…og dalstrøka deromkring. En dugelig solo ekspedisjon må man ha hvert år. I år så det lenge ut som om det ikke skulle bli noen. Men så sitter man der da. En dag i April. Det er surt ute og man begynner å tenke på Heffalomp-campen helt nord i Thailand. Telt, sol og heffalomp… Kan det bli bedre? Hos meg er jo tiden fra ide til handling ofte skremmende kort. Den kan sammenlignes med levetiden på anti-materie etter en ørliten eksplosjon hos CERN. Så jeg tar selvfølgelig umiddelbart kontakt med campen. Ikke bare kunne jeg komme (riktignok mot et betydelig mellomlegg), men det er green season, og da skulle jeg få med 2 netter gratis i på Koh Samui. "Saft Suuuuse", tenkte jeg. Green Season hørtes fenomenalt ut, og de to ekstra nettene ble til tre. Nå har jeg, i etterkant, funnet ut at "green" betyr regnvær. Men det visste jeg ikke da, og bookingen ble gjort i en forferdelig fei. Fly… Fly ble stort sett booket med noe som heter OnBusiness poeng hos BA. Det kan sammenlignes med SAS Credits, og jeg hadde nok til å fly hvor jeg ville i den klassen jeg ville. Det kuleste med OnBusiness er at du ikke behøver tilgjengelige bonusseter. Business Class bookes i R og First Class bookes i A. Dermed er det nesten alltid ledig. Ellers blir det en del ulike fly. BA, Thai, Thai Smiles, Bangkok Ariways og Emirates. Nå kom dagen. Maskotene ble pakket og jeg skal på tur. Reisen begynner naturlig nok hjemme, og flytoget taes opp til Gardermoen. Der bærer det rett til OSL Lounge. Den liker jeg sabla godt, og først og fremst fordi de både har standardmaten (ost, skinke, baguette), men nesten alltid også et alternativ. Da går man ikke så intenst lei som hos naboen (SAS). I dag var det potetsalat og noe roastbeef aktige greier. Jeg var sulten som en bjørn (en veldig sulten bjørn), så det passet fint. Til dette passet det utmerket med "farris". Det jeg derimot aldri blir helt vant med er vin på tappekran… Altså… Den første gangen i mitt liv når jeg slapp inn i en lounge ble jeg lamslått av dette. - "Hvilken LUKSUS!!!" - tenkte jeg da - "Endeløst med vin". Hadde jeg hatt snapchat da ville bildet gått ut i fjern og nær. Til kjente og kjære og til de som bare er sykt deilige. Alle ville fått. Men så en dag smaker man på vinen, og gud hjelpe meg. Jeg er ikke fisefin på vin altså, men… eh… nei. Anyway. BA boarder tidlig, og det er dags å gå til gate 56 og BA763. Denne gangen med Mixed Fleet crew, å æ liår det!
Flight nummer 1: Selskap: British Airways Flight: BA762 Rute: Oslo - London Sete: 1F (stamsete) Klasse: Club Europe Nå har det jo vært bra mange rapporter på korte hopp med BA her inne, men man kan jo ikke bare skippe en del av turen. Tur er tur, og om du er en av dem som orker å lese noe av våset jeg skriver så kommer det derfor litt mer her. BA763 har avgang fra Oslo kl 11:50, og denne var på rute. Relativt nytt er at Oslo - London betjenes av BA's Mixed Fleet crew. For en gammel traver er det en nokså anderledes service opplevelse. Den klassiske "cool-british" opplevelsen er helt klart ikke der lenger. Men servicegraden og den offensivt positive holdningen… Den er så innmari mye bedre. På short haul foretrekker jeg soleklart Mixed Fleet. Som regel kommer også CSM - Cabin Service Manager - bort og håndhilser, ettersom jeg mistenker at det står noe rart på iPad'en deres om meg. Ikke denne gangen, og det var fint siden vedkommene var forkjølet. Det som er ferskt her er setene. Disse setene skal monteres inn i alle BA sine short haul Airbus'er innen 12 mndr. De er… ikke så gode som de gamle. De er ikke vonde, som enkelte av SAS sine 737-600 maskiner, men ikke særlig gode. Dog er det jo den veien det går i flybransjen. Det var 6 radar business som var nesten fullt. Bak gardina så det helt fullt ut. Frokost på business hos BA er egentlig ikke noe å trakte etter. På forkostflighter gidder jeg sjelden kjøpe business. Man får en klassisk engelsk frokost, men den er skikkelig so-so, og det er full servering bak også. Men BA763 kjører noe som heter ekstended breakfast. Da kan du velge mellom en "cold selection" med pålegg og ost (den er fenomenalt god), eller en varm panini med ost og skinke (som også er fenomenalt god). Jeg valgte den siste. Etter denne kom dama slepende på en hel tralle med champagne. Jeg var egentlig ikke så fysen, men så jo at hun trengte hjelp så jeg tok en for laget. Etter dette var det strengt tatt bare å lese en bok til vi landet. Så spennende var det, liksom. Men… Nå som jeg sitter og venter på BA0009 til Bangkok… Altså, dette er min type koldtbord: Neste stopp Bangkok
Hadde jeg hatt den boken med meg på et fly, første gangen jeg leste den, så hadde jeg ikke fått med meg mye rundt meg. Begynte å lese den, og så var jeg plutselig midt i boka og den lille viseren på klokka hadde flyttet seg en del. Den, og de 2 foregående bøkene, blir med meg på tur om ca 3 uker Ferdig med boka enda Fnate? God tur videre til heffalompene. Gleder meg til fortsettelsen.
Det er langt til Heffalompistan. Bittelitt ekstra lenger har det også blitt siden flyet nå må brekkslædde rundt Donetsk og Irak. Men etter å ha forsynt meg litt av koldtbordet i London var jeg omsider klar. Selskap: British Airways Flight: BA009 (with a license to thrill) Rute: London - Bangkok Sete: 5A (stamsete) Klasse: Club World Her hadde vi en long haul flight jeg i og for seg hadde tatt før, men det er fordi denne pleide å fortsette til Sydney. I 2011 hadde jeg klint til og kjøpt meg en F-billett til Sydney for vaskekte fjelldollar. Dette var på puuuuur f@@n, og da ble den operert med Boeing 747-400. Siden har ruten stoppet i Bangkok. Det kan virke som om BA har innsett at antallet kunder som fyller en Rema-pose med kondomer og tannbørster for å dra til Thailand sjelden kjøper First. Derfor er det nå en Boeing 777-200 med tre klasser på denne ruta. Det var forsåvidt en anelse irriterende, ettersom jeg hadde et dugelig knippe "OnBusiness-dollar" å handle for. Men å reise via Singapore ble dyrt, og Hong Kong ble klønete. Derfor "slummet" jeg i Club World. [digresjon] Det blir faktisk fort grusomt mye OnBusiness poeng for dem med et firma og flere enn en person på reiselista. Den andre personen kan jo f.eks være en kompis. Nå reiser jeg nok litt mer enn snittet, men siden April har jeg tjent opp nok til å reise en ny tur t/r USA i business. Det ække gæli [/digresjon] Det er flere rapporter om BA Club World her inne, men en av grunnene til at man velger BA er setet. Det er ekstremt privat. I andre etasje på en dumbo er det helt fantastisk, ettersom man har en stor vinduskarm. På en 777 og sete 5A er det litt mer klaustrofobisk og trangt. Det mangler strengt tatt også vindu… Det positive med 5A er fri adgang til midtgang uten å klatre over noen, og svært kort vei til snacks buffeten. Og om du virkelig har lyst på å ødelegge dagen til noen så kan du jo blånekte å ta opp dividerskjermen mellom setene. Tro meg, det er sinnsykt kleint å nistirre i et fremmed herretryne. Dette bildet er tatt fra øyekroken og fremover. Yup, it's awkward! Denne flighten var særiøst uneventful. Det skjedde INGENTING å skrive hjem om. Vi som er totalhavarerte sjeler og skribler på disse forumene vil jo gjerne at purseren skal ha danset eller at man ble spesielt oppvartet. Det ble man ikke av dette crewet. De gjorde alt de skulle, og ikke en shilling mer. Men det er jo egentlig fint. De er jo strengt tatt ikke entertainere heller. De serverte og stelte. Jeg ble akkurat passe fin i maska så jeg klarte å sovne omtrent på Thaitid, og da er jo egentlig jobben gjort. Først ut var forrett. Man kunne velge mellom ørret og tomat/mozarella salat. Jeg pleier å takke helt nei til forrett, men prøvde ørreten. Den smakte, som ventet ørret, og det er jo ikke noe godt. Deretter var det biff. Nå skal ikke jeg bitche og klage, men denne var ikke god. Den var stekt til viskelær. Sausen er imidlertid god og det glir ned med litt Cabernet Savvijång. Etterpå kom et hvert måltid's høydepunkt. Sjokoladekake med bringebær. Den var dødsgod. Sidemannen, en Tysker med stokk og trippehake, hadde tydeligvis sniffet litt på vodkaen sin, og presterte å tryne over divider-skjermen mellom setene våre når han skulle reise seg. Det ble en intim og overraskende affære, men gikk fort over. Ellers skjedde det ikke så mye. Jeg sov litt. Hørte på pop-perler i Kef høreteleklaffene mine. Hentet Twix i snackbaren. Hentet mer Twix i snackbaren. Fikk dilla på Twix (har ikke spist sjokkis på en stund) og hentet enda mer Twix. Innså at de gikk tom for Twix… Ja, the usual stuff. Det hører med at etter en dæsj Glenlivet innser man brått hvilke monumentale pop-perler som ble unnfanget på 80 og 90-tallet. Det er ikke mer som skal til. Men… Etter 11:40 var det over og vi landet i Bangkok. En ting som er fint med BA er fast track voucher for imigration i Bangkok: Jeg brukte den ikke siden jeg skulle rett til Bangkok Airways og domestic transfer. Som det håndbagasjetrollet jeg er hadde jeg så klart heller ikke sjekket bags. Så om noen vil ha denne, så gi lyd. Neste trinn: Bangkok Airways til Koh Samui (det er ikke der heffalompene bor)
Men - stopp en halv - noen liker menyer. Slik er menyen på en lang Club World flight: Middag: Frokost: Barkart: Vinkart: Champagnekart: Boom, there it was
Meget godt beskrevet. Den feite slasken fra nordnorge har meget god plass på A/K setene på tippelen. CW har det beste setet i business spør du meg
Takkskarruha… Ja, det er veldig bra sete. Beste??? Vel, jeg synes vel strengt tatt de nye Cathay setene er enda bedre. Det er vel de samme som American har på Boeing 777-300? Ikke like private, men ganske private og latterlig god plass.
Ser at frokosten er hakket bedre enn den de har inn til LHR fra US, den er jo nesten gjennomført usunn (og null varme brød), meeeeeeen... God tur videre. Ikke slit deg ut på stranda på Samui
Samme setene, ja. For ordens skyld, har kun flydd AA i nye biz. Det er trangt mellom radene og det hølet du putter pedalene i er utrolig trangt for meg. http://www.insidethetravellab.com/wp-content/uploads/2013/04/FB2_022Y10_AF-600x385.jpg Armslaget CW har er vinneren for meg.
Er på Lamai til tirsdag, så evakueres det til nord-øst på øen. En øl hadde jo vert kjekt om du også er i nærheten
S**t*ns myggj@vler!!!! Tror det er hovedkvarter på soverommet mitt, og etter jeg klarte å lage en liten åpning i myggnettet her på morgenen så var h****te løs. AAAARRRGHHH. Bare å stå opp og kuke kaffe. Anyway… Landet på Bangkok Airport igår. Blid som ei lerke og klar for tur. Immigration og connection til innenriks fly var jo mildt sagt strålende. Riktnok litt over en kilometer og gå, men ingen køer, innsjekk og alt ble ordnet på stedet. Men viktigst av alt, så fikk jeg sånt klistremerke å gå rundt med på klærne. Det elsker jeg, og føler meg skikkelig VIP. Jeg skulle stifte første bekjentskap med Bangkok Airways, etter anbefalinger her på forumet. Egentlig er jeg jo skeptisk til alt som ikke er stort allianseselskap, men de hadde helt klart de beste tidene ned til Samui. Bangkok Airways flyr en miks av Airbus A319, A320 og ATR72, hvorav noen av A320'ene har business class med egne feite seter. Jeg så at enkelte av flightene ned til Samui hadde business, men det er en times flight så det var jo HELT uaktuelt. En kul ting som ble fortalt, og som jeg knapt trodde på var at de hadde lounge for passasjerer i økonomi. Men det hadde de altså. Nå var den stengt for oppussing frem til 31/7, men da hadde de opprettet et midlertidig område ved gate A7. Der kunne man gå og forsyne seg med all slags småmat og varm/kald drikke. Ikke noe ildvann, men allikevel skyhøyt over hva man burde kunne forvente av en billig innenriksflyvning i økonomi. Jeg gaflet i meg litt kaffe og muffin, før jeg innså at jeg tross alt var en tvilsom fyr og måtte ha litt grums i koppen. Så jeg jogget lett og henslengt bort til nærmeste pub, med det fengende navnet Bill Bentley. Skiltet påstod at den hadde drevet siden 1823, eller noe. Jeg tillater meg å tvile Men øl hadde de. Det var forøvrig påtagelig flere middelaldrende menn med ung jente, enn middelaldrende menn med fnat der. Tid for tur: Selskap: Bangkok Airways Flight: PG135 Rute: Bangkok - Samui Sete: 5C Klasse: Economy Boarding fra gate A4. Så at alle hadde sjekket inn bagasjen sin, så dermed var det fritt frem for monsteret fra Lillestrøm. Her er balja. En A319 (er jeg nesten sikker på). Veldig organisert boarding. Først de gamle og syke. Så de svært unge. Så Permier-medlemmer i syklubben. Så rad 14-24. Så resten. Skikkelig god plass ombord, og knapt et eneste menneske som ikke var kritthvitt med stråhatt, eller en lekker singlet over en lubben brystkasse. - Yeeeay, it's the inside of a plane. . . . - Havnet selv ved siden av et fransk par som jeg la merke til allerede i gate area. Den typen superidealister i 50-årene, som sannsynligvis er opptatt av alt. De vil ha mat til alle i verden. De vil ikke at noen moderne landbruksmetoder skal brukes. De har ørten lag med florlette plagg og lilla skjerf på seg. Satt og styret med doble lag sokker, pledd, masker, kremer og alt mellom himmel og jord for denne times flyturen. Fikk pledd og puter fra crew. Reiste seg og slo av alle luftedyser på setene foran og bak… Ja, you get the type. Deretter satt de og lo seg helt skrukkete av noe skjult kamera som gikk på skjermene i flyet. Jauda. Var egentlig litt artig, men akkurat nå som jeg har plenty myggstikk og ikke har fått sove så fremstiller jeg det heller litt sarkastisk. Alle elektroniske apparater skal være HELT avslått under hele turen, inkl taxing. De var voldsomt strenge på det, så den planlagte selfien der jeg synger litt må desverre utgå. Men jeg fikk tatt et lite bilde av maten. Jepp. . . Varm mat til hele flyet på en times flight. Ikke gæli? Det var noe fisk med sticky rice og blåbærkake. Smakte som svidd gugge, men jeg ble bare så imponert over at dette går an i 2014. Tror ikke engang dette flyselskapet sponser noen Sea Worlds med innestengte spekkhuggere engang. Snart landet vi og tasset ut. Siden jeg bare hadde håndbagasje gikk jeg rett igjennom. Rett på utsiden stod det en eneste bil, en sort Mercedes og en lang slåpe av en fyr. Han hilste hyggelig. - My name is Jazz, but I hate the music. I like rock. - Me too, baby. Me too. . . 35 minutter å kjøre til hotellet. Jazz prater som en foss hele tiden. Han er stålklar på at jeg må spør etter han om jeg vil kjøres ut på byen. Kjerringa hans er skikkelig streng og han får aldri fred, med mindre han kan skylde på at det er jobb. Jeg lover dyrt og hellig. Kjøres rett til innsjekk og fotosession slik at personalet skal kjenne meg igjen. Jeg påpeker at jeg vurderer å bytte t-skjorte underveis i oppholdet, og det går til nød greit. Men den jeg har på her er fra The Stone Pony. Noen som vet hva som er spesilet med den?
