Prøver meg med et første reisebrev! Blir nok ikke et typisk IF-reisebrev, for jeg kommer ikke til ha noe særlig fokus på flydelen - SAS/Lufthansa Intra-Europa er veldokumentert og lite spenstig. Dette var to reiser innenfor tre ukers tidsrom fra midten av september som begge var orientert mot mat (og vin), med litt jobb i midten - totalt åtte dager på tur, med nytt hotell hver natt. Etter at dette var gjennomført har jeg tenkt at dette var et ambisiøst kulinarisk program som det kunne vært gøy å skrive noe om. Jeg legger ut oppdateringer litt etter litt, det blir for strevsomt å skrive alt på en gang. Siden det ble såpass mange restauranter besøkt tar jeg ikke sikte på noen fullstendig rapportering fra alle sammen, særlig ikke all maten, tenker selv de mest iherdige gourmandene her faller av etter 150 matbilder tatt med iPhone. Første tur var med to matinteresserte kompiser. Vi pleier å dra en gang i året eller deromkring på slike turer, denne gangen falt valget på å fly til Frankfurt, ralle rundt med sprek leiebil og spise oss gjennom Mosel-området. Egentlig hadde vi også lyst til å prøve Nürburgring, men det viste seg at banen ikke var åpen for publikum på de dagene det passet for oss å reise. På denne turen fløy jeg med betalt Lufthansa business - vanligvis ikke noen fan av å betale for dette innad i Europa, men i dette tilfellet var prisforskjellen såpass liten at det framsto som et åpenbart valg. Bilen ble leid av Sixt, da jeg synes de har det beste utvalget av leiebiler når man leier i Tyskland. Har (tulle)platinum hos de, men oppgradering var ikke aktuelt i dette tilfellet. Hadde forresten en litt dårlig opplevelse ved pickup. Jeg hadde egentlig bestilt en Mercedes AMG GT 63 S. Men da jeg hadde skrevet inn litt for tidlig hentetidspunkt, og Sixt tydeligvis ikke hadde giddet å sjekke hvordan vår flight lå an, så ble bilen gitt bort til noen andre. Orket ikke bruke tid på å krangle med de når vi hadde en middag å rekke, fikk en helt OK bil likevel. Synes dog vi burde fått rabatt siden det ikke var det vi bestilte. Bilen var fin den, en M5 competition. Et skikkelig motorveibeist, men grunnet mye trafikk var det sjelden vi fikk brukt alle kreftene. Fortsettelse følger!
Første hotell og restaurant: Waldhotel Sonnora. Ligger rundt to timers kjøring vest for Frankfurt, ikke langt fra Mosel. Restauranten har lang fartstid og ble åpnet av Helmut Thieltges da jeg var ett år gammel (jeg er 77-modell). Maten er klassisk fransk, og den har hatt tre stjerner siden år 2000! Jeg har faktisk vært her før - i 2012. Den gangen var nynordisk mat i vinden, jeg hadde nylig vært på Maaemo og Geranium og synes det her ble litt for tamt og tradisjonelt i forhold. Men Thieltges gikk bort i 2017 og en ny kokk har tatt over her og modernisert kjøkkenet (selv om det fortsatt er mye stivelse i de hvite dukene). Etter å ha lest nylige positive anmeldelser fant jeg ut at det var på tide med nytt besøk. Restauranten er også et hotell (eller er hotellet også en restaurant?), med 15 rom. De hadde pusset opp siden sist jeg var her, og nå var det riktig så komfortabelt og trivelig. Utsyn fra balkongen til nærmeste landsby: Maten traff meg mye bedre denne gangen. Det var smaksmeny, men man kunne velge diverse a la carte greier i tillegg eller istedenfor. Synes alle rettene var gode, og det var igrunn ingen low points som det nesten alltid er i slike lange måltider. Det var en parade av flotte råvarer som kaviar, trøffel, foie gras, piggvar, hummer og sjøkreps. En av signaturrettene er denne: Det er crispy potetkake/rösti i bunnen, oksetartar og et lag kaviar på toppen. Veldig harmoniske smaker som komplementerte hverandre. De hadde mye gode viner på glass, med to nivåer av vinmatch. Jeg blandet litt mellom den dyreste og den ikke fullt så dyre, høydepunktet var kanskje denne: Som seg hør og bør på en fransk restaurant med stjerner fantes det en ostetralle: De fleste av dere kjenner kanskje til tralleproblemet, som går ut på at man ikke klarer å si nei når det kommer masse digg på en tralle uansett hvor mett man er. God frokost på hotellet, med muligheter for å svi av et par laken på eggerøre med trøffel eller kaviar (jeg sto over den): Alt i alt et flott besøk og opphold, som anbefales. Old school opplegg med bestilling, alt skjedde via e-post og ingen kredittkortgaranti som man ofte opplever på dyre restauranter ellers i verden.
Dag 2! Vi brukte første halvdel av dagen på å kjøre litt rundt langs Mosel. Først opp til Cochem (ikke mitt bilde): Fulgte så elva sørover til Reil og spiste lunsj på et hyggelig sted med utsyn over elven som het Heim's restaurant. Kom over det da jeg leste et intervju med kokken fra Waldhotel Sonnora, hvor han sa at han og kona ofte kom hit når de hadde en frikveld. Betydelig mer nedpå sted, men fortsatt med en bib gourmand og ikke veldig rimelig. Ikke like fotogenisk mat her, men dette er hjort med spisskål og kvede: Solide greier, rakk nesten ikke å bli sulten igjen til middag. Destinasjonen denne dagen var en restaurant like opp mot grensen til Luxemburg som heter Victor's fine dining by Christian Bau. Den ligger i et femstjerners hotell som heter Schloss Berg. Hotellet virker flott, casino har de også, men dessverre tok de ikke booking for kun én natt. Derfor endte vi opp med et rimelig og enkelt hotell noen få kilometer unna på Luxemburg-sida av grensa. Det het Casa 49. Kun noen få rom, utsyn mot Mosel (som her heter Moselle). De har visstnok en god italiensk restaurant her som var fullbooket, men vi hadde ikke rom i programmet til et besøk: Main event var altså gourmetrestauranten på Schloss Berg som har hatt tre stjerner siden 2005. Dette var måltidet jeg hadde gledet meg mest til, for kokken her er veldig inspirert av Japan og serverer en fransk/japansk meny: Japan har definitivt mitt favorittkjøkken (Frankrike nr 2, Kina nr 3), så dette var i virkelig i min gate. Etters gårsdagens heftige middag fant vi ut at det holdt med "Regular experience" her, men vi la på en ekstra rett med grillet Miyazaki biff. Dette var et fantastisk måltid, som toppet dagen før. Igjen ingen svake retter, høydepunktene var enda høyere og presentasjonene var utrolige. Vaffel med makrell og kaviar: Hummer med pak choi: Miyazakibiff med sufflépoteter: Kanskje den beste biffen jeg har fått, og jeg har vært noen turer i Japan. Vi sto over ostevogna og rullet fornøyd ut av lokalet. Dette måltidet seiler inn på topp 3 all-time for meg.
Siste hele dag på turen begynte i Luxemburg som nevnt, og derifra kjørte vi rett til Baden-Baden. Det er en kjent spadestinasjon i Tyskland. Stedet har litt high end preg, som en destinasjon for fintfolk i Tyskland. Kanskje ikke helt Tysklands svar på St. Tropez eller Marbella, men bytt ut pulserende uteliv med større andel gamliser. Det var et par timers kjøretur, og vi dro rett til lunsj på Le Jardin de France im Stahlbad. Klassisk fransk kjøkken her med én stjerne. Begynte å bli mett på fine dining etter tre strake dager, men dette var et hyggelig sted. Luftig lokale med store vinduer som føltes mer som en vinterhage. Gazpacho med burrata: Lam med aubergin og mynteyoghurt: Kommer gjerne tilbake til dette stedet. Jeg var tapped out etter hovedrett og måtte stå over dessert, men de så veldig bra ut. Etter dette sjekket vi inn på Hotel Belle Epoque. Herlig umoderne stil: Byen er jo berømt som spadestinasjon, så vi sjekket ut et av de største: Caracalla Therme. Ingen bilder, men kan sammenlignes med The Well. Behagelig sted å være, også i utendørsbasseng på denne dagen i midten av september med 27 grader. Baden-Baden har et berømt casino, som vi ville avlegge et besøk. Hadde lest at man burde ha dress/smoking, og det ble behørig pakket. Imidlertid var det ingen enforcement av kleskode, og vi observerte mange relativt sjuskete individer. De har en grillrestaurant hvor vi spiste middag, men dette var ikke spesielt minneverdig og noe overpriset. Ble uansett litt som å hoppe etter Wirkola etter det vi hadde spist så langt på turen - det jeg husker best fra restauranten var en skrotgjeng på bordet ved siden av som kjørte sliten t-skjorte, jeans og dressjakkestil og røykte kontinuerlig. Avsluttet kvelden med å teste ut table games på casinoet, da vi fant ut at vi ikke hadde satt fyr på nok penger denne helgen. Var umulig å få plass ved blackjackbordene, så fikk prøvd litt rulett. De hundre euroene jeg tok ut fikk fort ben å gå på her, og var ikke så gøy at jeg avla noen flere besøk i minibanken. Vi måtte stå opp før solen neste dag for å rekke flyet hjem fra Frankfurt, fikk derfor ikke sjekket ut frokosten. På denne kjøreturen var det minst trafikk, så fikk skremt BMWen opp i 250 - turte ikke så mye mer. Tar opp tråden igjen to uker senere i Belgia!
Fantastisk! Ettersom madamen nok hadde sendt meg til et sted med betjening i hvite frakker om jeg hadde forsøkt meg på et slikt stunt, er det en fornøyelse å følge med på reisebrevet og i det minste drømme seg bort.
Del 1 av del 2 av denne rapporten! Jeg skulle egentlig ikke innom Belgia. Planen var en rolig feinschmecker-tur med kona til Tyskland i andre halvdel av høstferien. Men jeg fikk et jobbmøte i Frankrike helt opp mot grensa til Belgia dagen før vi skulle reise (sent på dagen). For å få det til å gå opp så måtte jeg kombinere turene sånn at OSL-FRA-OSL ble til OSL-BRU-FRA-OSL, med et par dager road trip først i Belgia for undertegnede. Vi begynner i BRU rundt lunsjtider, denne gangen med billig leiebil: Ikke kjørt Polestar før, men var et helt greit bekjentskap. Jeg hadde lagt opp turen slik at jeg også skulle få et par gode måltider, og brukte michelinguiden som bistand i planleggingen. Sånne lange smaksmenyer er ikke helt tingen når man kjører solo synes jeg, blir litt kjedelig, men fant et par gode steder på veien hvor a la carte var mulig. Uheldigvis begynte jeg å bli småsyk dagen før avreise, men lot ikke tett nese og tilløp til feber legge noen demper på planene. Skulle overnatte i Mons i Belgia, på veien dit fant jeg en restaurant som heter Le Pilori, ved Écaussinnes. En stjerne i guiden, og åpen til lunsj på en mandag. 25 grader her i starten av oktober, fikk sitte i en deilig bakgård. Var faktisk fullt til lunsj på en mandag. Likte dette stedet godt, hadde et nokså klassisk kjøkken. Tar med et bilde av retten jeg husker best, som denne gang var desserten: Konseptet her var sjokoladefondant, men istedenfor laget med salt karamell. Innertier. Gikk også forbi en saklig ostevogn, som jeg ikke var mann for ved denne anledninger: Hotellet i Mons het Martin's Dream Hotel: Her var det digg å nedsenke et skrantende legeme etter lunsj: Martin's er en lokal belgisk kjede som jeg også testet ut på neste overnatting. Begge hotellene var faktisk ombygde kirker så det ut til, vet ikke om det var et generelt tema for kjeden. Mons var overraskende livlig en mandag kveld. Jeg var ikke helt klar for et stort måltid, men prøvde en restaurant som framsto spennende for meg med mat fra Madegaskar - het Mbar 'A' Kaly. Masse lammekjøtt med generisk karri-aktig saus: Prøvde en tropisk punsj som tilbehør, den var sterk av rom og lunka. Do not recommend.
Neste dag var planen for dagen å gjennomføre møtet i Frankrike, så kjøre til et sted ganske nærme flyplassen i Brussel for å kunne ta et tidlig fly neste morgen og joine kona i Frankfurt. Vil helst unngå flyplasshoteller, føler det bare blir oppbevaring. Igjen var michelinguiden til hjelp, og dagens destinasjon ble Mechelen, rundt 20 minutter kjøretur nord for BRU. Formen var heldigvis litt bedre, og måtte bare unnskylde meg fra møtet to ganger for å hoste opp en lunge. På kjøreturen til Mechelen opplevde jeg et interessant fenomen. Kom inn i ettermiddagsrushet rundt Brussel, og det var naturligvis en del kø. Siden dette var en "smart" bil med google maps integrert kom den opp med forslag underveis om detour for å spare ti minutter. Ja takk sier jeg, hadde knapt med tid til middagsreservasjonen som det var. Mange andre smarte biler fikk tydeligvis opp samme mulighet, så det ble en liten kolonne av oss. Veien gikk gjennom et rolig forstadsområde som nok slett ikke var planlagt som avlastningsvei for motorveien i nærheten. Flott for oss kjørende at google maps bruker all kapasiteten i veinettet for å få folk fram raskt, men tviler på at lokalbefolkningen føler det helt på samme måte. I tillegg var det noe veiarbeid på disse småveiene som ikke google maps hadde fått med seg, så vi kjørte et sted som var sperret for trafikk (men sperringen flyttet til side). For å komme fram forbi noen større hull i veibanen måtte man vri seg opp fra veien over en gressbelagt fortausrabatt og kjøre på en gangvei et stykke. Dodgy opplegg, men siden de foran meg gjorde det så fulgte jeg bare på! Kom fram til Mechelen til nyhetene om oppkjøp av SAS og fant at jeg trengte champagne for å fordøye dette. Spiste middag på Tinélle, med én stjerne i guiden. Forøvrig ganske annerledes vibe i Mechelen enn i Mons og deromkring, Mechelen føltes mer nederlandsk mens Mons var mer fransk. De jeg snakket med her var gode i engelsk. I restauranten var det mer moderne mat og lokaler. Jeg tar med et matbilde her også: Ser kanskje ikke allverdens ut, men dette var en substansiell rett med et veldig godt stykke skate, grønn curry saus med litt thailandske smaker og nudler i bunnen. Tror muligens de mistenkte meg for å være michelininspektør, kokken kom bort og spurte litt smånervøst om jeg likte maten. Jeg likte Tinélle, men Le Pilori var nok favoritten av disse to belgiske enstjernersstedene. Hotellet denne natten het Martin's Paterhof. Også et sted med sakralt preg. Hadde rom nr 1, lett å huske: Besøker gjerne Mechelen igjen, trivelig sted med kanaler og lugn stemning.
Neste dag og et kort hopp med Lufthansa senere så befinner jeg meg i Frankfurt igjen. Skulle ankomme en liten time før kona. Jeg hadde med vår felles bagasje sjekket inn, så planen var at jeg akkurat ville rekke å hente den og plukke opp leiebil før hun kom. Slik ble det ikke. Flyet hennes ble hele fem timer forsinket fra Oslo (men selvfølgelig annonsert litt etter litt, slik at jeg ikke kunne kjøre meg en tur og finne på noe imens). Det finnes ikke noe hyggelig venteområde i terminalen så vidt meg bekjent med mindre man er HON e.l. da lounge forutsetter en kommende flyvning. Endte opp med å henge i lobbyen på Sheraton mens jeg ventet. Dropper bilde av leiebil denne gangen, da det faktisk var en identisk Polestar fra Hertz. Dvs, ikke helt identisk - dårligere utstyrsnivå, manglet adaptiv cruise og ville ikke på nett. Fant at maks fart var nøyaktig 164 km/t. Men vi kom oss av gårde. Destinasjonen var Schwartzwald, nærmere bestemt hotell Traube Tonbach ved Baiersbronn. Akkurat dette lille området er kjent i foodiekretser, for her finnes det to restauranter med tre michelinstjerner. Vi skulle få med oss begge to. Egentlig skulle vi ha god tid til å nyte hotellets fasiliteter, men på grunn av forsinkelsene ankom vi omtrent rett til middag i Schwartzwaldstube, som er hotellets gourmetrestaurant. Den er kanskje den mest historiske av trestjernersrestaurantene i Tyskland, og fikk siste stjerne tilbake i 1992 under Harold Wohlfhart. Flere kokker som senere skulle få tre stjerner selv gikk i lære her. Han trakk seg tilbake i 2017, da hans purunge souschef Torsten Michel (født 1977) tok over. Her er det også et klassisk kjøkken, litt samme stil som Waldhotel Sonnora vil jeg si. Her var det valg mellom tre smaksmenyer uten noe overlapp i retter (liten, stor og vegetar), samt mulighet for å supplere med diverse a la carte. Jeg gikk for liten med en bonusrett fra a la carte, mens kona gikk for den andre Noen bilder: Tunfisk, kaviar og artiskokk. Kveldens kulinariske høydepunkt for min del, min bonus a la carte rett: Essensen av villsvin. Suppe under butterdeiglokk og toast med braisert skulder. Vinen til satt som et skudd: En noe dekonstruert utgave av Tarte Tatin. Kokken kom og slo av en prat underveis, men med vår begrensede tysk ble det kort. Flott måltid, som jeg rangerer litt bak de to trestjernerne omtalt tidligere i rapporten. Selve hotellet er veldig bra. Veldig klassisk Schwartzwald-arkitektur, men moderne rom og flott spa-område: En natt var absolutt for lite her.
Neste dag forflytter vi oss noen få kilometer til et annet femstjernershotell med trestjernersrestaurant: Bareiss. For å slå i hjel tiden mellom utsjekk og innsjekk tok vi en fottur i Schwartzwald. Fra Bareiss er det kun et par kilometer å gå til en hytte med servering drevet av hotellet som heter Wanderhütte Sattelei. Tenk Skjennungsstua men med tysk bondekost istedenfor kanelboller: Rommene her på Bareiss var betydelig mindre moderne i stilen, men godt vedlikeholdt og ikke slitent på noe vis: På Bareiss hadde vi half-board pakke, som inkluderte femretters middag i hotellrestauranten (ikke michelin), i tillegg til heftig kakebuffet midt på dagen og late night snacks ved behov. Ikke lagt opp til at man skulle kjenne noen sultfølelse under oppholdet. Kakeopplegget var digg, inkludert klassikeren black forest cherry cake: Jeg likte dette hotellet enda bedre enn Traube Tonbach. Særlig spaområdet var enda et hakk bedre, med mer omfattende fasiliteter og et stort saunaområde hvor det ikke var barn og jeg så det største utendørs boblebadet jeg har sett med plass til i hvert fall 20. Lite folk var det også. Her kommer vi tilbake, kanskje med barna - mye fasiliteter for de også. Med så mye matfokus ellers så dekker jeg ikke den inkluderte middagen her, men den var av veldig høy kvalitet. Når man er gjest er det sånn at man har sitt eget faste bord med navn på, som man har til både frokost og middag. Neste dag var siste hele dag på tur, vi skulle teste trestjernersrestauranten til lunsj og komme oss innenfor armslag av flyplassen i Frankfurt for relativt tidlig avgang neste dag. Restaurant Bareiss har hatt tre stjerner siden 2007 og er aller mest tradisjonelt av de stjernerestaurantene jeg testet på disse to turene. Her er et bilde av det jeg synes var den beste retten: Kamskjell med variert tilbehør som gjorde at det ble mange forskjellige smaksopplevelser etter som man spiste seg gjennom retten. Tralleproblemet gjorde seg gjeldende også her: Drysser alltid masse søtsaker på slutten. Vi måtte melde pass på konfekt, men varme madeleinekaker er uimotståelige: Ikke et dårlig måltid på noen måte, men havner likevel bakerst av disse fire trestjernerne jeg testet på disse turene. Muligens litt preget av et det var en rimeligere og mer begrenset lunsjmeny som ble spist her, og at man var litt i en tilstand av fine dining overload på tidspunktet. Et lite irritasjonsmoment var serveringspersonalet som hvisket til hverandre. Det var såpass stille i lokalet at det ble veldig påtrengende, de kunne like gjerne snakket normalt. Vinkartet var episk, men grunnet forestående kjøretur måtte jeg holde meg i skinnet. Siste destinasjon på turen var en liten vinby som heter Deidesheim. Den ble valgt igjen litt fordi jeg vil helst unngå flyplasshotell selv med tidlig avgang neste dag, og dette stedet virket som et sted som har egenverdi som destinasjon. Ca. en times kjøring fra flyplassen. Kjente vinprodusenter som Von Winning og Reichsrat von Buhl holder til her. Førstnevnte stakk vi innom, de har også en egen restaurant som heter Leopold - det ble åstedet for siste middag på turen. Helt godkjent den, vi var litt matleie og bestilte enkel mat her! Bodde på et litt kult (og rimelig) leilighetshotell som het REB-ART: Moderne, flott leilighet som man gjerne kunne bodd lenge i. Kostet ikke stort mer enn en tusenlapp natta. Reisen ble rundet av med grytidlig kjøretur til Frankfurt og Lufthansa hjem. Takk for turen!
