Denne turen har vi ventet på i 11 måneder. Flybillettene alene kunne vært en egen tråd. Under det store bonus-slippet i mars i fjor ble vi fem – to voksne og tre barn – på mirakuløst vis booket på… forskjellige datoer. Litt min skyld og mye SAS sin skyld. Ikke bare litt forskjøvet. Vi snakker forskjellige avreiser, forskjellige returer, forskjellige univers. På et tidspunkt så det faktisk ut som at eldstemann (10 år) skulle fly alene på én dato, mens vi andre hadde helt andre avganger og dager. Det var et lite øyeblikk der jeg vurderte om dette var SAS sin nye måte å teste selvstendighet på barn. Etter noen telefoner, litt pedagogikk og en dose “dette kan dere ikke mene alvorlig”, ble det heldigvis ryddet opp. Så. Alt klart for Dubai 2026. Et sted vi aldri har vært. Hotell-sagaen – eller: “Hvordan jeg nesten booket Dubais største suite” Så begynte hotelljakten. Etter noen dagers leting dukket det opp noe jeg egentlig burde forstått var for godt til å være sant: en suite på Waldorf Astoria. Ikke hvilken som helst suite. Dubais største. 1500 kvm. En hel etasje. Privat heis. Jeg begynte mentalt å planlegge hvor jeg skulle plassere biljardbordet. Pris? 87 000 kr for 10 netter. Forhåndsbetalt, men med halvpensjon og gratis avbestilling til dagen før. Hotellets egen pris? Rundt 720 000 kr. Med 9 000 kr i Trumf-bonus så dette nesten legitimt ut. “Sweet deal” er et understatement. Jeg tok en dags betenkningstid. Så booket jeg. Tre dager senere sender Hotels en jalla AI epost og sier hotellet er fullt. Jeg ignorerer 2 slike og til slutt svarer at jeg ikke vil godta det. Jeg ønsker rommet eller noe annet suite på hotellet. Så ringer Hotels med USA nr. “Hotellet er fullt.” Jeg svarer at det ligger flere suiter ute. De svarer at det er fullt. Jeg ringer hotellet selv og havner i et callsenter: “Mister, we can give you better price. Why you book via Hotels?” Jeg: “Jeg vil bare vite om bookingen min er gyldig.” “Ja mister, it is valid.” Jeg ber om direkte e-post til hotellet. Får den. Mailer. Svaret er kort og presist: Bookingen er gyldig, men ikke aktiv. Den er 'on hold'; det har skjedd en rate error. Du må kontakte tredjepart. Og der starter spillet. Jeg vet hva rate error innebærer. De vet at jeg vet. Men ingen sier det rett ut. Jeg har allerede betalt hele summen. Frem og tilbake. Frem og tilbake. Så tilbyr Hotels oss Sofitel Dubai The Palm – et 5-stjerners resort – men med et 4-mannsrom. Vi er fem. Jeg sier nei. De kommer tilbake med 2-roms leilighet, med frokost. Jeg spør om halvpensjon – det skal de fikse. Jeg spør om gratis avbestilling – det går. Jeg spør om lounge, siden det lå inne i Waldorf-oppsettet – det må de sjekke med sjefen. On hold. Så får jeg tilbud om lounge og suite – men da uten gratis avbestilling. Der måtte jeg velge. Etter litt frem og tilbake endte vi på 2-roms leilighet med halvpensjon og gratis avbestilling. Hotels-prisen på det tidspunktet var rundt 157 000 kr for 10 netter. Strengt tatt en god deal – selv om jeg aldri i livet hadde booket det frivillig til den prisen. Av bekreftelsen ser det ut som Hotels betaler rundt 6 700 kr natten, så noen netter har de åpenbart måttet gi gratis som det fremkommer av bekreftelsen. Jeg får riktignok ikke stempler på de nettene. Små detaljer. Jeg noterer meg også i etterkant at drikke ikke er inkludert i halvpensjon. Det kan hende det kommer en liten diskusjon om stempler og drikke etter hjemkomst. Man må jo holde seg sysselsatt. Billettdrama – runde to De siste ukene har vel noen fått med seg at KL427 har hatt en litt… fleksibel tilnærming til å faktisk fly. Kanselleringer. Alternative flightnummer. Henvisning fra KLM til SAS og tilbake igjen. En periode så det faktisk ut som at eldstemann – alene på egen booking – skulle fly økonomi mens vi andre satt i business. Familieidyll 30 000 fot over Europa. Etter noen runder med intervensjon endte vi nå med Air France hele veien tur/retur. Business på alle. Pulsen har vært oppe, men akkurat nå ser det stabilt ut. Hva skal vi egentlig gjøre? Planen er å kombinere late dager på resort med litt opplevelser. Ørkensafari. Abu Dhabi med moské og palass. Warner Bros World. Old Dubai og abra-båt. Dubai Mall med aquarium og fonteneshow. Kanskje Atlantis Aquapark. Kanskje noe mer. Ikke alt er planlagt ned til minuttet. Vi skal faktisk prøve å ta det litt som det kommer. Denne tråden blir sannsynligvis en blanding av flynerding, hotellnerding, tre barn som ikke alltid gjør som de får beskjed om, og forhåpentligvis noen øyeblikk som gjør at 11 måneders planlegging var verdt det. Følg med da vel!
Avreise – grytidlig og overraskende smidig Avgang i dag tidlig fra OSL med AF1725. Grytidlig avgang betyr naturligvis grytidlig avgang hjemmefra (var ikke mer ledig familierom rundt OSL da vi ble booket om til denne avgangen). Klokken 03:00 trillet vi ut fra Plankebyen i halvvåken tilstand. Det er noe eget med å pakke tre barn inn i bil midt på natten og late som dette er helt normalt. Ankom P10 på OSL rundt 04:40. Overraskende lite dramatikk så langt. Autofresh hadde ikke flere lapper ute. Skrev raskt på kvittering og slang nøkkel i postkassa. Var bikkjekaldt. - 18 viste det på et tidspunkt. Ved parkering var det - 16,5. Innsjekk gikk raskt. Fast Track var nærmest symbolsk – ingen kø. SAS-loungen var så å si tom. Veldig hyggelig betjening, og faktisk en god frokost: smørbart, grøt, kokte egg og det man trenger for å overbevise kroppen om at dette ikke er natt lenger. Vi tuslet mot boarding og ankom da den var halvveis ferdig. Null stress med håndbagasje – det er alltid et lite mentalt lotteri, men alle koffertene fikk plass uten kamp - fordi økonomi ikke får bruke de plassene over business hos AF. AF1725 – A220 og småjusteringer Flyet var en to år gammel A220. Jeg liker den maskinen godt. Stille, moderne, og med 1-2 layout i business (2-3 vanlig) der ett sete per rad er blokkert – en helt fin løsning på kortere ruter. Siden vi ble ombooket relativt sent forrige uke, var det ikke all verdens setevalg igjen. Yngstemann (5) og jeg satt bak hverandre. Før pushback kom purser bort og sa at jeg måtte sette meg sammen med ham siden han trenger assistanse med oksygenmaske ved eventuelt trykkfall. Helt fair. Litt sent, men bedre sent enn aldri. Vi ble noen minutter forsinket på grunn av deicing. Var vel rundt 20 minutter bak skjema i lufta, men kapteinen var offensiv på estimert ankomst. Nydelig utsikt fra flyet rett etter takeoff: Frokost i lufta Serveringen startet raskt etter takeoff. Full business-kabin og én som serverte, men det gikk overraskende greit – mange sov og takket nei. Frokosten var faktisk veldig fin: Varm croissant (smakte ekstra godt med syltetøy klokken 06:30), et lite smørbrød med bresaola som var overraskende digg, og god kaffe. Ikke spektakulært, men solid. Pappas jente nøt frokosten. Hun ble litt betenkt da jeg fortalte henne at min første tur i en Lounge var på bryllupsreise med moren hennes da jeg var 28 år gammel. Hennes første besøk var når hun var 5 år gammel. Internettet fungerte derimot ikke. Det gjorde egentlig ingenting – det er begrenset hvor mye produktivitet man får til med tre barn og en kropp som egentlig vil sove. Mot slutten ble jeg trøtt, men det er en egen kunst å ikke få sove selv når man trenger det mest. Inn mot Paris Nærmere CDG kom kapteinen på og opplyste at det var trafikk inn mot Paris, og at han hadde fått beskjed om å “lette på gassen”. Vi landet omtrent to minutter etter planlagt tid. Med andre ord: innenfor. Men brukte god tid til gate. Mener vi ankom 2F. Jeg var skråsikker på at vi skulle videre til 2L (eller 2E), så vi begynte å tusle i den retningen. Halvveis dit slo det meg å sjekke skjermen, K-gates vettu! Klassisk. Så vi snudde. 20 minutter med rolig gange fra flyet, selv med en usving, var vi fremme ved lounge i 2K. Det er noe med CDG, sier folk. Man føler alltid man er på rett vei. Helt til man ikke er det. Foreløpig går det bra for oss... Fortsettelse følger.
AF Lounge 2K CDG – et lite internt kart trengs Vi ankommer lounge i 2K, og blir møtt av tre typisk franske (hva det nå måtte bety – stilige, effektive og med perfekt uttale av “bonjour”) damer som ønsker oss velkommen. “Vous voyagez tous en business?” “Oui.” “Alors, vous pouvez scanner vos cartes. L’ascenseur est là.” Heisen var der. Opp til 3. etasje. Vi sto da i 2. Vi sto og så litt på hverandre. Opp? Ned? Hva skjer? En av de andre forklarer at vi kan velge. Opp er nyere lounge, men mer crowded. Ned er roligere, men muligens utdatert. Som gode bonusoptimister tenker vi at “nyere” sikkert betyr bedre. Så vi tar sjansen opp. 3. etasje – pent, men tett Opp kommer vi til en fin lounge delt i spiseområde og slappe-av-område. Moderne, lyst, ganske stilrent. Men også… ganske fullt. Ikke så mange sitteplasser egnet for fem. Mye to-og-to-oppsett, litt rar sammensetning av bord og stoler. Litt sånn “rommet ser større ut på bilder”-følelse. Jeg legger merke til i heisen at Clarins Spa ligger i 1. etasje. Viktig informasjon. 1. etasje – mørk overraskelse Vi tar turen ned igjen. Uten å vite at 1. etasje faktisk har to ulike deler, går vi automatisk til høyre ut av heisen. Der finner vi en mørk lounge-del uten vinduer. Litt lounge møter nattklubb møter flyplasskjeller. (Ta til venstre her...) Vi finner oss til rette. Ungene får mat. Det funker. Bonusnissen tar inspeksjonsrunde Så gjør far det enhver selvrespektende bonusnisse gjør: tar en obligatorisk rekognoseringsrunde. Og der – til venstre ut av heisen – finner jeg den andre delen av 1. etasje. Lysere. Vinduer. Utsikt mot noen gater og bakkeområde. Ikke akkurat panoramautsikt, men vesentlig hyggeligere. Jeg tar også en ny runde opp i 3. etasje for å dobbeltsjekke. Nå som jeg vet at 1. etasje faktisk har to deler, ser jeg at den fremstår langt mer attraktiv. 3. etasje er merkbart mer folksom. Så vi konkluderer med at 1. etasje (venstre side) er sweet spot. Spa-drømmen som brast For ordens skyld: det første jeg gjorde da vi kom inn var selvfølgelig å spørre om spa. Clarins Spa. Massasje før longhaul. Perfekt start. “Désolé, fully booked.” Selvfølgelig. Har noen her inne faktisk fått behandling der? Eller er det en sånn mytisk lounge-opplevelse man bare leser om? Mat & drikke Utvalget var bra, men skuffende. Ikke mye utvalg. Rundt kl. 11:30 ble utvalget betydelig bedre, men masse varme retter. Vi hadde glemt det var frokost. Men frokosten var litt sånn klassisk Air France-oppsett med småretter, salater, brød, oster, søtt og varmt. Ungene fant det de trengte. Jeg fant kaffe. Alt fungerte. (Bilder legges ved, fra frokost vel og merke– det hører med.) Boarding-kaos-light Boarding skal visst starte ca 55 minutter før avgang. FR24 sier litt forsinket. Appen sier on time. Skjermene sier on time. Med andre ord: klassisk CDG-informasjonslogikk. Vi begynner snart å tusle mot gate. Fortsettelse følger – nå starter den virkelige delen av turen.
