En begivenhetsrik reiseuke går mot slutten og det er på tide å komme i gang med reisebrevet. Uken startet med det som skulle være en ganske rett frem jobbreise SVG-CPH-BRU-FRA-SVG. Undertegnede trapper opp på Sola i kjent stil kort tid før boarding. Skuldrene er lave helt til jeg kommer på at passet ligger igjen hjemme. Pytt, pytt tenker jeg. Jeg skal ikke ut av Schengen og jeg har flere ganger reist til Belgia, senest i vår, uten å hatt bruk for passet, så hvor farlig kan det være. Med hode hevet boardet jeg SK1877 uten problemer, dumpet ned i 16A og sover frem til ankomst CPH. Vel fremme blir det en tur innom loungen for en matbit pga litt jobb, før jeg rusler avgårde til gate for boarding. Da jeg booket turen uken i forveien var det flere alternative ruter, men siden SN er et ukjent bekjentskap valgt jeg forslaget med SN på CPH-BRU. Og her starter problemene. Brussel Airlines har selvfølgelig ID-plikt på sine flyvninger, og kun pass/nasjonalt ID-kort er godkjent. Dette gjelder også på flighter innenfor Schengen. Det var ingen nåde fra de i skranken og ingen pass = ingen flight. Jeg ser det går en SN-flight fra Købennoen timer senere, samt en SK-flight fra SVG om en god time. Etter en kjapp telefon hjem får jeg noen til å dra ut på Sola i et forsøk på å sende passet med SK1879. Damen i skranken tar vel i mot passet mitt, springer opp til gate/fly med passet og forklarer saken, kun for å få et iskaldt nei om at SAS ikke kan påta seg et slikt ansvar. I mangelen på andre fornuftige alternativ fra CPH blir det å luske slukøret tilbake til loungen og booke et sete på siste fly til SVG for kvelden. Slapp heldigvis unna med 10,000 poeng og 258,- i skatter heller enn 3,500,-kr for betalte billetter. Det var et forholdsvis viktig møte, så jeg og min sjef som allerede var på plass blir enige om at jeg booker nye billetter (retur er selvfølgelig kansellert pga manglende utreise) neste morgen og deltar på møtet som planlagt. Etter mer lounge’ing ble det en ny tur ned mot gate B19 for å gjøre min entre SAS’ E190 som skulle ta meg hjem. Passe irritert på meg selv setter jeg meg ned på rad 7 på pluss og hører straks fra andre siden av midtgangen ‘Hei, [Navn]’. Om det ikke var nok flight of shame allerede hjelper det ikke at CEO i selskapet jeg jobber for sitter på samme rad og lurer på hva jeg et ute på. Kalte selvsagt en spade for en spade. Etter åtte timer på reise for å ikke komme meg lenger enn til min egen inngangsdør var det bare å sette på alarmen til 05:30 for å rekke taxi til flyplassen for andre forsøk. Del 1/X
Natt til tirsdag var av det dårlige slaget. Våknet en håndfull ganger i samme panikk og frykt for at jeg hadde forsovet meg. Igjen, på med dressen, sekken stod klar fra dagen i forveien og passet ble lagt på innerlommen i det jeg kom hjem kvelden før. Alt klart for forsøk nummer to. I det taxien triller inn på Sola tikker det inn to SMS’er fra Lufthansa. ‘You are rebooked to SK1875 SVG-CPH 10Oct 09:50.’ Ny reiserute ble da avreise 09:50 fra SVG og på nytt via CPH med SN videre til Brussel. Hadde LH vært ordentlig proaktive kunne de booket meg på KLM sin 06:20-flight og jeg hadde kommet frem i tide, men den gang ei. Jeg visste at boardingkortet i LH-appen kom til å oppdatere seg på sekunder etter jeg åpnet den og var dermed lynrask med å ta skjermbilde av dette. LH-flighten var altså ikke kansellert, så jeg ville ha BP for å komme inn på loungen, som man ikke gjør med SAS-flight. Det ble noe krangling fra enkelte som strengt tatt hadde LH-billett, men nå var booket til SK og dermed ble nektet i døren. Vel inne på loungen var det å finne seg noe frokost og kontakte min kollega i Brussel om hva som var mest fornuftig å flytte møtet til senere på dagen eller å ta det på Teams. LH-flyet stod på bakken på SVG, så vil anta det var teknisk trøbbel ettersom ny avgangstid var noe etter at morgenflighten fra FRA ankom Sola, og der var det mye mulig både reservedeler og flymekaniker ombord. Etter gode to timer tikket svaret fra sjefen inn om at vi får ta til takke med Teams denne gangen. Igjen tuslet jeg ut av Sola Lufthavn uten å oppnå det jeg kom for, satte meg på flybussen og entret kontoret til en rekke spørsmål om ‘skulle ikke du vært i Brussel nå?’. Jeg kunne i det minste nå bruke unnskyldningen ovenfor kunden at det var kanseller fly heller enn at jeg er en fyr som glemmer pass på reise. I parallell med dette dukket det helgen i forveien opp ledige billetter på ARN-ADD som ville gjort nattflyvninger lenger og dermed mer søvn. Opprinnelig reiserute var ; SVG-CPH-BRU-(VIE)-ADD-ZNZ Mandag morgen ringte jeg CT-telefonen og null problem for henne å legge til CPH-ARN-ADD. All good og hun sendte videre til EB-kontoret for videre behandling. Det var mye som lå i kø, så jeg ble fortalt at jeg måtte regne med noe tid på nye billetter. Mandagen gikk, det gjorde også det meste av tirsdagen. Sjekket først med Diamant-chaten om hva som var status. All good, sa de også og ba meg vente. Jeg tenkte derimot i mitt stille sinn at det ikke er nødvendigvis at de har full kontroll på ‘vanlig’ kundeservice når det gjelder CT, så det ble en telefon likevel. Kort svartid, saken ble forklart og hun satte meg på hold for å sjekke opp. Etter gode 15 min ble samtalen brutt og da begynte jeg å aner ugler i mosen. Ringte umiddelbart opp en time før CT-kontoret stengt, avreise var tross alt torsdag like etter lunsj. En hyggelig mann tok telefonen og satte meg på holde for å sjekke. Da han kom tilbake etter 10-15 min svarte han med ‘nå er det noe galt’-stemme. Han startet umiddelbart med å beklage den forrige agenten hadde gjort en feil. BRU-ADD og ADD-ZNZ var married segments og ARN-ADD kunne altså ikke legges til uten at ADD-ZNZ forsvant. Heldigvis hadde agenten kun reservert de nye setene og ikke fjernet de gamle (ettersom det er EB-kontoret som gjennomfører endringen skjer det i praksis ingenting med bookingen når agenten ‘behandler’ det vi oppfatter som endringen). Det var altså ingen problem med bookingen og han korrigerte raskt bort de reserverte segmentene slik at bookingen ble stående som før. Siden det i praksis ikke har skjedd noe med bookingen står også setereservasjonene som før. Fikk også ettersendt en ny bekreftelse på bookingen straks han var ferdig. All good og det var nå bare å pakke kofferten og dra. 2/X
Så kom endelig den store dagen. Med buksene presset, skjorten strøket og med familie og venner på plass for å vinke oss farvel, bar det avsted til Sola Lufthavn for tredje gang på mindre enn 72 timer, og igjen med BRU blant flyplasskodene på boardingkortet. Jeg fikk forøvrig sjekket inn selv i SAS-appen og fikk boardingkort for hele reisen, smidig. I innsjekkingsskranken på SVG kom det et kontant ‘Zanzibar, fra under da damen i skranken lurte på hvor vi skulle. Som forventet kom det ingen oppfølgingsspørsmål knyttet til reisedokument utover pass (tar nok lang tid før det glemmes igjen) og vi hadde, på grunn av en under-pari betalingsløsning på tanzanesiske nettsider, ‘valg’ Visa on arrival. Grunnet mange flights ble det to tags på kofferten, samt den to oransje tags, hvorav den ene for heavy bag (22kg) og den andre, ja dom som vet, dom vet. Det var mye folk til Sola å være denne dagen, det var tross alt torsdag i høstferien. Det betyr at det var 4-5 personer i kø i fast track da vi kom, men ellers lite spennende å melde om. Vel ombord på 1 A/C var vi (jeg og sjefen, den ordentlige, ikke den på jobb) glade for å komme i gang på det som ifølge billetten skulle være en reise på rundt 22 timer. Fra vognen ble det valgt Ringi, muffin og en sjokoladebar, mens sjefen gikk for en sjokoladeball og kaffi. Vel fremme i CPH hadde vi 2:05 mellom flyene, denne gangen med SK til BRU. Etter en god time inne på arbeidsfløyen plinger det i telefonen og avsender er ingen ringere enn bolaget selv. ‘SAS Information - Delayed Flight’ står det i første linje. Det som skulle vært 1:25 i BRU var per nå et ukjent antall minutter, og alle som kjenner SAS vet at de ikke pleier å treffe på sine forsinket-meldinger og at det som regel ender med lenger forsinkelse en først meldt. Videre i meldingen står det heldigvis kun 15 minutters forsinkelse, men jeg tar selvsagt en dobbelsjekk på FR24 for å sjekke hva som er status for OYJYB som skulle komme fra Europas smidigst flyplass CDG. Heldigvis var flyet allerede i luften, men det så ut til å lande på et klokkeslett som gjorde at vi var ytterligere 10 minutter forsinket sammenlignet med SAS’ estimat. Nå har jeg aldri reiset Schengen til Non-Schengen fra BRU tidligere, men med 1 time fra ankomst til ny avgangstid (boarding 40 min før avgang) kan vel ikke dette være noe problem. So far, so good. Vi fikk omsider boardet og endelig, på ukens tredje forsøk, var jeg ombord på et fly som skulle ta meg til Brussel. Vi pushet fra gate rundt 25-30 min for sent og med det 10-15 min fra ankomst til boarding i BRU. Den tid, den sorg. SK597 var i dag betjent av JetTime, med dansk crew. Det er helt sikkert tilfeldig, men setefestene passer ganske bra til SAS. Igjen var det første seterad, men denne gangen 2D/F og takk til soft block for ledig midtsete. Crew var strålende, har aldri vært borti et så smilende og positivt crew på en SAS-flight tidligere. Fra trallen ble det servert både GT og Ringi til maten, som denne gangen var kyllingbryst med noe attåt. I grunn ganske god mat. Etter maten kom de rundt med den sedvanlige sjokoladeesken som er en fin gest jeg liker med SAS+. 3/X
Vel frem i Brussel kommer vi inn på gate 52, og med kun medium erfaring fra BRU ble konklusjonen at det va et godt stykke å gå nedover A-piren før man kan bevege seg mot Non-Schengen og B-gates. Landet ved siden av AirBaltics Litauen-fly. En liten greie, men de tre flagg-flyene til AirBaltic gir den siste lille touchen på å skape en identitet. Hint hint, SAS. Fool me once, shame on me. Fool me twice, shame on me. A-piren starter heldigvis på A40, så det var en del kortere å gå enn fryktet. Vi suste forbi Leffe, restauranter og taxfree før vi tok oss opp forbi sikkerhetskontrollen (man må ikke gjøre ny sikkerhetskontroll) og bort til passkontroll for adgang til B-gates. Her var de automatiske slusene operative og vi var gjennom på få minutter. En rask titt på klokken og ser at vi ligger godt på skjema. Fremme ved B11 var ikke boarding en gang startet. Ved boarding ble vi tatt til side da vi kun hadde SAS-boardingkort. Damen i skranken var også veldig overrasket av at vi rakk flyet siden vi var forsinket. Jeg trodde da flyplasspersonell var noe mer erfarne enn at en time mellom to fly er liten tid. Uansett, nye ET-BP ble printet. De prøver ikke å redde verden, så vi fikk utdelt et hver per flight. Det var heller ikke her spørsmål om andre dokument enn pass. Noen som vet hvorfor man ikke bare kan boarde med det boardingkortet man allerede har i appen fra SAS? Avianca gjør det samme når man kommer til London. Frem til dagen før avgang var det listet en 787-9 for BRU-ADD. Videre var det en 777-300ER på ADD-ZNZ-ADD og en A350 på ADD-BRU. Med kommentarer om at ET notorisk bytter om på fly friskt i minnet, var jeg derfor ikke overrasket da det ved innsjekk var listet opp en 777-200LR på BRU-ADD. Videre til ZNZ var det ingen endring av fly. Felles for begge flytypene er at de har 2-3-2 i biz. 4/X
Så var det det viktigste, langstrekket i Biz. Denne flyvningen har, som mange andre ET-flighter, et stopp på veien til ADD, og det er i dette tilfellet VIE. 777’ene til ET er generelt gamle og utdaterte sammenlignet med dagens 1-2-1-standard for biz. Det er dog ikke bare ulemper med denne kabinen. Det første som treffer en ved boarding er hvor romslige setene er. Det andre er at det er ganske lite privat/skjermet. I motsetning til mange nye seter, hvor det til dels kan være vanskelig å prate sammen om man reiser to, sitter man på ET sine 777’er 30 cm fra hverandre uten noen hinder som gjør det til et veldig fint alternativ om man ønsker å være sosial. Vel plassert i setet hører jeg lyden vi alle kjenner igjen på mils avstand, nemlig korken som ‘går’ på en flaske franske bobler, type Champagne. Før drikkevarene kommer crewet rundt med glovarme kluter som også ryddes inn før valget om appelsinjuice og champagne. Godt plassert på 2L ble jeg nesten rørt til tårer da jeg så at turens hovedsponsor hadde valgt å stille opp og vinket oss farvel og ønsket god tur. Innen vi pushet fra gate delte, det fantastiske, crewet ut toalettvesker i kjent stil (grønne, røde og gule). Disse var velfylt med sokker, sovebind, øreplugger, tannkost og krem, kam og diverse annet for oss jålebukker. Det ble også delt ut menyer og til min overraskelse hadde de mer enn kun drikke servering på strekket til VIE. Da vi var i luften kom crewet rundt for å notere bed hva vi ville ha å drikke til matserveringen. På vinkartet hadde de 1 Champagne, 3 hvite (etiopisk, fransk og sør-afrikansk), 4 røde (etiopisk, fransk, sør-afrikansk og spansk), samt en port. Blant disse gikk jeg for en øl, den etiopiske varianten av Carlsberg, nemlig Habesha. I menyen stod det at serveringen var varme canapéer, hvorav en var et vegetarisk alternativ. I skålen fant vi etterhvert scampi, kyllingspyd, croquette, quiche. Kyllingen var noe tørr, men scampien var nydelig. Alt i alt en positiv opplevelse. 5/X
På bakken i VIE kom det nye passasjerer ombord. Vi som kom fra BRU ble sittende i flyet i mellomtiden. Crew kom rundt med drikke, men kun til de som boardet i VIE. Ikke St jeg har behov for et nytt glass, men det føles noe smålig å ikke kunne by på et glass til hele kabinen når man først er i gang. I forkant var jeg litt snurt siden rad 1 var opptatt på alle flyvningene, men gitt utformingen på rad 1 er jeg sjeleglad for at vi endte på rad 2. Jer er usikker på om det er flere skjermer i stolsiden, men noen har en skjerm man får vondt i nakken av. Når vi først er inne på IFE, grunnet lengden på setet er avstanden til skjermen ganske lang. Utvalget av filmer var i følge sjefen brukbart, selv har jeg sjelden på annet enn flykartet. Hodetelefonene var også middels ok. Skjermen er touch, men det er også en fjernkontroll ved setet. Med middagen like rundt hjørnet satt jeg og gledet meg til den sagnomsuste vognen med etiopiske gryter/stews. Bordet er stort og stødig, det kan også roteres 90 grader slik at man (les de uten mage) kan komme seg ut i løpet av måltidet. Dessverre kom ingen tralle med lokale retter, men crew kom i det minste rundt i forkant for å ta bestilling av hovedrett og drikke til maten. Forretten va røkt laks med salat og (hvitløks)brød. Alt dekket på bordet med hvit duk og uten serveringsbrett. Lite visste jeg der og da, men forretten, og spesielt hvitløksbrødet, var måltidet høydepunkt. Med fare for å provosere enkelte medlemmer av forumet, valgte jeg laks til hovedrett. Laksemotstanderne skal også få litt bensin på bålet, for den var ganske gjennomstekt og tørr. Til dessert kom de rundt med desserttrallen. Her kunne man velge mellom fresk frukt, ost og ostekake, samt tilhørende drikke. Jeg gikk for ostekaken, og denne var helt terningkast fire. I og med at det var en relativt kort nattflight (6:05) var crew ganske effektive i matserveringen, men fortsatt med riktig mengde hastverk med tanke på servicenivå. Sengen på 777’ene må være blant de lengste på markedet på biz. Jeg husker ikke målene i hodet, men LH F er vel det eneste som er lenger. Ettersom fotbrønnen er erstattet med en fotskammel har man også full frihet til føttene som er et problem på mange fly når man er lenger enn min 183 cm. Setekontrollene er noe slitt og man måtte trykke noen ganger for å få sengen helt flat, inkludert få opp leggstøtten. Det deles ikke ut ‘madrass’ men puten er meget bra og dynen er helt standard. Sengen er dermed ikke veldig myk, men heller ikke veldig har og undertegnede sov frem til kabinen skulle klargjøres for landing. Det er ingen tradisjonell frokostservering, men før landing serveres det ‘fresh pasteries’, te og kaffe, samt en liten sjokoladeeske som hos SAS. For min egen del er dette et fornuftig servicenivå ettersom man sånn sett ganske nylig har spist middag. 6/X
Flyet parkerte borte fra gate og det kom en egen Cloud 9, Platinum og *G-buss fort å hente passasjerene i fremre del av flyet. Det ble dessverre noe kluss i vekslingen slik bussen kjørte uten oss og en tredje passasjer fra biz. Litt kjedelig, men hadde tross alt 4:20 å slå ihjel. Vel inne på terminalen var det tydelig skiltet til ‘International Transfer’ og det var en egen fast track for connection security check. Her var det ingen sjekk av billett, så det var opp til hver enkelts moral. Vil tro at passasjeren på vårt fly med økonomibillett som ‘feilaktig’ satte seg i biz-kabinen på flyet, for senere å få kjeft av crew, tok en spansk her også. Det var for øvrig staselig opplegg med rød løper, akkompagnert av en ansatt som ustoppelig ropte ‘Shoes, Belt, Laptops!’. Ganske effektiv layout og prossess frem til vi var i avgangshallen hvor det var godt skiltet til loungen som ligger like ved gate A13. Ved innsjekk i lounge fikk vi instrukser om at vi ikke skulle boarde ved gate C11, som det stod på bosrdingkort, men henvende oss til A12. Sikkert gate change siden vi fikk BP på Sola 18 timer i forveien og tenkte ikke noe mer på det. Ganske eksotisk avgangsliste fra Addis Abeba. Loungen er stor og fremstår ganske fresh. Det er et mindre barområde like etter inngangen etterfulgt av et mindre spise/buffet-område med brødmat/müsli/frukt og toaletter og dusjer før man kommer til det ‘hovedområdet’ som er stort og åpent. Her er det varmbuffet med diverse etiopisk mat. Det er også enda en bar her, men klokken 07:00 så det ut som den ikke var operativ. Videre innover var det både dagsenger og arbeidsrom(?). I det jeg slår meg ned i sofaen ser jeg at Norge-Kypros vises i reprise på den ene skjermen. Barområdet ved inngang. Maten var bra og sjefen anerkjente kaffeen her som den beste hun noengang har smakt. Med en kort natt bak oss ble det en god time på øyet før vi forlot loungen for boarding.
Det stod fortsatt C11 på skjermene, så jeg dobbelsjekket med resepsjonisten da vi dro at vi likevel skulle bruke gate A12, noe hun bekreftet. Noen av oss har tidligere boardet fra FCT i Frankfurt med egen bil til flyet, og det er for såvidt kult nok det. Gate A12 på ADD er nemlig en egen gate dedikert for Cloude 9, Platinum (ET sitt program) og *Gold-passasjerer, og jeg antar det kun gjelder om flyet ikke står ved gate. Vi henvendte oss i skranken og sa at vi skulle til ZNZ. Den ansatte ba oss sette oss i de røde skinnstolene og vente et øyeblikk. Nesten så de burde hatt en liten Champagne-servering her også. Etter veldig kort tid kom de bort og ba oss, og kun oss to, bli med bort til heisen og ned på bakkenivå. Med ‘To the right and have a good trip’ gikk vi ombord i bussen full av tomme seter. Det kom like etter et annet par ombord på bussen, som deretter satte kurs mot dagen 777-300ER. Det skal legges til at det kun var 6 passasjerer i biz på denne flighten og jeg antar at disse biz-bussene vanligvis er fullere enn det vi opplevde. Likevel, en Porsche-lignende opplevelse i det vi trillet opp i egen buss, mens det bak oss var busser hvor folk stod som dill i tønne og måtte vente på oss. Et lite sidespor angående den ganske tomme kabinen var at det i hele perioden fra vi booket i februar (?) aldri dukket opp noen nye biz-seter på denne flighten, som er litt merkelig i min mening all den tid det helt sikkert ville vært etterspørsel etter disse. Også noe frustrerende ettersom vi ikke fikk endret til ARN-ADD pga married segments og det ikke var ‘egne’ ledige billetter fra ADD til ZNZ. Som ved første flyvning ble det delt ut pre-departure drink (PDD), og igjen gikk vi for champagne type Victoire. Kabinen på 777-300ER er lik som på 777-200LR med 2-3-2. Merk at de mest utdaterte av disse kabinene kun har angel lie-flat. Man kan i grunn spise sammen på disse setene om en sitter på fotskammelen og man vrir bordet 90 grader, men det står det er forbudt å sitte der. Dog en merkelig følelse å sitte ‘feil’ vei i setet og har god plass, samtidig som man ikke er i veien for noen. Igjen, ingen grunn til å velge rad 1. Skulle hatt soft block som EBD her også. Meny ble utdelt og det var samme drikkemeny som forrige flight. Før avgang til de bestilling av hovedrett og drikke til maten. Noen minutter etter at vi var oppe i luften kom maten på bordet. Denne gang var alt servert samtidig og på brett. Heller ikke denne gangen var jeg veldig importert over maten, sett i perspektiv av at man flyr foran i flyet. desserten var god. Et middels dårlig bilde av Afrikas høyeste fjell bak noen skyer. Meny 8/X
Fremme på Zanzibar ble vi geleidet inn til ankomstteltet. Man kan søke e-visum på forhånd (https://immigration.go.tz) eller man kan ordne det med visa on arrival. Selv tenkte jeg å ordne det i forkant, men det virker som betalingsløsningen på nett er uvenn for tiden. Tips til dere som ønsker å søke visa on arrival er å forhåndsutfylle skjemaet for visum og innreisedeklarasjon (lastes ned her https://immigration.go.tz/index.php/downloads/application-and-declaration-forms ) Skjemaet leveres i en skranke hvor man får stempelt en lapp som skal vises i neste skranke for betaling. Hadde på forhånd lest at kortterminalen ofte var ute av drift og at man kunne betale med papir-dollar. Hadde derfor printet noen av disse i forkant. Betalingsautomaten var ute av drift da vi kom og $50 per pers ble levert i form av 5x$20. Fikk så kvittering på betaling og henvisning til neste skranke. Her ble det stempel i passet før man ble sendt videre til sistemann som sjekket at passet var stemplet og ønsket oss velkommen. Utenfor døren i ankomsthallen er taxisentralen. For egen del synes jeg systemet er veldig greit og det er predefinerte priser basert på hvor du skal. Stone Town var for vår del $15. Vi hadde booket to netter i Stone Town før vi tok en uke på resort/stranden. Vi gikk for Tembo Hotel & Apartments. Betalte noe under 2,000 for to netter i den delen som er apartments, inkl frokost. God standard og svært serviceinnstilt/hyggelig personal. Frokosten var også meget bra med mye diverse varmmat type lokal, men også omelett, frukt, yoghurt, müsli etc. Beliggenheten er også upåklagelig. Ettermiddagen gikk med til å rusle rundt i byen, blant annet en tur innom Old Fort, før vi spiste middag og fant sengene noe tidlig grunnet lite søvn natten i forveien. Dag to ble i stor grad brukt på utflukt til Prison Island og Nakupenda. Førstnevnte er en øy med et gammelt fengsel, som aldri ble brukt som fengsel. Det er også reservat for skilpadder her ute, rundt 200 stk, hvor den eldste var 198 år gammel. Nakupenda er en sandbank som mer eller mindre forsvinner når tidevannet er på sitt høyeste. Utflukten var ca 5 timer og kostet $80 for privat skyss og guide. Kvelden ble tilbrakt på African House med middag i solnedgangen. Søndag morgen hadde vi to timer fra utsjekk til vi ble hentet for videre transport. Vi tok derfor turen til det gamle slavemarkedet hvor man for $5 pp ble guidet rundt i ca 30-40 minutter. Zanzibar var tidligere en markedsplass for slaver fra sentral- og øst-Afrika og ble solgt til araberne, først og fremst Oman, og til India. Slavehandelen stoppet på slutten av 1800-tallet og denne perioden er nok mye av forklaringen til hvorfor det er en god miks av mennesker på øyen.
Det er vel på tide å fullføre reisebrevet i det man har startet neste tur. De neste 7 nettene hadde vi booket på Seasons Lodge i/på/ved Pongwe, midt på østsiden av øyen. Kort oppsummert, meget bra. Det er ikke det hotellet med høyest standard, men mer enn godt nok for vår smak. Hotellet har 9 bungalows og 3 ‘vanlige’ rom, men det er over er veldig stort område so mgjør at man føler seg ganske alene. Alle hotellrommene ligger på rekke og rad bortover slik at man har fri sikt ut mot havet og det er godt adskilt med vegger mellom. Man har sin egen sandhage med solsenger, samt terrasse om man vil være i skyggen. Servicen var også god med vask hver dag. De gikk også innom om kvelden da vi spiste middag for å lukke igjen dører/vinduer og lage til med myggnettingen rundt sengen, samt spraye rommet med insektsmidler for å holde myggen unna. Hotellets fellesområde inkluderte basseng, en hel del forskjellige sittegrupper, bar og restaurant. Området var veldig stort og med få rom ble det veldig privat. Maten var generelt bra. De hadde ny meny hver dag med 2-4 alternativ av hver kategori og med fornuftige priser, forrett og dessert $5, lunsjretter $10 og middagsretter $15. Alt i alt en meget positiv opplevelse og Zanzibar er absolutt en plass jeg kan anbefale for sol og varme.
Hjemreisen var mer eller mindre samme som utreisen, bortsett fra flyet fra ADD-BRU ikke stoppet i VIE. Høydepunktet var ved innsjekk da agenten fikk hakeslepp da han så reiseruten. Han syntes det var så sylt med fire flighter at han ropte bort kollegaer for å vise det frem. Uvanlig eller ei, han fikk tagget kofferten hele veien hjem på samme tag, men som vanlig i det store utland kom det selvfølgelig 1 boardingkort per flight. En god remse på 8 BPs der altså. ET bruker den gamle terminalen på ZNZ og det er ikke så mye mer enn småflyplassene i Nord-Norge. Vi så oss nødt til å fly med de dødelige fra ZNz-ADD og for første gang på mange år satt jeg bak i en wide-body. Ingen traumer, men alltids en liten nedtur når man ser mange ledige seter fremme. Noe trangt og enkel servering, men vi kom oss greit gjennom dette også. Og ja, det ble dessverre flydd i shorts på dette strekket. Videre var det gode 4-5 timer i ADD å slå i hjel. Tok en runde på flyplassen for å slå ihjel litt tid og det mest minnerike er vel at de har et godt dusin taxfree-butikker på størrelse med kiosker. Tok også en tur innom ‘den andre’ ET-loungen hvor kaffistasjonen var i full gang. Det føltes som om noen hadde fyrt opp St.Hans-bålet inne, så jeg dro kjapt ut igjen. Flyet til BRU er et av de siste som går for kvelden, langt over midnatt. Denne gangen var det en 359 som skulle ta oss gjennom natten. Setene er noe trangere enn på 777’ene, men tilsvarende freshere og mindre slitt. Det var langt på natt da maten ble servert og jeg var mest interessert i å få det spist og lagt meg. Det virket også som crewet hadde samme innstilling og hun som hadde ansvaret i biz-kabinen gikk dessverre under begrepet drage. Kort opp summert var det skuffende service og maten var helt middels. Kanskje jeg skal skylde på meg selv, for jeg gikk nok en gang for fisk. Noe ET åpenbart ikke klarer å imponere en nordmann med. Alt i alt en fin tur, men jeg kjenner at ET-flightene er noe korte om man ønsker å nyte serveringen ombord. Uten klarer man kanskje å makse 6 timer på øye. Vil anbefale alle å fly vis LHR/ARN om det er mulig, da disse er de lengste. ET skal likevel ha for god tilgjengelighet og flere gode feriedestinasjoner. Det er vel bare et spørsmål om tid før MRU/MLE også er i porteføljen deres. Fra BRU var det videre med SN til CPH og SK videre til SVG. Ikke så mye å rapportere fra disse. Nå starter neste kapittel. Sitter nå på CPH og venter på en debut med CA.
