Det holdt med en dag med scooter, jeg var litt lei av slitte veier og skitne gater. Oppholdets siste natt hadde jeg booket like utenfor Mitsamiouli i en veldig enkel hytte like ved sjøen. Jeg ruslet mot busstasjonen i Moroni for å finne skyss. På veien dit gikk jeg gjennom det som kalles Volovolo-markedet. Jeg er imponert om det er like mye trøkk der hver dag, som det var denne søndagen. To kilometer med gatesalg og tettpakket med folk og noen biler som prøvde å ta seg gjennom folkemengden. Busstasjonen var en ansamling av kjøretøy og jeg prøvde meg hos først og beste om han visste hvem som kjørte dit jeg skulle, og det var treff på første forsøk. Jeg fikk heldigvis passasjersetet foran. Bussene her er mer som delte taxier og de kjører først når de er fulle. Med seks passasjerer i en falleferdig Opel Safira var jeg glad jeg satt foran. Sjåføren skulle ha 16 kroner av meg for kjøreturen som tok en time. Det er knapt en hundrelapp for full bil for en kjøretur på 1 time og en distanse på ca 4 mil. Da er det ikke mye igjen i lønn. Jeg hadde booket en ganske primitiv hytte/cabane for natten. Det var så pass primitivt at vei beskrivelsen for å komme dit inkluderte ‘when you reach the wooden gate, shout SYLVAINE’. Det var godt nok for en natt og i det minste veldig fredfullt. Jeg fikk også en liten påminnelse om at jeg var mer i ett med naturen enn ellers da hun sa det var viktig at jeg husket å folde myggnettet inn under madrassen når jeg la meg, slik at det ikke kom skorpioner i sengen. Det er jo greit å vite. Det er noen strender her i nord som kunne vært veldig flotte, men dessverre er det mye søppel, samt en del fra naturens side som ingen rydder. Langs den ene stranden bygges det en helt ny resort. En spenstig satsning som utvilsomt har potensiale om området rundt også stelles med. På den tredje av de tre strendene her jeg bodde i nord, og kanskje den aller fineste, ser man resultatet av dårlig økonomi. Helt tett på stranden ligger det små strandhytter fra det som en gang må ha vært et hotell. Hotellet lå slik til at det omtrent umulig går an å få det bedre på denne øyen, og det er trist å se at det nå bare er forlatt og forfalt. Med litt kjærlighet kunne dette definitivt blitt en game changer for turisme på Komorene, for det ville helt sikkert kunnet lokke folk dit om ting ble gjort ordentlig. Det er ikke flust av spisesteder i området, men rett nedenfor hytten jeg bor i er det en mann ved navn Mickey som har et spisested. Dette er et sted av typen dagens rett og maten koster 6,000 KMF hver dag. Han sier at det i dag er grillet fisk, fritert brødfrukt og en salat med tomat, løk, gulrot, avokado og dressing. Jeg gir tommel opp og vi avtaler at maten er klar klokken 18. Som den nordmannen jeg er kommer jeg litt før tiden, og Mickey fornekter seg ikke. Han er klar med maten på slaget 18:00, og hvilken oppvartning. Jeg er den eneste gjesten i dag (det er vel kanskje nok med en gjest her og der for å få det til å gå rundt) og det var allerede dekket på da jeg kom. Jeg hadde ikke så høye forventninger, men hvilket måltid. For det første smaker det helt himmelsk. For det andre er det så mye mat at de halv hadde vært nok. Jeg spiste med mett og vel så det, både fordi det var godt, men også for at det ikke skulle være så mye igjen. Det er noe med det å sitte helt for seg selv nede langs sjøen, høre på bølgesus og spise en god middag. Vi avtalte også at jeg kom ned om morgenen etter for frokost. Jeg var lovet pannekaker med diverse, og det fikk jeg. Jeg var eneste gjest både til middag og frokost, så for å sette pris på han betalte jeg dobbel pris for frokost slik at han kunne unne seg noe ekstra siden det tross alt var Eid denne dagen. Muslimenes store dag. Jeg begynte å bevege meg mot Matsimouli for å finne en taxi til flyplassen. Basert på andres erfaringer kunne det være vanskelig å finne skyss. Når det i tillegg var Eid var jeg ute i så god tid at jeg i verste fall rakk å gå de to milene til flyplassen om jeg ikke skulle finne skyss. Ved ‘busstasjonen’ ventet mange folk og de fleste bilene kjørte forbi uten å ta med seg noen. Jeg havnet fort bak i køen når ivrige komorianere/komorere (??) var litt mer frempå enn en nordmann. Etter å ha ventet enn stund dro jeg frem mitt lille ess fra ermet. Eller rettere sagt lommeboken. Jeg hadde ca 4,500 komorske franc igjen, tilsvarende en norsk hundrelapp, men også tilsvarende 6,5 billetter til Moroni, og nå skulle jeg bare halve veien. Til slutt kom det en bil som stoppet og jeg spurte på min middels dårlige fransk om de skulle retning flyplassen og hadde plass til en. Det hadde de ikke. Jeg dro frem de fem sedlene og så spørrende på dem. Da skulle de plutselig retning flyplassen og selvsagt hadde de plass. Det var full bil med meg ombord. Og de skulle egentlig andre veien, men på vei til Eid-feiring valgte de å kjøre ens ærend 4 minutter ekstra for å svippe meg til flyplassen. Stor idrett. Alt i alt en minnerik opplevelse, men Komorene er nok det landet som står aller lengst nede på listen over anbefalte land av de 78 landene jeg har vært i. Man skal i det minste være bereist og innstilt på enkle kår og akseptere ting litt utenfor komfortsonen.
