ZRH-MAD-PHL-SJU-JFK-ZRH Iberia/American A319/B737/A330/B767 C

Takk for hyggelige ord! Du holder deg innenlands i påska?

Tusen takk! Hadde jeg fått en krone for hvert minutt jeg brukte på disse reisebrevene, hadde jeg i allefall blitt rik. Joda, det er trivelig å treffe på snakkesalige folk!

Takk! Puerto Rico burde bli en mye større destinasjon for nordmenn. Jeg drar mye heller til Puerto Rico enn til Florida eller Cancun, for eksempel.

Tusen takk, @RoadKing!

 

En flott tur ser det ut til og Puerto Rico ser da virkelig ut som en flott reisemål, både med og uten lokale helter på bussholdeplasser

 

Jeg våknet opp klokka fem med et smil om munnen. Jeg hadde sluntret unna med solkremen og unngått forbannelsen det er å bli rosa etter to dager i San Juan. Faktisk liker jeg å tro at jeg har blitt en mester i å navigere meg rundt fra skygge til skygge.

Jeg sjekket ut og en time senere satt jeg i en taxi på vei til flyplassen. Sjåføren, halvt puertoricansk og halvt dominikansk, kunne fortelle meg at det var relativt dødt i byen fra juni til oktober. Til tross for at klokka knapt hadde passert seks på en søndag var det relativt travelt i avgangshallen. Jeg sjekket inn og tok meg raskt gjennom sikkerhetskontrollen. Fasttrack for businesspassasjerene betød i San Juan at man fikk anledning til å snike i køen til den ordinære sikkerhetskontrollen.







Jeg tipper American har et sted mellom 10 og 20 daglige flyvninger fra San Juan til sine hub’er rundtomkring i USA. Mellom seks og tolv søndag morgen og formiddag hadde de ni flyvninger alene. Likevel har de ikke maktet å bygge eller kjøpe seg inn i en lounge. En skam og fallitterklæring. Det er en tøff og urettferdig verden man lever i.





Flyplassen var for øvrig over gjennomsnittet i USA med lyse flater og glassfasader. JetBlue sin Terminal A var flunka ny, og American Airlines har nylig flyttet over til Terminal B. Restauranttilbudet var i hovedsak basert på kjente kjeder som Starbucks, Popeye’s, etc. JFK-flyvningen var satt opp fra gate C4.

 

American Airlines 1454
San Juan Luis Muñoz Marín Airport (SJU) – John F. Kennedy Airport (JFK)
Søndag 16. april
Avgang (rute): 0800
Ankomst (rute): 1206
Flytid (rute): 4:06
Flytype: Boeing 737-800
Sete: 4B (business)

Ved boarding observerte jeg at det var hele 18 mennesker på standby, noe som tydet på at flyvningen kom til å bli «very, very full, full». Om bord fant jeg sete 4B på rad 2. Jeg leverte jakka til crewet og takket ja til en velkomstbrus.















Konfigurasjon og sete var tilsvarende som på tur ned, men denne gang med Dallas-basert crew. Jeg foretrekker midtgangssete på relativt lange flyvninger, og det skyldes utelukkende at jeg på tur vanligvis drikker veldig mye, og det er kjedelig å måtte bry sidemannen hver gang jeg må fram og tømme blæra. «Boarding complete» ble meldt, døra lukket, og jeg tittet fornøyd over på et tomt sete i 4A. Underlig, tenkte jeg, all den tid det faktisk var 18 mann på venteliste. Etter noen minutter ble døren åpnet, og en av agentene løp bakover i flyet. Jeg, som i mellomtiden hadde flyttet meg over i 4A, ante ugler i mosen og flyttet meg tilbake til 4B. Fram til 4A kom en ID-passasjer i uniform og inn døra kom en av ventelistepassasjerene. Døra ble forsøkt lukket på nytt, og vi ble skjøvet tilbake på rutetid.

Det er merkelig at man valgte å oppgradere en ikke-betalende ansatt framfor et gullkort, men muligens skjedde det så sent at det var enkleste utvei? Her hadde man hatt en enestående mulighet til å gjøre dagen til en trofast kunde.







Vel opp i lufta kom en av vertene for å ta frokostbestilling. På denne morgenflyvningen stod valget mellom en skinke- og eggsandwich eller kontinental frokost. Takk gode Gud for at det ikke var omelett. Jeg hadde begynt å bli dritt lei omelett til frokost på fly. Bruk fantasien deres! Likevel valgte jeg førstnevnte. Ingenting er som nakne, sure føtter til frokosten.







Skinke- og eggsandwichen var nærmest et wienerbrød, fulgt av fersk frukt og en youghurt. I tillegg ble det tilbudt scones eller kanelbolle fra «brødkurven». Frokosten var spiselig, men jeg savnet noen sunnere alternativ, for eksempel grovt brød til sandwichen eller i brødkurven.



4A, som het Jennifer, var crew på vei til JFK for flyvning til Barcelona. Hun bodde i San Juan og pendlet til/fra JFK. American hadde tidligere en crewbase i San Juan, men denne tiden var forbi. Vi pratet lenge om mer eller mindre interessante aspekter ved luftfart. En meget hyggelig dame! Hun fortalte meg også litt om tingenes tilstand på Puerto Rico. Puertoricanerne har imidlertid ikke stemmerett ved presidentvalg, så de tok ikke en del av skylden for at det gikk som det gikk.



Plutselig kommer det en, ugh, økonomipassasjer med en hund fram i business-kabinen for å bruke toalettet. I alle dager? Hva er det som er verre enn å ta en hund med fram til businesskabinen for å drite? Jo, det skal jeg fortelle dere. Ikke å trekke ned etter at hunden din har dreti i businesstoalettet. Dama skulle vært bannlyst. Det er stor forskjell på hvordan selskapene behandler økonomi-passasjerer som forsøker å snike seg fram til fremre toalett. Noen, for eksempel Swiss, kjeppjager de tilbake til økonomi med mord i blikket, andre gir fullstendig faen, mens en tredje gruppe, inkludert American, ber de i allfall stelle seg bak gardina mens de venter.





Servicen på denne flyvningen var blandet. Crewet var hyggelig og imøtekommende, men den ene halvparten var dessverre opptatt av å bruke mest mulig tid på mobilen. Det funker ikke så bra når det ikke er gardin mellom kjøkkenet og kabinen. Etter en kaffe, litt mer brus, litt bok og god konversasjon landet vi på JFK ca. 20 minutter før oppsatt rutetid og glei rett inn på stand fra rullebanen.

 

Det må jeg si var en hund som var mer bortskjemt enn de fleste! "Jeg godtar å sitte i eco, men jeg krever å gjøre mitt fornødne i biz..."

Takk for et glimrende reisebrev! Og for at bildebeviset mot hunden/eieren forble upublisert...

 

Et naturlig spørsmål .... hvordan vet du at tærene var sure??

 

Det stinka tåfis i hele kabinen ...

Neida, det gjorde ikke det, men føtter er ekkelt uansett. Vi er ikke dyr.

 

Takk; bare hyggelig! Hehe, ja, det er uansett noe svært unaturlig med en hund inne i et fly ... Det finnes noe som heter kennel.

 

Hvordan i all verden får man ei bikkje til å drite på kommando?

Uansett, fra eco til biz do for at bikkja skal drite? Burde aldri blitt akseptert.

Skal ikke reise med American skjønner jeg.

 

Takk, bare hyggelig! Puerto Rico må du sette på lista, ja.

Gode spørsmål, som jeg ikke har svar på.

 

Mange, inkludert meg selv, gir amerikanerne mye pepper for det håpløse systemet de har lagd for transferpassasjerer. Transfer innland -> utland er imidlertid en mye enklere affære, og det tok ikke mange minuttene fra jeg gikk av flyet til stod i resepsjonen til American Airlines sin hovedlounge i Terminal 8 på JFK. Null pass-/dokumentkontroll og null sikkerhetskontroll. Deilig.







American Airlines Flagship Lounge, John F. Kennedy Airport







Admirals Club i sentralbygget på Terminal 8 består av to deler; en ordinær Admirals Club og en Flagship Lounge (International First Class). Jeg ble ønsket velkommen og vist til venstre, hvor døren åpnet seg, og jeg kunne konstatere at mye har skjedd på det året siden jeg var der sist.



















Loungen hadde blitt betydelig utvidet og fremstod som helt ny; en voldsom oppgradering fra den gamle. Loungen var nå lys, åpen og med et moderne estetisk uttrykk, samtidig som den geniale utsikten var rampa på Terminal 8 var beholdt. De med godt langsyn kan også ane Manhattan i bakgrunnen. Tommel opp!







Fortsettelse pga. stort antall bilder ...

 

Fortsettelse American Airlines Flagship Lounge.

Det som ikke hadde endret seg mye siden sist var utvalget i mat. Av varme retter ble det tilbudt to supper og miniatyr-hamburgere. Av kalde retter ble det tilbudt salat, sandwicher, kjøttpålegg, ost samt frukt og grønnsaker. Her har American altså fortsatt et stykke å gå, og de kunne startet med en skikkelig varmrett, som de for eksempel har i tilsvarende lounge i Dallas/Fort Worth. Utvalget av øl, vin og mineralvann var godt, inkludert Bollinger champagne. Overraskende nok til å være USA var det ikke satt ut noe snacks, men på forespørsel hentet betjeningen cookies og brownies fra søsterloungen på andre siden av kjøkkenet.





















Loungen var folketom når jeg ankom i tolv-tiden. Jeg hadde fem timer før min neste flyvning til Zurich og så fram til å kose meg med både vått, tørt og deilig utsikt. Klokka tre startet middagsserveringen, og mattilbudet økte betraktelig. En lammerett og en svinerett med ris samt linsesuppe ble satt fram til de sultne hordene.











De amerikanske selskapene øker innsatsen på lounge-fronten. Det er på høy tid, men de skal likevel ha for innsatsen. American har de siste årene vært ledende med sine «Flagship»-lounger. United virker nå å være i front med sine nye Polaris-lounger med «dining om demand», og jeg tipper American fortsetter sine framganger i årene framover for å holde tritt. Foreløpig har de signalisert at de kun vil tilby «dining om demand» til sine First-passasjerer (ikke Emerald, som er normen i Oneworld).



En time før avgang ruslet jeg ned til gate 2, hvor den klassiske B767 ventet. Det blir nok ikke mange turene til i den gamle hesten før den legger inn årene for godt, så jeg så fram til turen. De senere årene kan jeg på stående fot faktisk bare huske én annen tur med B767, og det var med BA mellom Madrid og London for et par år siden.

 

American Airlines 64
John F. Kennedy Airport (JFK) – Zurich Kloten Airport (ZRH)
Søndag 16. april
Avgang (rute): 1755
Ankomst (rute): 0750
Flytid (rute): 7:55
Flytype: Boeing 767-300
Sete: 3A (business)

På den siste flyvningen med American for denne gang hadde jeg valgt meg sete 3A, som er rad 2. Jeg foretrekker rad 2 på langturer fordi jeg liker å ha litt mer overblikk enn det rad 1 gir. Jeg var førstemann med normalt fungerende kropp om bord og ble hilst velkommen. American har to ulike versjoner av sin B767; en med fire seter i bredden og en med seks seter i bredden i business-kabinen. Til Zurich var heldigvis førstnevnte satt opp. Til tross for fire i bredden var det en eldre maskin.













Jeg fant raskt 3A og konstaterte at setet var tilnærmet det samme som Swiss har i sine A330/A340 med unntak av at det ikke finnes troneseter. Jeg liker dette setet godt. Etter noen minutter satt jeg plutselig og lurte på hvor de hadde gjemt TV-skjermen. Hmmrf. Til slutt måtte jeg spørre purser, og han måtte si som sannheten var: Maskinen var såpass gammel at det ikke var integrerte TV-skjermer.












Vann og «amenity kit» ble utdelt etter boarding, da crewet sannsynligvis ikke hadde rukket å legge det klart før boarding. I tillegg ble velkomstdrink, dagens menyer delt ut, og det tilbudt et utvalg aviser. Vi ble skjøvet tilbake ca. fem minutter etter oppsatt rutetid og startet på ferden til avgangsrullebanen. I mellomtiden tok purser opp middagsbestilling samt forespurte om vi ønsket nettbrett. Business-kabinen med åtte rader og totalt 28 seter var ca. halvfull denne påskedagen, og jeg antar at økonomi-kabinen var full.





JFK er en rå flyplass. Uante mengder eksotiske selskaper fra fjern og nær i spedd en god dose American, Delta og JetBlue. Jeg kunne sittet i timevis bare for å observere trafikken.







Fortsettelse følger pga. stort antall bilder ...

 

Flott rapport, blir jo rent reiselysten her man sitter og får sin bil vasket

 

Fortsettelse American Airlines 64.





Like etter avgang kom en av vertinnene rundt med nettbrett og hodetelefoner. Nettbrettet var av type Samsung Galaxy og passet fint i seteryggen foran. Faktisk synes jeg det var en helt grei løsning og vesentlig bedre enn for eksempel de små skjermene man finner hos Airbus-maskinene hos Swiss.







Like etter avgang startet også den tradisjonelle drikke- og nøtteballetten, før middagsserveringen tok til. Til forrett serverte man en potetrett med en puré av noe slag. Til hovedrett kunne man velge mellom biff, and, norsk laks eller vegetar. Til dessert kunne man velge mellom is, ost og sjokoladekake. Drikkemeny var identisk med turen fra Madrid. En champagne, to hvite viner, to røde viner og en dessertvin.











Jeg er ikke enormt glad i verken laks eller and, så jeg gikk for biff. Til dessert er det vel unødvendig å nevne hva preferansen ble.









Tidligere har jeg fått både gjennomstekt og perfekt biff hos American. Denne var en anelse rosa og ble servert med en tomatsaus og stekt aubergin. Maten smakte godt, men jeg satt med følelsen av at det manglet litt tilbehør. For eksempel i form av potet eller ris. På dagflyvningen fra Madrid kjørte de dessertvognen ut i kabinen, mens de på nattflyvningen bar desserten ut etter behov. Isen var som vanlig spektakulær.











Fortsettelse følger pga. stort antall bilder ...

 

Vil det si at Oneworld Emerald ikke får adgang til Flagship lounge eller at når man vil "dinere" så må man forevise boardingcard som viser at man reiser i AA First?

 

Fortsettelse American Airlines 64.

I løpet av halvannen time var middagsserveringen avsluttet, og lyset ble slukket. Før jeg gikk i horisontalen, tok jeg turen innom kjøkkenet for å se hva som var satt fram som snacks. Denne turen var det en relativt beskjeden kurv med litt potetgull, popcorn og nøtter. Det virker å være litt ulike snacks-konsepter ute å gå. På B777 og B787 er min erfaring at de setter fram store mengder snacks, inkludert restlageret av desserter fra middagsserveringen, mens på A330 og B767 har det vært mindre utvalg og ingen restdessert. Det aller minste utvalget har vært på B767.







Etter drøye tre timer på øret våknet og frokosten ble servert. Til frokost kunne vi velge mellom omelett og en enklere variant med frukt og yoghurt. Jeg orket ikke tanken på en tung, varm frokost og gikk for frukten.







Servicen denne flyvningen var ok, men ikke fantastisk. Jeg liker faktisk JFK-crewene minst av de jeg har erfart hos American. Jeg tror kanskje det kan ha noe med å gjøre at newyorkerne generelt fort kan oppfattes som litt arrogante og ikke fullt så naturlig serviceinnstilte. Nå sier jeg ikke at dette crewet var arrogante, men selv om det formelle er på plass, savner man det naturlige glimtet i øyet. Dallas- og Philadelphia-crewene har jeg opplevd helt annerledes. Heller ikke denne turen introduserte purser seg, noe som er merkelig. Jeg begynner å lure på om det ikke står prosedyrene eller om folk bare er sløve.



Allerede en time før ankomst ble nettbrettet og hodetelefonen samlet inn. American er livredde for at folk skal stjele med seg dette utstyret, men å sitte uten mulighet for å se film eller høre musikk den siste timen er for dårlig.











Vi passerte Zurich by og landet ca. 30 minutter før oppsatt rutetid. Oneworld-delen av turen var over, men fortsatt gjensto siste etappe hjem til Gardermoen.

American har levert bra på denne turen og har et solid produkt, selv om det fortsatt er mye å hente på detaljene. Puerto Rico var et nytt bekjentskap for min del. San Juan tilbyr både by og strand og er en destinasjon jeg varmt kan anbefale for nordmenn som ønsker å oppleve en tøff kombinasjon av Spania og USA. For eksempel som et alternativ til Florida, hvor nordmenn normalt går skoa av hverandre.

Reisebrev slutt. Takk for følget!

 

Hehe, takk! Ren og representativ bil er viktig.

Oneworld Emerald har tilgang til dagens "Flagship"-lounger som er for førsteklasse, men det ryktes at denne vil åpnes for alle business- og førsteklassepassasjerer, og at det skal etableres en ny førsteklasselounge ved navn "Flagship Dining", som etter hva jeg skjønner ikke skal være åpen for Oneworld Emerald. Det er kun det jeg har lest, men jeg regner med at ingenting er skrevet i stein før de nye rulles ut. Når Cathay åpner The Pier i Hong Kong for Emerald, mener jeg at American såklart må åpne alle sine kantiner for Emerald. Noe annet blir for dumt.

 

Jeg har sittet noen timer i Lufthansa Senator loungen på JFK og nytt synet av de store fuglene i alle regnbuens farger og selskaper.

Fascinerende med alle A380'ene son ikke fikk kjøre til til gate for egen maskin og måtte "taues". Dette fordi en AF A380 dultet borti halen på en liten Delta maskin i 2011.