremeisen for oss og her skulle vi gjerne ha testet den litt mer hjemme i Norge før avreise for en bedre tilvenning for ungen. Han var mest fornøyd når vi hadde pauser og han kunne klatre rundt selv. Senere denne dagen hadde jeg booket meg et enkeltsete på en nattsafari som endte med å bli en lite spennende affære. Noen ugler, mye harer og en flokk bøffel ble resultatet, samt et glimt av øynene til et lite kattedyr ut i gresset (fikk ikke med meg hva guiden kalte den). Det mest imponerende var at guiden så den i det hele tatt slik som han veivet lyskasteren sin frem og tilbake mens vi suste gjennom parken.
Giraffer og basseng Neste morgen var vi klare for nok en formiddag med safari og her var vi heldige som traff på en flokk med giraffer. Majestetiske dyr når vi fikk dem på nært hold. Vi fikk noen flotte minutter med bildetaking og en giret toåring. Ettermiddagene ble stort sett brukt ved bassenget som etter krittavlen ved baren å dømme holdt 22 grader. Kan være at det bare er jeg som er blitt pysete men i kombinasjon med vind og en aktiv krabat som stadig skulle opp og ned av bassenget så var det i kaldeste laget. Menyen ved bassengbaren inneholdt noe for de fleste smaker.
Siste safaridag Til utsjekksdagen i Akagera hadde vi booket kombinert safari og transport tilbake til Kigali med firmaet som hentet oss på flyplassen. Vi sjekket ut av hotellet, pakket bager i bilen og håpet på å få se noe annet enn bøffel av The Big Five. Sjåføren klarte nesten ikke holde igjen sin begeistring da han bråstoppet etter å ha fått øye på en leopard som stakk hodet ut av en busk. De sier vi må være stille og det var kodeordet junior trengte for å starte sin klagesang. Vi roter febrilsk frem en smukk mens vi løfter han også opp for å se og håper vi ikke ødela sjansen vår. Vi får utrolig nok rundt ti minutter til å ta bilder i dette området mens leoparden henger rundt. Jeg har ikke vært nok på safari til å skjønne hvor sjeldent det er å finne leopard, men har fått det fortalt fra venner at vi virkelig traff blink denne dagen. Et utrolig kult øyeblikk! Skulle ønske jeg var utrustet med noe kraftigere enn iPhone akkurat her. En skokk bavianer, litt antiloper og noen flodhester senere setter vi fornøyde kurs mot Kigali. Vi skulle gjerne ha sett både elefant og løve også, men man kan ikke være for kravstor når man har begrenset med tid. Oppholdet på Mantis var helt upåklagelig og vi hadde gjerne bodd der igjen.
Tilbake i Kigali I hovedstaden hadde vi booket Hotel des Mille Collines. Dette er hotellet hvor historien i filmen Hotel Rwanda fant sted for de som kjenner til denne. Vi synes det var spennende med et hotell med en sånn historie, men vi fant ikke noe særlig på hotellet som skulle påminne gjester om hva som foregikk her i 1994. Uteområdet var trivelig med stort basseng, litt for få solsenger og en veldig frodig hage. Det var deilig å ha en liten oase med trafikkerte veier på alle kanter av hotellet. Selv om hotellet var noe tilårskommet og særlig badene og gangene kunne trengt en renovasjon, var rommene helt tilstrekkelig for et par dager. Her hadde vi også fått bekreftet gratis barneseng før ankomst. De ansatte var veldig imøtekommende og flinke i jobbene sine. Restauranten ved bassenget serverte gode retter til både lunsj og middag. Det var tydelig at de belgiske kolonimaktene som tidligere styrte Rwanda hadde lagt igjen en oppskrift eller to på hvordan pommes frites skal lages. Frokosten var helt tilstrekkelig hvor mangel på variasjon i drikkevarer faktisk var det jeg la mest merke til, men ananasjuice er for all del godt det.
Hovedstaden En morgen bestilte vi en taxi via resepsjonen som skulle ta oss opp til Fazenda Sengha, en aktivitetsplass på toppen av en høyde ved byens utkant (tenk Grefsenkollen). Her var det diverse aktiviteter som bueskyting, hesteridning og zipline. Ikke noe særlig aktiviteter for småbarn, men vi dro dit primært fordi vi skulle spasere hjem til hotellet fra denne toppen (ca 7 km). Taxisjåføren hadde ikke troen på at vi kom til å orke det og utvekslet telefonnummer før han forlot oss. Ca 20 meter etter vi stampet avgårde fikk vi følge av to jenter, en av dem med et spedbarn på ryggen. Her var det åpenbart at det igjen var bæremeisen som vakte stor oppstandelse og de hang på en knapp halvmeter bak oss mens de undersøkte den nøye. En stor gjeng barnehagebarn(?) slo følge like etterpå og var minst like nysgjerrige. Noen av dem fulgte oss noen hundre meter før de hadde fått nok underholdning for dagen. Utsikten mot byen idet vi startet nedover var flott og det var bare grusveier i de fleste gater inntil vi kom nærmere sentrum. Blikk ble stadig møtt over denne rare konstruksjonen vi bar på ryggen, motorsykler bråbremset og folk vridde på seg nakkesleng under hele denne gåturen for å se hva vi hadde med oss. Det kan også være den lyse tonen i huden som var delaktig til dette, da vi ikke så noen andre åpenbare turister på hele gåturen. Det behagelige var at folk var aldri pågående, men heller bare nysgjerrige og smilende. Det var ikke før vi traff det som var en populær gågate full av restauranter at vi ble overfalt av innkastere til hver eneste restaurant vi gikk forbi. Ingen av dem tok derimot kort (det gjorde de overalt ellers i byen), så vi bestemte oss heller for en lunsj på hotellet. Resterende tid i Kigali ble brukt til å sjekke ut litt området rundt hotellet med litt souvenirshopping og kjøpesentre. Det jeg la mest merke til var en absurd mengde med reisebyråer overalt. Jeg kan ikke se for meg at etterspørselen matcher tilbudet som var her, men mulig Rwandere reiser ekstremt mye på ferie. Å trille barnevogn her gikk veldig fint men det var ikke senkede fortauskanter ved alle gangfelt/overganger. Vi besøkte også Kigali Genocide Memorial hver for oss disse dagene (barn får ikke komme inn der) og det var en veldig sterk opplevelse og noe som man bør ha med seg når man er der.
Hjemreise Jeg mottok under oppholdet en mail fra SN om innsjekkingsprosedyren til vår forestående hjemreise. Her kunne de opplyse at city check-in var tilgjengelig, og det faktisk på vårt eget hotell. På avreisedagen kunne vi sjekke inn bagasjen like ved lobbyen og det man i realiteten oppnår er å slippe å flytte bagene fra bilen og inn i avgangshallen. Jeg fikk noen håndskrevne boardingpass og lurte på hva jeg skulle gjøre med de. “De leverer du på innsjekk på flyplassen så får du utlevert de ekte boardingkortene” “Jeg har allerede digitale boardingkort”, svarte jeg, men det var til ingen nytte. Innsjekk måtte vi gjennom på flyplassen uansett, så om vi ikke hadde bodd på samme hotell, så jeg hadde ikke tatt meg bryet med å bruke denne typen city check-in. Vi dro til flyplassen rundt 3 timer før avgang for å sjekke inn for andre gang. Kigali Airport har obligatorisk security screening av alle kjøretøy som skal inn til flyplassen og det kan være verdt å beregne litt ekstra tid til. All bagasje skal ut av bilene for å sniffes på og passasjerer skal gjennom detektorer. Det var null kø hos SN-skrankene og i bytte mot de håndskrevne kortene fikk vi bekreftet bagasjen vår igjen og utstedt ekte boardingpass. Passkontrollen ved innsjekk bestod av en “scanning” av passene med et håndholdt digitalkamera og vi kunne gå videre til den faktiske passkontrollen. På KGL bruker de det som virker som fast tracks hvor det kun er folks egen moral som hindrer alle fra å bruke den. Passkontrollen hadde to skilt: VIP/Biz og All others. Ingen som sjekket boardingpass der, men vi gikk enkelt gjennom Biz-luken. Samme på security. I motsetning til hjemme i Norge så vinket de toåringen gjennom først alene, vakta plukket han opp, før jeg ble vinket gjennom og kunne ta over igjen. Glad vi slapp at han stakk av rett forbi vakten i det scenariet. SN bruker Pearl Lounge på KGL. Innholdet i loungen er godt beskrevet i @Sonictravel sitt reisebrev fra samme sted i vinter, men det kan nevnes at de også har et lekerom der. Vi lar junior springe fra seg ute i terminalen den siste halvtimen før boarding og kunne etter hvert bli busset ut til EuroBrussel AirWings-flyet som skulle ta oss via NBO til BRU. De hadde heldigvis montert samme kabin som vi hadde nedover. Vi fant oss til rette på samme seter som på utreisen og var ganske raskt klare for avgang mot NBO. Avreise 2020 betydde at minsten sovnet før avgang og var utslått både underveis i flighten og ved mellomlandingen. Ingen servering på denne korte flygningen. I NBO ble flyet invadert av en bråte med rengjøringscrew uten noen åpenbare instrukser på hvem som skulle gjøre hva. De fløy frem og tilbake og inn og ut av skap i galley, støvsugde samme steder flere ganger og dro nesten med seg skoene mine fra mitt sete mens jeg var over på vindussetet for å knipse et kjapt bilde. Etter hvert kunne det påtroppende crewet servere oss velkomstdrinker og til vår store glede tok de nok en gang initiativ til å la oss bruke sete 1A som vårt eget etter avgang under hele flygningen. Setebelteskiltet slukkes og far tar plass i 1A og junior plasseres fortsatt sovende over i 1D mellom far og mor. Serveringen bestod av en fiskeforrett som var helt middelmådig og en kyllingrett som var på grensen til uspiselig. Med junior plassert i eget sete tenkte både far og mor at det lå an til å bli en brukbar natt på denne redeye flighten. Realiteten ble at begge vi voksne sov veldig lett og våknet av hver eneste lyd i kabinen som jo kunne være junior som våknet. Avstanden bort til det sovende barnet ble litt for stor. Etter 4-5 timer med usammenhengende dupping for oss så var junior ferdig med sin tiltrengte søvn (ca 0500) og vi søkte hjelp hos Sauen Shaun i en liten time før crewet startet forberedelsene til siste servering. I retrospekt kunne vi nok sikkert ha sovet noe bedre om en av oss sov i samme sete som han gjennom natten eller om vi for eksempel hadde hatt toseteren som er på vindusrekken bak tronsetet. Disse sitter mye nærmere hverandre og ville gitt mer ro for oss i søvnen. Uansett hvilke seter man velger så er man avhengig av ledige seter i kabinen og CC sin goodwill for å la infants sove alene. Solen begynte å snike seg inn gjennom noen vinduer og frokostserveringen kunne settes i gang. Her la vi setet helt flatt og satt overfor hverandre i samme sete når jeg og junior skulle spise. Dette fungerte meget mye bedre enn å ha han på fanget mens man selv skulle spise, synes vi. Etter en rolig innflygning og med nye konfektesker i hånden kunne vi si takk og farvel til Brussel Airlines og ta turen mot The Loft for litt avslapping etter en hard natt. Det er mye gode sitteplasser i The Loft, men jeg tror kanskje ikke noen kunne matche sakkosekkene på lekerommet akkurat denne morgenen. En bunnsolid lounge ellers. Siste etappe var underveis og SK skulle ta oss hjem til OSL. Heldige som vi hadde vært ellers på denne turen med ledige seter så var også midtsetet mellom oss på rad 1 ledig på denne ellers så fulle flighten. Junior ble plassert der etter avgang og sov hele veien til Oslo. Vi har lært mye denne turen på hva som fungerer greit for vår del og hva som ikke er helt ideelt når vi reiser med vårt barn. For eksempel var det denne gangen mye lettere å være helt uthvilt etter en hotellnatt før vi tok en dagflight når minsten skal ha noen timers dupp underveis enn det var å fly en redeye hvor ingen av oss voksne fikk noe særlig hvile. Om det blir det samme når vi nå etter hvert må ha et eget sete til han for kommende ferier vil vise seg. Vi fant ut at safaribil i fire timer går fint an å gjennomføre, men det var slitsomt for han å gjøre det flere dager på rad. Vi prøvde hele turen å legge utflukter til tidspunkter som var enten kun før soving eller kun etter soving for småen slik at han stod mer fritt til å bestemme selv hva han ville gjøre på hotellet den andre delen av dagen (les: pommes frites og bading). Vi hadde også pakket med porsjonspakker med havregrøt, noe som var nyttig for å få i han noe kjent næring de dagene han ikke var veldig giret på fremmed mat. Bæremeis i flere timer om gangen må vi nok ta selvkritikk for å ikke ha tilvent han før avreise, men det var veldig fint å ha den med til de to dagene vi brukte den. Den er jo også mest en ramme med luft mellom så man kan pakke mye bleier og turklær inni den. Om noen er interessert så bruker vi Elodie Mondo til reisevogn og bilstolen vi hadde med var Maxi-Cosi Nomad. Mondo har vi brukt i 2 år nå og den holder fortsatt stand, men den begynner å bli litt kort når han skal sove i den. Takk for følget!
Regner med at disse reisebyråene for det meste selger lokale turer og safarier til turister som ikke har ordnet slikt på forhånd i tillegg til at de også er organisatorer for bl.a de turene dere hadde. Takk for en flott tur!
Takk for bra reisebrev, digget turen vi hadde til Rwanda og Uganda tidligere i år, veldig spennende destinasjoner! Dere er spreke som drar med en småting på tur som dette, men ser ut som dere hadde rett plan og innstilling til å gjøre det til en bra opplevelse for alle
