Brunello
A heart's a heavy burden
Hotell: Radisson Blu Berlin
Min status: Statusløs - enn så lenge...
Rom booket: Standard
Oppgradert: Nei
Andre fordeler: Nei. Mulig de byr på fiskesuppe neste gang de tømmer akvariet.
Jeg er ikke noen kjempefan av Berlin Mitte. Bortsett fra museumsøya, så liker meg meg bedre andre steder i byen, men jeg måtte jo prøve Radisson Blu (skal innrømme at jeg trodde jeg kunne ha fordeler av Concierge-status etter MEGADO6, men det var litt naivt å tro at det skulle gå så fort.)
Dog; hotellet er bra, det. Mitt standard-rom - omtrent 25 M2, var det på - har et funksjonelt og pent interiør, og jeg kunne velge utsikt mot akvariet, eller utvendig (som viste seg å være semi-innvendig, ettersom vinduet vendte ut mot en arkade med flere uterestauranter. Med andre ord så man ikke horisonten, men hadde god oversikt over de lokale serveringsstedene.
Rommet bør på totalt to - 2 - stikkontakter, pluss en på badet. Naturligvis var de plassert langt unna nattbordet. Det var også utstyrt med to - 2 - kleshengere. Jeg lurer på om ikke antallet kleshengere har noe med standarden på rommet å gjøre; det aldeles forferdelige rommet jeg hadde i London - beskrevet i egen sak - var utstyrt med ikke mindre enn femten kleshengere! Men det er en digresjon, muligens doktorgradmateriale om jeg får forbedret empirien, vi får se.
Tilbake til rommet, som så slik ut;
Altså anstendig. Rent og pent, kaffekoker, strykebrett, minibar og safe plassert logisk, ergonomisk og skjult, slik vi liker det. Arbeidsplass, som var snau, men det viktigste i våre dager er jo en god lenestol, uansett. Det var det ikke, stolen på bildet var ikke spesielt komfortabel. Men dog; en stol. Det er ingen selvsagt ting i et standardrom, har jeg fått erfare.
Senga var god. Deilig. Helt fortreffelig. Faktisk så til de grader god, at når jeg skulle ta en liten strekk etter å ha labbet rundt i Berlin en hel dag, sov jeg i tre timer. Deretter var det tid for middag;
Som illustrert, så kan det gå skikkelig galt når man er på disse trakter, så det gjelder å være på vakt. En hovedregel er at jo større og hissigere den kosovo-albanske innkasteren med påklistret smil og truende bevegelser med menykortet er, desto dårligere er antagelig maten. Jeg spiste isteden på hotellets restaurant HEat. (E'en skal være stor, det er hipt). Valget var ikke tilfeldig, etter nye to timer labbing i nærområdet, med studier av det som var av spisekart og jevnlig pålogging på TripAdvisor. Enden på visa ble at jeg gikk tilbake til hotellet og spiste der. Jeg angret i og for seg ikke på det, restauranten er trivelig, folkene hyggelige og maten helt all right. Man får billigere mat rett utenfor - for eksempel den Berlinske pølse-tallerkenen, men da tror jeg kanskje man dør av det. Det gjør man neppe av asparges og et par glass tørr Riesling.
Om fjorten dager er jeg tilbake. Da er det heldigvis Palace igjen. MEN; ikke et vondt ord om Radisson, altså. Om man absolutt må bo i Mitte.
PS; Legg merke til hvordan de har garnert pølse-platten med et par løkringer. De kan når de vil!
PPS; Baren, sett fra heisen. Den var ikke spesielt hyggelig, men spektakulær. Dingsen på toppen er det berømte akvariet. De hadde slukket lysene, fiskene skulle nok legge seg. Vanligvis er den godt opplyst, så man kan studere livet i havet over en Weissbier.
Hadde de hatt Rammstein som heismusikk, ville lykken vært komplett!
Min status: Statusløs - enn så lenge...
Rom booket: Standard
Oppgradert: Nei
Andre fordeler: Nei. Mulig de byr på fiskesuppe neste gang de tømmer akvariet.
Jeg er ikke noen kjempefan av Berlin Mitte. Bortsett fra museumsøya, så liker meg meg bedre andre steder i byen, men jeg måtte jo prøve Radisson Blu (skal innrømme at jeg trodde jeg kunne ha fordeler av Concierge-status etter MEGADO6, men det var litt naivt å tro at det skulle gå så fort.)
Dog; hotellet er bra, det. Mitt standard-rom - omtrent 25 M2, var det på - har et funksjonelt og pent interiør, og jeg kunne velge utsikt mot akvariet, eller utvendig (som viste seg å være semi-innvendig, ettersom vinduet vendte ut mot en arkade med flere uterestauranter. Med andre ord så man ikke horisonten, men hadde god oversikt over de lokale serveringsstedene.
Rommet bør på totalt to - 2 - stikkontakter, pluss en på badet. Naturligvis var de plassert langt unna nattbordet. Det var også utstyrt med to - 2 - kleshengere. Jeg lurer på om ikke antallet kleshengere har noe med standarden på rommet å gjøre; det aldeles forferdelige rommet jeg hadde i London - beskrevet i egen sak - var utstyrt med ikke mindre enn femten kleshengere! Men det er en digresjon, muligens doktorgradmateriale om jeg får forbedret empirien, vi får se.
Tilbake til rommet, som så slik ut;
Altså anstendig. Rent og pent, kaffekoker, strykebrett, minibar og safe plassert logisk, ergonomisk og skjult, slik vi liker det. Arbeidsplass, som var snau, men det viktigste i våre dager er jo en god lenestol, uansett. Det var det ikke, stolen på bildet var ikke spesielt komfortabel. Men dog; en stol. Det er ingen selvsagt ting i et standardrom, har jeg fått erfare.
Senga var god. Deilig. Helt fortreffelig. Faktisk så til de grader god, at når jeg skulle ta en liten strekk etter å ha labbet rundt i Berlin en hel dag, sov jeg i tre timer. Deretter var det tid for middag;
Som illustrert, så kan det gå skikkelig galt når man er på disse trakter, så det gjelder å være på vakt. En hovedregel er at jo større og hissigere den kosovo-albanske innkasteren med påklistret smil og truende bevegelser med menykortet er, desto dårligere er antagelig maten. Jeg spiste isteden på hotellets restaurant HEat. (E'en skal være stor, det er hipt). Valget var ikke tilfeldig, etter nye to timer labbing i nærområdet, med studier av det som var av spisekart og jevnlig pålogging på TripAdvisor. Enden på visa ble at jeg gikk tilbake til hotellet og spiste der. Jeg angret i og for seg ikke på det, restauranten er trivelig, folkene hyggelige og maten helt all right. Man får billigere mat rett utenfor - for eksempel den Berlinske pølse-tallerkenen, men da tror jeg kanskje man dør av det. Det gjør man neppe av asparges og et par glass tørr Riesling.
Om fjorten dager er jeg tilbake. Da er det heldigvis Palace igjen. MEN; ikke et vondt ord om Radisson, altså. Om man absolutt må bo i Mitte.
PS; Legg merke til hvordan de har garnert pølse-platten med et par løkringer. De kan når de vil!
PPS; Baren, sett fra heisen. Den var ikke spesielt hyggelig, men spektakulær. Dingsen på toppen er det berømte akvariet. De hadde slukket lysene, fiskene skulle nok legge seg. Vanligvis er den godt opplyst, så man kan studere livet i havet over en Weissbier.
Hadde de hatt Rammstein som heismusikk, ville lykken vært komplett!
Last edited:
