Vi var kommet til den tiden av året hvor februar blir til mars, og Norges dominans i enda et ski-verdensmesterskap begynner å avta i mediene. Ettårsmarkeringen for når vi nordmenn opplevde de mest inngripende tiltak i fredstid, som statsminister Solberg så dramatisk sa det, bygde seg opp som hovedsak i riksavisene, såvel som region - og lokalaviser. Likevel var det noe langt viktigere som var i ferd med å oppstå i mitt liv. Etter en fin sommertur rundt omkring i Norge i 2020, følte jeg trangen til å ta med meg sekk, koffert og tursko til et sted utenfor Norges grenser. Min hovedplan var å gjennomføre turen et sted i Europa, men gjerne utenfor EU. Som de fleste av dere sikkert er klar over, har mye forandret seg siden starten av mars, og fram til nå, starten av august. To land pekte seg raskt ut som mulige kandidater: Ukraina og Romania. Begge landene viste seg som, eller ryktes å skulle bli, liberale når det kom til turisme til sommeren. Ukraina, med en styrende regjering som er pro-vestlig, skulle åpne opp for europeiske turister, og Romania, som en del av EU, ønsket å ta del i de kommende gjenåpningsplanene Kommisjonen hadde som mål å gjennomføre. Begge disse landene hadde jeg tidligere vært så heldig å få besøkt, men oppholdene hadde først og fremst vært sentralisert rundt hovedstadsområdene. Denne gangen ønsket jeg å besøke andre deler av landet, slik at jeg kunne ta del i deres kultur og oppleve naturen. Jeg hadde allerede måttet avbestille to planlagte turer til de nevnte landene på grunn av koronapandemien. Dette medførte at jeg kunne gå tilbake i Google Docs-arkivet for å finne fram reiserutene og hente inspirasjon. Det var da den lille diamanten skinte mot meg, og alle planer ble kastet på havet. Både Ukraina og Romania grenser mot Svartehavet. Reiser man snaue 1000 kilometer sørøstover fra den rumenske havnebyen Constanța, vil man treffe Batumi, Georgia. Det var dette landet som skulle bli mitt oppholdssted deler av sommeren 2021. Jeg besøkte Tbilisi, hovedstaden i Georgia, noen dager i desember 2017 på vei til Armenia. Helt siden den gang visste jeg at jeg en dag skulle tilbake. Og aller helst slik at jeg fikk ta del i, og besøke flere deler av landet. Selv om jeg ikke har noe spesielt imot å reise land og strand rundt på egen hånd, synes jeg det er hyggelig med godt reiseselskap. Når en idé er i ferd med å bli virkelighet er det ofte mer givende å dele den med andre. Jeg var forberedt på å måtte bruke flere overtalelseskunster enn en dørselger må bruke i våre dager for å gjennomføre et salg, for å få overbevist noen å være med på denne turen under den nåværende pandemien. Det viste seg derimot at jeg kunne la triksene bli liggende i skuffen. På første forsøk fikk jeg napp, og vi ble enige om datoer, lengde på turen og hvilke steder vi ville besøke. Det var tre aktuelle flyselskaper som ble vurdert: AirBaltic via Riga, Turkish via Istanbul, og Lufthansa via München. Sistnevnte selskap ble valgt, og den tyske giganten skulle få oppdraget med å frakte oss til Tbilisi. Det å bestille flybilletter under de rådende omstendighetene er ikke vanskelig, men LH sørget stadig for å påminne oss om hvilke forhold vi befant oss under. Endringer i ruteplanen forekom flere ganger i månedene fram mot avgang. Hver gang, med litt varierende ventetid, var kundeservice alltid behjelpelig til å legge til rette for den best mulige reiseruten. Georgia har et rikt mangfold av hva som kan tilbys de tilreisende. Fra storbyfølelse i Tblisi til strandfølelse ved Svartehavet, via fjellturer i Svaneti. For å nå over det vi ville gjøre, valgte vi å legge inn 30 dager til rådighet. Etter litt vurdering fram og tilbake, kom vi til enighet om at dette var områdene vi skulle fokusere på: Reiserute Georgia Som du ser er ikke Georgia blant de største i areal, og ligger faktisk på 119. plass av verdens stater. Likevel er det tidkrevende å komme seg rundt i landet. Forutenom hurtigtoget som tar deg fra kystbyen Batumi, og inn til hovedstaden, Tbilisi, foregår det aller meste av landtransporten på vei, som regel i en minibuss eller privat bil. I de siste årene har GoTrip vokst fram, og blitt en viktig og trygg tjeneste for å frakte mennesker mellom byene. Det går også fly mellom Tbilisi og Batumi, i tillegg til noen avganger fra hovedstaden til småsteder i fjellene. På grunn av norske myndigheters reiseråd for Georgia ville ikke den nåværende reiseforsikringen gjelde. Jeg gikk derfor i gang med undersøkelser om hvilke muligheter som var tilgjengelige hvis uhellet skulle være ute. Vi falt ned på en forsikring fra selskapet Atlas, opprinnelig eid av Tokio Marine, som skulle ta seg av kostnadene i forbindelse med sykdom. De to ekstraordinære kravene Georgia hadde for å slippe oss inn i landet var reiseregistrering før avreise, og negativ PCR-test. Reiseregistreringen var bare en formalitet, mens PCR-testen ble bestilt hos Oslo Helse sin stand på Oslo S. Nå var det bare å begynne nedtellingen til avreise! 27.07-21 TRD-OSL DY769 LN-NOD 1740-1835 B738 29F Dagen startet med noen timer på jobb før jeg tok farvel med mine kollegaer. Første stoppested var Leangen Stasjon, hvor jeg skulle møte min reisekamerat, og vi skulle ta toget til Trondheim lufthavn, Værnes. SJ mot Steinkjer, via TRD Noen sjeler var med på dette nordgående toget, men det var på ingen måte kamp om plassene. Toget gled raskt gjennom trøndersk terreng, og ankom vår stasjon etter snaue 30 minutter. Vi fant oss raskt en innsjekkingsautomat, og uten kø i hverken bag-drop eller sikkerhetskontroll var vi raskt igjennom. Vi hadde en times tid å slå ihjel før boarding startet. Trondheim lufthavn, Værnes Vi fant oss en stille plass i terminalen, og det ble først litt aktivitet når et par Dash 8 fra Widerøe dukket opp: WF på jobb Vi tuslet så opp igjen, og fant vår gate. Der var boarding i gang. Vi steg så ombord i den 13 år gamle flyvemaskinen. Det ble en stille og rolig tur de 40 minuttene det tok ned til Norges hovedflyplass. LN-NOD gjør seg klar til tjeneste På grunn av endringer litt fram og tilbake i ruteplanen til Lufthansa valgte vi å ta et par netter i Oslo og Park Inn i Storgata. Oppholdet i hovedstaden kan oppsummeres med dette bildet: Regnfull hovedstad Vi gikk rundt i Oslo den ene hele dagen vi hadde der. Inn og ut av butikker og kafeer alt etter som hvor mye det regnet. I tillegg fikk vi gjennomført PCR-testen ved Oslo Helse, og svaret poppet opp på e-post etter bare 20 minutter. Intet mindre enn imponerende! Når dag gikk mot kveld var det på tide å hilse på gamle kjente: Det kongelige slott Men de som residerer her viste seg å være bortreist… Etter en kjapp frokost på hotellet tok vi bena fatt og gikk de snaue 10 minuttene til sentralbanestasjonen. Billett til OSL med VY ble kjøpt, og i det vi gikk ned på plattformen kom første annonsering om forsinkelser. Annonseringene kom stadig hyppiggere, og etter 35 minutters ventetid ble toget kansellert. VY i kjent stil. Neida. Joda En del passasjerer virket å være lammet av informasjonen som nylig ble gitt, men vi så muligheter. Fem minutter senere satt vi på Flytogets avgang mot OSL. Lite folk ombord her, og en halvtime senere stod vi i avgangsterminalen. Vi fant innsjekkingsområdet til Lufthansa, SAS og Widerøe. Her var køene lange, men i gullskranken var det bare fire-fem personer foran oss. Den danske familien som ble betjent før oss virket ikke å ha dokumentene i orden, og havnet i en lengre diskusjon med agenten som sjekket dem inn. Dette medførte sannsynligvis at agenten ville lette litt på stemningen når hun sjekket inn oss, og spurte om vi reiste med falske pass. Jeg var mer opptatt av OL-vinner i Triatlon, Blummenfelt som sjekket inn bagasje i naboskranken, og derfor oppfattet jeg ikke spørsmålet, noe som førte til en litt klein situasjon. Men vi fikk våre nødvendige BP, og lo av situasjonen på vei til sikkerhetskontrollen.
29.07-21 OSL-MUC LH2353 D-AINM 1210-1425 A320 25D Etter sikkerhetskontrollen var gjennomført tok vi oss en tur gjennom terminalen, og slo raskt fra oss tanken om å besøke innenlandsloungen på grunn av folkemassene. Vi fant oss et rolig hjørne oppe ved C-gatene, og hadde området nesten for oss selv fram til det var på tide å gå videre til utenlandsdelen av terminalen, og finne gaten. Da vi kom fram virket det som personalet gjennomførte sjekk av dokumenter på passasjerer som kom fra andre lufthavner. Dette tok noe tid, og vi ble en snau halvtime forsinket ut fra OSL. Flyturen gikk for seg som de fleste i økonomi. Selv om flyet var mer eller mindre fullt i økonomiklasse, så oppførte alle seg eksemplarisk etter hva jeg fikk med meg. Landet på MUC litt etter rute, og det ble buss inn til terminal. Ingen ekstraordinære kontroller her, og i passkontrollen var vi helt alene. Det var langt mellom menneskene i non-Schengen delen av terminalen. Flughafen München 29.07-21 MUC-TBS LH2558 D-AIDF 1640-2230 A321 32F Vi fant oss en cafe/restaurant, og tok oss en matbit og litt drikke. Vi hadde fått beskjed om at avgangstiden på neste flyvning var blitt forsinket med 90 minutter. Dette betydde at det ville bli en ufrivillig sen kveld før vi kom oss i seng. Kaoset begynte når boarding endelig kunne starte. Personellet i gateområdet hadde tydeligvis glemt å sjekke flere pass og covidtester/vaksinasjonsbevis, og mange ble holdt igjen. Dette medførte enda lengre forsinkelser, og vi ble sittende en time i flyet før det begynte å røre på seg. Også på denne avgangen var flyet så godt som fullt, men vi var heldige og fikk en DEF for oss selv. Jeg kom meg raskt til det beste landet som finnes - drømmeland - og våknet ikke før vi hadde begynt å fly over Svartehavet. Jeg kan ikke huske at vi fikk servert noe annet enn en vannflaske og kaffe eller te. Vi landet 70 minutter forsinket, og måtte stille oss i samme immigrasjonskontroll som blant annet passasjerene fra Turkish Airlines. Dette tok tid, og jeg vil anslå vi brukte tett opp mot en time før vi kom oss gjennom og kunne sette oss i en Bolt og cruise inn mot byen. Der ble leiligheten for de neste tre dagene overlevert til oss av en vert som hadde ventet ganske så lenge. Men hun var i godt humør, og viste oss rundt. Vi på den andre siden ville bare komme oss i seng. Vår første dag ble startet med et besøk til den største attraksjonen i Tbilisi: Samebakatedralen Samebakatedralen ble ferdigstilt i 2004, og har en kapasitet på 10000 mennesker. Ifølge en plakett på området skal det være den med sine 84 meter være den tredje høyeste østortodokse katedralen i verden. Uansett; den er et meget imponerende byggverk. Samebakatedralen Det blir feil si at det var folksomt rundt katedralen som kan betraktes fra store deler av byen, men noen var det. Som første bilde viser, er dette et populært sted for brudefotografering. Vi gikk videre nedover til Rike Park for å etterhvert ta kabelbanen opp til Narikala, hvor man får en fantastisk utsikt utover Tbilisi. Rike Park Men først dro vi til de mest nærliggende attraksjonene. Det var omtrent 35 grader i den georgiske hovedstaden da vi var der, så det ble noen pauser i skyggen og barer for å komme seg unna solen og få i seg nok væske. Metekhi St. Virgin Church & Vakhtang Gorgasali Statue Metekhi St. Virgin Church er en imponerende kirke. Slik den ser ut i dag er fra cirka år 1289. Den ligger på en høyde over gamlebyen, og det kan se ut som den når som helst skal rase utfor stupet, og ned i elva. Ved siden av kirken står Vakhtang Gorgasali på statue. Han skal ha vært konge av østlige deler av Georgia på starten av 400-tallet. Fra Metekhi St. Virgin Church ser man ned på Europe Square: Europe Square … og Kura River: Kura River Etter en tre-fire minutter med kabelbanen ble vi satt av, og denne utsikten møtte oss: Tbilisi Man kan se store deler av Tbilisi fra denne høyden. Samtidig er man ikke langt unna den nasjonale beskytteren av landet: Mother of Georgia Hun har voktet over Tbilisi, og hele landet siden 1958. Hun symboliserer den georgiske nasjonalkarakteren: i venstre hånd holder hun en skål med vin for å hilse på de som kommer som venner, og i høyre hånd er et sverd for de som kommer som fiender.
Deretter fulgte vår ferd i en Bolt videre mot Mtatsminda. På vei mot denne parken som ligger oppe i et lite fjell passerte vi denne eiendommen: Oligarkenes eiendom Ifølge vår sjåfør var det en russiske oligark som hadde bygget dette noe spesielle palasset. Georgierne har et noe ambivalent forhold til russere. På den ene siden har man det betente politiske forholdet, mens på den andre siden er man avhengig av russiske turister som valfarter til spesielt kysten ved Svartehavet. Mtatsminda Park Som bildet viser ser man også TV-tårnet i bakgrunn. Bortsett fra å beskue tårnet er parken brukt til rekreasjon, men det er også en slags fornøyelsespark. Noen av aktivitetene og bodene var stengte, men det var grei aktivitet i parken, og det virket som et populært sted for lokalbefolkningen. Tre av gull Også her var det god utsikt ut over byen: Utsikt over Tbilisi Vi bestilte oss en halvdagstur med GoTrip, og det dukket opp en sjåfør som skulle kjøre oss rundt. Vi startet med å kjøre mot Josef Stalins fødeby, Gori. I Georgia er man gjerne litt hard på gassen, og det tok ikke lang tid før politiet dukket opp bak oss, og vi måtte svinge inn til siden. Vår sjåfør ble med bak i politibilen, og kom etter noen minutter tilbake med en saftig bot. Det meste av dagens fortjeneste gikk nok til botkassen. Men vi fortsatte mot Gori, og kom fram til museet om Stalin etter en snau halvannen time. Det første som møtte oss når vi kom inn på museumseiendommen var Stalins jernbanevogn: Stalins jernbanevogn Hans påståtte barndomshjem står også utenfor museet: Stalins barndomshjem Utenfor museet er det en liten park med fontener og høye trær. Også her er det lagt opp til at man skal kunne slappe av med noe godt fra bodene, og at barna skal kunne få kjørt lekebiler rundt om på området. Dessverre var det ganske så dødt når det kommer til liv og stemning: Stalin Park Inne på museet satt det to eldre kvinner som ønsket betaling for at vi skulle få slippe inn. Dette hørtes fornuftig inn, og etter at pengesedler var byttet, og billett levert ut, fikk vi fortsette opp trappen, og lære om livet til den tidligere sovjetiske lederen: Stalin museum Museet tar ikke overraskende for seg hans liv. Man følger rommene kronologisk, og det er mange bilder, malerier og modeller. Det ble mange øyne fra Stalin som så på deg nesten hele tiden. Man fikk også se noen av gavene han hadde fått fra andre nasjoner, men vi klarte ikke å finne noen gaver utstilt som kom fra Norge. Vi fikk derimot se hans gamle skrivebord, noe som var ganske så stilig: Stalins gamle skrivebord Etter at vi var ferdig med museet og hadde vandret litt rundt i Gori fant vi igjen sjåføren, og kjørte videre til neste sted: Uplistsikhe Uplistsikhe ligger bare en kort kjøretur fra Gori, og den gamle hulebyen har spor av menneskelig aktivitet tilbake til århundret før Kristus. Hulebyen har flere hundre kammere og rom, og er ganske interessant å besøke. I 2007 ble den satt på Unescos verdensarvliste, og man få med seg en guide hvis man ønsker det. Vi gikk for oss selv, og brukte vel rundt en time på området. Vi hadde bra vær, men hvis det hadde regnet kunne nok forholdene på bergene vært mer utfordrende. Det er i tillegg bygget noen trapper, som gjør tilgjengeligheten noe bedre. Uplistsikhe Sannelig hadde de fått opp en liten kirke på toppen her også: Church of Prince Sjåføren var klar til å kjøre oss videre, og neste stopp var Jvari Monastery, en ortodoks kirke. Et meget populært sted, som gjorde at bildetakingen ble noe svak: Jvari Monastery Dette var det mest befolkede stedet på vår rundtur, og vi gikk stort sett i kø. Jvari Monastery er absolutt et sted som anbefales å besøke, ikke minst for sin utsikt mot Mtskheta, en av landets viktigste religiøse steder: Mtskheta Vi hadde hatt noen flotte dager i Tbilisi, og så fram mot resten av turen. Tidlig neste morgen skulle vi ut til Natakhtari Airfield for å fly opp til Mestia, og Svanetiregionen.
Spennende reisebrev fra en (for meg) helt ukjent del av verden. Det gir selvfølgelig innspill til fremtidige reiser. Takk for at du deler!
Takk for at du deler! Denne delen av verden er helt ukjent for meg også. Oligarkenes eiendom ser ut som noe som kan bli brukt i en James Bond film...
01.08-21 UGSA-UGMS AK401 OK-TCA 0900-1000 L410 5F Vi måtte tidlig opp for å nå flyet som skulle ta oss opp til fjellregionen Svaneti. Det virket som det var mange som skulle ut å reise i Tbilisi, og vi hadde litt utfordringer med å få tak i en Bolt. Derfor måtte vi forsøke oss på konkurrenten Yandex, og etter et kvarters ventetid rullet bilen inn foran leiligheten vår. Natakhtari Airfield ligger omkring 30 km nord for Tbilisi, og må ikke forveksles med den internasjonale flyplassen. I tillegg til Mestia, betjenes også Ambrolauri fra Natakhtari Airfield. Sjåføren, som snakket begrenset engelsk, ble nervøs når han etter en stund forstod at vi skulle ut å fly. Han stoppet regelrett bilen midt på motorveien, og vi ble nødt å vise ham bilder fra Mestia for at han skulle forstå at vi skulle innenlands, og ikke ut av landet. Uansett, vi kom oss fram til den lille flyplassen, og fant raskt ut at vi var for tidlig ute. Natakhtari Airfield Terminal Etter noen minutter kom det en buss rullende inn foran terminalen, og dørene til terminalbygget ble låst opp. Vi fant oss en benk, og ble sittende der en god stund før det ble noe mer aktivitet. Flere passasjerer dukket etterhvert opp, og det ble tid for å veie bagasjen sin. For vår del gikk dette greit, men flere måtte komme opp med noen kreative ompakningsmetoder. Også her ble det en forsinkelse, og først en halvtime etter avgangstid startet boarding. Vanilla Air L410 Turen opp til Mestia tok en liten time i lav høyde. Komfort var ikke det første ordet jeg vil trekke fram når jeg beskriver denne flyturen, for det var ganske så trangt i dette fulle flyet: Vanilla Air L410 Det var dårlig med servering på denne flyturen, og som du kan se på bildet over; mannen i hvitt stod hele turen, også under avgang og landing. Det er en første gang for alt. Jeg hadde forventet litt mer risting på denne turen, men den gang ei. Flyturen, foruten dårlig plass til bena, gikk som en drøm, og var underholdende i form av landskapet vi etterhvert kom til: Georgisk landskap Etter 40 minutter begynte vi å skimte bebyggelse i Svaneti, og flyet startet på nedstigningen: Svaneti 10 minutter senere var vi på bakken, og fikk raskt øye på den nokså nybygde terminalen på Queen Tamar Mestia Airport: Queen Tamar Mestia Airport Denne snaue 30 år gamle kameraten tok oss sikkert fram til Mestia: OK-TCA Fra flyplassen og inn til byen, hvor også hotellet lå var det bare fire-fem kilometer, og jeg hadde helt glemt å undersøke hvilke muligheter vi hadde for å komme oss inn til byen. Noen buss fantes selvsagt ikke, og det var heller ingen taxier å se. Etter å ha stått noen minutter og fundert på hva vi skulle gjøre kom kapteinen bort til oss. Han lurte på om vi trengte hjelp, og en telefonsamtale senere hadde han fikset en sjåfør til oss. Han fikk oss raskt inn til byen, og hotellet hvor vi skulle bo en natt: Suntower Hotel Vi fikk sjekket inn, og satt fra oss bagasjen. Deretter bar det ut for å finne oss noe mat. Vi valgte hvert vårt Khachapuri, et brød som er fylt med blant annet ost, men ofte andre ting også. Khachapuri I Mestia er det ikke alt for mange attraksjoner. De fleste, slik som oss, bruker byen som start og ankomst ved gåturer i området. Men noe er det selvsagt å gjøre her! Ingen steder i Georgia uten en kirke… Svaneti Museum Vi hadde bestemt oss for å bruke den ene dagen i Mestia på å besøke Chalaadi Glacier. Den er lokalisert cirka 15 km fra sentrum, og det anbefales å ta biltransport fram til hvor man krysser over Mestiachala River i en hengebro på grunn av mye støv fra arbeid som foregår langs veien. Dette korter ned gåturen til tre-fire kilometer per vei. Hengebroen hvor turen starter Vi fikk tak i en sjåfør av den tvilsomme typen som kjørte oss til hengebroen, og skulle vente de to-tre timene det ville ta for oss å komme tilbake. Han var ikke så begeistret for å vente der, men han forstod raskt at det ikke var aktuelt med forhåndsbetaling, og i og med at det også stod andre biler og ventet, var jeg ikke så veldig bekymret. Chalaadi Glacier Turen kan beskrives som lett, og er noe de aller fleste kan gjennomføre. De siste 500 meterne før man når isbreen forsvinner derimot stien og erstattes av steiner i forskjellige størrelser. Dette kan være noe utfordrende, og man må være varsom hvor man trør. Vi nådde tilslutt målet, og var nesten så nære at vi kunne ta på isbreen, som riktignok var ganske så skitnet til: Chalaadi Glacier Når vi kom tilbake til bilen satt sjåføren og ventet. Han hadde slått i hjel tiden med det mange georgiere fyller tiden sin med: alkohol. Flere sjåfører satt i bilen vår, og tok for seg av godsakene. Vi ble sittende der en stund, mens flaskene byttet hender. For å være med måtte man love at man ikke hadde covid. Litt kos i bilen Nå hører selvsagt ikke alkohol og kjøring av bil sammen, men en av grunnene til at pulsen ikke økte så veldig mye var at veistandarden tilbake til Mestia var svært dårlig. Det ville ikke være mulig for sjåføren å holde mer enn 15-20 km/h i snitt. Vi regnet også med at han var vant til å kjøre påvirket, og tok sjansen på å sitte på. Turen tilbake gikk bra, men noen flere turer med denne sjåføren ble det ikke.
