For å ikke spore helt av: Dette reisebrevet gir meg masse tips til min egen reise om ca 3 uker! Har lagt inn Museum of industry and Science på programmet.
Etter en liten siesta for junior og senior på hotellrommet, var det på med gåskoene igjen, vi skule til toppen av byen, dvs skydeck på toppen av Sears Tower (som, i følge guiden vår tidligere på dagen er den riktig Chicago-måte å uttale navnet på selv om det nå staves Willis Tower). Slusing rundt i køer og sjekker når vi kom dit. Fikk en dyster beskjed om at køen tik 1,5 time. Noe som ville få oss opp i høyde for sent til å få med oss som solnedgangen. Heldigvis var det ikke fullt så gælli, etter litt over tre kvarter suste vi opp til 99 etasje hvor det var over i lokalveiene for siste biten opp til 103. Vi fikk akkurat med oss siste rest av dagslys, så her kommer en overflod av skyline bilder. Imponerende utsikt. Vi måtte jo selvsagt også ut på «the Ledge» når vi var oppe i høyden, godt sug i magen å stå med bare glassplate mellom seg og 103 etasjer med luft. Chicago skyline etter mørkets frembrudd
Ja, vil si det, fantastisk utsikt og morsomt å komme opp i høyden og virkelig se hvordan byen er lagt ut i grid-pattern, se ned på alle skyskraperne en har gått og fått kink i nakken mens når en har gått på gateplan og tittet opp. Også mulig å kjøpe fast-pass, men stive femti dollar mer pr billett så det tok vi oss ikke råd til. Tipper at ventetiden i så fall ville vært 15-20 minutter.
Siden vi var oppe i skydeck ved solnedgang, var det også en god del andre som ville ned fra tårnet når solen hadde gjort tingen din og forlatt oss. Så ny kø på kanskje ti minutter for å komme ned. Tipper det hadde blir uggen stemning om jeg hadde brukt trappen i stedet. Mer rusling gatelangs mens vi sikksakket oss i retning hotellet. Vi hadde øynene åpne for er sted og spise, men mesteparten av stedene vi gikk forbi var enten cafeer som hadde stengt, eller fast-food steder. kom heldigvis over en engelsk pub «Elephant snd Castle» hvor det var bra med folk og så levelig ut. Etter en liten vent i baren fikk vi også bord. Jeg gikk for, erkerngelsk taxos med langtudsstekt lam. Senior tok en mer autentisk tilnærming og gikk for fish and chips. Begge falt i smak. På vei hjem var det tid for en liten night-cap. London House bød på roof-top bar rettsrunde svingen. Litt skuffende at dette bare var i 21 etage, men artig utsikt. Siden uteområdet er åpent ble det gir kjølig å være der lengre enn et par bilder, men sikkert et supert sted å ta en drink eller to på sommeren.
Lørdag formiddag ble tilbragt på elvecruise for å titte på arkitektur. Dyktig guide som hadde masse å lære bort, og selvsagt haugevis av skyskrapere å ta bilder av Tidvis litt kjølig, så digg å komme seg inn i varmen for en matbit etter turen
Etter å vært på føttene hele formiddagen vi i en Uber ut til ORD allerede i firetiden. Flyet går riktignok ikke på en god del timer, men jeg tenkte jeg skulle ta med senior for litt lounging. Så da ble det terminal 1 og ikke 5, og over til concourse C hvor United Polaris holder til. Siden vi ikke har noe å sjekke inn slapp vi å ta strafferunde til SAS på T5 for innsjekk, kan melde om nada problemer eller spørsmål med å komme inn hverken i avgangshallen eller lounge med boarding pass i SAS appen, så nå sitter vi å koser oss med et glass Piper-Heidsieck og bygger opp appetitt for å teste restauranten her. Relativt lite folk her
Bygget ble for noen år siden solgt til det verdensomspennende rådgivings- og forsikringsmeklingsfirmaet Willis, som også har kontorer i Norge (og Bergen) https://www.willistowerswatson.com/en-ID
De er vel ikke eiere men kun leietakere til deler av bygget, men har navnerettighetene til bygget som en del av leiekontrakten hvis jeg skjønte infoen fra båtguiden vår riktig.
Etter noen glass champagne måtte vi til pers og teste maten i restauranten også. Startet med rekesalat Mahi Mahi tostada med søtpotetmos Sjokoladekake med iskrem Alt falt i smak, men hovedretten var litt veik på smak og også noe utfordrende å fortære på en fornuftig måte med fisk og grønnsaker på de sprøstekte tostadaene. Vi fortsatte med champagnen under måltidet selv om menyen skylle ha oss til å tro at en prosecco var et bra valg.
Med et godt måltid innabords var det på tide å si adjø til Polaris og trekke bortover mot terminal 5. Jeg hadde fått med meg at shuttlebussen slutter å gå klokken åtte, så selv om vi godt kunne tatt et glass eller to til hos United ønsket jeg ikke å ta sjansen på å måtte landside og gjennom sikkerhetskontroll på nytt. Vi tuslet bort til gate G17 i terminal 3. Her rakk vi dessverre akkurat ikke bussen og måtte vente i 25 minutter på neste (og siste?) buss. Ventetiden ble brukt på å bivåne boardingprosessen på en AA flight til Manhattan, Kansas varianten og ikke NYC varianten. Imponerende ni forskjellige boardinggrupper ble ropt opp, og det hele funket. Selve bussturen mellom terminalene tok ikke mer enn ca fem minutter, og vi ble sluppet av ved et provisorisk telt i enden av T5, herfra var det en ny liten spasertur bort til SAS loungen. Liten lounge med ikke det helt store tilbudet, så glad vi hadde prioritert Polaris i stedet, men greit for å slå ihjel siste halvtimen før boarding.
Også på denne flighten er det (for meg) ny vårmeny. Og selv om planen egentlig var å spise oss ferdige hos United fravikes denne litt for å teste nye godsaker Hummer til forrett Vegetar nudler til hovedrett Enda en sjokoladekake og iskrem variant til dessert. Så var det bare å rulle ut sengen.
Etter ca fem tiner med søvn som virket som om passerte på et blunk ble jeg vekket til litt morgenmat. Nå har vi kommet oss til gullstuen på CPH, hvor vi sakte våkner til liv med en god kaffe. Regner ikke med at neste etappe opp til OSL byr på noe spesielt så avslutter reisebrevet herfra. Tusen takk for alle kommentarer og likes underveis. Nå er det dessverre lenge til neste gang jeg skal ut på tur ser det ut til, da jobben har kansellert alle flyplaner fremover.
