Men, hvis det er utvalg på varmmat du ønsker deg, eller litt mer å velge blant fra barskapet - ta heller turen til Silver Kris Loungen. Denne er kjempestor, og har et tilsvarende buffetområde. Madammen kunne ikke dy seg og måtte snuse og prøvesmake både på det ene og det andre. Og om du skulle være vegetarianer er nok dette omtrent så nære favorittlounge du noensinne kommer, for her var det mange varianter som var merket med Vegetarian. Det står til og med en kokk i et hjørne og steller i stand nudelsuppe! Barområdet her er også en del hakk over Gold-loungen, med et par varianter både av det hvite (en hvit burgunder og en new zealandsk sauvignon blanc) og det røde (en rød burgunder og en shiraz fra Australia), og attpåtil champagne (vår venn Charles Heidsieck igjen) som står der i isbøtta og venter på tørste struper. I tillegg greit utvalg av brennevin, for de som heller foretrekker det. Eller ja takk begge deler Men dumplings, det fant vi altså ikke her...
Omsider kom vi oss ombord på flyet til Sydney, og det må sies at flykabinen denne gangen var en kraftig oppgradering fra forrige. Dette flyet var bare ett år gammelt, og det bar interiøret preg av. Vi hadde igjen klart å få bulkhead, så vi hadde litt ekstra beinplass - og denne gangen kunne vi dra full nytte av det. Setene var muligens litt harde, men når setet var lagt helt ned ble det fort til en seng det var lett å sove godt i. Med et glass eller to champagne startet turen godt, og snart ble forretten servert - tunfisk som kun hadde fått et raskt møte med stekepanna før den fant veien til tallerkenen sammen med tilbehør som tilsammen ble en svært god salat Nicoise. Madammen, som hadde finlest vinlisten, valgte en sauvignon blanc fra Mount Riley, Marlborough, New Zealand, og det viste seg å være et strålende følge. For hovedrettene hadde vi igjen forhåndsbestilt, og madammen kunne kose seg med smakfulle satay av lam og kylling mens hun meldte overgang til champagnen igjen. Sjefen sjøl hadde valgt å gå for hummer Thermidor med duchessepoteter, og han angret heller ikke på noen som helst måte. Hummeren fikk passende følge av følge av en Devil’s Lair Estate Chardonnay fra Margaret River, Australia. Denne gangen hadde madammen faktisk plass til litt dessert, og en iskake med sjokolade og salt karamell gikk ned på høykant. Og så kom selvsagt ostetralla, som kunne friste med Brie, Stilton og Asiago. Madammen fulgte opp med et glass portvin (duverden så voksne vi plutselig er på denne turen), mens sjefen sjøl holdt seg til rødvinen med en sjenerøs Bourdeaux. Ikke rart vi fikk sove godt etterpå. Dessverre kom morgenen alt for fort og helt plutselig, med croissanter (denne gangen ikke fullt så myke) og fersk frukt. Det var i grunnen et helt greit nivå på frokosten etter bare noen stakkars timers søvn, og akkurat nok til at vi overlevde ankomsten til Sydney og fant veien til hotellet.
Vi sto over Raffles, får leve på minnene fra besøket der i 96 ... Men vi glemte jo å bestille det på flighten. Vi får ta det igjen på vei hjem.
I dag ble det lunsj i the Rocks. Merkelig, det der, det føles egentlig riktigere å skrive «on the rocks», og da ville nok lunsjen vært mer av det sterke, brune slaget. Men the Rocks er altså et område omtrent der Sydney Harbour Bridge starter. Visstnok oppkalt etter sandsteinen området er bygget på - og som mange av de gamle bygningene i Sydney er bygget med. Forøvrig var det akkurat her de første europeiske nybyggerne gikk i land tilbake i 1788 også. Men, uansett. The Rocks er et veldig hyggelig nabolag, som på lørdager og søndager trylles om til et myldrende marked der du kan få kjøpt alt fra boomeranger (check) til juletrepynt (dobbelcheck). Det er også plenty av barer (mer om det senere) og spisesteder rundt omkring, og dag fristet det med italiensk. Været er typisk vårvær - i skrivende stund plaskregner det for 2. gang på kort tid, men innimellom titter sola frem og varmer godt. Så vi tok sjansen på en uteservering, med litt ekstra varme under parasollene. Sjefen sjøl valgte å safe med en pizza med pepperoni og sopp. Nok ikke den mest revolusjonerende matopplevelsen i verden, men akkurat passe når man sitter der med aldri så lite jet-lag og bare vil ha noe enkelt. Madammen gikk for en «meat lasagna», i størrelse liten. Vi har nå lært at en liten porsjon lasagne antakelig kan mette en familie på tre med god margin, men madammen klarte likevel å få i seg nesten alt - for dette var gode saker. Kjøttsaus og bechamel og pasta i en kompakt murstein, badet i rause mengder marinarasaus og toppet med ruccola, og med en ekstra skål revet parmesan bare fordi det alltid er bedre med litt ekstra parmesan. Med en flaske australsk pinot noir ved navn Lost Turtle ble det hele en ganske så trivelig lunsj.
Noen ganger er det å ha mye å velge blant en utfordring i seg selv. For det mangler ikke på spisesteder mellom Sydney Opera House og the Rocks. Men så blir det litt sånn «for dyrt, for mye pub, for stort, for mange folk, for trangt, for....». Aldri så lite Gullhår på besøk hos bjørnene, med andre ord. Men til slutt fant vi et sted der det var akkurat passe mye folk, med en meny som så sånn akkurat passelig ut; The Rocks Café. En liten diner/café i litt gammeldags stil, med båser og bardisk og speil langs veggen, dagens meny skrevet med kritt på tavle og flere etasjer med kaker på utstilling i vinduet. Sistnevnte var kanskje også grunnen til at vi fikk spørsmålet «just dessert or dinner?» da vi kom inn døra, men vi var altså på jakt etter middag denne gangen. Sjefen sjøl gikk for kenguruburger (og krever heretter retten til å kalles Crocodile Dundee), mens madammen mente at en seafood risotto med blåskjell (det liknet veldig, i alle fall - «Spring Bay mussels»), scampi og «dagens fisk» burde være sånn akkurat passe. Burgeren, som var saftig og fin, kom med rødbetrelish, aioli og cheddar, og fikk selskap av et par glass Woodfired Shiraz. Risottoen viste seg å være av den tomatiserte utgaven med et lite sting av chili og ferske urter. Rekene var akkurat passe varmebehandlet og blåskjellene var fine og fyldige - og den lille biten med fisk (av det uidentifiserte slaget) ga akkurat nok smak av fisk til retten. Et par glass med en sauvignon blanc fra New Zealand (The Pass by Vavasour) ga akkurat nok syrlig kick til å skjære igjennom risottoen.
Beer Tour La oss komme med en sterk anbefaling; hvis dere har en dag eller to å avse i Sydney, meld dere på en Rocks Historical Pub Tour! Du trenger ikke engang like øl (selv om det selvsagt er en fordel). Dagens tur startet på Hart’s Pub, i et lokale vi fikk vite at opprinnelig bestod av 3 ulike familieboliger som blekonvertert og slått sammen til dagens pub. Noe som selvsagt også gjør at puben er full av små, rare rom og underlige ganger - og mer eller mindre funksjonelle ildsteder både her og der. Vår guide kunne fortelle oss at vi hver fikk en (liten) øl på hvert sted vi dro innom (nåja, det ble en litt større på den siste), og det SKAL sies at vi fikk mange gode øl - men hvilke, og hvordan de smakte, kommer ikke til å være fokus for posten. Nesten uten unntak... (bilde fra Internett) Etter en rask intro på Hart’s (med en god pale ale og en xpa fra Hope) trasket vi videre til The Australian. Dette er en pub som - hvis man regner ut fra navn - er Australias eldste (1824). Det vil si, den har flyttet på seg to ganger, fra nærmere brygga og litt oppover bakken - all for good reasons (som utbrudd av pest, blant annet. Denne puben har en litt spesiell historie, fordi en av de tidligere eierne fikk den første lisensene til å brygge og servere på samme sted. Hans filosofi var noe sånt som «det brygges her, og det drikkes her» - og han serverte en lager og en bokk, og lageren serveres fortsatt her i dag. Bare her. Deretter fortsatte turen gjennom historiske smågater og smug, gjennom arkeologiske utgravninsområder (arkeologi for 230 år gamle områder kjennes ikke så seriøst i norsk målestokk, men likevel) der husene ble jevnet med jorden for å bekjempe pesten, og ned til Fortune of War, nok en pub som hevder å være Australias eldste. Og det stemmer nok, hvis man med det teller den puben som har vært lengst på ett sted, fra 1828, men bygningen brant noen år senere, og ble bygd opp igjen og videreført som pub på samme lisens. Her lærte vi også om den historiske signifikansen av «happy hour», nemlig at i Australia var det ulovlig å servere alkohol etter klokken 18 mellom ca første verdenskrig og frem til bortimot siste halvdel av 60-tallet (litt ulikt mellom stater). Og når arbeidskara sluttet på jobb klokken 17 var det ikke mye tid å gå på! Derav også «a shout» (han som satt ved baren og bestilte for kompisene), og glem for all del ikke å bestille «din runde» før du går hjem - det er en bombesikker måte å ødelegge vennskap på. Og for de som liker å dykke ned i historien - du vet det med at alle gamle puber har fliser opp til skulderhøyde både utendørs og innendørs? Vel - når du bare hadde en time å drikke på, var det jo i grunnen ikke tid til å gå på toalettet... Så hadde vi bare én pub igjen på den offisielle turen, og den brakte oss over til den andre siden av the Rocks - nord for brua. Generelt sies det at dette er «boligområdet», men sør for brua er det markeder, butikker, restauranter og puber. Så de fleste turister finner ikke veien til «den andre siden». Men det var her vi besøkte The Hero of Waterloo, som reklamerer med å være den eldste EKSISTERENDE puben i Australia, fra 1843. Og på mange måter har de kanskje rett - for denne puben er fortsatt i de samme lokalene som da de startet. Her fikk vi også lov til å besøke kjelleren, hvor det ryktes at de prostituerte brakte sine «ofre» som hadde fått en smule opium i drinken, for å tømme lommer og overgi dem til de som «rekrutterte» til hvalfangerskutene. Vi fikk til og med se det som kan ha vært starten på en tunnel (nå fylt med jord) ned til havna - bygget for nettopp dette formålet. Og smugling, da. Og annen lyssky virksomhet... Da pubturen var over fikk vi veibeskrivelse til nok en av de klassiske - The Lord Nelson Brewery Hotel, som på sin egen måte også kan «lay claim to fame». Det har seg nemlig slik, at dette hotellet fra 1841, kanskje har den eldste puben dersom man også regner med hoteller, og ikke bare «public houses»... Uansett, vi var klare for litt mat etter flere timer med god øl og enda bedre historier - og med litt kyndig lokal guiding fant vi veien til The Glenmore Hotel, naboen til The Australian. Her fant sjefen sjøl en Chicken Parmi med røkt skinke og gratinert med ost, mens madammen gikk for «Red Wine Braised Short Rib», hvilket viste seg å være skikkelig neanderthalmat med bein og det hele. Det skulle vise seg at det var short ribs som gikk av med seieren denne gangen - skikkelig voksen pub-mat med kraftig smak - men med en delt flaske pinot noir fra Pocketwach og utsikt over hustakene ned mot havna var det uansett ikke mye å være misfornøyd med denne kvelden.
The Australian har jeg faktisk vært på, og hvis jeg ikke husker helt feil hadde de ganske god pizza der også.
Vurderte selv pizza der, men havnet på Glenmore da vi ville ha noe annet en pizza. Pub-guiden vår skrøt veldig av pizzaen på The Australian, så regner med den absolutt hadde vært innenfor.
Automata er kjent som en av Sydneys mest kreative restauranter, og selv om den ikke er på Top 50 Worlds Best Restaurant ENNÅ, så er den på lista over restauranter som forventes å gjøre seg gjeldende her før elle senere, og på The Daily Telegraph’s Top 50 Restaurants in Australia. Uansett, forventningene var vel ikke av de laveste. Vi tok en taxi, og fant et nytt nabolag vi kunne ha brukt ukesvis på å utforske, med en utrolig sjarmerende bakgate-foodcourt med stort sett asiatisk mat. Men i dag var det altså Automata som stod for tur, og da dørene ble åpnet ble vi tatt godt i mot og plassert langs et langbord på langs av lokalet. Valget av meny var ganske enkelt - vi kunne velge mellom 5 og 7 retter. Sjansen er vel ikke så stor for at vi kommer tilbake med det første (21 timer i lufta, pluss mellomlandinger - og en hel by (eller et helt land) med gode restauranter), så vi var beskjedne og valgte alle 7, takk. Med vinpakke, selvfølgelig - og et glass Crémant fra Langedoc-Roussillon for å starte måltidet. Første rett som kom på bordet var en aldri så liten smakebit fra kjøkkenet. Og vi hadde gleden av å følge med på han som hadde fått jobben med å lage denne retten for ALLE gjestene denne dagen - han stod rett bak oss på det åpne kjøkkenet. Forøvrig ganske så spennende - vi fikk se tilblivelsen av alle rettene minus dessertene denne dagen - både inspirerende og underholdene å følge med på alle de dyktige, dedikerte kokkene. For ikke å snakke om han som hadde dressur på alle - med lapper og overstrykningspenn og klapping i hendene hver gang han ville ha noens oppmerksomhet! I alle fall; dagens første. En marengs farget med blekksprutblekk (og absolutt ikke alt for søt), fylt med ørretrogn og créme fraîche smakssatt med pepperrot, og et knekkebrød laget på tang med en eller annen type lett syrlig ferskost - en lovende start på måltidet! Og slett ingen dårlig match til boblene i glasset, heller. Deretter kom første forrett; ferskost fra sau med asparges og artisjokk, med dashi-kraft og wasabi-olje. Aspargesen ble litt borte mot wasabien, men det spiller liten rolle når man oppdager hvordan vinen (en biodynamisk Grüner Veltliner fra Lark Hill, litt opak og ganske syrlig) spiller mot ferskosten og wasabien - noen ganger er en slik match nok til at man smiler seg igjennom resten av måltidet. Neste rett på bordet var tartar av kenguru (så da er vi vel Mr og Mrs Dundee, da) med koji-krem (du vet, den muggsoppen som brukes til å lage soyasaus...), chips av svart ris og glasert wakame-sjøgress. Alt i alt en godt balansert rett, med mengder av umami fra kenguruen, sjøgresset og koji-kremen, og med litt syrlighet og sødme fra sjøgresset og passelig med crunch fra chipsene av svart ris (i Europa hadde antakelig rugbrød-chips spilt samme rollen). I glasset en rosé fra Loire som matchet godt mot både smaken av rødt kjøtt og den lettere sødmen fra sjøgresset. Hipp hurra for australsk mat! Deretter kom den første «bonusretten» vår fra 7-retteren; spaghettini med muslinger, fermenterte romanesco-blader, svart hvitløk og blomster. Dette var en virkelig nydelig rett på tallerkenen, og selv om den ble mindre dekorativ når vi blandet inn den svarte hvitløkpastaen kan det nok ha vært ett av måltidets høydepunkter. Sjøsmak og salt fra muslingene, fylde fra hvitløken og det lille ekstra fra tilbehøret, og med Sorrisio Di Cielo, en ganske streng og kompleks men ikke for syrlig vin laget på en av Malvasia-druene i glasset var denne retten absolutt en for historiebøkene. Den neste retten var menyens fiskerett, filet av hapuka med grønn hvitløk, romaesco, broccollini og sur agurk. Dette var kanskje menyens svakeste punkt, men med det mener vi mer «vi kunne ha forestilt oss det bedre» enn «smakte ikke så godt». For det var absolutt en nydelig fiskerett, men den ville antakelig ha vært enda bedre for en som anser broccolli-suppe for høyden av gourmet. Likevel, vi klager ikke høylytt, og en god match til et glass Peu de Peau, en litt underlig vin laget av «en venn av oss» - Tim Stock. En biodynamisk vin fra Australia med sauvignon blanc som har fått lov til å beholde drueskinn og most i 10 måneder, og på toppen av det hele i gamle franske eikefat. Litt opak, men en veldig interessant smak som trekker i tropisk retning. Dagens kjøttrett var en skive svinefilet som hadde fått et lag med "crumbs", en blanding av sprø smuler av forskjellig opphav. Vi kjente noe svor, det var litt frø der av noe slag, og det hele var "lappet sammen" med brunt smør og umeboshi (en slags syrlig/salt sviskeaktig sak), og med en krem av rød kål ved siden av. Veldig lekkert, saftig og knasende sprøtt, og godt balansert med syre, med en italiensk nebbiolo i glasset. Dernest fulgte dagens første dessert, som også var en "bonusrett" for oss som hadde valgt 7 retter. Nå er madammen normalt ikke noe dessertmenneske, men her gjør vi et unntak. Macadamianøtter hadde fått en runde med fløte og funnet veien til en slags pannacotta, og med granny smith-epler og chartreuse-crisps i form av luftige flak smakte det helt himmelsk. Det var også noen biter med kandisert aubergine der, uten at vi helt skjønte hvorfor. Og så til dagens siste dessert, sorbet av bokhvetemelk. Høres sært ut, smaker kjempegodt. Særlig på en base av sjokolademousse, med kandisert cumquat og overstrødd av kakao-nibs (småbiter, i mangel av et bedre ord). Enkelt, elegant og veldig godt. Her fikk vi også en dessertcocktail med hagtorn og cointreau, som smakte godt alene men kunne godt trengt et lite ekstra kick med enten noe syrlig eller kaffe for å nå helt opp som match til desserten. Vi var uansett både gode og mette, og svært fornøyde med turen ut i Sydneys gourmetverden - vi vender gjerne tilbake hvis anledningen byr seg! Litt viner:
Denne kvelden var vi klare for å feire aldri så lite - det var tross alt vår 10-års bryllupsdag - så vi hadde booket bord på restaurant Muse (to "hatter", som det heter her down under). Muse holder til i samme bygg som Hungerford Hill sin Cellar Door, og dette er virkelig et bygg tilegnet mat og drikke. Et fantastisk rom med god høyde under taket og store vinduer huser selve restauranten, der gjestene har full oversikt over aktiviteten i det store, åpne, fantastiske kjøkkenet. Dette stedet er designet av en kokk - det er vi ikke et øyeblikk i tvil om. Menyen hos Muse er satt sammen med 4 retter der de selv har satt den første, men man er pent nødt til å velge både 2., 3. og 4. rett selv. Og det er ikke bare enkelt, når man ikke snakker austalian culinary lingo. Black lip abalone? Morteton bay bug? Red dragon wombok? Daintree? Ummmm... Med litt hjelp fra google klarte vi til slutt å velge, og med et glass champagne fra Vadin- Plateau kunne vi senke skuldrene og nyte.... Og det hele startet med noen smakebiter fra kjøkkenet. To typer med "knekkebrød" (det mørke laget på tapioka), servert med en overraskende søtlig krem med wasabi og en krem med et snev av blåmuggost, og et par nydelige små mini-marengs med kremet foie gras. Deretter hadde vi valgt å skjemme oss bort med østers. Disse ble servert i to ulike stiler - rå med en fruktig relish basert på eple og melon, og grillet på kullgrill. Ettersom valg er noe av det vanskeligste som finnes fikk vi to av hver til hver av oss - og det eneste som var feil der var at det kunne godt ha vært flere - dette var ordentlig godt, på hver sin måte! Men, vi hadde fortsatt en hel meny vi skulle igjennom... Menyens første rett var grillet sellerirot servert med youghurt, trøffel-pecorino, eggeplomme fra vaktelegg og selleriblader. Og selv om alt annet denne kvelden var strålende, er det muligens denne som kommer til å bli husket best. Aromatisk og sjarmerende, nydelig balansert med en australsk vin fra Jericho, laget på den italienske druen Fiano. For andre rett hadde sjefen sjøl gått for Jerusalem-artisjokk med krem på ristet høy (!), sopp og kylling-soya-kraft - og med rikelig av "snø" laget av frossen blåmuggost fra bøffelmelk. Til dette fikk han en 2014 Chardonnay fra Tyrrell's Wines (artig nok hadde vi en 2004 av samme vin til et strålende måltid på Mezzaluna i Bangkok for en måneds tid siden - men her i Hunter Valley er de praktisk talt nærmeste nabo til restauranten - rett bort veien mot venstre!). Madammen valgte Morteton bay bug, som viste seg å være en slektning av kreps og hummer. Denne hadde fått en tur på grillen (en DIGER Big Green Egg på kjøkkenet), som ble servert med gulerøtter i ulike versjoner - mos, syltynne skiver og syltet - sammen med en nydelig miso-krem med bunya nut (en slags pinje-kjerner, så vidt vi kan forstå). Absolutt nydelig presentert med blomsterblader og grønt, og absolutt nydelig med en Nigl Grüner Veltliner fra Kremstal, Østerrike. Tredje rett, hovedretten, ga valget mellom kjøtt, fisk eller fugl. Sjefen sjøl valgte her å gå for fisken, Murray Gold torsk, servert med rød kinakål (wombok!), sitrus- og peppersmør, grillet savoy-kål, puffet bokhvete og japansk persille. Fisken var delikat og flaket seg pent, og sjefen meldte at "de kan lage torsk her også" - en høydare av et kompliment, alt i alt. Fisken ble matchet med en marsanne fra Yves Cuilleron, Rhône. Madammen var nysgjerrig på den grillede (wood fired) wagyu-fileten, servert med koshihikari-ris, shitake-sopp, brun tang, en slags nepe/rødbete og wasabi-krem. Denne retten kom som en slags "lasagna" med flere lag, og madammen syntes det ble litt i overkant med wasabi. Med mesteparten av wasabi-kremen på siden av tallerkenen var retten fin og rik på umami, selv om en enda mer kremete ris-type kanskje kunne ha løftet den ytterligere. Når det er sagt, var det lite å klage på med tanke på vinen, en shiraz kalt The Doctor fra Keith Tulloch - rett oppi bakken fra der vi satt og spiste (eller til venstre, til venstre en gang til, og så rett frem i rundkjøringen - så dukker de opp på høyre side). Etter hovedrettene fikk vi en syrlig liten sorbet med små biter av gul rosin for å «rense opp» i munnen. Veldig frisk og fin, og gjorde absolutt jobben sin! For én gangs skyld var det ikke en gang verd å vurdere ostebrettet (sjokk og vantro - ikke nok plass til ost!), så vi lot oss guide videre til desserten. Her hadde madammen gått for "lakrispinne" med mørk jokolademousse, vill fennikel og bringebersorbet. Og "-ene rundt lakrispinne har sin forklaring - to "lakrispinner", eller rør, fylt med sjokolademousse, viste seg å ikke ha noe som helst med lakris å gjøre - det var kun fennikelen som ga den fantastiske lakrissmaken. Som plaster på såret ble det raspet litt ekte lakris over retten, og med en rød dessertvin kalt Suckling Pig Shiraz (2017) fra den lokale produsenten Piggs Peake (til venstre, gjennom et par veikryss og så opp til høyre, så kommer de etterhvert på høyre side) var dette et nydelig punktum for måltidet. Sjefen sjøl hadde gått for stedet signaturdessert, kalt Muse Coconut. En sjokoladeskål som til forveksling liknet en kokosnøtt var fylt med en krem av eggehvite og kokos (coconut cloud mousse), med en lett syrlig saus med kokosnøttsirup og vanilje i midten. Ved siden av lå det en sjenerøs haug med mer krem og flak av ristet kokos, og i glasset havnet det en Muscat de Beaumes de Venise fra Domeine de Durban. Det er lett å forstå hvorfor denne retten har fått fast plass på menyen! Så var måltidet over, og det var på tide på be om regningen. Vanligvis kommer det seilende noen lekre petit fours omtrent på denne tiden - og vi må velge mellom å overfylle en allerede full mage, eller å la en smaksopplevelse flyte avgårde. Men denne gangen kom det noen helt enkle, små, søte kjeks - noe som egentlig var helt passe denne dagen. Ettersom hotellet vårt lå "rett rundt hjørnet" (til høyre, til høyre og så er det første på venstre side) fikk vi tilbud om skyss - og ble kjørt helt hjem til døra av Muse's sommelier. That's a first! Viner:
Ny Insideflyer regel? All beskrivelse av drikke må følges av geografisk lokalisasjon beskrevet i forhold til produksjonssted på tidspunkt for inntak? Takk for mye matglede og god latter over svært lokale viner og sommelier service utover det vanlige.
Takk for det! Restauranten nå i kveld kunne diske opp med ennå mer lokal vin; sånn fra ca der, sånn rett utenfor vinduet, den 4. vinranken
Hunter Valley er absolutt en destinasjon verd et besøk for den som har aldri så lite sans for mat og drikke. Her er det vingårder med "Cellar doors" (åpent for smaksprøver) i annenhver sving, og fire til mellom svingene (relativt rette veier) - og jammen er det en liten håndfull bryggerier og minst ett destilleri vi har sett også. Den første dagen her kjørte vi hit og dit og opp og ned og utforsket deler av området med bil. På smale skogs- og bygdeveier fant vi frem til et par nydelig utkikkspunkt der vi kunne skue ut over det vakre landskapet før vi humpet videre på svingete veier. Etter et par sikk'er og sakk'er oppdaget vi en kjempesøt mini-landsby kalt Wollombi (betyr møteplass) som hadde alle de viktige tingene - en ørliten kirke, et par steder å få seg noe å spise, et par vingårder, en plass å sove og en butikk fra rundtomkring 1820-30 i ekte landhandlestil - det vil si at de har alt og ingenting bak en lang disk, og enda viktigere; god iskrem! Vi besøkte også et par vingårder på rundturen - Nightingale og Margan - der særlig sistnevnte imponerte både med kvalitet og variasjon. Blant annet kunne de tilby en frisk og fin Alvarinho, et forholdsvis nyplantet og absolutt vellykket eksperiment - håper vi får se denne på norske pol en vakker dag!
Her kommer en dypfølt anbefaling fra oss; lei en sykkel i Hunter Valley! Som tidligere nevnt er det en vingård med vinsmaking (Cellar Door) for bortimot annenhver meter (ok, vi overdriver litt her - noen steder kan det gå flere hundre meter, faktisk - men mest fordi vimarker også tar plass). Og så lenge du holder deg i sentrale strøk, er det ikke allverdens med bakker heller. Så lenge du overlever å sykle på veiskulderen (venstre side, mind you!), er sykkel det ideelle fremkomstmiddel for alle som ikke har en avholdssjåfør. Dagens utflukt begynte litt nedover veien mot venstre. Ettersom vi hadde en plan, overså vi et par-tre vingårder og et zoo, og siktet på Potters Hotel Brewery Resort, der Hunter Beer bryggeri holder til. Med godt med sol i nakken og 2,8 km på sykkelsetet var det helt på sin plass med et aldri så lite stopp her, med en ølsmaking bestående av kolsch, hefeweissen, pils og pale ale. Deretter syklet vi tilbake igjen, rett forbi resorten og en kjapp høyre-høyre, inn til Hungerford Hill, naboen til restauranten vi besøkte i går. Her hadde vi avtalt en eksklusiv vinsmaking med smakebiter fra Muse-kjøkkenet - og det kunne jo ikke gå galt! Vi startet med et par glass Sparkling Dalliance, en kjølig, streng og stilig musserende som absolutt ikke hadde kommet spesielt dårlig ut mot sine franske fettere. Deretter ble vi geleidet inn til et eget smake-rom, der vi hadde utsikt over vinrankene. Selve smakingen bestod av 4 viner og 4 små smakebiter fra Muse. Vi startet med en strålende 2017 Semillon fra Hunter Valley (mye fordi det meste av vin her i Hunter Valley startet med Semillon), som fikk selskap av en mousse laget med en nær slektning av makrellen, og med biter av tapioka-knekkebrødet vi kjente igjen fra i går og litt strø av kandisert eller syltet sitrus. Og dette var kanskje smakingens absolutte høydepunkt, for maken til match mellom mat og vin er det vanskelig å finne! Deretter fikk vi en Chardonnay 2015 på druer fra Tumbarumba, en noe kjøligere vinmark. Denne hadde fått et godt opphold på eik, men var på ingen måte overeiket. Den litt kjøligere og mer elegante vinstilen ga godt med struktur og syre for å matche små biter av toast med kylling-rillette og skiver av cumquat. Den første av det røde var selvsagt en Pinot Noir 2017, også denne fra vinmarkene ved Tumbarumba (man blir jo litt glad av det navnet...). Stilig og ren frukt fikk følge av en liten sandwich med husets egen spekeskinke av and, rødbetpuré og salat. Og til slutt, en Cabernet Sauvignon 2015, som hadde fått følge av en deilig, smuldrende butter puff pastry (nær slektning av croissant) med en pølse laget av wagyu-kjøtt og med en puré av svart hvitløk i stedet for ketchupen. Nydelig og rikt på smak - akkurat som det må være for å spille på lag med en god cabernet sauvignon. Det skal også sies at vi smakte oss igjennom et par-tre-fire-fem andre ting hos Hungerford Hills. Av ren nysgjerrighet måtte vi teste både Sauvignon Blanc og Fumé Blanc (samme vin, men sistnevnte har fått et kort bekjentskap med eik), en blend de har av rødviner som de kaller Heavy Metal, og selvsagt et par fra dessertseksjonen; en Tawny (for vi KAN jo ikke kalle det portvin når den ikke er fra Portugal) og en Muscat - som viste seg å være en hetvin med mengder av rosin og sukat i smaken. Da vi (hikk) tenkte vi var ferdig her, måtte vi videre til neste vingård. Og det var minst 15 meter fra port til port - riktignok over en vei... Vi hadde fått et tips av Deborah, en av damene som gikk pub-til-pub sammen med oss i the Rocks, om å gå innom Peterson House, og hilse fra henne. Som sagt, så gjort - og plutselig fant vi en ny venn i Stuart Palmer, en svært trivelig brite som har funnet veien til den andre siden av kloden. Peterson House skiller seg ut fra resten av vingårdene ved at de lager kun musserende vin (fordi de som eier dem har "sånne andre viner" fra andre vingårder, tydeligvis). Dermed fikk vi muligheten til å smake oss igjennom en svært god musserende på semillon og pinot noir, en helt ok prosecco, en litt for søt rosé (Pink Blush, bestselgeren - go figure...), en betydelig bedre rosé, et par røde musserende (shiraz og merlot), og av alle ting en shiraz-versjon av portvin (ah, fortified wine) med bobler. Alt i alt - veldig hyggelig, og veldig artig! Så var det kanskje ikke så rart at vi fort fant ut at det var like greit å snu nesa hjem igjen da vi hadde klatret opp på syklene. Det er tross alt greit å kunne sykle i en nogenlunde rett linje...
