Jeg har et noe usunt forhold til reising. Samling av airmiles, hotellovernattinger og en generell overdreven interesse for bonusprogrammer. Normale mennesker ville sikkert lurt på hvorfor voksne menn bruker fritiden sin på slikt.
Selv om jeg verken poster eller kommenterer spesielt mye her inne, har jeg vaket rundt i bakgrunnen i over ti år. Fulgt med. Lest. Plukket opp tips.
Sett mennesker diskutere routinger, bonuspoeng og statusfordeler med en grundighet som både er imponerende og – sett utenfra – antagelig lettere bekymringsfull.
Jeg har også sett folk dele rabattkoder og tips som de åpenbart burde holdt kjeft om og kun delt med sine aller nærmeste.
Mer enn én gang har jeg stirret på skjermen og tenkt:
Idiot!
Ikke fordi tipset var dårlig. Men fordi det var godt. Dette deler du da ikke åpent? Dette sender du kryptert til tre mennesker du stoler på, før dere sletter samtalen og later som ingenting.
Deling med «alle» burde medføre utestengelse, anmeldelse og sannsynligvis fengselsstraff.
Når tipset derimot har vært noe JEG ikke visste om, har jeg selvfølgelig lest det nøye, lagret det og benyttet meg av det.
Så min moralske posisjon er ikke spesielt sterk.
Men kanskje hele premisset er feil.
For hvem er egentlig «mine nærmeste» når det gjelder dette?
Mine normale venner? De som stirrer tomt på meg og spør «men hvorfor flyr du ikke bare direkte?» når turen gikk med minst to mellomlandinger – og dermed avslører at videre samtale er meningsløs?
Eller er det dere? En gjeng fremmede jeg aldri har møtt og ville gått rett forbi på gaten – men som umiddelbart forstår hvorfor en rabattkode, endrede opptjeningsregler eller fire ekstra segmenter kan være dagens viktigste nyhet. Hva vet jeg.
Det er i hvert fall hit jeg går når SAS plutselig gjør ET ELLER ANNET som trøbler det til (og deg gjør de jo litt for ofte).
For her sitter det allerede noen som har lest, sjekket og postet en utredning. Når avisene omsider skriver om saken, har forumet diskutert den over 14 sider og begynt å irritere seg over noe annet.
Så etter over ti år bakerst i lokalet føles dette som en slags menighet. Min hemmelige menighet. En sær sekt hvor kollekten er bonuspoeng og trosbekjennelsen inneholder formuleringen «det kommer an på bookingklasse».
Derfor føles dette som riktig sted for et anonymt skriftemål.
For jeg har et problem.
Når jeg låser meg inn på et hotellrom har jeg en fast rutine: Bagasjen parkeres. Skoene sparkes av. Rommet inspiseres. Eventuell statusoppgradering er allerede feiret i korridoren.
Så går jeg på badet. Ikke fordi jeg må på do. Men for å sjekke amenities:
Shampoo? Balsam? Såpe? Tannbørste? Barbersett? Sysett? Skopuss? Dusjhette? Slippers? Kam? Body lotion?
Body lotion er viktig!
Ikke fordi jeg bruker body lotion. Det gjør jeg ikke. Men er den der, har hotellet «gjort litt ekstra».
Jeg foretar altså en inspeksjon: Kjent merke? Små individuelle flasker? Pent pakket? Små esker?
Eller bare en veggmontert dispenser?
Etter mange hotellnetter har hjernen utviklet sitt eget ratingsystem hvor mengden amenities har fått en absurd betydning.
Romstørrelse: pluss.
God seng: viktig.
Oppgradering: stort pluss.
Badekar: pluss.
Utsikt: hyggelig.
Seks småting pent oppstilt ved vasken som jeg ikke trenger?
Oi! De har tenkt på ting her!
Én enslig dispenser?
Gjerrig.
Jeg vet at dispenseren er mer fornuftig. Mindre plast, mindre svinn. Jeg har tross alt kommet for å bo på hotellet, ikke gjennomføre en mindre forsyningsoperasjon.
Likevel:
«Jaha. Ingen body lotion.»
Minus.
Er den der?
Pluss.
Og den blir med hjem. Uåpnet. Hvor jeg fortsatt ikke bruker den.
For jeg har en eske hjemme.
Full av shampooflasker, balsam, body lotion, såper, tannbørster, barbersett, skopuss, sysett, dusjhetter, slippers og kammer.
Jeg er skallet.
Likevel har jeg sett en innpakket kam og tenkt: «Den kan sikkert være grei å ha.»
Til hva vet jeg ikke. Håret forsvant jo for et par tiår siden. Men den var jo inkludert.
Og der ligger nok hele problemet.
En normal gjest ser en shampooflaske og tenker: «Så fint, shampoo.»
Min hjerne tenker: «Den er satt frem til meg. Jeg har betalt for rommet. Ergo har jeg allerede betalt for shampooen. Hvis jeg lar den stå igjen, er det da egentlig JEG som taper på transaksjonen?»
Min indre juridiske avdeling burde vært fratatt bevillingen.
Så starter forhandlingene:
Shampoo? Selvfølgelig.
Såpe? Ja.
Tannbørste? Den ber jo om å bli adoptert.
Barbersett? Kan få bruk for.
Shoeshine? Jeg har tross alt sko.
Sysett? Det kan oppstå en situasjon.
Kam? Tilsynelatende ja.
Slippers?
Trenger jeg dem hjemme? Nei.
Har jeg allerede mange par? Ja.
Blir de med?
Ingen kommentar.
Så kommer gråsonen:
Kaffekapsler – selv om jeg ikke har kapselmaskin? Teposer? Sukker? Hotellpenn? Notatblokk?
Pennen er åpenbart ment som markedsføring. Men hele notatblokken? Må jeg først skrive «HUSK MELK» på side én for juridisk å etablere eierskap?
Et sted går selvfølgelig grensen.
Håndkle? Nei.
Badekåpe? Nei.
Pute? Nei.
Hårføner? Nei (jeg har jo tross alt ikke noe hår å føne).
TV? Nei.
Hvis utsjekk krever at man rygger bilen til inngangen og legger ned baksetene, har man sannsynligvis beveget seg fra «inkludert» til «tyveri».
Det fascinerende er hvor sterkt samlerinstinktet blir bare tingene er tilstrekkelig små – og inkludert.
Jeg ville aldri tatt et hotellhåndkle. Men del samme mengde bomull opp i 14 individuelt innpakkede amenities, og plutselig står jeg der som Gollum:
MINE! MY PRECIOUS!
Esken har også en premium-avdeling:
Business Class Amenity Kits.
Primært fra tiden før covid, da man med fleksibilitet, altfor mye tid på bookingsider og reiseruter ingen normale mennesker ville vurdert, kunne lyve til seg selv om at businessbilletter rundt halve kloden var en helvetes god idé. Det var de selvfølgelig ikke. Men jaktet man livstidsstatus, måtte man ofre noe. Som altfor mye penger.
Og når man først hadde brukt pengene, skulle opplevelsen NYTES. Hvert! Eneste! Sekund!
Liggesetet skulle ligges i.
Champagnen skulle drikkes (jeg liker ikke champagne).
Maten skulle spises selv om kroppen sa at klokken var 03:17.
Loungen skulle besøkes. Gjerne to.
Og i 10 000 meters høyde kunne jeg late som dette var min naturlige plass i livet.
Der på setet lå rosinen i pølsa:
AMENITY KITET!
Designerveske – eller optimistisk tynt sydd tekstilmappe – med sokker, sovemaske, tannbørste, tannkrem, ørepropper og hudprodukter så eksklusive at jeg verken visste hva de gjorde eller hvor på kroppen de skulle påføres.
Hele kitet ble med hjem. Uåpnet.
Det var jo et minne. Et fysisk bevis på at jeg hadde klart å lure meg først om bord; der kveget ble sendt til høyre, sto en smilende flyvertinne og geleidet meg til venstre. Kalte meg «sir».
Kitene havnet øverst i esken. Samlingens Fabergé-egg. De skal selvfølgelig aldri åpnes eller brukes.
For noen uker siden skulle jeg rydde i esken. Det vil si: flytte alt over i en større eske, siden reiseåret har vært aktivt.
Da oppdaget jeg noe ubehagelig:
Tiden respekterer ikke samlinger.
Noen shampooflasker hadde lekket og marinert resten av samlingen i gammel shampoo.
Premium-avdelingen var ikke bedre. De gamle amenity kitene hadde omtrent samme arkivbestandighet som en Kiwi-pose. Tekstilmappene begynner å gå i oppløsning og strikken på sovemaskene er slapp.
Og tannkremen?
Jeg klemte på en uåpnet tube.
Steinhard.
Tannkremen hadde sluttet å være tannkrem og gått over til å være byggemateriale.
Da slo det meg:
Jeg har tatt vare på disse tingene som minner, nektet å bruke dem fordi de da ville forsvinne – og oppbevart dem så lenge at naturen har begynt å kaste dem for meg.
Et normalt menneske ville hentet en søppelpose. Jeg har i stedet stått med fullstendig verdiløse gjenstander i hånden og tenkt:
«Joda, men den var jo fra DEN turen.»
Og lagt dem tilbake.
Familie og venner trenger ikke vite om esken. Det finnes grenser.
Den eneste virkelige personen jeg kunne betrodd meg til som sikkert ville forstått, er Øystein Sunde. Han vet tross alt hva som kan være kjekt å ha. Men jeg kjenner ikke Øystein Sunde.
Så da blir det dere. Mine nærmeste fremmede.
Kanskje noen av dere også har en eske. Eller en skuff. Et skap. En toalettmappe full av reiseminner.
Eller kanskje det faktisk bare er meg.
Uansett ber jeg om at dere behandler det følgende med den diskresjonen et skriftemål fortjener:
'Tilgi meg, andre menighetsmedlemmer, for jeg har syndet.
Jeg har tatt shampoo jeg ikke trengte.
Jeg har vurdert hoteller positivt fordi de ga meg body lotion jeg ikke bruker – og tatt den med hjem for å fortsette å ikke bruke den.
Jeg har samlet tannbørster jeg aldri skal bruke.
Jeg har tatt sysett uten å kunne sy.
Jeg har tatt slippers selv om jeg allerede har mange par.
Jeg har tatt kammer, til tross for at jeg har vært skallet mesteparten av mitt voksne liv.
Jeg har brukt absurde summer på businessbilletter og deretter behandlet den medfølgende gratis tannbørsten som et kulturminne.
Jeg har holdt verdiløse ting i hånden, bestemt meg for å kaste dem – og lagt dem tilbake i esken fordi de var fra DEN turen.
Dette er min tilståelse.
Jeg lover ingen bedring.
For jeg vet hva som skjer neste gang jeg forlater et hotellrom. Små gratis ting kommer til å havne i kofferten.
Ikke fordi jeg trenger dem.
Men fordi de var inkludert.
Og fordi …
… det kan jo være kjekt å ha.
Tilgi meg, verden.
Amen!'
PS: Og målet med disse ti travle, hinsides dyre årene? Lifetime status.
Jeg kom i mål.
Før deadline 1. oktober.
PS: innlegget opprinnelig dobbelt så langt men måtte kuttes til tillatt antall tegn
Selv om jeg verken poster eller kommenterer spesielt mye her inne, har jeg vaket rundt i bakgrunnen i over ti år. Fulgt med. Lest. Plukket opp tips.
Sett mennesker diskutere routinger, bonuspoeng og statusfordeler med en grundighet som både er imponerende og – sett utenfra – antagelig lettere bekymringsfull.
Jeg har også sett folk dele rabattkoder og tips som de åpenbart burde holdt kjeft om og kun delt med sine aller nærmeste.
Mer enn én gang har jeg stirret på skjermen og tenkt:
Idiot!
Ikke fordi tipset var dårlig. Men fordi det var godt. Dette deler du da ikke åpent? Dette sender du kryptert til tre mennesker du stoler på, før dere sletter samtalen og later som ingenting.
Deling med «alle» burde medføre utestengelse, anmeldelse og sannsynligvis fengselsstraff.
Når tipset derimot har vært noe JEG ikke visste om, har jeg selvfølgelig lest det nøye, lagret det og benyttet meg av det.
Så min moralske posisjon er ikke spesielt sterk.
Men kanskje hele premisset er feil.
For hvem er egentlig «mine nærmeste» når det gjelder dette?
Mine normale venner? De som stirrer tomt på meg og spør «men hvorfor flyr du ikke bare direkte?» når turen gikk med minst to mellomlandinger – og dermed avslører at videre samtale er meningsløs?
Eller er det dere? En gjeng fremmede jeg aldri har møtt og ville gått rett forbi på gaten – men som umiddelbart forstår hvorfor en rabattkode, endrede opptjeningsregler eller fire ekstra segmenter kan være dagens viktigste nyhet. Hva vet jeg.
Det er i hvert fall hit jeg går når SAS plutselig gjør ET ELLER ANNET som trøbler det til (og deg gjør de jo litt for ofte).
For her sitter det allerede noen som har lest, sjekket og postet en utredning. Når avisene omsider skriver om saken, har forumet diskutert den over 14 sider og begynt å irritere seg over noe annet.
Så etter over ti år bakerst i lokalet føles dette som en slags menighet. Min hemmelige menighet. En sær sekt hvor kollekten er bonuspoeng og trosbekjennelsen inneholder formuleringen «det kommer an på bookingklasse».
Derfor føles dette som riktig sted for et anonymt skriftemål.
For jeg har et problem.
Når jeg låser meg inn på et hotellrom har jeg en fast rutine: Bagasjen parkeres. Skoene sparkes av. Rommet inspiseres. Eventuell statusoppgradering er allerede feiret i korridoren.
Så går jeg på badet. Ikke fordi jeg må på do. Men for å sjekke amenities:
Shampoo? Balsam? Såpe? Tannbørste? Barbersett? Sysett? Skopuss? Dusjhette? Slippers? Kam? Body lotion?
Body lotion er viktig!
Ikke fordi jeg bruker body lotion. Det gjør jeg ikke. Men er den der, har hotellet «gjort litt ekstra».
Jeg foretar altså en inspeksjon: Kjent merke? Små individuelle flasker? Pent pakket? Små esker?
Eller bare en veggmontert dispenser?
Etter mange hotellnetter har hjernen utviklet sitt eget ratingsystem hvor mengden amenities har fått en absurd betydning.
Romstørrelse: pluss.
God seng: viktig.
Oppgradering: stort pluss.
Badekar: pluss.
Utsikt: hyggelig.
Seks småting pent oppstilt ved vasken som jeg ikke trenger?
Oi! De har tenkt på ting her!
Én enslig dispenser?
Gjerrig.
Jeg vet at dispenseren er mer fornuftig. Mindre plast, mindre svinn. Jeg har tross alt kommet for å bo på hotellet, ikke gjennomføre en mindre forsyningsoperasjon.
Likevel:
«Jaha. Ingen body lotion.»
Minus.
Er den der?
Pluss.
Og den blir med hjem. Uåpnet. Hvor jeg fortsatt ikke bruker den.
For jeg har en eske hjemme.
Full av shampooflasker, balsam, body lotion, såper, tannbørster, barbersett, skopuss, sysett, dusjhetter, slippers og kammer.
Jeg er skallet.
Likevel har jeg sett en innpakket kam og tenkt: «Den kan sikkert være grei å ha.»
Til hva vet jeg ikke. Håret forsvant jo for et par tiår siden. Men den var jo inkludert.
Og der ligger nok hele problemet.
En normal gjest ser en shampooflaske og tenker: «Så fint, shampoo.»
Min hjerne tenker: «Den er satt frem til meg. Jeg har betalt for rommet. Ergo har jeg allerede betalt for shampooen. Hvis jeg lar den stå igjen, er det da egentlig JEG som taper på transaksjonen?»
Min indre juridiske avdeling burde vært fratatt bevillingen.
Så starter forhandlingene:
Shampoo? Selvfølgelig.
Såpe? Ja.
Tannbørste? Den ber jo om å bli adoptert.
Barbersett? Kan få bruk for.
Shoeshine? Jeg har tross alt sko.
Sysett? Det kan oppstå en situasjon.
Kam? Tilsynelatende ja.
Slippers?
Trenger jeg dem hjemme? Nei.
Har jeg allerede mange par? Ja.
Blir de med?
Ingen kommentar.
Så kommer gråsonen:
Kaffekapsler – selv om jeg ikke har kapselmaskin? Teposer? Sukker? Hotellpenn? Notatblokk?
Pennen er åpenbart ment som markedsføring. Men hele notatblokken? Må jeg først skrive «HUSK MELK» på side én for juridisk å etablere eierskap?
Et sted går selvfølgelig grensen.
Håndkle? Nei.
Badekåpe? Nei.
Pute? Nei.
Hårføner? Nei (jeg har jo tross alt ikke noe hår å føne).
TV? Nei.
Hvis utsjekk krever at man rygger bilen til inngangen og legger ned baksetene, har man sannsynligvis beveget seg fra «inkludert» til «tyveri».
Det fascinerende er hvor sterkt samlerinstinktet blir bare tingene er tilstrekkelig små – og inkludert.
Jeg ville aldri tatt et hotellhåndkle. Men del samme mengde bomull opp i 14 individuelt innpakkede amenities, og plutselig står jeg der som Gollum:
MINE! MY PRECIOUS!
Esken har også en premium-avdeling:
Business Class Amenity Kits.
Primært fra tiden før covid, da man med fleksibilitet, altfor mye tid på bookingsider og reiseruter ingen normale mennesker ville vurdert, kunne lyve til seg selv om at businessbilletter rundt halve kloden var en helvetes god idé. Det var de selvfølgelig ikke. Men jaktet man livstidsstatus, måtte man ofre noe. Som altfor mye penger.
Og når man først hadde brukt pengene, skulle opplevelsen NYTES. Hvert! Eneste! Sekund!
Liggesetet skulle ligges i.
Champagnen skulle drikkes (jeg liker ikke champagne).
Maten skulle spises selv om kroppen sa at klokken var 03:17.
Loungen skulle besøkes. Gjerne to.
Og i 10 000 meters høyde kunne jeg late som dette var min naturlige plass i livet.
Der på setet lå rosinen i pølsa:
AMENITY KITET!
Designerveske – eller optimistisk tynt sydd tekstilmappe – med sokker, sovemaske, tannbørste, tannkrem, ørepropper og hudprodukter så eksklusive at jeg verken visste hva de gjorde eller hvor på kroppen de skulle påføres.
Hele kitet ble med hjem. Uåpnet.
Det var jo et minne. Et fysisk bevis på at jeg hadde klart å lure meg først om bord; der kveget ble sendt til høyre, sto en smilende flyvertinne og geleidet meg til venstre. Kalte meg «sir».
Kitene havnet øverst i esken. Samlingens Fabergé-egg. De skal selvfølgelig aldri åpnes eller brukes.
For noen uker siden skulle jeg rydde i esken. Det vil si: flytte alt over i en større eske, siden reiseåret har vært aktivt.
Da oppdaget jeg noe ubehagelig:
Tiden respekterer ikke samlinger.
Noen shampooflasker hadde lekket og marinert resten av samlingen i gammel shampoo.
Premium-avdelingen var ikke bedre. De gamle amenity kitene hadde omtrent samme arkivbestandighet som en Kiwi-pose. Tekstilmappene begynner å gå i oppløsning og strikken på sovemaskene er slapp.
Og tannkremen?
Jeg klemte på en uåpnet tube.
Steinhard.
Tannkremen hadde sluttet å være tannkrem og gått over til å være byggemateriale.
Da slo det meg:
Jeg har tatt vare på disse tingene som minner, nektet å bruke dem fordi de da ville forsvinne – og oppbevart dem så lenge at naturen har begynt å kaste dem for meg.
Et normalt menneske ville hentet en søppelpose. Jeg har i stedet stått med fullstendig verdiløse gjenstander i hånden og tenkt:
«Joda, men den var jo fra DEN turen.»
Og lagt dem tilbake.
Familie og venner trenger ikke vite om esken. Det finnes grenser.
Den eneste virkelige personen jeg kunne betrodd meg til som sikkert ville forstått, er Øystein Sunde. Han vet tross alt hva som kan være kjekt å ha. Men jeg kjenner ikke Øystein Sunde.
Så da blir det dere. Mine nærmeste fremmede.
Kanskje noen av dere også har en eske. Eller en skuff. Et skap. En toalettmappe full av reiseminner.
Eller kanskje det faktisk bare er meg.
Uansett ber jeg om at dere behandler det følgende med den diskresjonen et skriftemål fortjener:
'Tilgi meg, andre menighetsmedlemmer, for jeg har syndet.
Jeg har tatt shampoo jeg ikke trengte.
Jeg har vurdert hoteller positivt fordi de ga meg body lotion jeg ikke bruker – og tatt den med hjem for å fortsette å ikke bruke den.
Jeg har samlet tannbørster jeg aldri skal bruke.
Jeg har tatt sysett uten å kunne sy.
Jeg har tatt slippers selv om jeg allerede har mange par.
Jeg har tatt kammer, til tross for at jeg har vært skallet mesteparten av mitt voksne liv.
Jeg har brukt absurde summer på businessbilletter og deretter behandlet den medfølgende gratis tannbørsten som et kulturminne.
Jeg har holdt verdiløse ting i hånden, bestemt meg for å kaste dem – og lagt dem tilbake i esken fordi de var fra DEN turen.
Dette er min tilståelse.
Jeg lover ingen bedring.
For jeg vet hva som skjer neste gang jeg forlater et hotellrom. Små gratis ting kommer til å havne i kofferten.
Ikke fordi jeg trenger dem.
Men fordi de var inkludert.
Og fordi …
… det kan jo være kjekt å ha.
Tilgi meg, verden.
Amen!'
PS: Og målet med disse ti travle, hinsides dyre årene? Lifetime status.
Jeg kom i mål.
Før deadline 1. oktober.
PS: innlegget opprinnelig dobbelt så langt men måtte kuttes til tillatt antall tegn
Last edited:
? Fastlegen viste ingen forståelse for problematikken…
