Tenkte jeg skulle dele et lite, retrospektivt reisebrev fra vinterferien vår i Miami. Det hele startet – som så ofte før – ganske impulsivt. For tre år siden tok jeg med jentene mine på cruise i Karibien, og siden den gang har de jevnlig (les: konstant ) minnet meg på at dette absolutt burde gjentas. En kveld i juni i fjor satt jeg og småkikket på bonusbilletter, uten noen konkret plan. Plutselig dukket det opp noe som nesten kunne minne om en «pricing error» hos SAS. Utreise første søndag i vinterferien i Premium Economy kostet omtrent halvparten av vanlig Economy (!), og retur mandagen etter vinterferien lå ute i Business til en svært hyggelig pris også. . Jeg slo til og booket. Billettene ble booket som ordinære billetter for poeng. Med 30 % diamant rabatt landet herligheten på 330 000 poeng + ca. 4 500 kroner i skatter og avgifter for tre personer. Helt innafor i mine øyne. Med dobbel poeng kampanje i julekalenderen ble dette jo ennå mer lukrativt og bruker man verdifastsettelsen til Trumf har denne reisen kostet netto 22.000 kroner for tre personer når inntjening på 100.000 poeng totalt er tatt med i regnestykket. Hva vi faktisk skulle gjøre i Florida, hadde jeg derimot ikke tenkt så mye på. Det fikk vi finne ut senere. Egentlig ønsket jeg avreise lørdag, men prisforskjellen var hinsides. Jeg tok derfor en liten gamble og håpet på en schedule change. SAS-gudene må ha hørt bønnen min, for allerede dagen etter kom det en mindre endring i flytidene – nok til at vi kvalifiserte for gratis ombooking. Dermed ble det lørdags avreise likevel. Etter hvert begynte planene å ta form: et femdagers cruise med Royal Caribbean International kombinert med noen dager i Tampa og besøk i Busch Gardens Tampa Bay. Perfekt miks av strandliv og fornøyelsespark. Men så – plot twist. Royal Caribbean endret reiseruten, og stoppet i Cozumel ble erstattet med Nassau. Siden jeg har vært i Nassau tidligere og ikke følte et brennende behov for en reprise, falt hele opplegget litt i fisk. I stedet endte vi opp med å booke et syvdagers cruise med Carnival Cruise Line på skipet Carnival Celebration – et av deres nyeste. Carnival retter seg hovedsakelig mot det amerikanske markedet og er kanskje ikke det mest brukte cruise selskapet blant nordmenn. Men jeg har faktisk seilt med dem før – på bryllupsreisen for 18 år siden – og hadde en veldig fin opplevelse den gangen. Fortsettelse følger...
På selve valentines dagen var deg dags for avreise fra OSL. Innsjekk var unnagjort i appen på forhånd og bag dropp tok 2-3 minutter. Dette var min første tur i utenlands loungen etter at de ble slått sammen. Jeg hadde gledet meg – kanskje mest til frokosten. Det er noe med lounge-frokost som gir den rette “nå-er-vi-på-tur”-følelsen. Pluss i boka for bacon på menyen. Minus for tilberedningen. Det som skulle vært sprøtt og gyllent, var mer… rosa og småkokt i uttrykket. Eggene fulgte dessverre samme linje: bløtkokt var flytende, og hardkokt var det jeg vil kalle bløtkokt. Her er det rom for forbedring – og det er lov å håpe at noen tar eggekoking på alvor fremover. Boarding startet presis 30 minutter før avgang. Vi var raskt på plass på rad to Etter en liten stund stoppet boarding opp og gate manager dukket etter hvert opp og begynte å diskutere med cockpit og purser. Ordet “overbooking” ble nevnt. Det er jo fascinerende at slikt kan oppdages etter at boarding allerede er i gang. Avgangen ble utsatt med ti minutter. Ikke dramatisk, men nok til at pulsen øker litt – spesielt for dem med videre connection. En eldre dame var tydelig stresset for flyet videre til Miami. Heldigvis kunne purser – en sindig, godt voksen nordlending – berolige henne med at kapteinen på Miami-flyet faktisk satt om bord hos oss. Det gir jo en viss trygghet. Flyet var stappfullt. Til slutt satt det til og med en sivil person på klappsete i cockpit for å få kabalen til å gå opp. Vel oppe i marsjhøyde ble det servert en lett anretning: en god bit spekeskinke med tilbehør, hummus til forrett og en liten kokos-ostekake til dessert. Helt greit – ikke en kulinarisk åpenbaring, men absolutt godkjent. Et glass cava ved siden av gjør som kjent det meste litt bedre. Yngste fikk sin egen meny – en kreativ miks av fylt pasta, mozzarellakuler og diverse grønnsaker. Jeg er usikker på om majoriteten av barn ville kalt det en favoritt men min 9 åring spiste det ikke. Noen ganger lurer jeg på om de som setter sammen barnemenyer hos SAS faktisk har møtt barn. Parkert ved gate i CPH rundt 10 minutter etter rutetid.
Ved ankomst i CPH hadde vi 1 time og 40 minutter til neste avgang mot Miami. Det er i utgangspunktet komfortabelt – men jeg har lest noen forumtråder om lange køer i passkontrollen så var innstilt på litt stress. Vi sjekket derfor skjermene med én gang. Estimert ventetid: 5 minutter. Perfekt! Da rakk vi faktisk en tur innom loungen også. Loungen var helt full en lørdag midt på dagen, og vi måtte lete en stund før vi fant sitteplasser. Det merkes godt at kapasiteten begynner å bli sprengt. Det skal bli spennende med den ny flaggskip loungen, noen som vet hvor den skal ligge? Valentinsdagen hadde personalet gjort en hyggelig liten innsats: en egen liten buffet med kransekake, sjokolade og bobler (samme type som ellers i buffeten). En fin detalj som løftet opplevelsen litt. Ellers var mattilbudet helt greit. Kylling nuggets til ungene slo som alltid an. Da boarding nærmet seg, gikk vi mot E-gatene. På passkontrollen for D-gatene var det sinnssykt lange køer mens ved E var det helt tomt – vi gikk rett igjennom. Da vi kom frem til gaten, stod boarding oppført på skjermene, men vi måtte vente på selve annonseringen. Den kom omtrent på tiden, og vi var raskt på plass i setene våre. Vi hadde sikret oss 20ABC – første rad i Premium Economy. Alltid deilig med litt mer rom på langtur. Jeg hadde et lite håp om at D-setet ved siden av meg skulle forbli ledig, men det ble tatt i siste liten. Typisk! Men alt i alt: En effektiv transfer, en (overfylt) loungepause og en god opptakt til turen over Atlanteren.
Vi kom oss av gårde presis på rutetid. Flyet var så å si fullt, med bare noen få ledige seter bakerst i økonomi. Vel oppe i marsjhøyde startet serveringen raskt. Først ut var drinker og cashewnøtter – det ble et glass cava på meg. Maten kom forholdsvis kjapt etterpå, og valget stod mellom kylling med byggryn eller en vegetarrett. Jeg gikk for kyllingen, som var helt grei – ikke noe å skrive hjem om, men absolutt spiselig. Til forrett ble det lakserøre, og måltidet ble rundet av med en liten ostekake til dessert. Vi fikk også varme rundstykker og en bit camembert. Yngste i reisefølget fikk pasta med tomatsaus og noen kylling kjøttboller (tror vi). Det var faktisk det eneste måltidet på hele turen hun spiste særlig av, så det må vel kunne kalles godkjent. Underholdningstilbudet om bord var greit nok og jentene ble lykkelige over å se at Formel1 filmen var i sortimentet (de er store fans begge to). Men wifi var dessverre helt krise. De første to timene gikk det så vidt an å lese VG, men etter det koblet nettet ut omtrent hvert tiende minutt – og var i lange perioder helt borte. Når man først tilbyr wifi i 2026, bør det helst fungere litt bedre enn dette, gledes til Starlink Halvveis i flyturen kom det en ny serveringsrunde med små sandwicher med thaikylling. I tillegg ble det delt ut Haribo-gummibamser og mer cashewnøtter til de som ønsket det Før landing ble det servert et kaldt måltid bestående av samme type spekeskinke vi fikk på strekningen OSL–CPH, servert med litt kaninfôr (les: salat) og en noe ubestemmelig grønn guffe ved siden av. Vi landet klokken 18.17, omtrent et kvarter før rutetid. Crewet fortjener ros. De var opplagte, blide og gjorde en solid jobb hele veien. Det som dessverre trakk ned totalopplevelsen, var at toalettet luktet mistenkelig likt pissoarene på Oslo S mot slutten av turen. Ikke akkurat den duften man ønsker som sisteinntrykk. Alt i alt en helt grei flytur med god service.
Landing som sagt klokken 18.17 ifølge SAS-appen. Så snart vi hadde bakken under hjulene ble mobilene slått på og eSIM-pakken for USA aktivert. Jeg har brukt Airalo tidligere, men denne gangen testet jeg Nomad – mest på grunn av prisen. 20 GB var på tilbud til 18 dollar, og med en referral-kode jeg fant på nettet endte jeg opp med å betale bare 13 USD. Absolutt godkjent (send PM om du trenger en referral code). Nomad fungerte helt fint. Barna fikk ikke egne pakker denne gangen, men koblet seg til meg via hotspot. Med nettilgang på plass ble det tatt selfies til Mobile Passport Control før vi forlot flyet, og den ble sendt inn. Deretter fulgte en laaaang spasertur fra terminal F, forbi en stengt immigration i terminal E og helt bort til D. Køen for MPC var godt skiltet. Det sto bare noen få foran oss, og vi ble ropt frem på under ett minutt. Et par kjappe spørsmål, og så fingeravtrykk av eldste datter – tydeligvis er 14 år grensen. Hele prosessen var unnagjort på null komma niks. Da vi kom frem til bagasjebåndet var priority-bagasjen allerede kommet. Klokken 18.42 – bare 25 minutter etter touchdown – var vi ute i ankomsthallen. Det må være ny personlig rekord i Miami. En Uber ble bestilt på stedet, og med en «flash discount» som dukket opp i appen kostet turen til Miami Beach beskjedne 27 USD.
Første helgen i vinterferien i Miami er alltid problematisk med tanke på hotell. Grunnen? Miami Boat Show. Byen fylles opp, og hotellprisene skyter rett i været. I år endte vi opp med å booke Albion Hotel, som ligger supert til på hjørnet av Lincoln Road – bare fem minutters gange fra Ocean Drive. Beliggenheten kunne vi altså ikke klage på. Prisen landet på litt over 2000 kroner natten etter at jeg brukte en kupong på 900 kroner hos Hotels.com. Helt greit – til Miami å være denne helgen. Pool view… eller construction view? Det som derimot ikke sto tydelig da jeg booket (eller som jeg overså), var at bassengområdet var under oppussing og stengt. Mailen fra hotellet kom rett etter bestilling: Poolen var stengt ut januar, men vi kom jo i midten av Februar (?) Så vår “Junior Suite med pool view” viste seg i praksis å være en Junior Suite med construction view. I tillegg manglet rommet sovesofa som det stod i beskrivelsen – det sto bare en vanlig sofa der. Hotellet måtte derfor sette inn en ekstra seng. Wifi fungerte kun hvis man sto omtrent klin inntil døra. Småting, kanskje – men det trekker ned helhetsinntrykket. Alt i alt en litt skuffende opplevelse. Samtidig: Når bassengområdet er ferdig og alt fungerer som det skal, er dette nok et helt greit og sentralt hotellvalg Kvelden ble rolig. Litt kveldsmat på McDonald’s (noen ganger er det akkurat det man trenger), og så tidlig kveld på hotellet. Vi våknet grytidlig og tuslet ned til Denny's for klassisk amerikansk frokost: bacon og pannekaker. Det slår aldri feil. Etterpå ble det en tur ned på stranden for å kjenne litt på Miami-stemningen før avreise, og så innkjøp av snacks, solkrem og annet nødvendig stash til turen videre. Klokken 11.15 ble vi plukket opp av en forhåndsbestilt Uber med kurs for Port of Miami. Og som fryktet: Totalt kaos. Hadde lest på ulike forum at det er et salig kaos på søndager når 50-60000 cruise gjester skal byttes ut. Med en gang vi nærmet oss havneområdet stoppet trafikken helt opp og køen sto mer stille enn den beveget seg. Turen som normalt tar kort tid, brukte vi hele 1 time og 15 minutter på.
Siden dette er et flyforum skal jeg spare dere for en dag-for-dag-rapport fra cruiset. Men noen refleksjoner fra turen har jeg likevel lyst til å dele. Valget falt på Carnival av to hovedgrunner: Reiseruten passet perfekt. Yngste datter hadde veldig lyst til å oppleve Mexico, og vi ønsket oss også noen rene, late badedager. Nytt skip til fornuftig pris. Vi seilte med Carnival Celebration og betalte 22.000 kroner for to voksne, en tenåring og ett barn – med stor balkonglugar. Tips kom i tillegg på rundt 5.000 kroner. Skulle vi reist med Royal Caribbean International eller Norwegian Cruise Line, måtte vi nok regnet med nesten det dobbelte. Carnival retter seg nesten utelukkende mot det amerikanske markedet og omtales ofte som en “blue collar”-cruiseline – altså arbeiderklassens cruisevalg. Klientellet var deretter: et godt tverrsnitt av amerikanere i alle aldre og etnisiteter. Her var det: Unge par på kjærestetur Barnefamilier Eldre med rullator Alt om hverandre – og det fungerte egentlig veldig fint. Du slipper sannsynligvis å treffe mange nordmenn. Vi hørte norsk én gang, og det var på Celebration Key, hvor et annet skip lå inne samtidig. Personlig likte jeg dette bedre enn da vi prøvde MSC Seaside for tre år siden. Der var det en stor andel søramerikanere, og vi opplevde (subjektivt) at amerikanerne generelt var mer høflige – holdt heisen, sneik ikke i køen osv. Ja, det var høy partyfaktor ved Lido Pool hele dagen. Men vi holdt oss stort sett til bassenget akterut, hvor det var langt roligere. Skipet har også en egen voksenavdeling (Serenity), og de gangene jeg var innom der var det stille og avslappet stemning. Maten var helt ok. Jeg vil si at Royal Caribbean International nok er et lite hakk hvassere på kvalitet totalt sett, men vi var fornøyde. Hovedrestauranten: Helt grei, jevnt over bra uten noen kulinariske åpenbaringer Buffeten: Litt skuffende i omfang, spesielt på kvelden. Ofte mange av de samme rettene som i hovedrestauranten, så det var ikke alltid et spennende alternativ hvis menyen der ikke fristet. Det positive var at gjester med My Time Dining (valgfri spisetid) også hadde tilgang til to ekstra restauranter uten tillegg i prisen: En italiensk En asiatisk/meksikansk fusion I tillegg hadde vi: Guy’s Burger Bar (veldig gode smashburgere) Guy’s Pig & Anchor BBQ, som lå sammen med sportsbar og mikrobryggeri Totalt sett var det et godt matutvalg uten at man måtte ty til spesialrestauranter med ekstra kostnad. For oss som familie fungerte dette helt fint. Det var mer enn nok å finne på for ungene, selv om våre aldri har vært spesielt interessert i barneklubber. Den store hiten for minste var likevel at det var Build-A-Bear-workshop om bord. Der så Pancho dagens lys – og det var definitivt et av turens høydepunkter Konklusjonen fra ungene var enstemmig: Dette likte de bedre enn MSC Seaside – og de vil tilbake til samme skip igjen.
Etter en dag på sjøen (les: burger, basseng og «skal vi ta én gratis is til?») kom vi frem til Cozumel – turens soleklare høydepunkt for minstejenta. Her skulle det oppleves ekte taco. g ikke minst kjøres. Vi leide en Jeep Wrangler hos Fiesta Car Rental for 90 USD + 20 USD for «full insurance». Slapp depositum så lenge jeg la igjen nøkkelkortet til skipet. Hva kan vel gå galt når hele cruiset mitt er pant? Planen var å kjøre øya rundt – akkurat som på bryllupsreisen min for mange herrens år siden. Den gang var jeg yngre, sprekere og hadde full kontroll. Denne gangen? Reiseleder (meg) hadde glemt én liten detalj: På andre siden av øya tar de ikke kort og jeg hadde ikke tatt med nok dollar fra safen. Dermed startet eventyret med det alle drømmer om i tropeparadis: Jakten på minibank. Noen pesos rikere og et gebyr fattigere (blodpris!), kunne vi endelig starte ferien. Første stopp: ruinene i San Gervasio. Litt kultur må man jo presse inn så man kan si at turen var «lærerik». Ruinene var sikkert fascinerende for historieinteresserte, men barna var mest opptatt av å spotte iguaner. Og der leverte stedet 10 av 10. Gamle steiner: meh. Dinosaur-lookalikes i buskene: magisk. Så bar det videre til strandrestauranten Mezcalitos – som ligger akkurat så idyllisk til at mobildekningen gir opp og strømmen kommer fra et dieselaggregat som hoster i bakgrunnen. Her ble det lett lunsj og obligatorisk bilde på «Naked Beach». (Til alles lettelse: Jeg tok ikke bilde med rumpa bar denne gangen siden det var barn tilstede) Tacoene var litt kjedelige – husker dem bedre fra siste gang – men guacamolen? Helt fantastisk, hjemmelaget og chunky. Videre suste vi nedover kysten med vinden i håret (eller i det som er igjen av det), og tok en kort strandstopp. Jentene ville bade. Pappa tok én titt på bølgene og det røde flagget og sa det minst populære ordet i ferien: «Nei.» Turen gikk så til sørspissen av øya, Punta Sur, før vi returnerte til byen – solbrente, fornøyde og litt sandete overalt. Og som om ikke det var nok: Jeg fylte år den dagen. Det ble markert på kvelden i restauranten om bord, der de filippinske servitørene plutselig brøt ut i en rungende versjon av «Happy Birthday». Litt halvkleint for bursdagsbarnet, veldig gøy for resten av familien – spesielt jentene, som syntes det var tidenes show.
De to siste stoppene våre? Rene badestopp uten noen planer for noe annet enn late stranddager. Først ut: Mahogany Bay på øya Roatán, Carnivals eget lille paradis i Honduras. Vi var selvfølgelig lure og gikk tidlig i land. Sikret oss solseng på første rad! De første timene til og med i litt skygge. Planen var total avslapping, og det var det, Men med to skip i havn ble det etter hvert trangt på stranda. Heldigvis er området under utbygging med et gigantisk svømmebasseng bak stranden, som etter planen skal stå ferdig i april.Stive matpriser så vi dro etter hvert tilbake på skipet for en sen lunsj og et par timer i fred og ro ved poolen. Så fulgte to dager på havet. 64 timer uten nett. Jepp, jeg hadde på forhånd bestemt meg for å ikke kjøpe internettpakke om bord – digital detox, rett og slett. Det var faktisk skikkelig deilig. Ingen scrolling, ingen varsler, ingen «bare sjekke én ting». Eldste på 14 syntes det var gøy helt til hun hadde lest ferdig boken sin. Helddigvis hadde vi kjøpt datapakker til Mexico, Honduras og Bahamas på forhånd, så vi kunne følge litt med når vi faktisk var i land. Så fikk teste både Noman og Jetpac som alternativ til Airalo Så ankom vi Celebration Key, Carnivals splitter nye private resort på Grand Bahamas. Og her har de ikke spart på noe. Vi snakker Karibiens to største saltvannsbasseng – swim-up barer – og en gigantisk strand med nok solstoler. Her var det godt med plass selv med to skip inne, men de bygger allerede en ny cruise-pier med plass til to skip til. Da blir det kanskje trangt her også etter hvert. Det ble nok en herlig badedag. Sol, saltvann, basseng, strand og null stress. Akkurat sånn cruiseferie skal være.
