Denne siden kan inneholde links til partnere som støtter oss hvis du handler fra dem.

Mange av flyreisene i business- og førsteklasse her på Bonusfeber, og mange andre reiseblogger, er betalt med frequent flyer points – eller bonuspoeng på godt norsk.

Historisk sett har det kanskje vært en av de mest verdifulle valutaene i verden, når man ser på hva man kan få for poengene. Lufthansa First Class, med egen innsjekkingsterminal for førsteklassereisende i Frankfurt, Porsche med privatsjåfør til flyet og bunnløse champagneflasker. Thai Airways First Class med spabehandling før avgang, eller kanskje Emirates med en dusj om bord til sine førsteklassereisende i Airbus A380-flyene.

Overdådig luksus som er så langt unna et trangt og ukomfortabelt sete i økonomiklasse, som du kan tenke deg.

Men faktum er at vi må reise mye og langt i «kjip»* økonomiklasse for å kunne få råd til å betale en flybillett i business- eller førsteklasse med bonuspoengene våre.

*»Kjip», fordi jeg innser at man skal være bra virkelighetsfjern for å ikke se at vi er ganske så priviligerte, selv på en reise i økonomiklasse rundt omkring i verden. Jeg tok meg virkelig i å tenke dette, en gang oppgraderingen til business fra økonomiklasse om bord hos SAS ikke gikk gjennom, etter at jeg hadde tilbragt en helg i New York.

«Cecilie, du har nettopp tilbragt en helg i en verdensmetropol. Du flyr rundt og får se verden. Voks opp og slutt å sutre. Økonomiklasse hjem fra New York er mer enn mange i verden kan drømme om.»

Så ja, innimellom må faktisk businessklassepassasjerer også innfinne seg i de bakre gemakkene av et fly.

For tiden innenrikspendler jeg til den store gullmedaljen (eller var det gullkortet?) mellom Bodø og Kristiansand. Jeg flyr SAS, for de har både rimelige ungdomsbilletter, gode avgangstider og kort ventetid på Oslo Gardermoen i begge retninger. Ting som betyr noe, med andre ord.

Ting som kanskje ikke betyr så mye lenger, er bonuspoengene. Jeg håver inn hele 315 poeng per innenriksreise i SAS GO nå, med elitebonusen som EuroBonus Diamond-medlem. Til sammenligning opptjente jeg 625 poeng per innenriksreise før massakreringen devalueringen av EuroBonus som trådte i kraft fra 1. januar.

Det er klart at det blir tyngre og vanskeligere å spare opp poeng til drømmereisen. Jeg må bare fly 32 innenriksreiser for å få råd til en tur/retur-reise i SAS GO i Norge.

Men så tenker jeg som så, i mitt relativt enkle sinn, at da skal jeg jaggu gjøre det beste ut av hver reise. Om det så er en reise betalt med hardt oppsparte EuroBonus-poeng, eller enda mer hardt oppsparte norske kroner. Student, må vite.

I tillegg kan det jo være greit med en liten realitetssjekk fra tid til annen. Det var en periode i vinter hvor jeg var mer i New York enn på lesesalen ved universitetet. Det er ikke sånn det er å være student, egentlig, altså.

Ved å tenke litt mer på strevet som ligger bak en reise betalt med bonuspoeng, så kan det kanskje hende man setter litt mer pris på det glasset med champagnen, den komfortable puten, det flate setet og den gode og personlige servicen.

Derfor har jeg tenkt å skrive om noe så usexy og trivielt som en reise innenriks i SAS GO.

Alternativ arbeidstittel: Hvis jeg bare tar 192 turer som dette, så får jeg råd til dette!

Så, etter tidenes lengste introduksjon av en (i beste fall) medioker flytest, kommer her noen av mine highlights fra en tur mellom nord og sør, i SAS GO:

Litt avhengig av hva som er tilgjengelig til en rimelig pris, prøver jeg å booke Bodø-Trondheim-Oslo-Kristiansand, men noen ganger er avstikkeren via Trøndelag rimelig drøyt priset for en student, så da blir det som regel direkte Bodø-Oslo og deretter videre til Kristiansand. Miniprisen for oss barn under 26, er 1030 NOK Bodø-Kristiansand, eller 1217 NOK via Trondheim.

Hvorfor via Trondheim, lurer du? Nei, ikke noen annen grunn enn at det gir litt flere bonuspoeng, samt at det bidrar til en ekstra kvalifiserende flyvning, når det gjelder å rekvalifisere til EuroBonus Diamond.

En riktig så vårlig dag i slutten av april gikk turen nok en gang mot sydligere strøk, og dette var nok på høy tid, da Bodø hadde hatt flere dager med sludd, snø og stiv kuling, samtidig som jeg ble bombardert på Snapchat av venner på Sørlandet som spiste is, solte seg og nøt opp mot 20 varmegrader.

Det er nok på tide at du kommer hjem en tur, sa mamma.

Jeg har sjelden vært mer enig med henne.

Bodø-Oslo-Kristiansand

Jeg hadde booket Bodø-Oslo med avgang klokken 10.20, slik at jeg slapp å stå opp midt på natta for å rekke morgenavgangen klokken 07.10 Etter en behagelig start på dagen uten noen form for stress, tok jeg lokalbussen til flyplassen. Der fikk jeg printet ut en bagasjetag til kofferten min og sendt den avgårde ved hjelp av automatisk bagdrop.

I sikkerhetskontrollen var det ingen kø og jeg gled pipefritt gjennom. Rett etter at jeg ankom gate 18, begynte ombordstigningen. Jeg er kanskje litt merkelig skrudd sammen, men jeg liker egentlig å gå om bord helt sist, jeg. Priority boarding kan ta seg en bolle for min del, altså. Ingenting er vel mer behagelig enn å smette om bord som sistemann(/kvinne), finne setet sitt og ta av. Noe mer effektivt enn det, blir det vel egentlig ikke.

Om bord

Om bord i «Glitne Viking» (LN-RCZ) fant jeg setet mitt, som ingen andre hadde gjort krav på, 3F, og like etter ble boarding annonsert «complete» og midtsetet ved siden av meg forble tomt.

Vi tok av like etterpå og satte kursen mot Oslo.

Bodø Lufthavns mørke epoxy-rullebanedekke:

Hatet av alle som liker myke landinger og flyselskap som som heller skulle brukt penger på andre ting enn dekkskift og kiropraktortimer til sine ansatte.

Elsket av den norske importøren av Michelin-flydekk.

Nu kör vi!

Opp, opp og avsted med oss!

Landegode ønsker oss en god tur sydover

Dagens Boeing-maskin er en av totalt ti maskiner i SAS sin kortdistanseflåte som har WiFi installert, og rett etter at setebeltetskiltet ble slukket av guttaboys, kom jeg meg umiddelbart på nett.

En ren nødvendighet, vet du, i 2015, å poste en Facebook-status om at «FLYET MITT HAR INTERNETT.»

WiFi om bord i fly var kanskje revolusjonerende for syv år siden. Nå for tiden? Not so much. Men det er jo litt artig, læll, da.

I tillegg er det jo uhørt å være frakoblet omverdenen i mer enn 15 minutter av gangen, i dagens samfunn.

Flyvert(inn)ene skred raskt til verket, og kom rundt en runde i kabinen med servering. Etter mye hyling og vifting med bonuskort av ulik valør, fikk jeg maset meg til en gratis mangosmoothie.

Neida, det gikk faktisk ganske greit. Ingen hyling. Ingen masing. Bare et lite blaff i luften med EuroBonus-kortet, og så var smoothien servert.

Mangosmoothien er forøvrig av merket Froosh, samme smoothieprodusent som for en tid tilbake laget disse småsøte etikettene:

Men om bord hos SAS, ser smoothien slik ut:

Jeg drikker alltid Ramlösa hos SAS, fordi vann med kullsyre er vann det óg.

Ellers hadde jeg med meg litt lesestoff om bord, av typen pensum, men de bøkene fikk ligge stille for seg selv i vesken min, for jeg var opptatt med å:

1) Nyte utsikten fra vinduet mitt

2) Poste om at jeg nyter nevnte utsikt, på Facebook.

Sånn går nu dagan.

Etterhvert ble det tid for landing i Oslo, og kabinen ble ryddet og klargjort for nettopp dette. Vi landet akkurat i henhold til rutetabellen, på en forkortet vestre rullebane på Gardermoen, som i løpet av sommeren skal få nytt rullebanedekke.

Mellomlanding i Oslo
I Oslo hadde jeg drøyt en time før flyet til Kristiansand skulle flakse avgårde. Jeg rakk en runde innom innenriksloungen ved gate 15, og fikk konsumert en porsjon med havregrøt, før det omsider var på tide å klyve om bord i en SAS-maskin, atter en gang.

Jeg har forøvrig sluppet greit unna pir 19 i det siste. Måtte det fortsette slik.

Kristiansandsflyet skulle gå fra gate 16, som er rett under loungen, så og si. Der måtte bakkemannskapet tråkke til med manuell ombordstigning, ved å krysse oss av på en liste, fordi datasystemet hadde krasjet. Vi sa bare setenummer og etternavn, og så fikk vi komme om bord.

– Larsen, 5 fox, sa jeg til ombordstigningsgeneralen, og jeg fikk slippe om bord.

Oslo-Kristiansand

Flyet til Kristiansand var av typen Boeing 737-700, og er ett av flyene som opprinnelig ble levert til Braathens, i sin tid. LN-TUL skulle ta oss ned til palmekysten. Flyet bærer navnet Håkon IV Håkonsson, som var birkebeinerkonge på tolvhundre-og-pil-og-bue-tallet.

Disse ex-Braathens-flyene er de eneste i SAS-flåten som ikke har «Viking»-navn, men heller er oppkalt etter norske kongelige for langt tilbake i tid.

Akseptabel utsikt fra sete 5F. Óg; hvor mange SAS-logoer er det mulig å få presset inn på ett bilde?

Det var nesten fullt hus på denne flyvningen, men midtsetet forble (nok en gang) tomt, og det er alltid hyggelig.

Vi ble pushet avgårde og kom oss opp i luften ved hjelp av motorkraft, litt magi, en god porsjon luft og et par hundre meter vestre rullebane.

Faktisk ikke elendig benplass om bord – mer enn bestått!

Så lot gutta foran motorene jobbe med å skyve oss stadig nærmere Kristiansand og Norges solkyst. Serveringen fra jentene i kabinen er ganske begrenset på såkalte miniflights hvor flytiden er såpass kort at de kun serverer kaffe, te og sjokolade til passasjerene i SAS Plus, og en liten sjokoladebit til oss bak i GO. Selv ikke kaffe eller te er alltid inkludert hos SAS lengre….

Man kan si mye om SAS (og det gjør jeg jo også) men det må ha vært en smart designer bak fargeskjemaet deres. Kontrastene orange-rødt motordeksel mot mørkeblå winglet og lyseblå himmel er en ren, skjær nytelse å kikke på når man er ute og flyr.

Etter å ha navigert rundt noen regnværsskyer med mye vertikal energi (=turbulens) kom vi inn for landing på Kjevik og rullebane 22. I et nydelig vår vær landet styrmannen silkemykt.

Deretter var det bare å komme seg av flyet, plukke opp kofferten og prøve å finne flybussen.

Bare det at, dagens flybuss var en såkalt «taxi for buss» så da satt jeg meg inn i baksetet på en taxi og dura avgårde til Arendal. 150,- for en time i taxi er ikke akkurat noen upris.

Konklusjon

Vi kan tulle og harsellere med SAS til vi blir grønne i trynet, men faktum er faktisk det at SAS er, for svært mange mennesker i dette landet, en nødvendighet for å komme seg effektivt dit de skal. Det tok under seks timer fra jeg løp ut fra leiligheten min i Bodø, til jeg satt på verandaen hjemme i Arendal med en Hennig-Olsen kroneis, og nøt solen som varmet en stakkars kropp som var så inderlig lei mørketid.

Dette gjør det hele litt lettere å tolerere de svakhetene som eksisterer, særlig med tanke på bonuspoengopptjeningen innenlands og serveringskonseptet i SAS Plus..