Herlig! God tur Kjekt å se setene til Turkish OSL-IST, skal sitte på de om halvannen uke. Menyen og nevnte språkproblemer var også en grei påminnelse om å oversette mine matallergier til Tyrkisk og ikke bare Thai... (jeg skal videre til BKK, ikke Tokyo)
Etter å ha kommet ut av flyet ble vi møtt med en masse mennesker i rosa vester som ville se coviddokumentasjon, helst i form av blå fast track QR kode. Hadde heldigvis fikset en slik for hver av de voksne, og barna gikk på vår kvote, så fikk utlevert fire rosa skjemaer og ekspedert videre. Helsesjekk av papirer gikk deretter raskt, neste stopp imigration, litt mer kø men etter noen minutter hadde vi blitt fotografert, tatt fingeravtrykk av og fått nytt klistremerke i passet. Bagasjen lot vente på seg litt, men dukket endelig opp, siste formelle hindring var da toll, nye skjemaer og mer scanning av pass og så fikk vi slippe ut i ankomsthallen. Her sto sjåføren vår dessverre ikke å ventet, litt hektisk aktivitet på WhatsApp og kontakt ble opprettet, fyren dukket etterhvert opp og loset oss bort til bilen Turen gjennom Tokyos kveldsgater fra HND til Ginza gikk temmelig radig. På hotellet fikk vi etter en langdryg innsjekk utdelt nøkkelkort til to rom vegg i vegg. Ikke overdådig luksus, men ser ut til å funke for et storbyopphold.
Siden det var blitt sent og vi kun hadde levd på diverse døgnville flymatkomboer det siste døgnet var det rett ut fra hotellet for å få litt kveldsmat. Ramlet heldigvis innom en liten ramen kneipe med sitteplass til 10-15 personer. De tok ikke kort, men 7-11 over gata hadde minibank så det løste seg Menyen: Hva vi fikk bestilt: Stedet sett fra gata: Digg og rimelig mat som varmet, helt perfekt for første kveld i Tokyo.
Fant følgende instruksjonene på toalettet: Det meste er klart men - «with deodorizer”? Er det ikke bare vask og føn man får, men også en liten dash godlukt? Euv de toilette?
Pokemon, og da spesielt noen ekstra gjeve kort, som visstnok ikke er å oppdrive i Norge, og som gutta hadde lagt svære planer for å kapitalisere på gjennom andrehåndssalg i skolegården, var målet for første utflukt i Tokyo. Vi trasket nordover i Ginza ca en kilometer opp til Pokemon Center Tokyo DX. Her var det sykt mye folk i en etter forholdene temmelig liten butikk. Noen fluffy søte små Pokémons havnet i handlevognen til mindre kusiner. Kortene vi var kommet etter var derimot ikke å finne, så når vi så at køen for å betale var ca femti meter lang, ble de lagt tilbake og vi evakuerte stedet.
Kjapp regruppering, litt Google søk og far fant ut at området Akihabara så ut som en bra destinasjon for videre søk. Vi hoppet på en undergrunnsbane etter litt fomling med en billettautomat, som et øyeblikk alle trodde hadde stjålet SAS mastercardet mitt. Det ble heldigvis spyttet ut igjen etter et svett minutt, og vi gikk over til god gammel cash. Supert vær mens vi beveget oss gjennom byen. I Aikhabara var vi innom en rekke små og større butikker med utrolig mye rart - gaming, anime og manga figurer, kort, postere og alt mulig annet. Det eneste vi ikke fant var de ettertraktede pokemon kortene. Bummer!
Noe slitne etter mislykket jakt på kortserien, som jeg i etterkant har funnet ut heter VSTAR Universe, hoppet vi på en Metro tilbake til Ginza. Småpreget av jetlag og lavt blodsukker var det på høy tid med en rast. Vi fant en liten bule ned en trapp og inn en dør og fikk oss litt mat, og ikke minst et glass kald Sapporo. Helt ok mat men i språkforvirringen ble bestillingen litt i minste laget for fire. I stedet for en strafferunde ble planen å besøke ramenstedet vi var på i går for noen småretter, og en rask pils, før hvile på hotellet. Her viste det seg dessverre at det var ramen-plikt, så når vi ikke var sulte nok til en bolle hver ble det å kjøpe litt snack på 7/11 i stedet.
Noen timer med WiFi og sjokomelk på hotellrommet gjorde underverk for den yngre gardes moral. Når solen gikk ned var det derfor ny marsjordre og avgårde ut i byen. Målet var Yakitori Alley under jernbanen nord for Shimbashi, en knapp kilometer unna hotellet. Jeg klarte å få på å skylapper på den bedre halvdel mens vi gikk gjennom julepyntede gater med butikker fra Chanel, Jonny Choo og diverse andre multi CT innbringende steder om en en har budsjett for denslags. Området under jernbanelinjen er preget av smale smug med diverse restauranter, men vi var på jakt etter yakitoti, så sushi og østers ble forbigått uten anger. Litt feilnavigering brakte oss ned et trang smug som når jeg ser på bildet sier litt om hvor trygt Tokyo føles kontra andre storbyer (ville ikke nødvendigvis vandre ned et slikt sted i NYC) Dessverre ble vi nekta i døra på et par steder - dette innebar ofte gestikulering og peking på et forbudsskilt med «20» i midten, antar det må bety at de kun tar selskaper på 21 eller flere personer… Litt borti gata sto det heldigvis en innkaster som vi tidligere hadde neglisjert og gestikulerte om at det ikke var noen problemer med å beverte mindreårige på hans establisement, så da var jo valget klart. Plastikkforheng ble forsert og vi fikk både bord og krakker. Nok en liten bar/restaurant inn i veggen, et sted av den typen man må elsker Tokyo for. Siden de hadde Waguy yakitori på menyen måtte det selvsagt testes Nydelig kjøtt, men som forventet ut fra pris ikke de beste bitene, så litt sener her og der, men smaken var super. Vi måtte også teste litt sake, som seg hør og bør skjenket med generøsitet i både glass og skål.
Jepp, og litt snodig når man tross alt bestiller mat og drikke for en god del mer enn hva fire ramen boller ville kostet
Andre dag i Tokyo var det på tide med litt mer organisert sightseeing. Privat tur for familien var booket med en rekke stopp på forskjellige steder. I tillegg til oppsatt plan hadde jeg tekstet med guiden bår for dagen, Mark, i forveien og fortalt om vår mislykkede jakt på Pokemon kort. Riktignok var første tilbakemelding at VSTAR serien vi var på jakt etter var en sjeldenhet, som stort sett er utsolgt og når de blir sluppet raskt blir snappet opp av samlere eller svartebørsere, men han lovet å gjøre er forsøk. Ni sharp møtte vi Mark utenfor hotellet, hvor han kom med en komfortabel stor van med gode seter til hele gjengen. Mark viste seg å bære en snowboarder fra Skottland som hadde blitt covidpass i Japan på jobb visum for tredje året, en hyggelig fyr med masse kunnskap og entusiasme. Første stopp var planlagt til å være Tsjukiji fiskemarkedet. Når vi nærmet oss åpenbarte det seg dessverre en sinnsykt lang stillestående kø av biler som prøvde å komme inn på området. Nyttårsforbereredelsene gjorde tydeligvis at flere enn oss var på vei til marked. Køen av biler ble anslått til å ta halvannen time å forsere så planer ble raskt endret og fiskemarkedet utgikk. Neste stopp var i Akusaka hvor vi besøkte Senso-Ji templet. Her hadde bi heldigvis mer flaks, gikk parkert og kom oss inn til helligdommen. Gutta fikk mot en donasjon på 100 yen spådd lykken sin. Dessverre ble det «bad fortrukne» for han som lettet etter pokemon kort, spådommen leste at han ikke ville finne det han søkte etter. Så da måtte spådommen brettes og bindes opp på et stativ for å vende lykken. Putt 100 yen i donasjonskassen, rist på en svær boks med pinner til det kommer ut en pinne med et nummer, match nummeret med en skuff, og vips kan du åpne og forsyne deg med et ark som forteller om ting skal gå bra, medium eller dårlig. Noen flere bilder fra templet:
Etter åndelig påfyll samt å ha kvittet oss med dårlig lykke var det på tide å besøke Tokyo Sky Tree. Her var det imidlertid en usnsyndlig mengde nedre folk med akkurat de samme planene om å g inn Tokyo i panorama fra de høyere etasjer. Etter å stått i kø i tjue minutter,uten å ha beveget oss mer enn noen meter mot billettskranken, kom vi rundt et hjørne og kunne se at køen strakte seg i slynger flere hundre meter grem og tilbake. Det ville sikkert tatt noen timer bare å få billetter. Rask rådslagning fulgte og det ble besluttet at vi droppet dette prosjektet. Vi kom hit, men ikke lengre/høyere.
På vei til å finne lunch stoppet vi innom handlegaten for kjøkkenutstyr. Her var mange butikker stengt for nyttår, men vi klarte å finne en åpen hvor vi fikk kjøpt inn serveringsfat til sushi. Så da var de voksnes souvenirer på plass. Sushistedet som var planlagt stopp for lunch var fullbooket, og «kølappen vi trakk var noen timer frem i tid, så da rakk vi først en tur på et lokalt supermarked hvor diverse matvarer ble shoppet, før det var ut på pokemon jakt. Vi kjørte til Akihabara hvor vi forgjeves hadde trålet butikker på leting dagen før. Heldigvis hadde Mark bedre oversikt over hvor en skulle lete enn oss. Inn en trang dør, fire etasjer opp en trang trapp, og vi kom til en second-hand butikk for alskens Manga og gaming relaterte kort. Her åpenbarte også den hellige gral seg, de hadde fire pakker med den ettertraktede VSTAR serien for salg. Prisen var, ikke uventet høy, og junior rynker først på nesen over det han mente var ågerpris. Men, etter at Mark og butikkfyren hadde snakket litt og det var tydelig at det ikke var noen steder man kunne regne med å få tak i settene til «veiledende pris», ble lommepengeboken hentet frem og drøye 25.000 yen (ca. 1.900 NOK) byttet hender, dette mot to sett. Boksene blir ikke åpnet før vi er trygt hjemme i Norge, og det planlegges allerede hvilke klassekompiser som skal få æren av å være med på seremonien.
Før lunch var set også nok tid til en stopp ved keiserens palass. Nydelig vær med sol gjorde det til en fin liten spasertur i parken:
Så var det endelig tid for sushi. Vi kjørte tilbake til kjøpesententeret vi hadde vært innom tidligere på dagen, i tredje eller fjerde etasje lå Kura Sushi. Dette var en merkelig og helautomatisk opplevelse, hvor jeg var glad vi hadde guide! Som sagt hadde vi gått kølapp noen timer før, når tiden bår nærmet seg møtte vi opp og ventet inntil nummeret vårt kom opp på skjermen. Da skulle kølapp scannes og en ny skjerm spyttet ut info om bordnummer. Ves bordet var det bare å slå seg løs med bestilling fra en iPad, eventuelt plukke mat som seilte forbi på samlebåndet. Bestilt mat og drikke kom på samlebånd nummer to litt høyere oppå veggen, brakt i høy hastighet og med pling og stopp ved bordet. Vi spiste oss gjennom et utall forskjellige retter, herunder mer spesielle varianter, som fermenterte bønner, noe jr. sleit en god stund med å få ganene til å venne seg til. Brukte tallerkener ble avlevert i en egen luke i bordet, hvoretter er minispill ble satt igang på iPaden etter hver femte tallerken. Var en heldig vant man dette spillet, og en egen maskin med premier åpnet seg. Av fem muligheter vant vi en gang. Premien var et plastegg med en button med en karakter fra «Demon Slayer» eller «Kimetsu no Yaiba» som serien også går under (jepp, utrolig hva man finner ut at ungene kan av forskjellig trivia). Hvis man hadde vært heldig kunne man også vinne mulighet til å skyte med et lite luftgevær for å slå ned sjokogevinster fra en hylle, så next Level var ikke vi, men gimmicken funket såpass bra at det ble bestilt en ekstra dessert for å skaffe til veie siste nødvendige tallerken for å spille en siste gang. Betaling ble bestilt fra iPad ved bordet, lapp med strekkode ble spyttet ut, og denne ble bragt til kassen for scanning og betaling. Som sagt forvirrende men også artig!
Lørdag og siste dag i 2022. Vi hadde ikke noe spesielt program på dagen, så fant ut at vi skulle sjekke ut Shibuya området. Etter frokost bar det avgårde med undergrunnen, ett skifte og litt forvirring om hvilken utgang som var den rette senere, og vi var fremme. Ganske tidlig på formiddagen, så ikke helt kaos enda i den berømte X fotgjengerovergangen. Litt vandring i gatene og vi fant en Arcade. Her fikk 100 yen myntene ben å gå på og diverse mer eller mindre forståelige spill ble prøvd. Skyting av zombier Mario cart Trommespill
Tokyo er kjent for at det er salgsautomater, på hvert gatehjørne hvor man få diverse kald og varm drikke. Ungene har for lengst funnet seg sin favoritt - boks med varm sjokomelk. I Shibuya kom vi også over en automat med mer eksotisk innhold: Nope, ikke noe kinky greier, selv om det helt sikkert er å oppdrive også. Her kunne man få kjøpt et stort utvalg av forskjellige insekter på automat! Selvsagt fristende å putte på 1400 yen for noen «Giant Waterbugs» bare for å se hva automaten hadde spyttet ut, men fornuften seiret så jeg lot være.
