Den siste samurai

Svært underholdende og velformulert. Slår meg at jeg aldri blir lei av å lese om turer i LH F.

 

Helt supert skrevet og krydret med gode beskrivelser og bilder, er jo dette alldeles strålende. At du skulle innom Kiwi'n ved Lerkendal for å kjøpe Kobe-biff, var jo selvsagt for å hanke inn Trumf-poeng (mener du Kiwi Nardobakken ? )
Antar @kiev allerede har forhørt seg der , da han også er en svoren weber-mann....

Fortsett i samme stil , så er det kandidat til årets reisebrev

 

For en anakronisme. Hadde glemt at det fantes noe slikt!

 

Av og til lurer jeg på om det skjuler seg forfattere og andre profesjonelle skribenter bak brukernavnene her på forumet, fordi enkelte tekster holder rett og slett veldig høyt nivå. Denne rapporten hadde stått til 10 / 10 selv uten et eneste bilde.

 

Bare jeg som sjekker insideflyer ekstra ofte i påvente av fortsettelsen?

 

Konnichiwa fra Seikoro Ryokan i Kyoto!

Som en kontrast til oppholdet vårt i Tokyo tok vi altså midlertidig en tur til litt mer avslappende omgivelser i Kyoto, hvor man kan slå ihjel tid med å besøke templer, keiserpalass og gå i parker.


Stemningen var på topp da jeg i parken idag oppdaget det jeg antar må være verdens største Bonsai-tre! (Har stilt opp en eldre japansk mann under for skala)


I skrivende stund er det imidlertid seint her på Ryokan-rommet vårt, fru Elmo har sloknet av jetlag og undertegnede skal prøve å sammenfatte litt mer av turen.

For å komme tilbake til der jeg slapp sist, Lufthansa First FRA-HND:

Den dresskledde sjåføren Dieter sto altså utenfor og ventet med et glis da vi forlot First-Terminalen (glis=en blankpolert Mercedes S-klasse). Han kjørte oss elegant ut til 747éren, opp heisen, og ledet oss bort til flydøra.

Innspurt mot flyet, Dieter i tet.

Her sto det en liten velkomstkomite og ventet på oss. Jeg identifiserte straks gjengen som to flyvertinner, hovedpurseren, og selveste el Capitan, som hadde tatt turen fra cockpit for å slå av en prat. Sistnevnte interesserte seg fælt for hvorvidt vi snakket Tysk (joda, skoletysken kunne jeg vel saktens radbrekke litt for ham), hvor lenge vi skulle være i Japan, og han kunne ivrig dele sine tanker om været i Frankfurt, flyværet for turen, og hvordan været der ville bli i Tokyo de nærmeste dagene. Dette var rett og slett en godt over gjennomsnittlig værinteressert kar, men så lenge det kunne hindre at flyet skulle dette ned så satte jeg stor pris på meterologiinteressen hans.

Vi var de første ombord, og jeg ante såvidt mulighetene for en egen kabin, etterhvert kom det imidlertid to japanere og en (antatt) tysker som hadde tenkt seg samme veien, og vi konkluderte med litt selskap heller ikke er å forakte.
Når det gjelder mine illusjoner om kleskoder i first, kan jeg jo nevne at vårt japanske reisefølge hadde gått for det klassiske antrekket t-skjorte, høyvannsbukse og flipflops uten sokker, så her står man åpenbart helt fritt til å velge.

Jeg og Fru Elmo hadde setene 3d og 3g, noe vi var enormt fornøyde med siden vi kunne sitte og prate og smake på hverandres matvalg uten for mye styr og ståk. Anbefales!


Setene våre. Badeendene slo seg smørbilde ned i midten og holdt det gående hele flyturen!

Flyvertinnen Gisela var lynraskt på plass med to pyjamaser, og vi fikk toalettsaker, i form av et Jacob Jensen amenity kit (her hadde jeg tidligere hørt at det pleide å være rimowa men dette er altså nå blitt endret. Har ingen sammenligningsgrunnlag og heller ingen sterke følelser om temaet, så jeg lar dere få tygge litt selv på dette).


Amenity kit fra Jacob Jensen, kom i to farger.


Vi fikk hver vårt glass champagne og en liten oppvarmet skål med nøtter (etter hva jeg skjønner er det viktig at disse nøttene kommer i skål, ellers blir det fort klikkorama ombord).

Straks etter den hyggelige velkomsten satte kapteinen flyet i gir og brått var turen i gang.

Gisela kom med to små aperetifer i form av en slags gelatinaktig buljong, toppet med en liten omelettbit og en reke. Åpenbart en oppskrift jeg sannsynligvis aldri ville klart å finne på selv, men absolutt ikke dårlig.

Nå skulle middagene velges og her var det menyer for både vestlige og japanske ganer. Fru Elmo insisterte på vestlig meny med hjortekjøtt til hovedrett, og siden jeg er av den nysgjerrige typen som liker å vite hva alternativet kunne vært så jeg ingen andre utveier enn å ta en for laget, og gikk for den japanske menyen, med andebryst til hovedrett (kriteriet mitt var kun at det skulle være full kaviarservice først).


Som sagt så gjort.


Når det gjelder drikke til kaviaren gikk jeg all-in, og valgte russisk Beluga vodka mens fru Elmo safet med nok et glass Laurant Perrier Champagne. Men hvis det er godt nok for Boris Jeltsin er det godt nok for meg.

For min del besto første rett av en japansk keisaki, dvs masse sammensatte småretter og en skål misosuppe. So far so good (rasjonalitet tilsier nok vanligvis at man bestiller vestlige alternativer fra vestlige flyselskaper og vice versa, men jeg tar som sagt en for laget her).

Det smakte bra! Sliter litt med å forklare detaljene så veldig mye nærmere.

Neste rett bestod av en type mørke nudler med en slags saus, noe syltede saker som minner om kimchi, og kongekrabbe (kongekrabben var helt konge). Her tok jeg den også helt ut og drakk oppvarmet Sake til maten.
Nok en gang, det smakte bra. Varm sake var også en bra greie!

Dette ble fulgt opp med andebryst, en type annen japansk suppe, og en liten gavepakke som jeg etterhvert skjønte inneholdt risen. Her kom det en japansk plommevin som skulle passe bra til maten (akkurat den plommevinen tror jeg imidlertid man burde klare å toppe).

Desserten besto av en japansk kake, har heller ingenting å utsette på den, men dere snakker forsåvidt med en altetende og stort sett fornøyd kar, så forvent ikke så mye klaging på maten. Jeg var imidlertid nå kommet i mål med japanske drikkevarer og gikk for en tysk dessertvin her.


Kake!

I mellomtiden hadde jeg jo fått smakt litt på fru Elmos middagsvalg og følte jeg var i god posisjon til å kåre en vinner. Det meste var jo helt nydelig hos henne, men hjorten hennes var dessverre stekt litt tørr, og jeg kunne sprudlende erklære at jeg hadde trukket det lengste strået, mot alle odds (ingenting styrker vel et parforhold mer enn en triumferende mann som hyppig påpeker sine små seiere i hverdagen).

På dette tidspunktet så vi vårt snitt til å smette inn på badet og skifte til pyjamasene. (Kan forresten skyte inn at badet er av flott størrelse). Jeg hadde ikke med min egen tannkrem, og oppdaget triumferende at Lufthansa hadde foræret meg en type sveitsisk tannkrem (ettersom sveitserne er gode på sjokolade, tolker jeg det dithen at de er tvunget til å være ekstremt gode på tannkrem også).

8 millioner smilende sveitsere kan umulig ta feil.

Tilbake fra badet hadde Gisela sett sitt snitt til å re opp sengene, mens hennes navnløse venninne hadde dekket opp med sjokolade og diverse drikkevarer i baren. Etter såpass mye mat og drikke konkluderte vi med at det snart ville passe bra med en liten dupp og sto over sjokoladen.




Og, apropos liten dupp, her må jeg nok en gang trekke inn årene (er fortsatt innstilt på norsk tid og sliter med å holde gluggene oppe). Kommer definitivt sterkere tilbake!! Fortsettelse følger!

 

Haha, selvsagt var det trumfpoengene som trakk meg mot Kiwi nardobakken (i tillegg til det behagelige faktumet at den ligger i nærheten av der jeg bor).

 

Jeg tipper de nudlene kom med kald saus. Det ser ut som soba nudler som er laget av bokhvete. Smaker knall, spesielt hvis du har litt wasabi oppi....nam, nam

 

Mener du at de har fjernet NRK-Svisj show? (må muligens sjekke hvem jeg har drevet å sendt pikante tekstmeldinger til seint på fuktige lørdagsnetter de siste par årene)

 

Her har du sannsynligvis rett Geddi, godt var det iallefall! Og uansett skulle det prøves (min leveregel er: Prøv alt i livet (unntatt incest og gammeldans, en plass må streken gå)).

Her i solens rike er de forresten kjent for sin glimrende sushi. Dette kunne jeg ikke ignorere, og dro med Fru Elmo grytidlig på en seriøs sushiplass som åpenbart var ettertraktet av lokalbefolkninga. Problemet med slike steder er at det er umulig å få en engelsk meny, og som den løsningsorienterte karen jeg er pekte jeg likegodt bare midt på side 3 av menyen, smilte og ga tommelen opp for sikkerhets skyld. Kokken hevet øyenbrynene i anerkjennelse av mitt fornuftige valg, og vartet raskt opp med to boller, hvor fru Elmo fikk en bolle med noe som lignet litt på ordinær sushi, mens undertegnede fikk en bolle med fem typer Kråkeboller (!) toppet med et rått egg.

Legger ved et snapshot av herligheten som jeg av høflighet ikke kunne la være å spise. Det skal visstnok være bra for potensen (så dere kan bare gjøre narr av matblunderen min nå, men om 20 år når dere alle er impotente er det jeg som ler sist

 

Om du er glad i sushi er denne plassen et must:
https://en.m.wikipedia.org/wiki/Jiro_Ono_(chef)

Sønnen som har fått et halv cetennial i lære driver også en bra sjappe, men det er farens lille sjappe i kjelleren/subway(?) i Ginza med ti seter som gjelder.

 

Utrolig herlig triprapport og morsom lesning. Tidligere har ikke Japan fristet så mye, men etter diverse triprapporter her inne, inkludert denne, begynner jeg å komme på gli. Nesten litt bra at jeg ikke fikk med meg torsdagens Now or never, ellers er det godt mulig jeg hadde booket tur til Tokyo (riktignok ikke i F da...)

 

Helt fabelaktig rapport! Keep it coming!

Når det gjelder kråkeboller så får jeg fortsatt ikke helt fot av det... Ellers så er mine 10 dagers erfaring med Japan og mat slik at jeg blir småsulten hver gang jeg tenker på det...

 

Jeg mistenker at @ILS2 er inne på noe, for denne slår seg sammen med utvalget av knallsterke og reiselystforsterkende rapporter som sammen gjør InsideFlyer til et av mine favorittsteder å kaste bort "kaffepausene"

Gleder meg til å følge dere videre!

 

Dette er berre to av fleire plassar eg lo høgt. Godt fortalt og herleg humor heile vegen. Dette kan ein tola mykje av

 

Konnichiwa fra Shinjuku, Tokyo!
For to dager siden returnerte vi til storbyen igjen etter å ha testet livet som japanere på en tradisjonell Ryokan i Kyoto. Dette Ryokan-konseptet er altså et slags type bittelite hotell, men med et servicenivå som overgår alt jeg har vært borti før. De som jobber der har som policy å stå i giv akt hver gang man forlater rommet (her må jeg understreke at det ikke er snakk om noen overdrivelse, to til tre personer, avhengig av når på døgnet det var, sørget alltid for å stå oppreist ca 15 meter fra rommet vårt hver gang vi åpnet romdøra der. Dette ble etterhvert bordeline creepy). Arbeidet deres dreide seg stort sett om essensielle oppdrag som å gi oss ytterskoene våre som de i mellomtiden hadde pusset og passet på, eller følge oss til spaanlegget der. Maten der var helt vill, både middag og frokost blir servert på rommet hvor man sitter på puter ved et lavt japansk bord, med varm sake og totalt 12 elegante små retter (her er problemet at man aldri vet når det vil ta slutt, og hvor mye plass man må spare til neste rett). Som sagt var dette en service av en annen verden, og jeg innser at det faktisk går an å få for mye service.
Jeg skal imidlertid ikke klage på den lokale kulturen som tross alt er svært høflighetsorientert. Her i japan er det jo som kjent enormt mye bukking og skraping.
(Vel, det er nok kanskje en sannhet med modifikasjoner. Det er riktignok enormt mye bukking, men veldig lite skraping. Generelt synes jeg i grunn det skrapes alt for lite nå til dags. Savner litt god gammeldags skraping (hva det nå enn består av)).

En annen ting de er opptatt av her er røykeforbudene sine. Dette passer oss egentlig utmerket som de kjedelige ikke-røykerne vi er, men jeg stusser uansett over hvor spesifikke de trenger å være i forbudene sine. Tar med noen tilfeldige eksempler fra tamagochi-handlegaten vi ruslet gjennom:

Her er det åpenbart ikke lov å røyke. Glimrende, tenker vi og rusler videre.

Etter 50 meter støter vi på neste advarsel:

Dersom du trodde at røykeforbudet kun gjaldt hvis du er alene så tar du skammelig feil, her er det åpenbart fortsatt forbudt å røyke hvis du har tatt med deg et lite barn for å omgå regelverket.

men det stopper ikke der. Kort tid senere blir vi advart på nytt:

Her er det tydeligvis heller ikke lov for folk med jokkende hund mot beinet å røyke.

Og akkurat når jeg mente jeg har forstått regelverket, og kanskje tilogmed identifisert et lite smutthull så kommer det frem at de har tenkt på det også:

Du kan heller ikke røyke selv om du setter deg utfordrende ned på huk mens du gjør det. Her har de åpenbart hatt et pågående problem med den slags utfordrende huksittende røyking, og elegant tatt grep for å løse dette. Imponerende.

I dag har vi utforsket Tokyo nærmere. Jeg så på NRK nett-TV en dokumentar om Shibuya Crossing, som er verdens største fotgjengerovergang, og da var det en selvfølge at vi måtte dra dit for å se den med egne øyne. Her krysser det daglig til sammen en million mennesker over gangfeltet, og opptil 3000 folk går i slengen hver gang det er grønn mann på trafikklyset. I løpet av et lite minutt har det på nytt fylt seg opp med nye folkemengder i hjørnene. Hvor kommer alle disse folkene fra?!
Det er også helt utrolig å tenke på hvor elegant tusenvis av folk krysser over her fra alle kanter i løpet av sekunder, tilsynelatende helt uten å krasje inn i hverandre. Dette var noe av det villeste jeg noensinne har opplevd! (Fru Emo knipset bildet da undertegnede rett og slett bare ble stående fastlimt midt i lyskrysset og måpe mens det hele foregikk rundt meg)

Det er lett å bli litt lang i maska av såpass mye folk på en gang! (hehe, knegg knegg!)

Men okeida, tilbake til selve flyreisen, som jeg tross alt mistenker er årsaken til at dere har holdt ut såpass lenge med skriveriene og tullballet mitt. Vi befant oss jo som tidligere sagt på Luftahansa First, et sted mellom Frankfurt og Tokyo, så jeg tar opp tråden der jeg sist slapp:

Vi hadde som sagt tatt kvelden ombord etter to fantastiske måltid og en oppvartning man knapt kan forestille seg. Sideveggene var nå slått opp rundt våre to senger så jeg og fruen følte vi hadde det riktig så fint i et slags adskilt soverom (når det skal sies satt det jo ingen andre folk ved vår rad så vi hadde igrunn ingen grunn til å lukke oss inne, men hvis man først har muligheten så hvorfor ikke?).

Jeg lå og vurderte å kjøpe meg en pålogging på FlyNet, som er internettoppkoblingen de tilbyr ombord. Akkurat dette konseptet var noe jeg hadde litt vansker med å fatte. Som eurobonus gold-medlem er jeg jo vant til å få gratis internettadgang ombord på ethvert SAS-fly uansett om jeg så sitter på bakerste rad i turistklasse, eller nede i lasterommet for den saks skyld. Her på førsteklasse ombord i Lufthansas flaggskip, etter å ha blitt skysset til flyet i Mercedes og ønsket velkommen av kapteinen, så har de organisert en ustabil og utskjelt internettservice som man må lete fram kredittkortet for å kunne ta i bruk, og som av politiske årsaker ikke fungerer over kinesisk luftrom... Akkurat dette gir jo noe rom for forbedring, og i tråd med god pedagogisk ånd, så skal man jo påpeke noen forbedringsmomenter når man vurderer ting, så dette får være min forbedringskommentar til Lufthansa: Fiks en gratis og stabil internettoppkobling til First-passasjerene sånn at man kan være online mens man flyr (alternativt kan dere muligens laste ned en fullverdig kopi av internett på en romslig server ombord og tilby folk denne i offline-modus hvis den andre løsningen blir for vanskelig). Vel, vi var uansett på vei inn over Kina så jeg droppet nå planene om å sjekke mail etc, og dro på meg et par Bose QC25-hodetelefoner som de hadde lagt i armlenet mitt, og kikket litt på filmen "the nice guys" før jeg sloknet.

Etter noen herlige timer i drømmeland våknet jeg og fru Elmo opp til en ny dag med nye muligheter.
Jeg ruslet ut på badet, barerte meg nok en gang, pusset tennene, og sprayet likegodt litt Evian annsiksvann i fjeset fordi boksen fristet og jeg aldri i min villeste fantasi ville funnet på å kjøpt meg noe slikt selv (men når de først tilbyr sånne oppfinnelser så skal de testes).

Legger ved et bilde av badet. Det er ca dobbelt så stort som et vanlig flytoalett, og man har to stykker tilgjengelig for first-kabinen (tok bildet før leggetid så det er jo fortsatt mørkt ute, men som tidligere sagt må dere nok bare tåle litt kødd i kronologien her og der).

Ok, her burde jeg hatt vidvinkellinse, knipset mot speilveggen eller i det minste klemt meg litt opp bak mot hjørnet, dette ser jo mye mindre ut på bildet mitt enn det faktisk er, og jeg har ikke engang fått med vasken, skuffene og diverse toalettartikler de byr på. Jeg kommer neppe til å få noen jobbtilbud som boligfotograf med det første.

Men dagen hadde på nytt grydd, og vi kunne kose oss med utsikt rundt oss (det var som sagt ingen i nærheten av våre seter så jeg tok meg friheten til å leke litt med de elektriske gardinene langs vinduene. Fiffig system.



Den elskverdige Gisela og hennes venninne lurte på om vi kunne tenke oss litt assortert vestlig frokost (jeg hadde i forkant sagt at jeg droppet å teste japansk frokost). De bar så ut en utrolig deilig frokost med alt man kan ønske seg av varierte godsaker, eggerøre og bacon, alle slags varmt brød, yoghurt, bær, frukt, nytraktet kaffe, ferskpresset juice, (og ja takk, vi tar da gjerne et glass med Champagne når du først spør).


Glimrende start på dagen!

Vi nærmet oss nå etterhvert landing, og fikk beskjed fra den værinteresserte kapteinen at det dessverre skulle være litt overskyet og småregn i Tokyo når vi ankom. Jaja, tenkte vi, så lenge du klarer å få ned flyet skal vel vi klare å takle litt regn mens vi sover ut jetlagen første dag.


Landingen gikk helt utmerket, og vi fikk våre siste farvel med besetningen før det var på tide å få føttene ned på bakken igjen. I det vi forlot flyet på vei mot passkontroll og bagasjebåndet tok vi et tårevått farvel og et siste bilde av det kjære flyet som hadde bragt oss så mye glede de siste 12 timene. Du vil være savnet!


Bagasjen vår kom selvsagt ut som de to første på båndet, og vi satte kursen inn til Ginza, hvor vi skulle starte vårt japanske eventyr!

 

Epliolog (fikk ikke postet dette i forrige innlegg da det ble for langt):

Hepp! Her tror jeg faktisk at jeg har klart å ro i land en komplett reisebeskrivelse med Lufthansa First, som i grunn var målet med reisebrevet! Har sikkert utelatt massevis av nyttige detaljer, men essensen er ihverfall med.

Håper dette kan være til nytte for dere som har hengt med helt til nå! For tiden lever vi livets glade dager her i Japan, og det har derfor tatt litt tid å fullføre dette.
Små hverdagslige ting som feks å gå på do her er jo en reell opplevelse i seg selv. Jeg kan stolt fortelle at jeg nå har testet ut samtlige knapper på det japanske do-panelet på hotellrommet vårt. Dette involverer en knapp for overdøvende lydeffekter, en knapp for å regulere vanntrykk, et par forskjellige knapper som man på bilspråket kan kalle "understellsvask", en knapp som starter en slags hårføner nede i dassen, og som siste post på programmet testet jeg også en knapp med bilde av en sittende dame (her hadde jeg alvorlige bekymringer for om dette skulle dreie seg om en slags automatisk tampongfjerningsfunksjon eller noen form for avfetting (nok en gang må jeg presisere at jeg prøver å holde meg til bilspråk her).

Vel, med så mye snodig som skal testes ut er det ikke rart det tok tid å skrive reisebrev

Vi skal etter planen returnere til Trondheim om to dager, så det nærmer seg slutten på vår Japanopplevelse. Returen skal foregå med Asiana First, med et døgn i Seoul på tur hjem, tror det blir bra!
Vi snakkes!

PS. Jeg kan absolutt knipse bilder og utvide dette reisebrevet hvis det er interesse for å høre om hvordan Koreansk Firstclass fungerer!

 

Suveren lesning thumbs up!
Tar gjerne litt bilder og en liten beskrivelse av hjemturen også