Jeg må egentlig si at jeg er imponert over håndteringen av håndbagasje for domestic F. Alle tre selskapene som jeg har opplevd nå tilbyr gratis gatecheck av trillekofferter, som lastes separat og står ved broen på vei ut. Det tar unna en del håndbagasje for Y. CA er også ganske aggressive Lufthansa C style på å vokte bagasjehyllene foran og de er merket. Alle flyene har også ekstra skap foran. I motsetning til SAS hvor de bare brukes til CA-bagasje, og på spørsmål om det er plass der kommer i 4/5 tilfeller et surt nei, så har jeg på alle flightene observert at CA aktivt tilbyr og bruker plassen der for sent boardende F. Fra Dallas til Denver bodde det en Stenson-hatt der, behørig plassert på toppen.
Colorado Colorado ble fanget ved å fly inn til Denver. Colorado ligger i midt-vesten, men Denver har utviklet seg til en ganske så liberal by, hvor Grünerløkka-beboere vil føle seg vel hjemme. Bildet er fra jernbanestasjonen, som får den oppussede Østbanehallen i Oslo til å fremstå som bondelandet. I det jeg landet på Denver var det lett snødrev og noen minusgrader. Det var dermed litt merkelig å høre om at det akkurat da pågikk en stor skogbrann bare 30 km utenfor sentrum av Denver. Den har vel også vært omtalt i norske medier. Det gikk med 1000 hus, et hotell og et butikkområde. Skogbrannen ble etterhvert brakt under kontroll av en "snowstorm" som var mer storm enn snow, men nok til å hindre ytterligere spredning. Det har visstnok nesten ikke kommet nedbør her på et halvt år, så da kan man få skogbrann selv ved minusgrader.
Wyoming For å besøke Wyoming leide jeg bil og kjørte nordover fra Denver til Cheyenne. Det lå en lokal Avis rett utenfor hotellvinduet. Klok av skade tok jeg imidlertid en Uber ut til flyplassen for å hente bilen der. Som flere har skrevet om har Avis ganske gode priser for kategori L med eksempelbil Ford Expedition. Jeg var nok ikke alene om å ha benyttet det tilbudet. Når jeg kom ut til Avis og dro til Preferred området var det mange biler som stod klare. Avis har samme systemet som Hertz hvor man som President finner navnet sitt på en tavle og så bare kan gå direkte til bilen. Jeg måtte imidlertid ta meg en tur i bua, hvor det viste seg at det var seks før meg som alle hadde bestilt kategori L. De fleste fikk beskjed om å vente. Når det var min tur så klarte hun imidlertid å trylle frem en bil og sendte meg avgårde. Det virket som at Presidentmedlemskapet fungerte. Jeg ble utstyrt med en Chevrolet Suburban. Som @holmen omtalte i går som en lastebil. Noe det virkelig er. En veldig spesiell kjørefølelse. Og en absurd stor bil. For en tur ut på landet fungerer det fint. Bortsett fra kanskje de mest svampete bremsene jeg har har vært borte i. Kjøreturen fra Avis til hotellet mitt i Cheyenne på en drøy halvannen time innebar imidlertid inkludert svingen ut fra Avis og svingen inn til hotellet tre svinger og tre motorveiramper. I25 som går nordover fra Denver til Cheyenne går parallelt et par mil fra the Rockies som man ser til venstre på vei nordover. Det er nesten helt flatt bort til fjellene og så stiger de plutselig til værs. Det blåser skikkelig, så det rev tidvis ganske kraftig i bilen. Nord for Cheyenne stod det skilt om at veien er stengt for lastebiler pga vind opp mot 60 mph som vel tilsvarer full storm. I går blåste visstnok 3 lastebiler av veien. Formålet med Cheyenne ut over å fange Wyoming var å besøke jernbanemuseet. Det var stengt, men det kommer endeløse godstog etter endeløst lange godstog forbi her, så Cheyenne skuffer ikke som jernbanested.
DEN Denver (DEN) eller noe forvirrende DIA blant lokale er min nye favoritt flyplass i USA. Fint innsjekksområde, null kø i security og så går man over en bro hvor fly kan kjøre under inn i første terminalen. Selve terminalene er i layout som IAD med tre fingere, hvor det går underjordisk tog mellom. Flyplassen er ganske dominert av United og Southwest. Flott arkitektur med masse lys. United Club loungene synes jeg de stedene jeg har besøkt dem er kjellerlokaler hvor det i et stort åpent område er satt stoler på rekke og rad. Her lå den på toppen (det er to, men de er når den andre er ferdig oppusset like tror jeg). Og bygget med små rom med masse lys og en interiørarkitekt som hadde gjort en god jobb. Såpass mye folk at tok ikke bilder, men et bilde fra stolen min. Rockies i bakgrunnen. Centurion loungen hadde mindre smittevernregler, så mer mat og drikke enn United Club. Hos United var kaffemaskinen tatt ut av drift og alle mat var pakket inn. Det beste med flyplassen var imidlertid en terrasse i vestenden av B-piren. Hvor man kom ut. Med gassvarmere. Flyplass i forgrunnen og Rockies i bakgrunnen. Nå traff jeg perfekt på ettermiddagssolen, men hvis jeg skulle velge et sted på en flyplass å tilbringe tid på en flyplass noe sted (med unntak for noen få lounger), så kommer det ganske høyt opp. Et par bilder av flyplassen forøvrig. I det vi stod på rullebanen kom kapteinen og sa at flyet foran hadde sett noe på banen så de måtte ta en inspeksjon og vi kjørte av banen. Innen de kom i gang igjen var vi 14 fly som stod og ventet. Fly i kø i solnedgang. På vei nordover fløy vi parallelt med I25 som jeg hadde kjørt ned fra Cheyenne om morgenen.
Montana Montana har to flyplasser av en viss størrelse, Billings og Bozeman. Billings er hovedstaden, mens Bozeman er inngangsporten til fjellene, og har derfor også flere avganger. Ifølge en eller annen kåring er Bozeman beste sted i USA å bo for å stå på ski. Om sommeren er det kort vei til blant annet Yellowstone. Det gikk effektivt å plukke opp en Avis kategori L eksempelbil Ford Expedition, som ble til en Ford Expedition. Nå er dette et flyforum og ikke et bilforum, men den er temmelig lik som Suburban, som jeg hadde kjørt på morgenen før flyet fra Denver. Den er like stor, men kanskje bedre å kjøre. Jeg vurderte å ta med meg ski til USA ut fra hvor jeg skulle, men droppet å drasse rundt på både det og skiklær. Egentlig kanskje like greit for det er veldig lite snø i alpinanleggene. Det ble imidlertid en kjøretur på 191 sydover til Big Sky, som ligger litt nord for den nordvestlige inngangen til Yellowstone. Selve Bozeman er også en universitetsby, så når jeg kom på en mandag var det full fest for oppstart etter juleferien. Det første som møtte meg etter at jeg gikk ut fra hotellet mitt Residence Inn, som ligger i den ene enden av hovedgaten i "historic downtown", og er et helt nytt og fint sted å bo, var en bil med en ganske full jente som hang ut av vinduet og gaulet til meg "I fucked your mother". Montana har de laveste smittetallene i USA i øyeblikket. Litt uklart hvor lenge det varer.
Ikke så ofte jeg befinner meg midt i noe som omtales på Avherald, men grunnen til at vi måtte av banen var at flyet foran hadde punktert et hjul under avgang. https://avherald.com/h?article=4f2b2ba3&opt=0
Idaho I begynnelsen av desember la jeg ut dette bildet da jeg fløy CPH-LAX og tittet ned på SLC med kommentaren om at her skulle jeg kjøre nordover. Nå var tiden kommet. Avis bestillingen på en kategori H eksempel bil Chrysler 300 ble til en Mazda CX-9. Den finnes vel ikke i Norge, men hvis man parrer en CX-5 med en minivan, så blir det omtrent en CX-9. Avis så nok dermed på det som en upgrade, noe det også absolutt var, selv om det føltes litt som soccer mum på tur. Jeg tok korteste veien, som betød I15 nordover rett over grensen til Idaho til Malad City. Ca 170 km å kjøre som gikk fort med fartsgrense på 80 mph når man kom ut av byen. 80 mph tilsvarer vel ca 130 km/t. Når temperaturen er rundt 0 føltes det fort nok. Lastebiler hadde fartsgrense på 70 mph, og de ligger tidvis et stykke over det også. Føles litt merkelig å ligge i høyrefeltet i 120 km/t med is i veikanten, og så få en en vanvittig snøføyke fra venstrefilen fordi en semitrailer, som tillegg har en treakslet tilhenger bak semitrailerhengeren, holder på å kjøre forbi. I15 har the Rockies ganske nærme på høyre siden, så føltes litt som repeat av Denver-Cheyenne, bare med fjellene litt nærmere og på motsatt side av Rockies. Hvis noen mot formodning skulle ha behov for å spise lunsj i Malad City, som egentlig knapt er en village, så anbefales the Pines på det varmeste.
Er det vinterdekk på bilene du leier der nå? Har altfor ofte fått dårlige dekk på leiebil i USA på tider og steder hvor jeg her hjemme helt klart hadde kjørt med vinterdekk..
De to SUV’ene Suburban i Denver og Ford Expedition i Bozeman tror jeg hadde noe i retning det de kaller mud and snow. Det satt ikke så verst, men la på god sikkerhetsmargin ifht om jeg hadde hatt nordiske vinterdekk. Sedanen i Washington DC så jeg ikke på da det var plussgrader for dagsturen min. CX-9’en her i Salt Lake har ikke sommerdekk, men det er ikke akkurat heller et mønster som vi ville kalt vinterdekk. Hovedveiene er heftig saltet, så der går det fint, men krøp meg av og på avkjøringsrampene på Interstate. Nå er det jo ikke akkurat optimalt med et beist av en SUV hvis den bestemmer seg for å skli, men for å få best mulig vinterdekk ville jeg satse på en SUV.
Utah Jeg fløy inn til SLC fra Bozeman med Delta. Eller igjen egentlig Skywest. Noen ord om Skywest på et senere tidspunkt. Igjen EMB 175 hvor jeg begynner å trives i midt favorittsete 2A. I First er det 1+2. Første rad har ikke enorm benplass på venstre siden, så 2A er stedet. Flyvertinnen foran var en ganske egenartet opplevelse. Vil gjette på at hun var rundt 65. Ekstremt korrekt antrukket og i oppførselen. Det begynte med at når jeg gjorde en bevegelse på vei inn i flyet for å ta av meg sekken fra høyre skulder for å holde den foran meg ble jeg oppstrammet av ros for at jeg ikke bar sekken slik at hun fikk den i ansiktet når jeg snudde 90 grader ned midtgangen. Nå har jeg aldri slengt sekken min i ansiktet på CA, men det er kanskje et større problem i EMB 175. Til alle med sekk fikk de beskjed om å passe på sekkene forbi henne og på vei ned midtgangen. Vel oppe kom kanskje høydepunktet i form av at snacks, ble delt ut først pga turbulens kom på et sølvfat som neppe var en del av utrustningen fra Delta/Skywest, men et skikkelig bestemor sølvfat. Drikke ble servert ved at hun hadde laget et form for laminert papir/papp som forklarte hva vi kunne få. Skikkelig hjemmelaget og slitent, men fungerte forsåvidt. Hun dro de samme spøkene om alkoholen (drinkene) først for første rad, så for andre rad og så for tredje/fjerde rad. Før vi skulle lande kom hun på og skulle forklare noe. Temaet var at vi fikk remotestand (som var krise for mange ombord med forbindelse videre for et forsinket fly). Hun sukket tungt, og så forklarte og forklarte hun om hva dette ville innebære av bussing, om begge bussene kom når vi kom, hvor vi ville bli droppet av, gåingen derfra i inngående detalj. Jeg rakk å gå på do og være tilbake i setet med god margin fra hun startet til hun var ferdig. Følte jeg kjente SLC før jeg hadde landet. Ved ankomst SLC ble det så sagt altså remote stand. De holder på å bygge om flyplassen, så halvparten av flyplassen er revet. Det ga en kort busstur, ikke inn i navet som jo er vanlig når man tar bussen fra remote stand, men så langt unna bagasjebåndet som jeg tror deg er mulig å komme. Jeg vandret gjennom hele B-terminalen, under bakken til C-terminalen og gjennom hele C til bagasjen. Fra bagasjen til leiebilen var det bare et par hundre meter å gå i et P-hus. På hotellet ved flyplassen hvor jeg skulle bo de to første nettene hadd en transformator eksplodert litt borte i gaten, så det var helt mørkt. Jeg vet ikke hvor lang tid det tar å bytte en transformator, men innbilte meg at det ikke er gjort på en time, så jeg ble fristilt fra bookingen. På sparket endte jeg opp på Springhill Suites Salt Lake City West, som var helt nytt og greit når man var bilbasert. Inne i byen var det mer gangbart, og ganske mormonertungt. Spiste sushi på Takashi, som holdt det veldig plain og stolte på fisken og evnen til å lage risen. Utrolig bra. Evas Bakery anbefales for frokost. Bodde på Sheraton. Jeg har litt følelsen av at Sheraton som en del av Marriott skal nedover, men at det er en del steder, inkludert i Salt Lake inne i byen som ikke har forstått beskjeden helt. Så det er fortsatt bra til en god penge. Angående transport til og fra flyplass tok jeg trikken. Kunne sikkert betalt 15 USD for Uber før jeg fløy First, men hvis det er sikkerhetsmessig forsvarlig liker jeg å ta kollektivt. Føltes ikke som en like god ide når 3 tungt rusede med noe grundig psykiatri også begynte å krangle på trikkestoppet, og en person hang ved siden av meg på den første delen, som noen andre etterpå diskuterte om var «slow, mental eller drunk» (ikke mine ord). Han var imidlertid såpass borte vekk og i godt humør at neppe farlig for noen.
Mulig at jeg har tenkt litt fort basert på mine anekdotiske opplevelser, men Marriott har nå 30 forskjellige merkevarer/brands i gruppen sin. En god del av dem kom når de kjøpte Starwood herunder Sheraton, Westin, W og St Regis. Fra tidligere husker jeg Sheraton som en bra kjede litt på linje med hoved Marriott, men jeg har inntrykk av at de nå prismessig legges et godt stykke under Marriott. Så inntrykket mitt er at de er ment å ikke være like premium som tidligere, og at det er en følge av at Marriott må finne en plass for alle merkene sine.
Skywest Da har jeg hatt 8 innenriksflighter i USA med American, Delta, United og Alaska. Eller rettere sagt har jeg egentlig bare fløyet en gang med Delta (DCA-MSP), og de øvrige syv gangene fløyet med Skywest. Skywest er det største flyselskapet som ihvertfall ikke jeg hadde hørt om før jeg begynte å flakse rundt her innenriks. De har ca 500 fly. Skywest er en form for Cityjet, men har på et merkelig vis klart å bli Cityjet til alle de fire store selskapene. De opererer som American Eagle, Delta Connection, United Express og for Alaska. Den jevne reisende vil trolig legge lite merke til at de flyr med Skywest, som at de flyr med Cityjet når de flyr med SAS. Crewene virker tydelig å være tilordnet det aktuelle selskapet de jobber for, har deres uniform og deres serviceopplegg. Hvor serviceopplegget dog i praksis er likt. Flyene er innvendig og utvendig klart brandet ut fra hvem de flyr for. I tillegg har de noen fly brandet som Skywest som er en form for reservefly som kan settes inn hos alle fire. Jeg så et sånn fly på DFW. Skywest opererer på kontrakt med de store selskapene ut fra vilkår i pilotenes kollektivavtaler. Det er vel tilsvarende som for SAS og de andre store selskapene i Europa hvor det i pilotenes kollektivavtaler er regulert hvor mange, hvor store fly (kategorisert på vekt og passasjerer), og for hvilke ruter, hovedselskapet kan engasjere underleverandører med lavere lønninger. Skywest har derfor fly med 50 seter, 70 seter og 76 seter avhengig av hvem de flyr for. Det er vel grunnen til at det er masse CRJ 700 og EMB 175 i USA, mens man ser veldig få CRJ 900 og EMB 195, fordi de blir for store ifht kravene i kollektivavtalene. Det mest spesielle utslaget er den spesialbygde CRJ 550 som Skywest opererer for United. Det er ombygde tidligere CRJ 700 hvor maks avgangs- og landingsvekt er redusert for å kommer under kravet i tariffavtalen. Som CRJ 700 i United Express versjon tar den 6 F, 16 Y+ og 48 Y. Som CRJ 550 tar den 10 F, 20 Y+ og 20 Y. Altså 50 istedenfor 70 passasjerer.
Washington Washington ble fanget ved å krysse Columbia til Vancouver. Altså delstaten Washington ved å ta en Uber over broen over elven Columbia fra Portland til den lille byen Vancouver på nordsiden av elven. De hadde litt manglende fantasi når de skulle finne på navn her borte synes jeg. Egentlig ikke så mye å si om Washington, så jeg tok en Uber tilbake over elven etter fem minutter. Nå er jeg ifølge been 66% på vei med prosjektet.
Oregon Som det fremgår ovenfor har jeg vært et par dager i Portland for å besøke Oregon. Nå er det mulig at en grå og våt januar ikke bidro, men å legge en 8 felt motorvei langs den ene elvebredden og store broer med motorveiramper på den andre siden er ikke et godt utgangspunkt for byplanlegging. God mat og kaffe her i byen. Bodde på the Porter, et Curio-hotell, som ikke er aktuelt for gjenbesøk. PDX er litt byggeplass med Skanska av alle som holder på utenfor vinduet, men en fin flyplass. Alaska loungen har betjent kaffebar og et bra frokostutvalg. På vei inn ble jeg spurt om det var første besøk og fikk en kort forklaring av hvor ting var. Jeg ble også ønsket velkommen til loungene på LAX og ANC hvor jeg er på vei. Alle skryter av Alaska, og så langt lever de godt opp til skrytet. Å fly fra PDX til ANC via LAX er kanskje ikke det åpenbare valget. I tillegg til at det går fly direkte er det mer nærliggende å fly via SEA. En direkte flight gir imidlertid 80 TP hos BA, mens manøveren via LAX gir 40+140 TP fordi det er akkurat over grensen langt nok for LAX-ANC til å komme over grensen for 140 TP. PDX-LAX-ANC-LAX-SFO i domestic F gir like mange TP som en t/r OSL-LHR-et sted i USA i C. Det blir imidlertid 7 timer på LAX. Hva gjør man ikke for noen statuspoeng.
Rekker jo masse gøy i LA på den tiden! Dra til Redondo Beach og spis på Joe's Crab Shack. Eller dra på kino. Eller leie en Ferrari og cruise opp og ned Sunset Strip. Kan dra til Santa Monica og shoppe. Masse muligheter!
Viss du har litt tid i Anchorage, så er det verdt å stå i kø for frukost/brunch/lunch på Snow City Cafe https://snowcitycafe.com/ Me hadde vel frukost/brunch der 2-3dagar på rad når me var der i Juli, fantastiske Eggs Benedict!
Mine forsøk på å begi meg ut i trafikken i LA i desember gikk ikke så bra, så å komme seg tilbake fra Redondo Beach på ettermiddagen kan nok bli litt prosjekt. Vurderte litt mer nærme Marina Del Ray og traske nordover langs vannet, men det er litt overskyet (høyt skydekke).
