FCT er landside. De har ikke tjenester for immigrasjon og tollklarering for innkommende passasjerer, dermed kan man ikke bli kjørt dit.
Som dere ser over er stikkordet...? Nå har vi kommet oss til Munchen, med Porsche og A320. Vi kom ufattelig tidlig til flyet og satt der nærmest 30 min før resten av banden kom. 30 min forsinkelse og 30 min flytid gjorde at vi landet nærmest på rutetid. En liten jogg til loungen og vipps så fikk vi noe drikkende i glasset igjen.
Oj, den Octomoren er heftige saker, er det ikke? Har hørt at den skal være ekstremt peatet, men har aldri smakt den selv... Ser jo ellers ut til at turen så langt inneholder alt som forventes
Veldig gode bilder. Må si jeg blir imponert over fokus og komposisjon, og spesielt når det er såpass mye alkohol med på bildene, og sikkert i fotografen.... Likte godt den ølreklamen som jeg og kona har som reiseslogan - Det er altid tid for øl eller vin ett eller annet sted i verden. God tur!
Så har vi endelig landet i Tokyo. Brukt noen timer her, har vi og. Opprinnelig hadde vi 1 t 5 min i MUC, men grunnet forsinket fly fra PMI ble det mer enn nok tid. Og drikke. MUC er veldig sytalaus og jeg liker flyplassen veldig godt. Hadde det ikke vært for statusen det er med en egen First Class Terminal hadde jeg holdt meg til FCL i MUC. Vi kom spankulerende inn og ble som vanlig godt mottatt. Champagne, buffet og mer atåt. Vi ble sittende i restauranten, og fikk bedre oppvartning der enn i FCT. Dog er champagnene et hakk dårligere. Hvordan vet jeg det? Jeg har jo hatt champagne-smaking begge plassene. 17.35 boardet vi, snek oss elegant forbi den lange køen og hoppet ombord i verdens lekreste fly. Vi ble godt tatt i mot, og ble fortalt at vi var de eneste i FC denne turen. Tjohei. Vi rakk 3 glass champagne før take off, og som vanlig med A340(-600) var det en fantastisk opplevelse. Promillen steg simultant med flyet, og plutselig var jeg helt vekkreist. Husker såvidt at jeg har spist middag, og at jeg har lagt meg har gått meg hus forbi. Ettersom vi spiste en del mat(underdrivelse) både i FRA og MUC ble det ingen forretter. Dog ble det en himla god kaviar, og en ikke fullt så god vodka. Etter en kjapp runde i hodet har jeg kommet frem til at det ble inntatt minst 12 glass champagne i FRA, 6 i MUC og 10 på flyet. Er det rart at man ikke husker noe? Sunnmøringen får valuta for pengene i alle fall. Til hovedrett ble det fisk. Kole(?) som smakte veldig godt. Så god var den at jeg glemte å ta bilde. Heldigvis er det derfor jeg har med meg reisefølge. Som vanlig med LH er ikke presentasjonen noe heseblesende bra, men smaken veier opp for det. Det ble noen timer søvn. Type 7 og 1 t 20 min før landing ble jeg vekket for frokost. Tipp topp... egg og bacon. Selv om jeg egentlig er allergisk mot egg. Pytt pytt. Nå er vi som sagt i Tokyo og gleder oss til en dusj og litt øl på Haneda. Gruer oss til flyveturen til HKG uten lie flat sete. Og vi må dele kabinen med andre. Skrekk og gru. Dagen i Tokyo har blitt brukt til sightseeing. Piss Alley, Shinjuku Garden. Shibuya crossing etc. Legger ved et knippe bilder.
Vi andre som er mer ærlige med oss selv kaller slikt reisefølge for verge... Frå spøk til revolver: Dette ser ut som ein super tur! Og bileta er nydelege God reise vidare!
Hvilke lounger har vi tilgang til med utgående Asiana C? Hvilken anbefales? Regner med det ikke hjelper i noen at vi flyr F fra ICN?
Så sitter man her da. På 39000 fot og undrer hva meningen med livet er. Hva tror dere? Jeg tror champagne, lie-flat seter og fint flyvær. Det er ikke meningen å være pompøs eller noe, men det er sannelig ikke bare-bare når flyet rister, lyn og torden dundrer rundt flykroppen og setet kan strekkes AKKURAT så langt ut at beina automatisk faller mot bakken og kroppen siger etter. Nå kan dette sees på som en oppladning til en dårlig roman, men dette er innledningen til et reisebrev hvor kontrastene ikke kunne vært større. Fra alene i LH F til en utdatert 767 - til angle flat-sete med "massasje"-funksjon som gjør mer skade enn nytte og forargelse over at A380 flyr HKG-ICN to av tre dager før vi returnerer fra lynedslagenes by. Jeg tenker heller at vi retter fokuset mot det positive, og sender noen tanker til de som sitter i midtsete i 3-4-3 konfigurasjon med en ødelagt tv-skjerm og stinkende sidekamerater. For det er ikke lenge til jeg er denne personen. Som sender dådyrøyner i retning gate-personalet med ønske om en liten oppgradering, et lite "jasså, du er såpass bereist? Kan vi by deg på en liten forskyvning lenger frem i kabinen?" Det er så sannelig en smertefri måte å reise på. Hvor sjefen lurer på om jeg for en gangs skyld har forlatt flyplassen ettersom loungene er så komfortabel, hvor man ergrer seg over at passkontrollen ikke har priority lane og hvor man sukker dypt når man faktisk må handle i tax free med andre dødelige. Vi har opplevd flere byer på en helg enn størsteparten av dødelige gjør på ett år. Vi har drukket mer champagne enn mange gjør på ett helt liv. Vi har kjørt mer Porsche enn Kong Harald denne helgen. Vi har reist lounge og strand rundt for å finne ut hvor serveringen er tilfredstillende, hvor folkene er færrest og hvor rockestjerne-faktoren er høyest. Det er på tide å helle kaldt vann over hodet på oss, og innse at man kan ikke ta seg et forfriskende bad 250 meter over havet hver dag, få sengen reid opp to ganger om dagen og drikke champagne til frokost. Alle dagene som kom og gikk, lite visste jeg at det var selve livet, sa en vis mann. Han har ikke flydd. Her går man glipp av dager, ettersom tidsforskjellene er så store mellom take off og landing. Vet det kjære venner, reisen handler ikke alltid om å komme seg fra A til B, men hvordan man gjør det.
Det er igjen tid for å være litt informativ og belærende. Denne gangen tar vi turen til Tokyo. Vi ble som nevnt en smule forsinket fra MUC og landet i TYO en time etter oppsatt rutetid. Vi hadde jo tross alt 13 timer der, så det burde jo holde i massevis. Vi fikk passert immigrasjonen uten noen større betenkeligheter over at vi bare var der i 14 timer og fant fort ut at offentlig transport ikke var noe for oss etter å ha fjernet alt FC-smusset vi kunne finne. TAXI, ropte vi og fikk på et eller annet vis kommunisert hvor vi skulle. Vi endte til slutt opp ved Shibuku Crossing og fornøyd dro vi opp kameraet. Opp i høyden for å knipse et bilde i fugleperspektiv, og vipps så var denne finurligheten beseiret. Hva skal vi ta oss til nå, tenkte vi da? TAXI, ropte vi nok en gang samstemte og endte like fort opp i Tokyos Central Park. I Shinjuku trasket vi rundt og rundt i parken i et behagelig tempo, fikk bilde av noen skillpadder, fikk tatt noen "inspirasjonsbilder" av sjø, trær og blå himmel, og poff så var dette også overstått. Vi trasket oss sakte, men sikkert til Piss Alley, og med den bærbare wi-fien fikk vi surret oss til riktig strøk. Reisefølget ble særdeles begeistret over mulighetene til å lukte småsvette mannfolk i baken og å få FC-smusset byttet ut med grillkull-smuss. "One beer, please" sa vi i hver vår runde og tok en titt på menyen. Pork belly og fried garlic(var mye værre ting der, men husker de ikke på sparket) ble elegant hoppet over, og valget falt på trygge retter som kylling, asparges, bacon og mer vestlige retter. Etter litt om og men fikk vi betalt og satt nok en gang kursen mot en alkoholholdig drikke. Etter høflige anbefalinger kunne vi pipe oss opp i Park Hyatt for å nyte utsikten, solnedgangen og glo vennlig på andre, mer romantiske par. Valget falt på den noe utradisjonelle drikken "øl" og matretten "pommes frites". Etter litt internett-surfing og mingling hadde beina fått nok av å sitte stille. Det løste vi enkelt med å ta heisen ned i 1. etasjen og bestille en taxi til flyplassen. Bagasjen var allerede sendt til vårt kjære Hong Kong, så luktesansene våre sendte oss til ANA business lounge. Etter å ha inspisert First Class-loungen på Haneda ved forrige besøk var det nå en skuffelse å ta til venstre, men nå vet jeg vel hvordan de har det de som tar til høyre ved flydøren også. Etter en kjapp inspeksjon var resultatene nedslående: hva i heite huleste driver de med? Maten var den samme i business class-delen og first class-delen og den eneste forskjellen var etterspørselen på dusjene, stolene og ølmaskinen. Nå setter jeg jo dette selvsagt på spissen, for nå kjenner jeg at LAFITTE-champagnen som ble servert stirrer meg i senk. Uansett så hadde vi noen flotte timer her, og vi fikk til og med tatt oss en dusj, til tross for 20-30 stk på venteliste 30 min 1,5 time før avgang. Vi satt så kursen mot gate 107B hvor fuglen som skulle ta oss tilbake 1 time ventet. Er det lov å si at fuglen hadde et flott ytre, og et forferdelig indre? Priority boarding fungerte som det skulle, og uheldigvis hadde ikke ANA skiftet ut 767-en mot noe lekrere. Den ambisiøse 2-1-2 layouten i business class gir meg frysninger, og det er ikke av den positive sorten. En utdatert kabin med mangler over hele fjøla. Angle lie-flat setene til Asiana ler av mulighetene for å strekke seg ut, og det samme gjør tv-skjermen. Den er selvsagt gjemt i ene armlenet og der forble den hele turen. Dette var jo en nattflygning, men mulighetene for å sove var vel ikke optimale. Mat hoppet jeg over, og etter litt humpetitten kom vi oss til Hong Kong.
Se der ja. Den fortapte sønn vender tilbake. Dette er ikke historien om John Arne Riise, men min fortsettelse på reisebrevet som aldri ble avsluttet. Vi landet grytidlig i Hong Kong, og ettersom det va litt for tidlig endte vi opp med å ta en taxi. Taxisjåføren var like trøtte som oss, og holdt nesten på å kjøre i grøfta. Vi ble satt av like utenfor W Hong Kong og kjappet oss inn i resepsjonen. Luftfuktigheten var like høy som promillen hadde vært tidligere, og vi så frem til noen timer på øyet. Eller... vent... Klokken var 06.00 og det var enda 9 timer til innsjekkingen. Vi prøvde høflig å sende en mail om tidlig innsjekk, men det gikk ikke, og de bredeste smil hjalp heller ikke ved innsjekkingen. Dog fikk vi hvilt hodene på en sofa, og etter 2-3 timer ruslet vi oss opp i spa-avdelingen. Her tok vi oss en dukkert, litt badstu, en dusj og en trall før vi var klar for champagne-brunsj hos naboene på Ritz Carlton. Nå er det jo ikke slik at vi er underernært på champagne, men det gjorde seg sannelig med de aller herligste retter og Dom P. Vi stopper litt her, så vil jeg fortelle dere hvor imponert jeg var over hotellet. Ikke at det var noe som ga meg bakoversveis, men kombinasjonen av et kult, moderne hotell og service minded personale, oppdaterte rom og løsninger, sammen med et godt utstyrt hotell gjorde at hotellopplevelsen var noe jeg sent vil glemme. Etter champagne-rusen hadde forlatt kroppen fikk vi nok en gang litt pågangsmot. Føttene ble skrudd opp fra rusletempo til shopping-tempo og etterhvert så ble vi jammen ferdig med det også. Vi holdt oss på Kowloon-siden for i dag, så tok vi heller Hong Kong-siden i morgen. Vi spiste peaking duck nede ved Star Ferry-ene og fikk oss en kald en i nebbet på en av rooftop-barene hvor vi også nøt lysshowet. Som absolutt kan anbefales. Dagen derpå var vi fyllesyke. Neida. Vi taslet oss ned til Union Square(leser jeg av bildene) og fikk tak i en, for en gangs skyld, sunn frokost. Det er rart hva denne dårlige samvittigheten gjør med en. Trasket deretter videre til taxi-stasjonen og til Star Ferry-ene. Derfra slo vi følge med Kaptein Sortebill og Sabeltann over til den andre siden. Her tittet vi opp på høye bygninger, stakk innom Rimowa og etterhvert tittet ned på høye bygninger. Vi tok toget opp til Victoria Peak og fikk se en tåkebelagt by i all sin prakt. Flott, for all del, men ikke helt det samme som hva Bjørn Eidsvåg synger om. Med god tid til flyet gikk dro vi tidlig til flyplassen, sjekket forresten inn bagasjen på togstasjonen, og satt kursen mot et lite lounge run. Mer om det i neste post.
