Minst like bra! Men lyset ødela litt på bildet. Som nevnt så er ikke vi noen dessert-mennesker, men dette var bra!
Så var det tid for første lange flytur - München-Beijing i Lufthansa First. Det er klart, vi er jo litt bortskjemte, så det å stå i samme kø som alle business-reisende var jo litt kjedelig... Men skuffelsen ga seg fort da vi kom ombord. First class kabinen er fin og luftig, her har alle passasjerer eget skap enten før eller etter kabinen så de har fjernet bagasjehyllene i selve kabinen. Kabinen fremstår som strøken og stilren, med lyse farger, rette linjer og lite visuelt «mas». Den eneste utsmykningen er at hver plass har en enslig, rød rose - noe som selvfølgelig utgjør en vakker bakgrunn for et par glass rosé champagne (Grande Cuvée Rosé Alexandra fra Pommery) før take-off. Rutinerte som vi er hoppet vi pysjen allerede før avgang, så vi var klare for å slappe av så fort vi kom oss på vingene. Og dermed er det på sin plass å kommentere flytoaletter også. Vanligvis en heller trang affære, der det er et kunststykke å skifte til noe som helst. Men hos Lufthansa har de skjønt det - her er det betydelig bedre plass enn vanlig. Faktisk større plass enn i enkelte leiligheter vi har sett! Med benk til å sitte på og det hele. Og utsvingbart pissoar for herrene som ikke vil sitte og tisse! Da vi var vel oppe i lufta ba vi om et ørlite bytte i vinveien, madammen ønsket seg en Cuvée Louise fra Pommery til kaviaren, mens sjefen sjøl kjente tiden var moden for en riesling, nærmere bestemt en Kledrich Gräfenberg Riesling Grosses Gevächs. Og så var det maten, da. Det er selvfølgelig en liten utfordring å spise flere middager med mange retter på én og samme dag, så denne gangen valgte vi faktisk å begrense oss litt. Kaviaren var jo en selvfølge, med crème fraîche, hakket egg, hakket løk, lime og toast. Rent bortsett fra egget (hva er nå poenget med det?) er det jo vanskelig å motstå klassisk kaviar. Men så inntraff altså beskjedenheten. Vi takket begge pent nei til resten av forretten, men madammen kunne ikke motstå klassiske hvite asparges servert med hollandaise, poteter og skinke (Schwarzwald og Prosciutto Cotto) som hovedrett. Og dette liknet nok litt mer på sånn asparges burde være, for tallerkenen ble spist tom for både asparges og mesteparten av skinka. Potetene, derimot, fikk ligge i fred. Et glass med sauvignon blanc (fra Chalk Hill, USA) passet aldeles strålende til. Sjefen sjøl gikk rett på osten, og fikk laget en liten tallerken med Gorgonzola, Bosina, geitost med honning, Reblochon og valnøttost, med en chutney på dadler og sesam til. Han måtte selvfølgelig også ha en rødvin til, og madammen plukket ut en primitivo fra Puglia (2013 Essetia Loci) som den beste kandidaten. Det kom ingen protester på valget. Etter den relativt beskjedne middagen (med lett bestyrtede flyvertinner som måtte beroliges med at vi hadde spist godt i loungen på forhånd) var det på tide å legge seg, og stolene ble tryllet om til relativt behagelige senger. Madammen noterte seg en «knekk» der seterygg møter stolsete, noe som for henne passet godt med plassering av hofte, men det kan jo være andre kroppsfasonger og -lengder ville oppleve den som mindre behagelig. Vi bestilte vekking en time før landing, og danderte dyne og pute som best vi kunne. En ulempe med å fly til/fra Asia er jo gjerne at de har det litt for varmt i flyet for oss nordboere, og slik var det nok denne gangen også. Men sove fikk vi nå likevel. Madammen hadde begynt å glippe med øynene da flyvertinnene kom og lurte på om vi ville ha litt frokost før landing. Litt mat er det jo greit å ha fått i seg, men egg og pølse og «the whole shebang» kjentes litt overdrevent ut, så madammen klarte seg fint med litt yoghurt, müsli, frukt og en liten skive med litt ost, mens sjefen sjøl holdt seg til osten og brødet. Og så var vi plutselig i Beijing. Som seg hør og bør stod det et par fyrer med plakater med navnene våre på da vi kom ut av flyet, og godt var det - det var ikke bare-bare å skjønne hvor man skulle gå for å komme riktig når man ikke skulle ut av flyplassen. Vi ble fulgt helt til passkontrollen (som man må igjennom også på transfer) - og jammen kunne vi trengt litt forklaringer etter det også, for plutselig blevi geleidet ut av en «personell only»-dør og inn i et område for «Customs and security». Men så var det heldigvis bare en sikkerhetskontroll av bagasje før man kom inn til en verden full av eksklusive butikker og pene, små fontener og pagoder. Ingen tvil om hvilket land man kom til, gitt! Når det er sagt var nok sikkerhetskontrollen antakelig den grundigste vi noen gang har sett - absolutt alt ble endevendt, åpnet, luktet og klemt på...
Man reiser ikke til Beijing for å gå i lounge. I alle fall ikke Air China Business Lounge, som var det vi var henvist til ettersom vi skulle videre i business class. (Men vi har nok en mistanke om at First var nokså lik, de var lagt ut som speilbilder av hverandre.) En relativt stor lounge, men med stoler som nok var ment å være mer dekorative enn gode å sitte i (skai er ikke noe godt når det litt for varmt), men som også bærer litt preg av å ikke være helt nye lengre. Det samme kan forøvrig sies om toalettene - de bærer definitivt preg av å ikke være pusset opp de siste årene, med slarkete låser som ikke går helt igjen på dørene, og toalettseter som ikke sitter helt fast. Men nogenlunde rent var det jo. Ellers finnes det en liten bar med et beskjedent utvalg og et stort skilt som ber deg ikke drikke for mye for din egen helse og velværes skyld (virkelig subtilt hint der, altså), og en restaurantavdeling med et lite utvalg kinesiske «gryteretter», nudler, nudelsuppe og litt dimsum. Vi forsynte oss med et par smakebiter her og der, og har allerede glemt hvordan det smaker. Og det sier kanskje sitt... Flyplassen er stor og luftig. De kan det med å bygge stort ...
Ganske utrolig at Air China sine lounges på PEK er så ræva dårlig, når den på PVG er utmerket. First class-loungen er jo til og med åpen for priority pass-kunder. Strålende reisebrev!
Vil ikke si den er ræva dårlig, men heller det at den kunne vært litt bedre. Det er liksom noe som mangler. Den er stor og åpen, og relativ stille. Men stolene er omtrent like dårlige som på danskebåten på 80-90 tallet. Når du duppet av i stolen utpå kvelden et par timer, så trengte du 5 timer på å komme deg. Og det var ikke av alkoholen, men av å sove i elendige stoler.
Alltid en fornøyelse å reise med deres fly og den kulinariske opplevelsen herr @jgroneng du/dere skaper . Det leveres i ypperste klasse, nemlig First Class all the way
Første flight med ANA, fra Beijing til Tokyo, var med en 777-300. Og av en eller annen grunn ble alle businesspassasjerer geleidet inn gjennom førsteklasse, selv om det for vår del faktisk hadde vært kortere å gå via gangbrua som var merket med økonomi... Mulig det var fordi vi skulle kjenne på det, det å se de store deilige setene, og vite at vi skal bak gardinen for å vansmektes i C-kabinen. ANA har en seteplassering som gjør det umulig å sitte sammen to og to. Tilsvarende det SAS har, men hos SAS føles det av en eller annen grunn litt større. Joda, du kan få midtsetene, men de er også adskilt med halv vegg og bordplass tilsvarende det plassen på raden bak har til beinplass. Dermed hadde vi blitt plassert etterhverandre ved vinduet - madammen satt helt inntil ruta, og sjefen sjøl på raden bak satt ut mot midtgangen. Som «trøst» for passasjerer som ikke kan holde hender på veien, finnes det et «in-flight messaging system» tilgjengelig på skjermen, der man kan sende meldinger fra én plass til en annen. Forutsatt at begge følger med på skjermen, selvsagt - og ikke har sovnet eller leser bok eller noe annet asosial... Det er helt grei plass både i stol og til bein, og flyet var velholdt selv om det ikke var av helt ny dato (9 år gammelt). Bordet ble dratt frem fra under skjermen, og kunne skyves litt frem og tilbake - noe som nok hadde vært mer praktisk dersom det hadde en tendens til å bli værende der man plasserte det. Som seg hør og bør på et japansk fly, finnes det i tillegg til vin et beskjedent utvalg vin (en hvit, en rød og en champagne) også sake og shochu, i tillegg til det forventede utvalget sprit, japansk øl og alkoholfrie alternativer. Madammen valgte selvfølgelig å teste champagnen, en Duval-Leroy Brut Réserve. Det var slett ikke noe dårlig valg til snacksen ANA serverer, for et japansk flyselskap kan selvfølgelig ikke servere nøtteblanding - her var det små, knasende «puter» laget av ris og smakssatt med tang. Den funket også for så vidt til maten hun valgte - ANA tilbyr nemlig valget mellom japansk og internasjonal meny, og madammen gikk denne gangen for den japanske. Den store utfordringen her skulle vise seg å være det å identifisere hva som var hva. I følge menyen var forretten(e) grillet kamskjell med soyasaus (den fant hun, på den åttekantede tallerkenen!), sommeren Salomon rollen with kombu kelp (antakelig den lille, mørke sylinderformede saken på samme tallerken), marinated octopus and paprika in vinegar sauce (muligens i glasset - der var det i alle fall noe syrlig paprika, selv om det ikke kan garanteres at det var noe blekksprut oppi der) og squash ball (eh, muligen den til høyre for den uidentifiserte firkanten med grønt plastgress rundt?). Resten av tallerkenen? Aner ikke. Men det var for det meste spiselig - unntatt nevnte grønne plastgress. Sideretten, om man kan si det sånn, var kylling med karrimajones, og den ble litt for mye majones for madammen. Hovedretten var grillet sverdfisk teriyaki, som kom med litt shitakesopp, grønnsaker, og en liten ball med ett eller annet (smakte godt, da), og med en pakke ris til. Ved siden av ble det selvfølgelig servert misosuppe og grønn te. Med tanke på at det til tider var litt vanskelig å vite helt hva man spiste, kjennes det litt utfordrende å si at det var kjempegodt. Men vaniljeis fra Häagen-Dazs til dessert er det jo vanskelig å krangle på... Sjefen sjøl gikk for Raimat Castell Chardonnay 2017 fra start, men endret til en Château Hostens-Picant Rouge 2012 når maten ble servert. Ettersom madammen testet det japanske kjøkkenet, valgte selvfølgelig sjefen sjøl å gå for den internasjonale menyen, med røkt and med mangosaus, reker med dill og couscous og røkt laks som var rullet sammen med krabbesalat i midten, litt salat og en biff med balsamicosaus, poteter og grønnsaker - og med den samme vaniljeisen til dessert. Med hans egne ord var den «helt innafor, helt godkjent flymat». Og etter ca 2 timer og 40 minutter - betydelig før rutetid, for den som måtte være interessert (det skulle ta 3:25), landet vi på Haneda i Tokyo. Her var det ingen som ventet på oss, men det var verken langt å gå eller vanskelig å finne veien til transit-hotellet Royal Park Hotel. Ganske praktisk med et sted å sove der man slipper immigration og slikt, når man egentlig bare skal videre og ikke rekker å dra på eventyr. Når det er sagt var det et ganske minimalistisk rom, og senga var ganske så hard etter europeisk standard. Halvparten av puta var fylt med noe som kjentes som små plastrør (ca 3-4 mm lange), og den andre halvparten var ganske hard. Madammen følte seg litt som prinsessen på erten, og mente det kjentes som å sove på en betongsekk med lekakuler i bunnen... Likevel, litt søvn ble det jo! Toaletter i Japan er alltid intressant
Må være en kombinasjon av ingeniør og språklærer (fortrinnsvis japansk) for å gå på do der borte. Hardt å være snekker/sykepleier...
Business loungen til ANA på Haneda er det verd å skrive noen ord om. Luftig og med god plass, stilrene møbler (slett ikke vanskelig å gjette at vi er i Japan) og en egen liten luke i veggen borte i en krok for de som ønsker å bestille nudelsuppe og ikke finner det de vil ha i buffeten. Nevnte buffet bærer selvfølgelig også preg av at vi er i Japan, blant annet med egen sake-stasjon med 4 forskjellige typer sake fra små porselenstappetårn. Som på flyet var vinutvalget litt begrenset (rød, hvit, bobler), men det kan vi tilgi når de også har automatisert tappemaskin fra Asahi. Forøvrig et par-tre typer varmmat (blant annet fish & chips og nudler med blekksprutblekk, og et sparsomt utvalg salatingredienser, corn flakes og druegelé, tre-fire typer bakverk (både av det søte slaget og «minibaguetter). Vi hadde fått lov til å komme innom på kvelden da vi ankom, og hadde funnet en sånn passe kveldsmatbit - noen bittesmå sandwicher (vi snakker 2X3 cm, akkurat en munnfull) med litt forskjellig fyll pakket inn i plast. Eggesandwichen ble nok favoritten, men både tomater og potetsalat fungerte jo også fint. Og jammen fungerte det som frokost også... Sånn rent bortsett fra mat, drikke og en plass å sitte er det én ting som faktisk må fremheves i loungen. Toalettene. Ja, nettopp, toalettene. Det var selvfølgelig rent, pent og minimalistisk (vi hadde vel ikke forventet noe annet), men det som virkelig satte ny standard var selve tronen. Her snakker vi om oppvarmet sete, automatisk avspilling av lyden av en bekk som renner og klukker og dekker over lyden av at man gjør sitt fornødende, og selvfølgelig hele rekken med spyl & vask for den som trenger det. Og eget barnesete montert på veggen, slik at knøttet holder seg i ro en armlengdes avstand unna mens mor (eller far) får gjort unna businessen. Joda, det er litt til å trekke på smilebåndet av, men likevel... Litt odde måte å skrive klokkeslett på, men vi fant ut av det På skjermen sto det at boarding begynte 30 min før oppsatt avgang. Og det var på bortimot sekundet. De kan det med klokka her i Japan Passasjerene stilte seg opp i 2 rader for business og 2 rader for de bakers i flymaskinen. Det var ytterligere en rad for de som hadde ANA Gold, som ble boardet først.
Siste strekke på veien var Tokyo - Hong Kong. Igjen var det ANA business class, men denne gangen et litt nyere fly, maskinen var en 2 år gammel Dreamliner 787. Kabinene er ganske like, men det var enkelte små forskjeller - som at bordet ikke skulle trekkes ut under skjermen, men svinges ut fra under sidebordet. Vi var igjen plassert etter hverandre ved vinduet, men denne gangen var det sjefen sjøl som satt inntil ruta, mens madammen satt ved midtgangen. Forøvrig kan mye om denne flighten forklares ved å si «les posten om Beijing - Tokyo». Madammen drakk champagne, og sjefen sjøl begynte med hvitvin, svingte innom champagne og landet på rødvin, og vi spiste rissnacks. Men denne gangen byttet vi om på menyene, slik at madammen spiste internasjonal meny og sjefen sjøl gikk for den japanske. Den internasjonale hadde røkt og lettstekt tunfisk og røkt andebryst til forrett, og begge deler smakte ganske godt, selv om tilbehøret virket litt tilfeldig. Men det skal sies at madammen var ikke videre imponert over hovedretten, som skulle være «sautéed olive jidori Seto akadori chicken thigh with creamy red paprika sauce», og av en eller annen grunn oppgitt som 418 kcal. En litt småseig filet fra kylling med et ganske uappetittlig skinn (raskt å fjerne, heldigvis), på ris som var blitt litt grøtete, og med erter, asparges og sukkererter som var kokt i hjel (da snakker vi absolutt null tyggemotstand), med en ganske intetsigende rød saus. Kanskje paprika, kanskje tomat, litt vanskelig å si, dessverre. Sjefen sjøl var langt mer fornøyd med maten, men han måtte også konstatere at det var litt vanskelig å identifisere hva som var hva. Blant forrettene skulle det finnes en slags krem med spinat og yuba-bønner, en rull med grillet biff og burdock-rot, reke og selleri på grillspyd, og en slags «eggekake». Som sideretter ble det servert kamskjell i soya-basert saus og miso-suppe, hovedretten var en slags stekt ulkefisk med currysaus og ris. Desserten, som sees på bildet pakket i en liten papirpose, var en slags kake fylt med bønnepasta. Sjefen sjøl forsøkte å beskrive den som «sånn som man kan få i en meny med MRE, amerikanske stridsrasjoner» og «litt som sukkerbrød, ikke fullt så søtt og litt tørrere og mer kompakt». Uhhhh.... yummy? (holbarhetsdatoen var noen år frem i tid) Vel fremme i Hong Kong fikk vi oppleve at lange køer også kan håndteres ganske raskt, nærmere bestemt passkontrollen. Køen startet allerede utenfor sperrebåndene, men det var fordi det tar litt tid å få en mengde mennesker over i «single file» - deretter var det bare å vandre frem og tilbake, frem og tilbake helt til man kom frem til skranken. Der fortsatte effektiviteten, og vips - så var vi spyttet ut på den andre siden og kunne gå til bagasjebåndene. Fordi det er litt avstander (både fra flyet til passkontrollen, og fra passkontrollen til det nest borterste bagasjebåndet) var bagasjen allerede kommet da vi rakk frem dit, og vi kunne tusle glade og fornøyde ut på grønt. Ute i ankomsthallen fant vi frem til et sted der vi kunne leie pocket-wifi i noen dager, og så tilkalte vi en Über. Det gikk faktisk ikke så strålende, for plutselig var den på vei bort fra oss igjen, og vi hadde «startet turen» uten å være med. Da vi sendte melding og lurte, fikk vi til svar at det var «wrong passenger in car», så vi kansellerte turen (og fikk pengene tilbake, om noen er nysgjerrig) og prøvde igjen. Denne gangen virket det bedre, og på null-komma-svisj var vi på Inter Continental Grand Stanford, vårt hjem for de neste par-tre dagene. Og hvilket hjem.... InterContinental Grand Stanford er ikke bygd for å være spesielt lekkert fra utsiden - i alle fall virker det ikke sånn. Men å komme inn er en helt annen opplevelse. En åpen, ikke alt for stor lobby med en lobbybar og en trapp opp til en mezzanin der det ligger en kafé gir et åpent og fint inntrykk, på en litt gammel-romantisk måte med mørkt tre og marmor. Etter en litt omstendelig innsjekking - de er glade i papir og kuponger og sånt - fant vi veien inn i heisen (forbi baren, som er i ekte klassisk britisk stil) og opp i åttende etasje. Der hadde vi naturligvis fått det rommet som lå aller lengst fra heisen - men vi skjønte hvorfor da vi åpnet døra. To store rom - stue og soverom - hadde hvert sitt vindu med utsikt over sjøen og «skyline» på den andre siden. Og for å få til det, var rommet - som egentlig lå på siden av hotellet - kreativt vinklet så vinduene var på skrå i forhold til fasaden. Altså, ikke rett inn i nabobygget, men slik at vi kunne se rett ut av vinduene og ut over stredet mellom Kowloon og Hong Kong Island. Et stort og fint bad, med både badekar og en kjempestor dusj og marmor over alt, pluss et eget «walk in closet» var med på å heve standarden til et absolutt akseptabelt nivå. Vi har jo bodd i leiligheter mindre enn dette... Siden vi først snakker om hotellet kan det jo også være greit å nevne at vi på ingen måte hadde noe å klage over når det gjaldt frokosten, heller. Et godt utvalg av både vestlig og asiatisk mat var delikat presentert, og med kokker på plass for å hjelpe til både med omeletter og varmmat skal det godt gjøres å IKKE finne noe som lar seg spise til frokost her. Tommel opp både for stil og utvalg!
Ankomstdagen var det egentlig ikke så veldig mye vi fikk gjort. Vi stakk nesa utenfor døra, vandret litt på promenaden og kom på at man må ha med seg vann. Og at det var varmt, og vi nordboere trenger i alle fall litt tilvenningstid. Men de serverer heldigvis øl i skyggen her også. På kvelden hadde vi booket bord på Above & Beyond på Hotel Icon. Stedet var kanskje først og fremst valgt fordi det var i KORT gangavstand fra hotellet, men tilfeldigvis (ahem....) har det også en «tallerken» i Michelin-guiden. Rart med det. Restauranten serverer i all hovedsak kantonesisk mat, noe som vil si milde smaker og hovedvekt på råvarer, så vi var ganske spente på hva vi ville få her. Kveldens første hyggelige overraskelse var at vi hadde fått et bord som lå litt for seg selv, rett ved vinduet og med utsikt over byen over mot Hong Kong Island. Restauranten ligger helt i toppen av hotellet (28.etasje), så her kunne vi se ned (langt ned!) på bassenget på hotelltaket vårt. Og det var «bare» i 18.etasje... Det er mulig det er selvsagt, men for nye lesere (hehe...) må vi jo kanskje nevne at vi er bittelitt matnerder. Aldri så lite. Så når vi får valget mellom 4 menyer og à la carte, velger vi jo naturligvis den menyen som ser mest spennende ut - og av en eller annen grunn alltid den dyreste. Rart med det... Dermed ble det Above & Beyond Degustation Set Dinner. Med vinpakke. Selvsagt. Doh... Måltidet startet selvfølgelig med noen små smakebiter av forskjellig slag. Marinert agurk (den så dere ikke komme!) med kamskjell, vegetarvårruller («crispy bean curd sheet roll) og en liten smak av signaturretten BBQ pork gikk HELT fint ned til en G.H. Mumm Cordon Rouge champagne. Deretter fulgte en rett som nok ikke høres helt appetittelig ut - suppe med svinelunger og fiskemage. Men den var faktisk veldig delikat og fin i smaken, både den lyse, melkeaktige suppen og bitene med kjøtt og fisk. Vi satt med følelsen av at for kinesere er nok dette noe som de typisk ville huske at bestemor lagde - og det kunne kelneren bekrefte. Deretter fikk vi en pinot noir fra New Zealand i glasset (Clos Henri, Petit Clos, 2017), som skulle vise seg å fungere overraskende godt med neste rett - en abalone (øresnegl, i serien «høres ikke så godt ut») og salat i østerssaus. Abalonen hadde vært tørket og rehydrert, så den var overraskende kompakt i konsistensen, men med den litt salte og veldig umami-sterke sausen og pinot noiren til var det likevel en god balanse i retten. Deretter kom vi i alle fall vinmessig inn i en retning vi ofte forbinder med asiatisk mat, med en Norheimer Kirschheck Riesling Spätlese 2014 fra Dönnhoff. Og for den som kjenner sin vin er det kanskje ikke så overraskende at vi her forlot det kantonesiske kjøkkenet for å ta en liten tur ned i Sichuan, til det vi kjenner som szechuankjøkkenet. Litt mer krydder og fres, med andre ord. En av våre svært trivelige kelnere kunne fortelle at det var vanlig blant «den yngre garde» at når familien samles er det slik mat som serveres i dag. Vi fikk reker med chili og sjalottløk, og selv om de store rekene utgjorde en liten utfordring for spisepinneamatører (som vi tross alt er), så var dette ordentlig snadder. Men litt vanskelig å ta flatterende bilder av, da... Så var vi fremme ved det som kan kalles hovedretten. Stekt ris med hakket wagyu-biff. Jada, dere leste riktig! Hakket. Som i bittesmå biter. Wagyu. Når det er sagt, er dette den aller, aller beste stekte risen vi noensinne har fått. Igjen, ser ikke så lekkert ut på bilder, men for en smak! Salt, umami, ris som har beholdt både fasthet og sødme gjennom prosessen. Og en merlot fra Lapostolle i Chile som en saftig og fin motvekt. Dette er ikke mat man spiser mengder av (noe som vel også ville vært umulig med prisen på slikt kjøtt), men det er komfortmat tatt opp til absolutt øverste nivå. Nemlig. Etter den opplevelsen trengte vi et ekstra glass med merlot og litt tid å komme oss på, samtidig som vi beundret utsikten. Mørket hadde sneket seg innpå, så nå var det Hong Kong by Night utenfor vindusruta, og noen spede forsøk på lasershow som kanskje forsvant litt i værforholdene. Men etter en liten pustepause var det jo klart at vi skulle ha dessert også, og denne gangen fikk vi en plommevin fra Lumière, et japansk vinhus. Dette var garantert noe vi ikke hadde smakt før, men duverden så godt! Selve vinen er veldig søt og intens - som en likør, nesten - så vi fikk den servert med en liten mugge med karbonert vann («farris») ved siden av, både for å tynne den ut etter ønske, men også for å tilføre et lite snev av salt. Dette er et triks vi skal huske! Selve desserten var en vakker (men kanskje ikke så fotogen) komposisjon av mango og pasjonsfrukt med både mørk sjokolade og hvit sjokoladekrem - riktig godt, og en fin avslutning på kvelden!
På selveste 17.mai tok vi ferja over fra Kowloon / Tsim Sha Tsui til Hong Kong Island for å vandre litt rundt i gatene. Mange flotte, høye bygg, søte, 2-etasjers trikker og et gangsystem med gangveier et hakk over gateplan, der man med jevne mellomrom kunne dukke inn i forfriskende air-con. For ja, det var varmt. Varmt-varmt! Vi tuslet selvsagt også litt nede på gateplan, og med en og annen nødhavn i form av kjølige kjøpesentere for å ikke renne bort fikk vi en riktig fin bytur. Da kvelden kom fant vi frem finstasen (jaja, i alle fall hele og rene klær som ikke så så verst ut!), og fikk en Uber til å kjøre oss til Alexandria House, der vi skulle spise på 8 1/2 Otto E Mezzosopranen BOMBANA. Dette er en italiensk restaurant som under ledelse av Umberto Bombana både har fått 3 stjerner hos Michelin og en 4.plass på Asia’s 50 best restaurants 2019. Nevnte Umberto er forøvrig stor filmentusiast, og har lånt navn fra en Fellini-film (8 1/2) til restauranten sin. Vinkartet besto av 86 sider ... Vi gikk selvfølgelig for smaksmenyen, Degustation 8 1/2, med vinmeny. Dere hadde vel ikke forventet noe annet? Men først måtte vi jo ha litt bobler å skåle i - om ikke annet fordi det var jo 17.mai! Og når man er på en italiensk restaurant er det jo på sin plass med litt spumante. Men ikke hvilken som helst! Vi fikk en Etyssa Trentodoc, Cuvée No 3. Hvilket vil si at den ble produsert som den tredje årgang noensinne, laget i 2014 og levert ut på markedet etter 36 mnd. Den er selvfølgelig laget på den klassiske Metodo Classico - ikke noe tvungen karbonisering her! Og du verden så godt! Namnam! Og for å vekke ganen fikk vi hver vår lille skål med melonsuppe med skinke - en søt, liten påminnelse om at klassiske matcher ofte er en vinner. Første «ordentlige» rett på menyen var faktisk - igjen - asparges. Er det sesong, så er det sesong! Denne gangen ble den servert med ekte kaviar og parmesanskum - det vil si, aspargesen lå på en egen tallerken, overstrødd med noe gult som forsåvidt også smakte deilig og smøraktig, med en nydelig smørsaus til, og ved siden av fikk vi en skål med hvitt parmesanskum og en god porsjon Oscietra kaviar. I glasset fikk vi en 2014 Ciro Picarello «Ciro 906». Slett ikke feil! Deretter kom det hummer (nærmere bestemt blå) på bordet, lubne, deilige biter servert med broccolini (både i form av buketter og en emulsjon), badet i hummerkraft. En 2015 La Monacesca Verdicchio di Matelica Riserva Mirum i glasset var akkurat passe mineralsk og krydret i smaken til å matche den saftige hummeren. Etter en kort pause med litt ferskt, mørkt brød, var vi klar for dagens pastaretter. Sånn egentlig skulle det bare være én, men i anledning dagen ble det to. (Gudene må vite hva de feiret, for oss ble det i alle fall i anledning 17.mai!) Den første - den som ikke stod i menyen - var et absolutt høydepunkt for middagen. Små pastaskjell var kokt akkurat passe aldente - med en kjerne som gav tyggemotstand - hadde fått en enkel saus av skalldyrkraft og tomat, og med en stor reke på toppen. Dette kommer til å bli en av de rettene madammen forsøker å gjenskape resten av livet. Et stort glass 2017 Pietradolce Etna Rosato, matchet helt fortreffelig. For pastarett nummer 2 fikk vi besøk av storebroren i glasset, en 2016 Pietradolce Etna Rosso. Og denne gangen fikk vi grønne vegetarravioli med asparges, grønne erter, favabønner, zucchini og spinat, med morkler og morkelkraft som smakssetter. Og dette var også fantastisk godt - mykt og kremete, og med en aldeles strålende umamismak fra morklene! Du skal ikke se bort fra at denne også blir forsøkt kopiert, om man nå skulle komme over ferske morkler noe sted. Neste rett på menyen var en enten-eller. Noe som selvfølgelig betyr både-og, vi er jo to som skal spise! Dermed ble det short rib og biff på madammen, servert med pisket potet (super-fluffy potetmos), saus på rødvin og plomme, og en svært begrenset haug med grønnsaker som nok var mest til pynt. Begge kjøttstykkene var selvfølgelig ufattelig møre og perfekt stekt - på hver sin svært ulike måte, og et glass med 2012 Le Ragnaie Brunello Di Montalcino var passe tøff til å matche det smaksrike kjøttet. Sjefen sjøl gikk for alternativ 2, som var «baby lamb» (litt dobbelt opp der, kanskje) fra Aveyron. Lammet ble servert med urter, oliven, bygg og grønnsaker, og her også var nok grønnsakene mest til pynt, for å få litt ekstra grønt på tallerkenen. Men, vi klager absolutt ikke - her var kjøttet i hovedrollen, og det var velfortjent. En liten carrè og et stykke filet av verdens møreste lammekjøtt ble servert med en 2011 Luigi Oddero Barolo. Og madammen innrømmer - det er faktisk mulig at lammet VAR det beste valget denne gangen. Desserten fikk vi ikke plass til, så den kommer om litt
Det stod riktignok ikke noe ost på menyen, men sjefen sjøl hadde oppdaget osterommet. Det vil si, strengt tatt var det jo en lokal avdeling av vinkjelleren, men med OST! Madammen satte straks et slikt rom høyt på ønskelista, og forlangte å få besøke. Noe som selvfølgelig førte til at vi bare måtte ha en smak. Eller fem. Dermed fikk vi en liten mini-variant av ostetallerken på deling (tross alt begynte det å nærmes seg slutten av måltidet), der vi fikk litt forskjellig av myke og harde oster, samt et par puréer som tilbehør. Vi trenger vel ikke å si at alt sammen var veldig godt? Og siden man IKKE serverer ost til en hvilkensomhelst rødvinsslant som står igjen i glasset, måtte vi ha noe god vin til - denne gangen en 2016 Giovanni Montisci Barrosu. Mmmmmm.... Fordi vi fortjente det (antakelig) landet det deretter en liten «fordessert» på bordet vårt. Det vil si - den ble laget VED bordet vårt. Med vaniljeis, grappa og spumante (den samme som vi startet med), og med mye håndkraft (man må myke opp isen tilstrekkelig først), laget kelneren en aldeles nydelig, fluffy iskremvariant med mild sitrussmak. Det krevde riktignok litt arbeid, men for oss som satt og så på var det definitivt verd det! Desserten skulle også være en enten-eller, av en eller annen grunn. Så igjen var det egentlig et spørsmål om hvem som skulle få hva. Madammen gikk for hasselnøtt-millefoglie - en slags kake med lagvis krem og det som vanligvis er butterdeig, men som her var hasselnøttflarn, servert med hasselnøttis og vaniljekrem. Helt aldeles nydelig, særlig med en 2015 Ca’Rugate Reciotto di Soave la Perlara, en frisk og samtidig søt dessertvin. Sjefen sjøl fikk jordbærkomboen, med ferske bær (både vanlige jordbær og markjordbær), sorbet og vaniljekrem. Nydelig og friskt, og akkopagnert av en 2016 Tasca d’Almerita Malvasia di Salina Copofaro. Oh Lord, så mett det går an å bli! Noe som selvfølgelig ikke forhindret våre kjære kelnere i å servere petit fours, vakre konfektbiter og en bitteliten kake med friskt eplefyll. Nok en gang går altså tankene til akkurat DEN Monte Python-sketsjen. Du vet... Vel hjemme på hotellet igjen innså vi at vi riktignok var noe bedugget - men vi var også så mette at det ikke gikk an å gå å legge seg sånn med det samme. Hvilket krevde et aldri så lite besøk for å teste kvaliteten på drinkene i hotellbaren, Tiffany’s. De lot seg absolutt drikke, de også...
18.mai tenkte vi at vi skulle være ordentlige, vaskeekte turister, og ta trikken (i sånn Fløybanen-stil) opp til Victoria Peak. Men da vi hadde tatt t-banen over og var klar til å stå i trikkekø ble vi møtt av et skilt som sa at «neida, den er stengt for service». Alternativene var stort sett buss - eller buss. Så vi tuslet trøstesløse ned dit bussen skulle gå fra, der vi etter en tenkepause på en benk i skyggen kom på å sjekke Uber. Okay, så ville det vært billigere med buss. Men neppe like kjapt og behagelig... Og plutselig var vi på Victoria Peak. Der var det jammen folksomt - men det er absolutt ikke noe i veien med utsikten! Skal man virkelig få følelsen av hvor høyt det er over byen (Wikipedia sier fjellet er «bare» 552 m høyt - men det er noe eget med å se NED på skyskrapere) skal man visstnok betale for å få lov til å komme opp i de øverste etasjene i kjøpesenteret/turistfella som ligger helt ute på kanten. Eller man kan gjøre som vi gjorde, å finne en gangvei til venstre for bygget, ut langs fjellsiden (hold til høyre hver gang stien deler seg). Etter en fantastisk spasertur i det grønne - ALT var grønt, til og med det svarte (!) smijernsrekkverket - med sommerfugler flaksende omkring over alt, kom vi til et utsiktspunkt der hele Hong Kong lå for våre føtter. Svimlende, utrolig og storby-vakkert, og slett ikke like folksomt som borte på turistfella. Absolutt verd spaserturen, om du nå tar turen til topps! Denne kvelden hadde vi bestemt oss for at vi skulle hoppe over de hvite duker, og heller ta turen til Temple Street Night Marked. Denne gata er kjent for både gatemat og bodene med alt mulig rart - fra de mer ordinære t-skjortene til teserviser, risboller, pynteting, lærbelter, lightere, elektronikk fra både dette og forrige årtusen og så videre. Vi var selvfølgelig MEST opptatt av å spise. Men igjen, Hong Kong er varmt. Så vi måtte nesten begynne med litt lokal øl på en trivelig, liten bar med vifter og aircondition. Men så var det altså ingen bønn lengre. Madammen hadde plukket ut en sjømatrestaurant av det klassiske slaget. I et hjørnelokale med åpning ut mot begge gatene lå en svært travel restaurant som så svært lovende ut. Vi snakker respateksbord, plastkrakker, plastservise i mange farger, lysstoffrør, vifter som stod og surret, vegger dekket av bilder (så man kan drive peke-leken i stedet for å lese menyen, om man vil), og et par wok-er som stod og boblet med snegler og skjell av noe slag. For den som måtte undre - her er sjømaten fersk. Du kan faktisk gjerne ha en samtale med den før middag om du vil, der den svømmer omkring i akvarier ute ved gata. Vi satte oss ned, og begynte å bla i den rikholdige menyen. Jada, det pleier å være et dårlig tegn med lang meny - men sånt gjelder altså ikke her. Man kan jo lage én og samme rett med hvitløk og chili eller med soyasaus, for eksempel - og dermed har man to retter i menyen. Slik var det for eksempel for våre første retter, knelerreker med hvitløk og chili til madammen, og med soya for sjefen sjøl. Det var utrolig godt, og selvfølgelig veldig klissete. De serveres jo med skall og hode på, selvfølgelig, og vi måtte lære oss å bryte oss inn for å komme til kjøttet hos de små rakkarene. Det er absolutt å anbefale å ta med egne våtservietter her! (Til fremtidige reisende: når man bestiller «small» får man ikke mindre porsjoner. Bare mindre størrelse på rekene, fant vi ut...) Vi hadde heldigvis plass til mer, og bestilte runde nummer to - svinekjøtt i sursøt saus til sjefen sjøl, og fritert omelett med vårløk og østers til madammen. Dette var også helt nydelige saker, med slett-ikke-uncle-ben-saus og rause biter med kjøtt og grønnsaker til sjefen sjøl, og en fluffy og smaksrik omelett med chilidipp til madammen. Ørliten utfordring å spise omelett med pinner, men den var så luftig og fin at det lot seg gjøre å rive av passe store biter. Det må forøvrig ha vært en helt uanstendig mengde østers i den omeletten... Hele måltidet ble skylt ned med en lokal øl (her er det bare 0,75 l flasker som teller). Da vi var ferdige med å spise skjønte vi plutselig hvorfor ryddegutten bare hadde fjernet rekeskallet og latt tallerknene ligge igjen ved bordbeinet - det var nemlig regnskapet! En av de mange svært effektive kelnerne kom bort med blokk og penn, telte tallerkner, og vips - regningen var klar. Og det overrasker kanskje ingen at vi ikke blakket oss denne kvelden?
Godt tips! Er selv skyldig i å gå på den overfylte terrassen, riktignok på kveldstid. Skal sjekke ut gangveien neste gang. Får ellers vann i munnen av de mange lekre rettene i rapporten!
Noen fordeler er det absolutt fint å ha som medlem hos en hotellkjede - som for eksempel utsjekk klokken 16. Dermed kunne vi la bagasjen stå (eller ligge strødd utover gulvet, ettersom vi var midt i pakkingen) da vi dro avgårde for å få med oss turens siste restaurantopplevelse - Sunday Brunch på Ozon, Ritz-Carlton sin «rooftop sky bar». Okay, så er det tak over (bortsett fra på terrassen, som selvfølgelig er innglasset), så teknisk sett ER det mulig å komme høyere - men det kjennes altså ikke som noe savn, når man står i 118 etasje og titter ned på takene til skyskraperne rundt... For å komme opp til baren, må man ta to heiser. Selve inngangen til bygget er i 9.etasje (neida, ikke noe tull - det er bygget kjøreramper for bilene og greier for å komme opp dit), og så må man ta heisen opp i 103 etasje til hotellresepsjonen, der man bytter til ny heis for de siste etasjene. De har i det minste gjort det enkelt for folk - heisene er bare utstyrt med to knapper. 9.etasje og 103.etasje. De kunne like gjerne hatt knapper for «opp» og «ned»... Selve lokalet er et sted mellom overdådig og «kitschy», på en måte som hadde gjort Stordalen grønn av misunnelse. Leken bruk av ulike materialer og lys, og så den fantastiske utsikten, da. Det er faktisk ikke sånn at man blir svimmel og høydeskrekken slår inn - det er rett og slett for høyt! Hong Kong ser ut som en liten lekeby, langt der nede... Så hvorfor dro vi hit - sånn rent bortsett fra utsikten fra Hong Kongs høyeste bygg? Jo, det var dette med Sunday Brunch. Eller champagnelunsj, som vi gjerne ville sagt. Så mye Dom Perignon 2008 du kan orke å drikke - kelnerne her har tydeligvis en sterk allergisk reaksjon mot tomme glass. Til og med halvtomme glass bør unngås. Også maten, da. Når man sier «buffet» så styres gjerne tankene hen til salatbar-aktige oppsett, og store kar med samlebåndsmat. Det er altså ikke sånn her. Rundt omkring i lokalet er det ulike «stasjoner», der forskjellig type mat av høy kvalitet er lekkert presentert. Selfølgelig sushi, men også østers, snøkrabbe og store reker. Blini med rømme, løyrom og ørretrogn. Delikate ostefat og nydelig spekemat (iberico!). En stasjon med grillmat der kokkene hjelper til med å skjære saftige biter av biff, eller du kan velge en halv hummer, lammecarré eller kylling. Eller verdens kanskje aller beste spareribs. En annen stasjon lager eggs benedict med slektninger på bestilling - med belgiske vafler som «bunn». Eller hva med pannekaker, med allverdens topping? Og da har vi ikke begynt å snakke om desserten ennå. Noen ganger skulle vi virkelig, virkelig ønske at vi var dessertmennesker - for så utrolig mange lekre småbiter tror jeg knapt vi har sett noen gang. Etter mange, mange runder, og alt for mye mat (men selvfølgelig bare passe mye champagne) var vi så mette og fornøyde at det ikke gjorde alt for vondt å gå derfra. Bare litt. Men koffertene skulle pakkes, og vi skulle avgårde!
Takk for strålende rapport! Har booket inn en Hong kong weekend i januar neste år, og her var det mange gode tips å ta med inn i planleggingen
