No når ein ikkje får reist så mykje, så er det mykje ein saknar mykje, også er det noko ein merker at ein saknar berre litt. Det eg tenker på er overivrige statuskunder som trur dei eig flyet eller hotellet. Mine favoritter er å gå forbi desse gullkundene for å sikre seg det siste setet heim, eller når min son og datter flasher gull i køen. Men ein gong satt eg på Go og kom i prat med fyren over ailen. Han som satt ved siden av han var ein j... kødd med gulltag festa på alt, og lagde poeng ut av dette både til alle rundt, og spesielt personale. Når me var i marsjhøgde, så kom dei rett til meg, og spurte kva eg ville ha og drikke, og eg og han over gangen gjekk på mi rekning(Er diamant!) og fekk fyrst i kabinen. Han gullduden vart heilt rebell og skulle også ha, og personalet spurte om han reiste med meg, men det gjorde han heldigvis ikkje. Det høyrer også med til storien at eg også fekk prata meg til konfekt til kaffen!
Er det ikke herlig? Litt kleinere når purser kommer bakover med padden i hånden på en langflygning, tiltaler meg med navn, tar meg i hånden og proklamerer høylytt at jeg kan «drikke med begge hender» hele veien.
Det finnes en type mennesker som har denne slags gemytt uansett "kortstatus". Han som har gjort mest inntrykk på meg var en "very entitled asshole" ved "langt-på-natt-ankomst" FBU (Husker ikke hvor vi kom fra, men det var en kraftig forsinkelse, og alle som hadde forbindelse videre måtte overnatte. ) Det ble uunngåelig en liten kø i skranken, og fyren plaget høylydt medpassasjerer og ikke minst personalet. -For det første var det utålelig at han i det hele tatt måtte stille seg i kø, for det andre gikk det alt for langsomt, ..for det tredje, og for det fjerde.....(You get the picture). Jeg hadde ingen hast og slapp ham snøftende forbi meg (Og sendte samtidig et oppmuntrende/medlidende smil til betjeningen. Det var ganske kjekt å registrere at de ga ham det absolutt enkleste rommet de disponerte på Oslo Plaza, mens jeg ble "oppgradert"
Kjensla du har, når du har fått eit gavesylv, og du går rundt på OSL for å leite usikkert etter fast-track og Lounge på ein laurdag eller i ferie. Dei er litt søte, så reine og uskyldige der dei går usikre rundt, for å finne den kjensla dei har hørt om frå drevne flygarar. Føler litt for å ta dei under vengene og vera vegvisar i desse hellige jaktmarker, men så kjem eg på at det er OSL, og ikkje så mykje å skryte av
Eg hadde vanlig sølv i gode gamle dagar då eg budde i Trondheim, men det har blitt knapt med flygingar etter at eg flytte heim til Sunnfjord. Eg har vore oppe i 8-9 kvalifiserande legs, men det siste turen har mangla. Det var ikkje før for eit par år sidan eg vart klar over at sølvkundar kunne gå i loungen om sommaren, men då var det for seint. Etter snart tre år som bonusnisse har eg framleis ikkje fått sett mine bein i ein flyplasslounge. Fyrst øydela eit dødsfall i nær familie for juleferien i 2019 og deretter kom koronaen og har øydela for to turar (and counting). No begynner eg å bli veldig klar for vaksine og reising.
For en god del år siden skulle jeg som student i USA hjem til Norge på juleferie. Med litt bonuspoeng på konto hadde jeg booket Lufthansa First fra Denver til Frankfurt (ble også nest siste gang jeg reiste med separat seng i andre etasje på en B747-400, som gjorde valget litt lettere over IAH-SVG i SAS B737 business). Ved boarding i Denver var det som vanlig satt opp skilt og skillebånd for de forskjellige boardingruppene, men med *A gold-merket under det røde skiltet med "First Class". Dermed var den køen lang, og fylt opp med diverse gullmedlemmer i god tid før ombordstiging. Når boarding omsider begynte ble det annonsert at det kun var åpnet for first class, hvorpå hele køen med gullmedlemmer prøvde å komme seg ombord men ble nektet. Han som hadde stått fremst i køa den siste timen begynte så å krangle om at han ville ombord, da han hadde gullkort med gestikulering mot *A gold-merket under "first class". Det endte opp med at gatepersonellet på høyttaleren annonserte "we are now only boarding" etterfulgt av navnene til vi fire som reiste i first class. Ansiktsutrykket til kranglefanten som stod fremst i køa når jeg som student (og ikke en gang gammel nok til å lovlig drikke alkohol i USA) gikk forbi han og ombord først var en fantastisk blanding av vantro, sjokk og skam. Champagnen smakte ekstra godt ombord etter det (hvor de heldigvis ikke sjekket ID).
I boardingkøen fra Oslo til Bergen kom en dame og skulle presse seg forbi. Hun forklarte at hun hadde gullkort og dermed var prioritert. Ansiktet fikk en litt annen farge når jeg forklarte at halve flyet enten var diamant/gullkunde eller hadde en sas pluss billett
Skulle innom sjekk-inn i gull/biz-skranken på OSL fordi jeg ikke klarte å sjekke inn connection på telefonen. Var to stykk foran meg innenfor båndene. Plutselig kommer en eldre kar og dama med bagasjevogn med fire kofferter skjærende inn fra siden (rundt båndene) og stiller seg opp foran bagasjebåndet. En herremann med sånn skarrelyd på rrrrrr-ene og visstnok litt politisk aktiv, men nok mest kjent for å drive med noe kaffe-greier. Så jeg spurte pent, "unnskyld, men står ikke vi andre i kø" -"Å, vi fikk beskjed om å gå hit vi" Resten av køen stønner sukker og nevner navnet på et kaffe-merke vi nok aldri kjøper i fremtiden... Hvis man orker oppføre seg sånn i offentlighet med et så kjent ansikt, be my guest. Irriterer meg at ikke SAS-personalet sendte han bakerst i skammekroken.
I motsetning til de andre innleggene over, så er jeg skyldig i å være frekk mot medpassasjer pga status! Dette er et utdrag fra et reisebrev i fjor: Kom akkurat frem til gate når boarding startet på SK 1468, så det var jo bra planlagt. Nok en gang hadde jeg plassert meg på 12A og ifølge EF setekartet var midtsete blokkert når jeg sjekket rett før boarding startet. Det var et kjæreste par som hadde 12 C og D, så når alle hadde satt seg på plassene sine prøvde han på 12D og flytte over til 12B. Med da sa jeg stopp, fortalte de at det var blokkert pga diamant status. Og han satte seg pent tilbake på 12D. Klippet og limt inn fra følgende reisebrev: https://insideflyer.no/forums/threads/trysil-oslo-via-sverige-og-danmark.15176/ Dette var første tur som Diamant og siste utenlandsturen jeg har vært på
Historie 1: Ved boarding på Gardermoen på vei til München var det godt med folk i området rundt gate E2. Der blir det som kjent ganske trangt. Prioritert boarding begynner, og vi er en god del som er del av den gruppen. Plutselig høres det masse roping fra bak i køen. "Slipp meg frem, jeg er gull". Fyren dytter fysisk unna folk for å komme seg frem til gaten, og scanner seg inn. Vi var flere som så på hverandre og bare ristet på hodet. Han viste seg (lite overraskende) å bli et problem på flyet også, høylytt, plagde de rundt seg og de ansatte, og toppet alt med å reise seg rett etter touchdown (under bremsing på rullebanen). Da smalt det fra purser, og jeg kan bare håpe det var dråpen som fikk no-fly-list-begeret til å renne over Historie 2: Vi hadde mye kluss med setereservasjonene våre ved en reise til Hong Kong. Vi satte derfor kursen direkte til gate så vi kunne være først ute og få dette ordnet før noen rakk å tulle det til ytterligere. To hyggelige danske damer driver og logger inn, og sier at det vil ta 10 minutter, vi kan bare sette oss ned og vente. Vi setter oss ned og venter. Inn fra siden kommer Mr. Diamant med kona på slep. Han kaster ett blikk på oss, og konkluderer åpenbart med at vi ikke er verdt å stå i kø bak, går opp til skranken og sier at han vil oppgradere kona til Business. Hun har nemlig bare economy billett, mens han har business. Han får også beskjed om å vente, men blir bare stående og slår utålmodig diamantkortet i skranken. Det ender med at han blir betjent først, og får kjøpt oppgradert sete til kona, før vi mindre viktige kan slippes frem. Kona hadde anstendighet til å be min bedre halvdel om unnskyldning mens jeg ordnet setene våre. Mr. Diamant satt i bakerste sete på Business og vi i første rad på Pluss, og holdningen hans til folk rundt seg var omtrent som forventet i løpet av flyturen. Han krevde sin rett og mer til, og eide åpenbart flyet.
Denne historien er mer ubestemt på hvem som shamet hvem: Vinterflight for noen år siden, jeg reiser med en kollega uten status. Snøvær. Flight OSL-CPH kraftig forsinket, og connecting flight er allerede gått når vi lander. Som relativt erfaren på forsinkelser, drar jeg med meg kollegaen i full fart mot serviceskranken på CPH. Sitter foran så har god startposisjon, men en VIP fra rad 1 holder følge bortover stripa. Når vi kommer mot skrankene ser vi at snøvær fører til at hele flyplassen står i kø. Jeg går fort imot nærmeste købillettautomat, men VIPen blir bråsint og kjefter siden han har gull og skal gå foran for å trekke billett. Ok, jeg lar selvfølgelig VIPen gå foran, og han får kønummer med en times venting eller så. Så putter jeg inn kortet og får ut P001 på billetten. Samtidig sier det Pling! og nummeret mitt kommer opp på veggskjermen. VIPen fikk et interessant ansiktsuttrykk som en blanding av sinne, såret jantefølelse og flauhet. Min kollega tok poenget og har nå diamant...
Virker som det er ganske typisk at de med EBG tror de eier verden mens EBP/EBD tar livet litt mer med ro - noen unntak finnes dog.
Innrømmer gjerne at gåtur gjennom et par fly fra første til siste rad med et stetteglass med champagne og F pysjamas helt klart kan oppfattes som statuskunde flashing. Men jeg hadde ikke diamanttag på vinglasset.......
Har et par ganske like opplevelser fra Sola. I juli jobber jeg alltid 4 uker på hovedkontoret på Ganddal, så jeg flyr bort mandag morgen, og hjem igjen på torsdag. Booker som regel et av kveldsflyene hjem siden de gjerne er billigere, og satser på å få bytte til en tidligere avgang i gaten, som regel går det bra. Så til shamingen. Har opplevd 2 ganger at dresskledde herrer med store stresskofferter på en ekkel, brautende måte har brøytet seg vei frem til disken, og mer eller mindre har smelt gullkortet i disken og krevd å få bli med. Det er gjerne en eller to sånne på hver av ettermiddagsavgangene. Jeg er jo som alle som har truffet meg en beskjeden kar som ikke liker å stikke meg frem, så jeg tusler stort sett forsiktig frem til gaten, viser frem diamanten i appen og spør pent om det er mulig å komme med, og det har alltid gått bra. Det morsomme er jo når det gjør at disse dresskledde klysene med store stresskofferter mister plassen pga meg i sliten joggebukse og T-skjorte. Jeg innrømmer glatt at jeg koser meg litt ekstra da. Og ikke misforstå, jeg har ikke noe imot dresskledde herrer med store stresskofferter så lenge de oppfører seg.
