ANA og Singapore First. Litt SAS og Turkish. To reiser til Asia og litt ferie i Krigistan.

Utover i flyvningen blir det mer rødvinssmaking. Nå skulle jeg kunne legge ut rikholdige biler av meny. Men de ble faktisk aldri tatt. Tenkte jeg skulle gjøre det « senere». Jaja. 2007 Boreauxen fra Saint-Julien som jeg drakk fra Hong Kong var også ombord og er nok min favoritt av det som ble servert av rødt. Men jeg fikk hilse på en Burgund fra 2012 som i følge google skal koste meg 140euro og oppover som virkelig gjorde til skamme alle mine fordommer mot lettere rødvin. En Australsk Shiraz fra 2015 falt helt igjennom. Selv om den i mitt hode er en vin for meg. Sånn kan det gå. Man reiser ut på tur og lærer noe nytt om seg selv.

 

Tiden går og tysk hitlerhumor, fra New Zealands nye stjerneskudd fanger interessen på skjermen. Filmen treffer meg godt. Det blir tid for mat. Krabbeboller nok en gang, denne gangen friterte og med mer salat. Helt greie. Ribeye har jeg spist ombord før. Og den biffen er fremdeles den beste biffen jeg har fått noen gang, ombord. Denne gangen var den i følge kokken som brukte sikkert 5 minutter på å si unnskyld nesten frossen, da han startet tilberedning Den ble derfor godt gjennomkokt før den kom på bordet og var trist, hos meg. Deilige grønne pepperkorn og asparges til tross. Denne gikk ut igjen. Og på bordet kom en helt grei baramundi med nudler og en mild og syrlig chillisaus. Det smake men det var plutselig veldig langt fra biffkjøttet jeg fikk oppleve bare en dag før.

 

Sjokolade og varm banankake ble neste for mektig for meg, og pilotene melder litt stresset fra om at vi var på direct aprorach til FRA, godt tidligere en planlagt ankomst.Det ble nesten litt kaotisk stemning når Tyskland plutselig ble synlig og alt skulle ryddes ombord. Men de rakk det, og vi landet trygt.

 

Flybussen stoppet ved utgangsdør B5 i det jeg kom ut. Halvtimesrute på shuttle til de hotellene som ligger for langt unna terminalen. The Moxy var suverent billigst og gav meg mange timer med søvn, om ikke så mye annet en et helt greit gym, en varm dusj og beskjeden om å betale 7Euro for det som var en gratis buss til hotellet. Frekt altså. Men får du en god pris er det ikke noe å si. Selv betalte jeg under 500 på Expedia og var happy med det sammenliknet med Hilton i gåavstand.

 

Da er det bare å glede seg til mer porno, helt uten book the cock

Og for å være litt seriøs, tusen takk.

 

Bussen til terminal 1 var altså et lite ran. Men på formiddagen var det lounghopping på FRA planlagt. Via interntoget når jeg A gates og slipper igjennom sikkerheten med det som nå er blitt alt for mange små pakker med diverse toalettartikler. Etter at SQ kom med et damesett som skal være med uåpnet til søster. 10x100ml regelen var altså tøybar selv på en Tysk flyplass.

Panoramalounge må være en gammel United Club? de badene, er svært lite MutterLufthansa aktige. Gode sofaer innover i salongene drar oppover sammen med dusj muligheter. Ellers mangler stedet takhøyde( bokstavelig talt) og en bar.

Også fant jeg : Der Untergang.

 

Air Canada er hyggelig, men med dårligere utvalg av mat denne dagen. Og til slutt vinneren for meg. Lufthansa Senator ved B gates, nesten ute ved satellitten og opp en rulletrapp.


Stor og luftig, lys. Og med en fin buffet. Thailand har bemannet lounge fullstendig denne formiddagen. Kanskje ikke helt stødige i engelsk. Eller så var det min Thai som var mangelfull. Hvem vet? Uansett får jeg meg en fancy GT med noe halvclassy Martini bitter i. Den var god.

 

Litt etter annonsert tid åpner Turkish opp til boarding. En motorisert rullestol på tvers av gaten lager kanskje litt småtrøbbel, Men alle kommer oss ombord på en eldre A321. De to neste flightene blir vel bare etapper for å nå målene på denne turen. Jeg konstaterer at meze funker og at DO&Co lager god mat. Første turen med et uinspirert og lite vennlig crew, og knapt halvfull flyvning. Innom biz loungen denne gangen, speilvendt av Miles&Smiles loungen. Eller var det omvendt? Ganske så tomt der. Men sånn er det også på FRA og på resten av IST. Ganske så halvtomt. Så det blir ikke noe maraton på meg. Et par minutter fra gate via en rulletrapp og jeg er tilbake til gate for nattflyvning til FRU.

Litt mer spennende mat ombord. Og vesentlig bedre service. Vår 737-800 er nyere og kabinen foran er mindre en halvfull. Faktisk nesten tom om det ikke var for at 2 piloter har okkupert første rad, og Turkish har plassert en herremann uten evne til å smile ved siden av meg. Heldigvis finner han plass for seg selv etter avgang.

Det blir noen timer med halvsøvn under et teppe. Og med søvnen kommer forståelsen om at jeg er blitt et luksus dyr, og så bortskjemt at det å sove i ett svært komfortabelt + sete er blitt vanskelig. Vet ikke om jeg skal si takk til forum eller ikke som etter knappe fire års reise har innprentet litt nye reisevaner i meg.

 

Det er vel en billig klage. Men jeg er litt forundret over at baderom som er bygget for å skulle brukes så mye, er blitt så slitte allerede.

 

Et par dager før avreise dukket det opp en hyggelig melding fra @milehigh. Med familiekontakten Daniiar i Biskhek og med en for forum velkjent Land Cruiser i nærområdet var det duket transportmuligheter fra FRU. Så i stedet for drosjeforhandlinger som planlagt, ble det henting med hvit plakat i avgangshallen. Dit tok det litt tid før jeg kom, for køen med diverse kvitinger var den som tok absolutt lengst tid i immigrasjonen. Her ble hvert stempel i passet sjekket med mistenksomt blikk. Og det måtte lengre forklaringer til før vi ble enige om at ett visa helt uten innreise stempel ikke betyr at jeg er nyankommet og smitteførende rett fra flaggermussuppa i Wuhan. Jeg slapp inn som absolutt sistemann av 3 flylaster.

 

Planen var å ta litt sightseeing, og benytte seg av tiden før innsjekk. Via litt omveier dro vi til nasjonalparken Ala-Archa. Fullt så mye snø som på bildet på hjemmesiden var det ikke på det spisse bygget når vi var der, men det var nok snø til av vinterklærne som fremdeles bor på Lap Kai Check virkelig manglet. Er du bare litt glad i gåtur er dette et sted jeg kan anbefale. Høydemessig er det nok en utfordring, med gode 1000 meter opp om du vil gå hele dagsturen. Men det er fine punkter på veien også. Mine sommersneakers fra NewBalance er ikke bygget for kram snø og is. Det ble en liten tur inn i skogkanten, bare for å smake på vakker natur. Dit drar jeg veldig gjerne tilbake.

 

Så sa det stopp for meg, og det ble hotellet og en time på øyet før litt bysightseeing og tidlig middag på Furusato. Diskret inngang bak Japanske forheng. Gjennom en litt forgård og inn i Japan møter sentral Asia. Her hersker en voksen eier og kjøkkensjef på trivelig Japansk vis. Kjøkkenet hilser unisont bak bardisken. Maten er definitivt Japansk, med litt av hvert av alt landet har å by på. Lettgrillet oksekjøtt (som smeltet på tungen)med ingefær og soya og et sett med gunkan var deilig, ferskt, smakfullt og tandert i smaken. Kanskje ikke noe stilig lokale, men med genuin god mat og hyggelig service på haltende KirgisiskJapanskEngelsk.

 

Mer by sightseeing, litt surring. God kaffe og etter litt leting og hjelp av hyggelig lokal befolkning fant jeg også stedet som faktisk både kunne skifte batteri og trykkteste klokka til dypere en jeg noen gang planlegger å nå på dykketur.

Byen viser seg fra sin tidlige vårside. Ingen antydning til knopper, men vårstellet er begynt. Det er feid og rent og pent, og jeg ser plen og busker blir spylt og stelt flere steder.

Bishkek er ingen stor by. Men ikke noe landsby. I rutemønster etter Sovjetstil er det kanskje ikke noe egentlig sentrum. Men et område med mer butikker og et med flere offisielle bygg. Brede gater med biler avløses av parker og lange avenyer med området til å spasere.

En mindre russisk by, som er ren og velstelt altså. Med et urimelig stort innslag av immigranter som alle prater Moskva ( eller er det St Petersburg) dialekt som alle lærer på skolen i Russland. Og en by der bilismen verken er preget av vodka eller selvmordsbilimse. Det skjer derimot med jevne mellomrom at trafikanter både ser og tar hensyn til gående i fotjengerfelt. I løpet av oppholdet ser jeg to tiggere. Begge lokale, og med gode grunner til å gjøre det det gjør. En by som er preget av noe oppussing. Flest gamle betongblokker og noen Sovjetiske praktbygg, der det dukker opp moderen bygg innimellom.

Alt fra de lokale kioskene som selger alt mulig på fortauene til hipsterlokaler med dyre t skjorter i sort i bokseform. Kaffe og designerøl finnes både her og der. Og det er godt utvalg av spisesteder og shoppingsentre som ikke byr på den veldig spennede opplevelsen.

 

Cafekjeden Navat skal servere autentisk og tradisjonell mat, til de som har litt penger. Jeg finner Lagman, regionens nudler, som kom med grillet kjøtt og grønnsaker med en kraftig, smakfull og mildt krydret buljong. Dampede dumplinps fulle av sau smaker som pelmeni. Stedet kunne vært en turistfelle, hadde det ikke vært for at alle som spiser er lokale.

 

På kvelden tester jeg det som må være en preestisjerestaurant i byen, Frunse. I et gammel hvit prakthus på universitetsområdet ligger en overdådig glass sal lyssatt med litt for mye discolys. Kvelden blir dominert av det jeg tror er to langbord med bursdagsfeiringer. Med dertil passende taler, live musikk og dansing, som foregår parallelt.

Selv sitter jeg god plassert i enden av rommet med utsikt til det meste. Og er godt underholdt. Menyen gir fra klassisk russisk via litt mer modere klassikere. En pop-up meny som jeg aldri får oversatt til det jeg tror er mat fra regionen. Proff og årvåken

service gjennom måltidet, men med haltende engelsk. Maten er god men ikke 100%.

 

@Tore Kan du sjekke stavingen på menyen er du snill?

 

Før maten får jeg en drink med gull og rødvin. Den lener seg mot sangria som er spritet litt opp og er frisk.

På bordet kommer to små skriver med maisbrød som er toastet på jospergrillen, sammen med et lite gullegg av kyllingpate. Faktisk et av måltidets høydepunkter. Særlig brødet var perfekt.

Kaviaren er av laks og kommer kun med kjeks. Men her skulle nok jeg tenkt, og husket på at sur fløte smør og brød må bestilles ved siden av i denne kulturkretsen. Kaviaren er grei, men jeg har smakt bedre hjemme hos folk i Russland.

 

Hovedretten er yakokseburger, som kommer med et egg. Burgeren trenger fett og plommen fra egget smører i noen grad et kjøtt som er litt for seigt og litt for tørt til å fungere helt.

Ved siden av kommer deilig stekt maispudding av semolina? eller noe sånt. Med smakfull sopp og vårløk. Den var bare helt deilig.

 

Til slutt, eneste rett jeg forstod fra pop up menyen. Eple: Vakkert, litt smakløst. En krem, gele og kjeks dessert som går fint til en bitter Gin og citrus drink.

Hvis jeg skal være kritisk ville jeg sakt noe sånt som at dette er stedet for de store jobb middagene eller stedet den nye overklassen skal vise pengene sine.