Høsttur til Brasil - Recife og Fernando de Noronha med TAP og GOL

Dunder og krutt! Den lokale caipirinhaen sparker fra seg!

 

Torsdag var planlagt dykkedag for hele familien og utflukt med Noronha Divers var booket god tid i forveien. Dessverre var en av ungene blitt forkjølet, og måtte stå over. Fant da ut at kanseleringspolicyen deres tilsa senest avbestilling tretti dager før - så no refunds!

Hadde en videokonsultasjon med lege hos Dr. Dropin i går kveld så får en legeattest og tar det videre med forsikringen. Siden en av gutta måtte bli hjemme ble også mor igjen på hotellet, og kun jeg og en av gutta la ut på tur.

Vi rakk akkurat litt frokost før sjåføren kom og hentet oss. I havnen var det ombord på en stor og komfortabel dykkebåt, som heldigvis var mindre enn halvfull, målt ut fra antall tanker det var plass til.



Første dykk var i røff sjø og jr. ble sjøsyk og kastet opp allerede før vi kom oss i vannet, dette skjedde også på vei tilbake til overflaten, så nå kan han skryte av å ha matet fisken på åtte meters dyp!



Jeg hadde store forventninger til dykkingen her på Fernando de Noronha, siden jeg har hørt en god del positivt opp gjennom årene. Dessverre innfridde det ikke. Temmelig gildt under vann, med mest steiner og noe sjøgress. Temmelig lite fisk og ingen koraller.



Vi så heldigvis noen litt mer interessante dyr underveis, både små revhai og stingrays kunne krysses av.



Selvsagt moro å ha dykket et nytt sted, men tviler på at vi legger noen lengre ekspedisjon ut hit for mer dykking senere.

 

Fredag og siste dag på Fernando de Noronha, på tide å komme seg på en ordentlig strand!

Som vanlig opp tidlig, og avgårde med sekker pakket for en dag på stranden etter en kjapp frokost. En kjapp kjøretur i Beach buggyen (eller «Dødsmaskinen» som er kjælenavnet vi har gitt den) ilagt to scenic detours (dvs. kjørte feil to ganger) og vi var på plass ved inngangen til nasjonalparken.

For å komme til stranden Praia do Sancho, må man begi seg ut på en liten ekspedisjon fra parkeringen. Første 350 meterne ned til klippekanten er på grei opparbeidet tursti. Når man kommer ut av skogen ser man stranden under seg, 64 høydemeter ned.



For å komme ned må man klatre stige og
så ned en bratt ujevn trapp, i det hele tatt lite rullestolvennlig. Siden det bare er plass til en person av gangen er det en tidstabell for trafikkflyten med vekselsvis femti minutter nedover, så oppover med ti minutters pause imellom for å sørge for at det ikke blir full propp.

Første etappe ned går på stige ned i en sprekk i fjellveggen. Det var temmelig trangt og jeg angret midtveis på at jeg hadde sekken på ryggen og ikke på magen.

Nedgangen til stranden:


En av gutta følger på:




Inne i klippen er det et lite parti med trapper før neste stige, og så åpner det seg opp med «bare» trapper videre.

Åpningen bak i fjellet er der man kommer ned fra de to stigene:


Nesten nede:

 

Praia do Sanchos var definitivt verdt klatringen, i det hele tatt en utrolig vakker strand. Siden vi var tidlig ute var det også nesten folketomt når vi etablerte base.





Vannet holdt gode 27 grader så de neste timene gikk med på bading og litt slentring opp og ned stranden.

 

Er det samme krabbe?

 

Tror det er fetteren, tror den var klar til å «smack my bitch up» om vi hadde kommet for nærme!

 

For et sted!
Ikke noe problem med hai?

 

Akkurat det jeg tenkte også!!

 

Sto et advarselskilt på stranden, men nei. Tipper det er for å forsikre seg om at det er advart om noe mot formodning skal skje.

Ungene så et par stingrays mens de plaska rundt, men de vet å holde avstand/ vet hvem Steve Irwin var…

 

Awkward moments… når man sitter å nyter en kald øl foran rommet og plutselig blir bestis med et par kattunger…



…som så plutselig ditcher deg og løper videre, og en sitter å roper «Pssssst, psssst» bare for å oppdage at den brasilianske dama på naborommet er på vei forbi, ikke har sett noen katter, og gir deg et olmt blikk!

D’oh!

 

Avreisedato i dag på fredag, så etter frokost var det på tide å pakke igjen. Siden flyet ikke går før nærmere to på ettermiddagen var det plenty av tid til å slå ihjel.

Jeg fikk derfor med meg en av gutta på en kjøretur i «dødsmaskinen» til en Strand i nærheten - Praia do Boldro.



Siste stykket var ned et bratt stykke som mer så ut som et uttørret elveleie enn en vei, så valgte å spasere de siste par hundre nettene ned.





Praia do Boldro var nok en vakker strand med silkemyk sand, og perfekt badetemperatur. Siden vi var der tidlig på morgenen var det også nesten folketomt.

 

Litt før tolv ramla det inn en kar på hotellet som kom fra buggy rental firmaet, måtte vist betale restbeløp. Ca 800 spenn døgnet for en rullende dødsfelle, så neppe den beste leiebil dealen som er gjort her inne.

Buggy mannen kjørte foran oss bort til flyplassen, heldigvis gadd han ikke å ta med noe av bagasjen vår så vi fikk teste maks lastekapasitet med alt av kofferter stablet inn og ungene hengende på utsiden. Merkelig nok brakk ikke akslingene.


FEN flyplass er ikke av de mest imponerende, men temmelig lett å navigere da alle flighter går fra gate 1. Etter å sjekket bagasje stilte vi oss opp foran sikkerhetskontrollen som enda ikke var åpnet, for å komme raskt til neste post. Det var et lurt valg, etterhvert ble det smekkfullt av folk overalt, og når sikkerhetsfolkene var ferdige med lunch var vi nesten først inn, riktignok etter ny scanning av skattepapirene for å sjekke at vi ikke hadde sneket til oss flere netter enn vi hadde betalt for.

Inne ved gaten var det ca 50 slitne gatestoler, stablet tett i tett. Med en fullstappet 737-700 ble det fort trangt. Utrolig nok funket Priority boarding bedre enn hva det ofte gjør på OSL og vi ble sluppet ombord etter at pensjonister, småbarn osv hadde fått gått ombord.

Før massene ankommer:


Flott utsikt under take-off:





Flyturen i deg selv varte en time, men siden Fernando de Noronha ligger en time før fastlandet landet vi samtidig som vi tok av, i lokal tid vel og merke.

 

Med drøye åtte timer i Recife før flighten tilbake til Europa hadde jeg kommet til at det kunne bli litt vel mye flyplass, spesielt siden REC ikke akkurat er et lounge-eldorado.

For å ha noe mer givende hadde jeg meldt frem og tilbake med guiden vår, Sergio, fra mandag. Han hadde heldigvis tid til p ta oss med ut på en liten ekspedisjon.

Siden vi hadde med all bagasjen denne gangen hadde han også orget en større bil hvor alt gikk plass.

Lunchtilbudet på FEN hadde vært heller marginalt, så første stopp ble derfor et sted for å få oss litt mat.

Sergios valg var buffetrestauranten «Parraxaxa», som kjører buffet med typiske retter fra nordøst Brasil.


Konseptet var såpass forvirrende og uvant at det var greit med en guide som kunne lose oss gjennom prosessen.

Ved inngangen fikk vi alle utlevert hvert vårt plastskort med strekkode. Deretter var det inn og plukke opp en tallerken, vel og merke kun store tallerkner til hovedrett og små til desserter. Så var det selve utvalget av forskjellig mat som var ganske overveldende. For eksempel kan det lett gjøres å ta feil av potetmos, cassavamos og bananmos når de står side ved side.




Når man hadde lempet på det man hadde lyst på (eller trodde man hadde lyst på, det var noen potensielle feilmarginer ute og gikk i det kulinariske landskapet her), var det bort til vektstasjon. Her ble maten veid og registrert på kortet vi hadde fått ved inngangen. For desserter derimot, altså de på små tallerkner, da måtte en bruke en annen vektstasjon, selvsagt.



Drikke ble bestilt ved bordene og koder og kort scannet og godkjent.

Når gildet var over måtte man ta med plastkortene bort i hjørnet av lokalet stille seg i kø, for å gå kortene scannet og regningen påskrevet. Så når man hadde betalt ble det utdelt nye plastkort, disse fungerte åpenbart som døråpner på veien ut, da de ble levert inn når vi forlot stedet. Alt i alt en temmelig møysommelig prosess som har potensialet for feilnavigering om man ikke snakker portugisisk.

 

Lettere forvirret men endog mette bar det videre. En halvtimes kjøring unna flyplassen ligger Ricardo Brennand Institute som var ettermiddagens mål.



Godeste Ricardo var en samler med hva jeg vil si en litt variert interessesfære, men tydeligvis nok av spenn. Så han hadde samlet opp og stablet på beina noen imponerende utstillinger, huset i tre forskjellige «middelalderborger» han hadde fått bygget.



Utstillingslokalene ligger i et flott opparbeidet parkanlegg, fylt med statuer, dammer osv. Samt noe lokalt dyreliv som var veldig populært:

 

Den første samlingen vi besøkte, og kanskje mest spennende for ungene var en imponerende utstilling av middelalderrustninger, kniver, sverd, og andre eldre våpen av alle slag fra forskjellige deler av verden.







Tviler på om bikkja vår hadde likt denne, hun får spader bare av å bli ikles en refleksvest:

Her var det også en svær samling av forskjellige sveitsiske «lommekniver». Ikke alle nødvendigvis like praktiske.



Samt sverd og flere sverd, dolker, korder og what not:





Det var også plenty av skalpkuttere, assorterte torturinstrumenter, samuraisverdet og ikke minst disse fancy hanskene som gutta likte godt:

 

Etter denne imponerende fremvisningen i menneskehetens kreativitet hva gjelder å volde skade på hverandre, roet vi ned med en utstilling av landskapsmalerier fra nordøst i Brasil som dokumenterte hvordan det så ut her på 1600 og 1700 tallet. Dog var det tatt noen kunstneriske friheter, trolig for å gjøre motivene endra mer interessante for det noble publikum i Europa, for eksempel ved å introdusere dyr som nesehorn i den brasilianske naturen.



Vi gikk også med oss det som trolig er verdens største samling av spesialkopper for herrer (og/eller damer?) med bart! Før dette viste jeg ikke at dette var et eget produkt engang, men klart har man en prydelig bart, så trenge man en kopp med hylle der den kan hvile og ikke bli skitnet til når man drikker kaffen sin.


En annen fascinerende utstilling var kinesisk elfenbensutskjæringer.





Her er noen nærmere detaljer:





Dette så ut som en potensiell jobbe for den som har mye tid tilgjengelig, en god klump elfenbein og ikke minst stødige fingre.

 

Vi unnet oss en liten rast i museets kaffe før ferden gikk tilbake til flyplassen. Vi var fortsatt veldig tidlig ute så TAP hadde ikke engang begynt innsjekk når vi ramlet inn i avgangshallen. Så da ble tiden brukt til å repakke og skifte ut av sandaler og shorts for mer reisevennlig bekledning.

Et siste bilde på vei ut fra Ricardo Brennand Institute:



Innsjekk gikk uten problemer når sen først åpnet og jeg tenkte at sa er det på tide å finne en lounge, men Security var enda ikke åpnet for oss, så da ble det food court i annen etasje på flyplassen i stedet, her var det kald øl og pizza som ungene mente var spiselig.

To timer før avgang tuslet vi gjennom sikkerhetskontrollen og ble litt overrasket over å finne ut at vi hadde samme gate som forleden når vi reiste innenriks. Eneste forskjell var at deler av terminalen nå var avstengt og at det var satt opp en passkontroll for å komme inn. Sett i ettertid var det like greit at vi ikke ble sluppet inn tidligere, for her var det ingen lounge og kun en kafé med minimalt utvalg.

Flyturen fra Recife til Lisboa tok sju timer. Siden vi alt hadde spist og ikke forventet noen ekstrem kulinarisk opplevelse fra TAP, valgte vi å fokusere på å nyte hardware siden av biz produktet dere i stedet.

Straks det var mulig ble setene slått ned og horisontalen inntatt. Med høreplugher og medbragt Tempur sovemaske sovnet jeg kjapt. Hadde gitt beskjed om ikke å vekkes for frokost, så fikk drøye seks timer på øret før jeg våknet tolv mi urter før ankomst.

Noen timer i TAPs temmelig kjedelige lounge og vi kunne hoppe på flyet hjem til Oslo.

Rett etter avgang fra Lisboa:


En liten side notice, om TAPs lounge i Lisboa, det så ut til at bartenderne kunne faget og mikset noen skikkelige drinker ( adde det vært litt senere på dagen tror jeg at jeg hadde blitt fristet!). På flyet til OSL var menyen overraskende nok den samme som på overflaten der Lisboa til Recife, men med litt førre valg. Siden jeg alt hadde testet biffpaien ble det pasta denne gangen. Score tre av seks, temmelig kjedelige greier, og TAP kunne godt ha spandert i det minste en pose salt og pepper sammen med maten.

Dagens lunch = forrige lørdags middag?


Ankomst OSL problemfritt og siste etappe hjem med flytog unnagjøres nå.

Takk for følget, nå blir det hjem og sløve litt før arbeidsuken starter hardt og ubønnhørlig i morgen tidlig!

 

Takk for turen!
Spennende reisemål

 

Takk for turen, og et veldig bra reisebrev! Masse fine bilder, og spennende opplevelser. Tommel opp!

 

Denne turen var det lett kjenne seg igjen i og følge med ..
Se «bildene» i hodet …
Takk for nok en flott reisebertning