Kan droppe frokosten den dagen ja .... Og middag også ... Og kveldsmat ... Og frokost neste dag 1488 HKD
Nydelig rapport, og godt å se at Ozone også leverer på råvarebiten matmessig. Min eneste angst er at de går tomme for DP-08 og går over på -09 innen jeg rekker dit (Sannsynligvis til høsten og før "charterfeber" i november)
All good things must come to an end. Så før vi hadde rukket å blunke var vi Uber-et ut på flyplassen igjen, og trådløs router var avlevert ett sted og bagasjen et annet. Denne gangen tenkte vi at vi skulle teste en Amex-lounge, The Centurion Lounge. Og ved første øyekast så det ganske lovende ut, med en stor bar, med meget godt utvalg og en spennende drinkmeny. Madammen testet en «Tea-quila Highball», mens sjefen sjøl gikk for en «Bobby’s Fortune». Sjefen sjøl kunne rapportere at drinken var «grei nok», mens madammen ærlig talt ble litt skuffet - den manglet det lille ekstra som man gjerne ønsker seg i en god drink. Og selv om utsikten gjennom den store glassveggen var jo fin - men spisestuestoler og små bord var ikke egentlig kjempebehagelig. Uansett, vi tenkte vi også skulle komme oss innom hos Thai. Hos Thai var forsåvidt stolene litt bedre, og litt mer fargerike. Men her var drikkeutvalget betydelig mindre, og manglet både bartender og bardisk. Likevel, for oss med mange dingser som skal lades - her var det i alle fall flere ladepunkter. Og vi observerte et par digre massasjestoler i et mørkt hjørne, ved en tv som stod og pratet i vei. Så var det omtrentlig tid for boarding. Der ble det klart at det ikke var alle som hadde slappet av i loungen - enkelte øvde på spagaten på teppet ved gaten også - komplett med skitne sokker. Vi antar han gledet seg til økonomiklasse. Å komme ombord på dette flyet var som å ta en snartur inn i en eller annen visjon fra 50-tallet om «slik reiser du i år 2000» - alt var veldig lilla, og veldig futuristisk og gammeldags på én gang. Litt sånn «Romodyssé»-følelse. Men setene var da gode nok å sitte i, de, og vi fikk både orkidéer og champagne (Dom Perignon 2009, denne gangen). Så vi klager absolutt ikke! Oppe i lufta byttet som vanlig sjefen sjøl til rødvin, en Millebuis Bourgogne Cöte Chalonnaise Pinot Noir, før vi fikk den sedvanlige asiatiske snacksen - riscrackers med tang. Nesten så vi begynner å bli vant til den der nå! Vi hadde selvsagt bestilt mat på forhånd, så etter en liten stund dumpet middagen ned på bordet foran oss. Eller, den første middagen - vi skulle jo spise middag én gang til på neste fly… Madammen hadde latt seg overtale til å teste en «BBQ duck» som ble servert med ris og en asiatisk grønnsak som gjerne kalles Yau Choy (Chinese oil vegetable) - og dette var riktig godt! Et lite glass av den samme Pinot Noiren satt som et skudd til. Brettet inneholdt også en litt poengløs «salat» med mais, bygg og noen skiver skinke - den fikk stort sett ligge i fred. Men litt frisk frukt er alltid godt, og ost er jo ost - selv om den ikke var SÅ inspirerende presentert. Og desserten var… grei nok. Søt, i alle fall. Selv om bananskive som har blitt mørk i kantene ikke er like lekkert. Sjefen sjøl fikk et brett som så overraskende likt ut, bortsett fra hovedretten. Her hadde han valgt svinekjøtt med nudler og Bok Choy. Etter sigende falt visst dette også i smak! Flighten er ikke så allverdens lang, så etter middagen og litt avslapping var vi snart på vei ned til Bangkok. Overraskelsen var i grunnen ganske stor da det viste seg at vi hadde bussgate i Bangkok. Men jaja, tenkte vi - vi tåler jo fint det også. Men jammen stod det en dame nederst ved trappa med et skilt med navnene våre på! Det viste seg at joda, vi skulle også kjøre buss - men vi fikk vår egen buss - en liten førsteklasseminibuss, med romslige bilseter og noen som håndterte bagasjen. Helt ok variant av bussgate, med andre ord.
Ingen fare for det. ‘09 med lansert før ‘08, så er det noe det er fare for så er det at de slipper ‘10 før du kommer deg dit. Uansett, noen mener at ‘09 er bedre enn ‘08. Jeg har drukket begge, men med så lang tid i mellom at jeg ikke kan si noe om det selv.
Du verden for en rapport, en kan jo bli enda mer gourmet av å lese sånt som dette. Du verden! Og som jeg ser frem til Hong Kong i november ... hører du @Tore : jeg skal være med på Ozon !!
Smaker er veldig subjektivt. Men 2008 er (var) et legendarisk champagneår. Andre gode år: 1981, 1988 og 1986.
Vel inne i terminalen ble vi selvsagt puttet på en av de små passasjertransportbilene og freste avgårde til førsteklasseloungen. Der ble vi ønsket varmt velkommen, og fikk bestilt oss time for massasje - en halvtimes fotmassasje for sjefen sjøl, mens madammen syntes det var på sin plass med en times ryggmassasje. Og det var selvfølgelig nydelig, i en stil som blandet thaimassasje og vestlig massasje for å gi en behagelig opplevelse. Litt overraskende begynte ryggmassasjen sittende i en dyp skinnstol (samme som for fotmassasje), men den lille damen jobbet seg gradvis nedover på nakke og skuldre før madammen fikk beskjed om å snu seg og sette seg på krakken så hun kom bedre til nedover ryggen. Denne gangen kunne vi bare ikke spise i loungen - vi var jo tross alt mellom middager. Så dermed måtte vi nøye oss med champagne til madammen og rødvin til sjefen sjøl. Og selvfølgelig nyte opplevelsen av å sitte i vår egen lille «stue», eller vandre litt omkring og titte på vakre blomsteroppsatser og orkidéer. Ingen tvil om nasjonalblomsten der, altså. Artig var det jo selvfølgelig også å registrere at det nok var betydelig mange flere som jobbet der enn det var gjester - her kan man bli ivaretatt fra både høyre og venstre, om man vil. Snart var likevel tiden for å reise, og vi ble hentet og fulgt til gaten, der vi fikk fritt leide raskt og enkelt inn i førsteklassekabin, der vi ble plassert i midtsetene og servert champagne, Vi har sagt det før, men sier det gjerne igjen - det er virkelig stilige og behagelige kabiner, luftig (om enn ikke like høyt under taket som hos Lufthansa), rene linjer og lyse farger. Vi fikk selvfølgelig også utdelt amenity kits i Rimowa-stil - denne gangen knall gule. Og sjefen sjøl klarte faktisk å skaffe seg en pysj i størrelse XL. De lurte riktignok på om han kunne gi den tilbake og heller få to litt mindre, for det var en annen som også gjerne skulle hatt den, og de hadde bare én. Men ærlig talt - hva skal man man egentlig med TO pyjamaser som er litt for små? Kort etter take off fikk vi servert thai sin nydelige variant av luksus-chips - friterte biter av sopp med avocado-dipp. Nærmest vanedannende. Deretter kom selvfølgelig den obligatoriske caviar service. Og de skal ha pluss for opplegget, med små skåler med tilbehør som kranser tallerkenen. Det ER en stiligere måte å gjøre det på enn hos Lufthansa. Her fikk vi hver vår lille boks med Oscietra-kaviar også. Og SÅ kom det en forrett, små terteskjell fylt med noe underlig grønn krem (det KAN ha hatt en fjern relasjon til avocado) og fisk, med løyrom til. Og et par biter salt og mør spekeskinke. Vi var egentlig nesten klare for å kaste inn håndkleet og sovne allerede her. Men vi hadde jo - igjen - bestilt hovedrett, så vi måtte jo bare smake… Madammen hadde igjen valgt and, denne gangen med Bok Choy, en saus på plomme og gule nudler. Dermed måtte det også bli en Pinot Noir til, denne gangen en Mercurey 1er Cru les Vasees 2014 Domaine Louis Max, en nydelig og myk rødvin med masse bær og plomme som stod fint til sausen. Sjefen sjøl hadde plukket ut ovnsstekt lammecarré, servert med en saus på appelsin og sjy, og med noe som antakelig var en slags ertepuré og fløtegratinerte poteter. Dette var mer kraftig kost, så her måtte han over på en Chateau Lynch-Moussas 2014, som med en blanding av cabernet sauvignon og merlot hadde nok punch til å takle lammet. Det var litt for mye forlangt å klare ost og dessert med dagens andre middag (pluss champagnelunsjen), så etter litt ekstra vin var det veldig deilig å få ordnet sengeplass og krølle seg sammen. Som vanlig var det litt i varmeste laget for en nordboer, men sove fikk vi nå like vel. Sånn ca en times tid, eller kanskje litt mer, før landing, våknet vi stort sett av oss selv og var klare for frokost. Thai er jo typisk thai, så vi startet med en aldeles lekker liten fruktskål, der selv skålen var av frukt. Deretter hadde sjefen sjøl bedt om skinke og ost, som fikk følge av både sylteagurk, oliven og sølvløk, i tillegg til noen artige små «pølser» som egentlig heller burde omtales som perler. Madammen hadde valgt et alternativ som ut fra menyen burde minne om eggs benedict, men her var det åpenbart rom for tolkning. Et par porcherte egg lå riktignok på et speil av hollandaisesaus, men til gjengjeld var de overøst med tomatsaus på toppen. Et par litt i overkant myke røstipotetkaker smakte greit nok, selv om ikke konsistensen var på topp - men focacciabrødet kunne vært brukt som murstein. Likevel, eggene og sausen - og sausen - var for så vidt greie nok, så det ble jo en slags frokost.
Ah, ja. Paris. Charles du Gaulle. Jeg utfordrer deg - finn én eneste person som faktisk liker den flyplassen! Vi somlet litt ut av flyet, og det var ikke så fristende å følge strømmen til passkontrollen helt ennå. Dermed fant vi Star Alliance loungen på utsiden av Schengen. Og det var det jammen flere enn oss som hadde gjort. Det er mulig vi er latterlig bortskjemte etterhvert (uh, det er vel kanskje relativt sannsynlig, til og med), men denne imponerer ikke spesielt mye. Et stort, litt for mørkt rom med rad på rad av de samme firkantstolene, og stapp fullt. Ettersom vi hadde vært på reise en stund fristet det med en dusj, men heller ikke der imponerte loungen - særlig madammen rynket litt på nesa. Det var ventetid (forsåvidt greit nok), noe som er lett å forklare når det bare var et par dusjer der - og selve dusjrommet var omtrent like imponerende som resten av loungen. Det manglet ett lys i taket, eneste tilgjengelige såpe var en «hands and body»-sak som pent måtte funke som shampoo også, fugene mellom flisene i dusjen hadde nok opprinnelig vært lyse, og det eneste møbelet bortsett fra toalettet og servanten var en krakk fra IKEA (joda, det ER den samme vi har hjemme!). Men, det var likevel deilig å få skylt av seg litt etter natta, så humøret steg litt likevel. Og en tur bortom buffeten hjalp ennå litt - for baguetter, ost og vin, det KAN de jo i Frankrike! De hadde til og med en Crémant de Loire (LaCheteau) til madammen, så hun var villig til å tilgi det meste annet. Da det nærmet seg boarding ble madammen rastløs - vi hadde jo ikke gått igjennom passkontrollen ennå! Og selv om sjefen sjøl sa det var grusomt ute ved gaten, kunne det vel ikke være SÅ ille? Vel, Charles du Gaulle imponerte selvfølgelig igjen. Passkontrollen viste seg å være smertefri (vi hadde sånne fine små kort med Priority på), men området ute ved gaten VAR virkelig så ille. Helt fullstendig fullt, og alt for varmt. Den lille loungen som var der ute fantes det bare ståplass i, og den var til alt overmål ENDA varmere enn ute i ventehallen. Og stakkars den som hadde tenkt å kjøpe noe på kaffebaren - køen strakk seg langt ut forbi kaféområdet. Kort sagt, det var en lettelse å endelig få lov til å boarde flyet... Siste lille strekke på turen var selvfølgelig med SAS, så her kjente vi oss i grunnen ganske hjemme. Med ledig midtsete hadde vi også godt med plass, og med et par glass rødvin og musserende var humøret på vei opp igjen. Den lille kuben var også velkommen - den ble faktisk dagens middag, og menyen med kalv fra Midtjylland, små poteter og gulerøtter, neper, broccolli og dillrømme var rett og slett blant de bedre. Hurra for kreative kokker! Og snipp-snapp-snute, så landet vi på Gardermoen, klar for å fylle kofferten med taxfree og komme oss hjem!
Veldig fin rapport, mye mat til å bli sulten av ...Takk for turen! Hadde du reist nå ville det bare vært vegetarmat ....
Takk Ja, skulle nok klart det og. Kjøttandelen i kubene ligger vel på ca 20-30%, så det er fremdeles mye grønt ...
Shit! Eit eiga osterom, det har eg ikkje vore borti før Men for ein som er langt over gjennomsnittet gla i ost, så må ein nesten besøke denne restauranten nesten bare p.g.a dette, men når ein ser på menyen så ser ein jo at det har meire godt også Og fytti katta kor flinke dykk er til og beskrive mat!
