Jeg tør å påstå at denne ruten (og andre veien) har reddet millionen for veldig mange. Runden via NBO hadde gjort reiseruten mer komplisert og mest sannsynlig en del dyrere for mange. Vi som har vært via NBO er en veldig liten minoritet. God tur videre!
Guangzhou overrasket positivt første dagen. Vi sjekket inn på et IHG-hotell ved navn Voco. Jeg hadde sjekket en del områder og valgte dette mye fordi de aller fleste skrøt av beliggenheten. Det er rett ved ei gågate med mye restauranter, barer, shopping og gatemat. Dette var det første hotellet samboeren var fornøyd med på denne millionjakten. Vi fikk oppgradert rom igjen jeg er gull på hotels.com. Vi fikk også oppgradert på the Landmark k Bangkok. Klokka var nærmere åtte på kvelden og vi fikk en anbefalt en dim sum-restaurant fem minutter unna. «But be warned, it’s very nice and very expensive.» Pris for mat og drikke for oss to: rett over 300 kroner for god mat, unntatt den dampede ribba som ble veldig kinesisk.
Vi tuslet videre i et koselig nabolag nært elva. Alt var veldig rent og pent, og alle kineserne vi pratet med var veldig hyggelige og hjelpsomme tross til tider store språkproblemer. Temperaturen var rundt 22 grader, så det holdt med T-skjorte for meg.
Vi endte opp på en bar med livemusikk. Som eneste hvite mannen i lokalet ble jeg invitert opp på scenen av sangerinnen til en duett, men de andre gjestene vet ikke hvor heldige de var for at jeg takket nei til det. De hadde mat fra alle verdensdeler i denne baren og vi klarte ikke å si nei til 250 gram wagyu-biff til ca 225 kroner som vi kunne snackse på.
Jeg hadde lest at Guangzhou var en stille by, men vi ble overrasket over hvor stille det faktisk var da vi tuslet hjem til hotellet i ett-tida. Alt av biler og scootere er elektriske. Et så raskt skifte kan man bare få til i et diktatur. Vi liker å skryte av at vi er verdensmestre i el-biler, men Guangzhou slår oss ned i støvlene. Allerede i 2022 hadde de over 350.000 offentlig ladeplasser for biler og scootere. Scooterne sto overalt på fortauene og ladet.
Tilbake på hotellet fant vi ut at kineserne er bedre forberedt på worst case scenario enn oss. Har aldri sett dette på et norsk hotellrom.
Etter noen timer på øyet inntok vi en god hotellfrokost. Det var litt for kjølig til at vi gadd å teste ut bassenget på taket, så vi tok heller en tur utenfor hotellet igjen for å gå andre veien fra det vi gjorde i går og se hva vi fant. Det vi fant var mer gammelkommunistisk grå 70-talls betong. Mørkt og trist og slitt . Dette ga et helt annet inntrykk av byen enn det gode inntrykket vi fikk første kvelden.
Vi måtte videre. Skal tross alt rekke å fly med 15 selskaper og da kan vi ikke bli lenge på hvert sted. Taxi til flyplassen og innsjekk hos Vietnam Airlines. En ting er sikkert, det hadde vært mye mer slitsomt å gjennomføre dette stuntet uten Elite plus status. Køa til innsjekk for vanlig reisende var sikkert på hundre personer. Køa for prioriterte: Null. Slik har det vært overalt der vi har sjekket inn manuelt. Herlig.
Sikkerhetskontrollen og passkontrollen gikk også kjapt unna og da skulle vi finne loungen til China Southern. Vi så etterhvert rulletrappa opp til andre etasje og deres VIP lounge, men før vi rakk å ta rulletrappa kom ei dame i uniform løpende mot oss. «Are you flying business?» Hun så spørrende på oss. Samboeren mente i ettertid det skyldes at jeg ser ut som en typisk slapp amerikaner på tur. Jeg hadde på en picquetskjorte (med en flekk på der jeg hadde sølt noe mat) og en shorts og hun mener jeg kler meg som en liten gutt. Fuck deg, liksom. Vi reiser kun med håndbagasje og da har jeg ikke plass til å pakke skjorter. Og alle her på forumet vet jo at livet er bedre i shorts. Vi fikk til slutt overbevist henne om at joda, vi hadde faktisk rett til å slippe inn i loungen så vi fikk ta rulletrappa opp.
Loungen var av middels kvalitet. En håndfull varmretter, litt europeisk (pasta) og en del asiatisk, men det eneste kinesiske var fisk i sursøt saus. Og til alle som påstår at norske kinarestauranter ikke serverer ekte kinesisk mat. Denne fisken i sursøt saus smakte akkurat slik jeg husker fra kinesiske restauranter i Norge.
Vietnam airlines ble flyselskap #9. Turen til Ho Chi Minh skulle ta tre timer, og selv om vi tok av litt etter skjema landet vi omtrent på tid. Ikke fullt i en A321 så vi fikk sikret oss vår egen 3-seter rett bak business. Gammelt fly uten skjermer og lademuligheter, men man har da med medbragt så det var null stress. Fikk valg mellom to retter, biff eller fisk og vi gikk begge for biffen som smakte helt ok.
Dette var det første stoppet på denne millionjakten hvor det faktisk var litt kø i immigrasjon. Tror vi brukte nærmere 30 minutter før vi var gjennom, mye grunnet at vi stilte oss i den tregeste køa først. Men skal uansett ikke klage på det, foreløpig har alt gått smertefritt og med lite køer.
Ho Chi Minh er et nytt bekjentskap for oss. Vi har begge vært i Vietnam før, men aldri her må jeg skamfullt innrømme. Vi hadde booket på Sedona Suites og nok en gang fikk vi oppgradert rom grunnet gullstatus hos hotels.com. Kun en oppgradering på flyene så langt, så hotellene har levert langt bedre. Også her hadde jeg klart å finne et hotell som samboeren varme fornøyd med. Kanskje det var denne vaskemaskinen som gjorde utslaget? Andre bilder fra hotellrommet. Dette hotellet kan enkelt anbefales!
Vet ikke helt om jeg trenger kjøpe nye batteri til kalkulatoren for å regne på de «store» poengene som tikker inn…
Kjekt med sofa sikkert, i tilfelle du drister deg frempå med å fremføre kommentaren om vaskemaskina direkte til samboeren?
Neida, hun elsket at vi hadde vaskemaskin. Vi hadde planer om klesvask her siden vi reiser lett og skulle være her to netter.
Vi hadde to netter i HCM, og denne byen seiler opp som en ny favorittby i Asia. For en herlig by. Afternoon tea på hotellet i deres restaurant i 28. etasje var en trivelig start på en lang og morsom ettermiddag/kveld.
Jeg fikk tak i to lokale damer som ville være med på en rundtur i HCM for å spise den beste gatematen. De tok oss med på scooterne sine og vi fartet på kryss og tvers for å finne den aller beste vietnamesiske maten. Første stopp var for å spise bahn mi. Det var lang kø utenfor lokalet. Enda lenger kø for alle grabførerne som hentet takeaway. Dette var en nydelig bahn mi. Litt rausere med kjøttet enn vi er vante med fra Norge.
