Kjært barn har mange navn. Uansett kommer dette reisebrevet til å bli påvirket av at jeg besøkte New York midt i den verste snøstormen på manns minne. Beklager at jeg er litt sen med å skrive, men endelig satt jeg her en ledig kveld med en kald øl og fant ut at nå var det på tide. Så her kommer det. Fredag 22. januar: Det durer i sengen. "Brr, brr, brr". iPhonen blinker iherdig og gjør sitt beste for å gi meg epilepsi i det alarmen går. Jeg klarer å åpne det ene øyet og ser at klokken viser 05.15. Jeg sukker tungt. Jeg var såpass spent før mitt første møte med den nye businesskabinen til SAS at jeg hadde problemer med å sove i natt. Nå er jeg så trøtt etter bare tre timer søvn at jeg i et svakt øyeblikk vurderer å bare droppe hele turen for å få lov til å sove videre. "Bare lukk øynene.." tenker jeg. Men fornuften tar meg og sekunder senere er jeg på vei inn i dusjen. Kofferten står klar i gangen. Den ble pakket og klargjort i forveien. Tre bukser, tre par sko, to jakker, fem skjorter og like mange gensere for bare tre netter i New York. Jaja. Klokken har akkurat passert 06.00 når kameraten min ruller inn i gårdsplassen med sin nye BMW i3. Jeg slenger kofferten i baksetet og så setter vi kursen mot Kjevik. Det tar ikke mer enn drøyt ti minutter så parkerer vi bilen på den flotte utendørsparkeringen til flyplassen. Med nye sko for anledningen trasker vi på isen bortover mot terminalen med trillekoffertene humpende på slep. Vi gidder ikke sjekke inn bagasjen, så vi ordner oss boardingkort og fem minutter etter at vi parkerte bilen står vi klare ved gate. Klokka har passert litt over 7 på morgenen når vi forlater Norges flotteste flyplass med kurs for lillebror Gardermoen. Vi får i oss litt frokost (digg, endelig en fordel med å stå opp grytidlig), før vi om kort tid er på vei ned igjen. Det er enormt med frosttåke denne morgenen, og jeg er en liten stund redd for at flyet ikke kan lande på grunn av den tette tåken. "Det er bare så typisk at noe går galt når jeg endelig skal få testet ut den nye businesskabinen" tenker jeg pessimistisk for meg selv. Takket være den moderne teknologien sørger instrumentinnflygningen for at vi lander trygt på bakken. Vi havner på utenlandsterminalen, men busses kjapt dit vi skal og så er det bare å sette kursen mot loungen. Klokken er nå 8 på morgenen. Flyet til New York går ikke før om tre timer. Jeg hadde på forhånd tenkt at det ville være smart å vente med alkoholen til man var ombord, men fornuft er ikke min sterke side og seksten sekunder etter at vi fant oss en plass i loungen er jeg på vei til tappetårnet. "Ta med ei til meg også" sier kameraten, før han raskt oppdaterer ønskelisten sin ".. nei, ta med deg to". Tiden flyr i godt selskap og etterhvert er vi på vei mot gaten. Vi hadde allerede på vei til Kjevik fire timer tidligere hørt nyheten om at snøstormen på USAs østkyst hadde gjort at alle flygninger til og fra Washington var kansellert. Mens vi sitter ved gaten tikker det inn en sms om at avgangen er forsinket. Jeg hører det viskes og tiskes om snøstorm. I det fjerne hører jeg noen si "vi vet ikke enda om vi kan dra". Jaja, så slo de dystre spådommene til tenker jeg. 32 år med uflaks. Stang ut nok en gang. Start mot Fredrikstad i 2005 om igjen. "Nå blir det øl på bussen hjem til Kristiansand" humrer kameraten min. Heldigvis er bare de som skal undersøke flyet som er litt forsinket. Omsider er det klart for boarding, og det begynner å krible i magen. Endelig min tur til å gå til venstre - istedenfor høyre - når jeg kommer ombord. Jeg nærmest presser meg frem som en kjendis gjennom tuben. Det ryktes at champagnen står og venter på meg, og jeg er tørst. "Åj, åj, dette var flott" tenker jeg som sindig sørlending når den nye businesskabinen åpenbarer seg. "Tror vi overlever noen timer her" sier kameraten min tørt. Tørr er også champagnen som kort tid senere renner nedover ganen min. Eller, jeg vet egentlig ikke om det er en tørr eller søt champagne. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er noen champagnekjenner. Jeg er mer en ølhund (en tørst en vel å merke). Og jeg tar gjerne et glass (neida, tar flere) vin til maten. Og for en mat en får ombord! Jeg er ikke kresen, og jeg pleier å elske flymat. Jeg spiser til og med opp restene til de jeg reiser med. "Skal du ikke ha den siste poteten?". Men dette er noe annet enn den plastembalerte maten i økonomiklasse på KLM. Og definitivt noe annet enn de vasne sandwichene til Ryanair på vei til fotballkamp i London. "Jeg tar reinsdyret" sier kameraten etter et raskt blikk på menyen. Selv valgte jeg laks til forrett og var enig om at reinsdyr hørtes digg ut. Hva jeg spiste til dessert må gudene vite. Etter å ha sendt avgårde de obligatoriske skrytebildene på Snapchat og lagt ut om beinplassen på Facebook, var det tid for å se på film. Men den slo jeg av etter ti min. Film? Neh. Det kan jeg gjøre hjemme. "Jeg tar gjerne en sånn Pale Ale" sier jeg forsiktig til en av fantastiske kabinansatte. Så tar jeg frem mine vidunderlige hodetelefoner fra Bose og setter på min favorittmusikk - Bjøro Håland. Kameraten min synes derimot det er gøy å se på film. "De har Entourage her" sier han fornøyd. Han er ikke like fornøyd når sexscenene begynner på den alt for store skjermen. "Det er litt pinlig dette" sier han rødmende på første rad. Til slutt kommer både den ene og den andre og det er tid for en powernap. Vi tester ut soveposisjonen og finner oss fort godt til rette. Selv har jeg ikke noe behov for å sove. Det er da ikke så ofte jeg flyr businessclass, og jeg foretrekker å nyte øyeblikket fremfor å kaste det bort på søvn. Etter litt mer øl og vin (og enda litt mer), i tillegg til noen drinker, lander vi trygt og godt på Newark. Vi kommer kjapt ut av flyet og det går like fort gjennom immigrasjonen. Fordi vi reiste med håndbagasje tar det ikke lang tid før vi finner veien til toget og setter kursen mot New York. Sist gang jeg besøkte byen ble jeg sittende så lenge i drosje, at denne gangen ville jeg forsøke toget. Det var helt OK. Men merkelig at en så stor by ikke har et bedre togtilbud til/fra flyplassen. Etter en stund ankommer vi Penn Station New York. Hotellet ligger bare noen kvartaler unna, så vi finner frem GPSen på mobilen og setter kursen. Det er kjølig i lufta, men utrolig deilig å se bar asfalt. "Det er så godt å slippe unna snøen" sier kameraten min. Ordene hans skal om ikke alt for lenge vise seg å være en forbannelse. Det skulle bare være åtte minutter å spasere til hotellet, men to timer senere har vi fortsatt ikke kommet frem. Som de to alkoholikerne vi er klarte vi ikke å gå forbi en eneste pub på veien. Når vi omsider finner frem til hotellet har det begynt å bli mørkt - og vi har begynt å bli fulle. Vi logger oss inn på hotelles wifi og sender fyllebilder på Snapchat hjem til Norge. Så stikker vi ut på byen. Kort fortalt: Vi ser puben Jimmys Corner, ender opp på noe middelmådig standup, ender opp på en ny pub, det begynner å snø og vi tenker det er på tide å dra hjem. Så er dagen over, ca 30 timer etter at den begynte. Zzzz. Dag 2 kommer.. i kortere versjon.
ha-ha-ha, fantastisk begynnelse! Dette minner meg stort om en tur jeg og en kamerat hadde over til New York rett før jul Gleder meg til fortsettelsen!
Lørdag 23. januar: Jeg våkner klokken 08.00 lokal tid. Det er snaut fire timer siden jeg la meg. Det føles om om noen holder på å hugge ned hele regnskogen inni hodet mitt. "Noen må ringe Fremtiden i våre hender" tenker jeg, og skynder meg frem til minibaren. Det er ikke øl for å reparere jeg er ute etter. Nå er det vann for etterslukking. Jeg tømmer den automatiske minibaren for vannflasker til fem dollar stykk. Jeg vekker kameraten min, som gjerne vil sove mer. "Jeg får ikke sove. Skal vi gå på pub?" spør jeg. Det var en pub rett utenfor hotellet som åpnet klokken 08.00 på morgenen, så det var jo helt perfekt. Jeg drar vekk gardinene og får øye på snowzilla. Jeg står og kikker ut av vinduet i noen sekunder før jeg drar gardinene for igjen. "Jeg trenger visst litt mer søvn" sier jeg og går tilbake til senga. Så jeg virkelig det jeg så, eller så jeg syner? Jeg går tilbake til vinduet og drar vekk gardinene igjen. Fortsatt ser det ut som nordpolen utenfor vinduet. En Chevrolet pickup med en liten plog foran seg kjemper iherdig mot snømengdene nede i gaten. Det er Davids kamp mot Goliat. "Nei, her er det ikke nok med en femliters V8-motor", sier kameraten min. Det er best å bli sengeliggende. Etter noen timer i ly for stormen våkner endelig viking-genene våre til live. Snowzilla stanser ikke oss! Vi er tross alt tom for øl og må komme oss i butikken før alt er hamstret inn. Vi kommer oss ut på gata og oppdager raskt at et middelmådig norsk snøvær enkelt setter en verdensby på hodet. Etter et enkelt kulinarisk måltid på McDonalds setter vi kursen mot butikken. Det tar ikke lang tid før kameraten min har funnet frem til det billigste drittølet i hylla. Så spaserer vi i Amundsens ånd tilbake til hotellet mens den mektige snowmageddon kjemper imot oss. Snart er vi tilbake på rommet igjen, men ikke utenom at vi tar turen innom et par puber på vei tilbake. "Dette stedet ser jo flott ut?" Det tikker inn melding på mobilen fra myndighetene i New York. Bare utrykningskjøretøy har lov til å kjøre på veiene. Ingen drosjer eller busser til å komme seg rundt. Bare noen få linjer på t-banen holder åpent. "Hvordan kommer vi oss på ishockeykamp i kveld?" spør kameraten min. Det er like sannsynlig at den blir spilt som at norsk tipping ringer, tenker jeg. Ikke har jeg levert inn en kupong engang. Men som de blide sørlendingene vi er så holder stemningen seg på topp - takket være humle, malt og vann. Omsider går vi tom for øl og må nok en gang forlate hotellrommets trygge atmosfære til fordel for snowcalypse. Vi trasker oss gjennom de 30 centimeter høye brøytekantene med kurs for Rudys Bar and Grill. Jeg har brukt opp all mobildataen, så GPSen på mobilen nekter å vise meg retningen vi skal gå i. Da må man rett og slett bare ty til normal interaksjon med et menneske og spørre noen om veien. "Do you know the way to Rudys bar?" spør jeg den første vi møter på. "Rudys bar?!" sier newyorkeren nærmest sjokkert. "I haven't been there in a long time. Last time I was there I was on ecstasy on new years eve 20 years ago. Follow me!" sier han og legger i vei som en polfarer på ekspedisjon. Vi kommer frem og jeg inviterer han med inn på en øl som takk for hjelpen. "Close the door!" skriker noen mot oss idet vi åpner døra. En skulle tro det var fanden selv de fryktet skulle slippe inn. "Are you afraid of this weather? We have this everyday in Norway" sier kameraten min på gebrokkent engelsk til de sutrende gjestene. Vi skynder oss bort til baren. Her koster det bare tre dollar for stedets egenproduserte øl, og bare åtte dollar for en mugge. Endelig billigere enn å være på fylla hjemme i Norge. "Dette er priser vi kan leve med" sier kameraten min i det han bestiller alt for mye alkohol. Selv har jeg fått øye på noe innerst i lokalet. En jukebox-maskin. Jeg lemper innpå med amerikanske dollar. Seddel for seddel ser jeg Abraham Lincon forsvinne inn i den blinkende maskinen. Kvelden er reddet. Så ringer telefonen. Det er regionavisen som lurer på hvordan det å være fanget av selveste snowzilla (http://www.fvn.no/nyheter/utenriks/19-dode-i-snostormen-i-USA-2956471.html). Vel, snøen gjør at vi blir sittende på samme puben hele dagen, kvelden og natten. Vel, vel. Ikke så galt at det ikke er godt for noe. Puben tilbyr en gratis pølse for hver øl du kjøper. Så både tørsten og sulten holdes i sjakk frem til vi går og legger oss. Omsider blir det litt søvn før vi er klar for neste dag. ZzzZZzZzZZ.
Både og. Jeg var i New York i november i 2014 også, og det eneste jeg opplevde på den turen var puber. Husker en kamerat hjemme i Norge kommenterte det greit: "Hvorfor dro dere ikke bare til Ålborg?" Denne gangen var planen å oppleve noe mer, men snøstormen ville det annerledes. Gikk glipp av både ishockeykamp og Bruce Springsteen-konsert, så det ganske kjedelig, men selvfølgelig alltid moro å havne i begivenhetens sentrum. Det var jo ikke akkurat første gang: http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Hamas-sendte-raketter-mot-Jerusalem-7047430.html
Ha, ha, ha, veldig bra skrevet, jeg var også i New York denne helgen og fløy SAS business begge veier, topp opplevelse, men dessverre en del amputert pga. snøværet og konsekvensene av dette.
Selvfølgelig dumt når ønskene ikke klaffer, men samtidig, det må jo være litt morsomt å se hvordan det blir kaos der borte av snømengder som vi knapt lar oss affisere med. Hva har forresten Hamas raketter mot Jerusalem med dette å gjøre?
Poenget var vel ikkje først og fremst Hamas-rakettar mot Jerusalem, men at artikkelforfattar ville vise at det ikkje var første gong har var i "trøbbel" på reise.
