Jakten på den femtiende delstaten

Samme opplevelse ang. Avis på LAX i går.
Fikk feilmelding ang. reservasjon i appen og navn ikke på skjermen. Lang kø (ca 20 min) også hos Preferred. Når vi kom inn til agenten gikk det kjapt og vi kjørte avgårde med en booket Ford Mustang Cab

 

Nord-Carolina
Sov langs I95 snaue 2t syd før IAD i Ashland en form for forstad til Richmond. Fairfield, motellkonseptet til Marriott gjorde nytten for en natt.


Alle Fairfield virker å være bygget med samme arkitekttegning, så man kan egentlig være hvor som helst i USA når man er kommet inn. For mer enn et par netter på rad blir det ganske monotont, men en natt er OK.

Ut på landeveien igjen tok jeg I95 og så I85 til Charlotte. Hadde tenkt å spise lunsj i Greensboro, men sulten meldte seg litt for kraftig før det. Ikke så klar for dårlig veimat fant jeg ut at det var en panda Express ikke så langt unna. Det er helt ok spisbart. Jeg la merke til at det var litt av Interstate og at det stod at det var på et eller annet universitet, men tenkte ikke så mye på det, plottet inn i navi og durte avgårde. Jeg klarte dermed helt uten plan å besøke campus til Duke University. Det er bygget i gotisk stil og er arkitekturmessig verdt et besøk i seg selv. Et bilde av kapellet på campus.


Og av kantinen.

Universitet kan skryte på seg 15 nobelprisvinnere. Forholdet mellom akademisk ansatte og studenter er 1/4, og totalt mellom ansatte og studenter 2,5/1. Bare eiendoms og gartneravdelingen må være en ganske stor arbeidsgiver.

I Charlotte var mye stengt på en søndag, men Dandelion market bød på BBQ Short Rib, som viste seg å være dekonstruert.

 

Sør-Carolina
I85 går gjennom Sør-Carolinas øvre/indre/nordvestre hjørne. Mitt eneste stopp ut av bilen ble på Isetta cafe på BMW fabrikken ved Spartanburg. Der X-modellene bygges (også de som selges i Norge).



Det var mer tysk enn Tyskland, og ble spurt om jeg ville ha nykokt Pretzel, som smakte utmerket med sennep. Skikkelig lokalopplevelse.

 

Tennessee
Etter Charlotte og Atlanta som nok ikke er det mest minneverdige jeg har opplevd (de er nok bedre på flyplasser enn by), var det en fin kjøretur til Chattanooga. Georgia er rullende åser, mens Tennessee begynner å by på noe i retning fjell.

Først var jeg en tur oppe på Lookout Mountain. Chattanooga er borgerkrighistorie hvor Grant og Sherman opererte, og var et av vendepunktene i krigen. Elven på bilder er Tennessee.

Det går en type Fløibane opp dit, men jeg kjørte opp. Oppe på toppen var det ekstrem velstand, men de hadde egen stor politistasjon for ikke veldig mange hus, så turte ikke ta bilder. Hele byen virker ganske velstående og med en sterk plan- og bygningsetat som tenker helhetlig og stiller krav.




Westin bød på god husly.

 

Kentucky
Kentucky ble besøkt ved å krysse Appalachene gjennom Cumberland gap tunnel. Ikke like strabasiøst som de som i sin tid gikk gjennom Cumberland Gap som et sted det var mulig å komme gjennom Appalachene. Kjørte opp på Pinnacle overlook (2440 fot) for å kunne se ned på passasjen som på sitt høyeste er 1304 fot. Ikke veldig høyt etter norsk standard, og trær helt til topps, men konklusjonen er klart at det finnes fin natur også her på Østsiden av USA.



Middlesboro som er «byen» man kommer til i Kentucky rett på andre siden av Cumberland Gap er ikke så mye å skrive hjem om.

 

Det er en ufo på bilde nr 2!

 

Jeg tror UFO’en er USAs nasjonal-fugl. Den skjønte at den måtte dukke opp som en del av jakten på den femtidene delstaten. Lå og fløt lenge utenfor meg. Bildet tatt med iPhone.

 

Vest-Virginia
Fra Middlesboro fulgte jeg US58 og så 19 til Bluefield, som betyr at man kjører på Virginia-siden av Appalachene før man akkurat krysser inn i Vest-Virginia midt i Bluefield. Flott veldig småkupert landskap. Bluefield ligger på ca 800 meter, så man begynner å komme opp i høyden.


Litt kaffe i Lebanon på the weeping willow.

The Grindr i Bluefield lurte på om jeg ville ha loaded fries og tok svaret alvorlig.


I Bluefield bodde jeg på Bluefield Inn, et gammelt herskapshus. Fint sted. Bluefield er så Trump-land som det nesten er mulig å oppnå. Han fikk 83,1% her siste valg. Det er kullgruve-område, så ikke akkurat fremtidens sted. Storhetstiden synes å ha vært 1890-1920.

 

Håper du sang denne da du passerte grensen! Det gjorde vi.

 

Soundtracket mitt har klart forbedringspotensial. Nå er det imidlertid Connecticut, Rhode Island, New Hampshire, Maine og Vermont som gjenstår, så spørs om det er litt sent å starte nå.

 

Hjemreise
Nå går det fremover.

I går på vei nordover på I81 etter å ha kjørt meg gjennom Appalachene og ut via I64 stoppet jeg i Staunton. Woodrow Wilson library var appointment only, men fin by for en beinstrekk og lunsj.


Med litt tid til overs er det fint å ha et museum på flyplassen.

Innsjekk på IAD åpnet 3,5 t før og null kø i security.

SAS opplyste meg og Lufthansa og Turkish i B-gates, men jeg planen var å besøke Polaris i C-gates. Dragene ville imidlertid ikke slippe meg inn. Etter litt høflig insistering ringte de noen andre, hvor de styrte mye med nummeret, så de var nok ganske nye, så ble jeg ønsket velkommen og de beklaget forvirringen. Det er tydeligvis ikke så mange som forviller seg fra SA-flightene som går fra B-gates, til Polaris i C-gates. Det er imidlertid bare en kort underjordisk togtur.

Brukte 15 min fra Polaris i C-gates til gaten til SAS-flyet på B-gates.

 

Litt action etter landing med SK925 nå. Det stod lenge brannbiler på den ene siden og de begynte å laste ut, men de to IAD-bussene som skulle hente passasjerene stod bare å ventet.

Nå kom den ene inntil flyet.

 

A321 LR
Tenkte jeg skulle skrive noen tanker om IAD-CPH med A321 LR. Jeg satt på 2F, altså tronsetet på høyre side. Oddetallsradene har 2+2, mens partallsradene har 1+1. Sammenligningsgrunnlaget mitt er A330/A350 sete 2A eller 2H hvor jeg har hatt 10 t/r + turer. Med et unntak hvor jeg fikk CU har jeg alltid sittet på 2H til USA og 2A hjem fra USA. Altså posh, port (side) out starboard home. Begrepet stammer vel fra å reise med skip England-India, som er motsatt retning av USA, men det stemmer også med sol og å se Grønland ifht USA. 2H/A er mot vinduet med en stor konsoll mot midtgangen, og det er maksimalt en person foran deg. Der trives jeg i min lille kokong. Bakgrunnen for denne innledningen er at jeg plasserte meg i 2F med en ide om at det tilsvarende skulle gi kokong-følelsen. Det gjorde det også, men på litt feil måter.

Første inntrykket ombord var at man så mye mer mer av kabinen sammenlignet med A330. På en A330 ser man bare såvidt hodet til personen foran, hvis personen er høy. "Veggene" eller altså høyden på setene synes å være lavere i A321, eller så sitter man høyere. Jeg er ikke helt sikker, men man ser ihvertfall mye mer. Fra 2F ser man også rett på 1C som sitter helt åpent mot midtgangen. Det er også en mye kortere vegg som bygger ut fra setet og forover mot midtgangen slik at man også ser 2A uten å lene seg fremover. Hvis man snur på hodet ser man rett på 3D. I motsetning til A330/A350 er det trangere så det er vanskeligere å "ligge til bords", da man ikke får bordet langt nok fremover. Frokost blir dermed mer sittende. Breakfast in bed følelsen blir ikke den samme.

I sovende tilstand er det vesentlig trangere. Jeg er noen cm lengre enn gjennomsnittsnordmannen, men nok under snittet på skulderbredde og magemål. Høydemessig var det OK, og tilsvarende som A330 tror jeg. Fotbrønnen er vesentlig trangere, men forsåvidt ok, uten at jeg spurte mine medpassasjerer på 1D og 1F om hva de mente om saken. Jeg hørte ikke selv noe fra føttene som befant seg i 3D og 3F. Der man merker det mest er i overkropphøyde. Der er det vesentlig trangere. Liggende på rygg fikk jeg ikke lagt armene ordentlig på siden. Jeg klarte imidlertid å sove på siden, men uten veldig god plass. I en A330/A350 så snur jeg meg i søvne, fra rygg til mage, eller motsatt. Ref også reisebrevet mitt om LH F med A380 hvor jeg våknet av at jeg var i ferd med å kvele meg selv ved å ha viklet ledningen fra hodetelefonen rundt hodet mitt, altså ved å ha snudd meg 360 grader i søvne. Det skjedde ikke her.

Den dårligste detaljen med flyet var imidlertid gulvet. Når man ligger nede i setet hører man, føler man og merker man veldig når det marsjeres opp og ned midtgangen. Særlig en av CA dundret noe voldsomt opp og ned. Det er mulig at hun egengangig kunne skapt turbulens i en A380, men det er noe med konstruksjonen av gulvet og festet av setet som gjør at det man hører og kjenner gåing i midtgangen svært godt.

Støymessig føltes det svært stille. Nesten litt stille. Når man sitter i 2F har man i realiteten 9 andre mennesker innenfor svært kort avstand, i motsetning til 4 i en A330. Jeg kan gjenfortelle hva ihvertfall 7 av 9 drakk under flighten.

Nå sitter man jo lenger unna vinduene i tronsetet, men jeg lurer på om vinduene er mindre i en A321 enn i en A330.

Servicemessig var livet utmerket i en A321. Jeg var usikker på hvordan det skulle fungere med full C og et toalett, og det var litt kø noen ganger, men det gikk helt fint på en kort nattflight.

På vei ut fra IAD var det først litt problemer med en trapp. Vi passasjerene kom med IAD-bussene som tok oss i riktig høyde ombord på venstre siden. På høyre siden foran stod det en trapp, som de ikke klarte å fjerne. Etterhvert stod SAS stasjonssjef på tarmac, ANA sin representant som passer på SAS, en (fly)tekniker og etterhvert en taubil. De klarte etterhvert å få start på trappen og kjøre den bort. Jeg er ikke ekspert på Ford sin F-serie pick-uper, men den trappen ser ut som 70-talls modell. Kanskje snart på tide for Swissport å kjøpe seg en ny trapp. Særlig når kapteinen annonserte underveis at det var et problem bakken kjente til og derfor viste hvordan man skulle fikse og at det derfor ville gå fort.

Vel forløst fra trappen taxet vi ut og skrudde så først av en motor og så en til, og stod ved enden av rullebanen i nesten 2 timer. Det var et voldsomt tordenvær nordover og vi måtte vente på en rute som ikke tok oss gjennom noe alt for ille. Når vi tok av var det en grei kø med heavies som skulle til Europa.

Da hadde imidlertid TAP rukket å forsvinne med sin A321 og også en Aer Lingus A321, de skulle kanskje fly lenger syd. Så alle tre europeiske selskapene som nå flyr A321LR møtes på IAD.

Vi fløy også en ganske sydlig rute, men det tror jeg skyldes jetstrømmen.

Nå kan det kanskje virke som at jeg er svært skeptisk til A321LR. Det er jeg absolutt ikke. Det er bra at SAS kan fly til steder hvor de ellers ikke kan fly. Man er jo også ekstremt priviligert over å få en flat seng på en nattflight hjem fra påskeferie i USA. Den manglende widebody følelsen tenkte jeg ikke så mye over, men hvis jeg ikke hadde fått dekket behovet for litt widebody følelse nå i løpet av vinteren, så hadde jeg nok savnet den. A321LR er imidlertid sett bort fra akkurat det, i mine øyne et klart steg ned fra A330. Å sitte i en to-seter sammen med en fremmed er ihvertfall et stort steg ned, og kanskje ellers også. Det satt to fremmede på 3A og 3C. Hun på 3C reiste seg for å slippe inn og ut ham på 3A. Tronsetet er fint, men trangt, og langt mer åpent enn A330.

 

Herlig rapport - takk som deler. Befriende med rapporter som ikke fokuserer på hvor mye alkohol som konsumeres, børt og tralla. Stor tommel opp for skildringer av reisemål Keep it up!

 

Ombord på siste legg til Oslo ble vi ønsket velkommen ombord av kapteinen både på svensk og engelsk til den skandinaviske delen av SAS. Første gang jeg har hørt og litt usikker på om det inngår i den offisielle annonseringen. Må imidlertid si at jeg likte det subtile stikket.

 

Super rapport!

 

Takk for masse nyttig info og detaljer. Skal prøve samme flyet selv i biz til YYZ snart.

 

Femte akt – New England

Da er det siste akt. Connecticut, Rhode Island, New Hampshire, Maine og Vermont skal fanges. SAS skal ta meg direkte til EWR og så blir det mini(atyr)-roadtrip. Jeg fikk en ikke livsforlengende bråvåking i morges når jeg tittet på telefonen og så en sms og e-post fra SAS. Beskjeden var imidlertid «bare» at avgangen er forsinket 2,5 t. Innkommende maskin er 1,5 timer forsinket, som betyr at den skal lande 9.45, mens flyet hadde opprinnelig rutetid 11.10, og er nå utsatt til 13.30. Jeg er lite ekspert på å snu en A330, men det virker litt rart at 1,5 t forsinkelse inn gir 2,5 t forsinkelse ut, og at man trenger så lang tid på å snu. Hvis det er noe de skal fikse, så får vi håpe at de får gjort det på tiden de har planlagt.

Det begynner å bli litt for lenge siden første akt hvor jeg hadde en litt for lang kjøretur etter ankomst LAX, så jeg har gjort samme tabben igjen, og tok særlig ikke høyde for forsinkelser.

Ved innsjekk delte SAS ut matvoucher på NOK 150. Så hvis innenriksloungen, lounge-on-the-go, gullstuen og OSL lounge ikke skulle klare å holde ernæringsmessig liv i meg så finnes det ytterligere muligheter. Jeg er i tenkeboksen om hva som må prøves ut.

Hjem skulle jeg fly via CPH. På flytoget på vei hjem for to kvelder siden gjør man det man gjør når man sløver på flytoget, og da oppdaget jeg at det var ledig fire billetter i C direkte hjem. Et raskt søk på setekartet viste at favorittsetet mitt var ledig også. Klokken var passert 22, men etter å ha valgt engelsk, gikk det bare noen sekunder, og en svært hyggelig britiskklingende stemme svarte. Man kunne høre på stemmen at her var det håp. 3 minutter senere hadde jeg fått endret billetten til direkte hjem og fikk beskjed om at jeg fikk refundert 300 i avgifter også. Jeg tror vi begge synes det var en hyggelig samtale.

 

Connecticut og Rhode Island
4 delstater på en ettermiddag, hvorav to nye, er en helt normal lørdags kveld. Landet i New Jersey, krysset New York, kjørte meg gjennom Connecticut på I95 for å sove i Rhode Island.

SK907 kom seg etterhvert avgårde fra Oslo. Kapteinen forklarte noe om å bytte bremser. Det ble imidlertid annonsert i gate at man måtte avvente boarding pga 3 manglende CA, som etterhvert kom småløpende. Purser sa at forsinkelsen skyldes operational problems. Kanskje greit om gate, kabin og cockpit blir enig om historiefortellingen.

Crewet var ihvertfall svært hyggelig. Kalkunbrødet før ankomst hadde blitt til roastbeef. Ellers ikke så mye å melde.

Litt før EWR lagde vi først tre kruseduller og så en til litt nærmere pga dårlig vær.

Vel landet var det null kø i passkontrollen. Det gikk imidlertid 1t25min før første koffert kom på båndet. Når vi allerede hadde landet 3t etter tiden var det en del med videre forbindelser som var en smule utålmodige. Avis stilte opp med trofaste Ford Expedition. Måtte en tur til skranke pga forsinkelsen, men 0 kø da de foran meg akkurat var ferdig. De hadde forøvrig sittet ved siden av meg i gullstuen.

Passkontrollpraten tok sin tid. Jeg er litt usikker på om hun immigrasjonsfaglig lurte på hva i all verden jeg drev med, eller om hun etterhvert var nysgjerrig. Køen hoppet seg ihvertfall opp. Og det føltes litt som å gå til psykolog. Hun lurte veldig på dette prosjektet mitt. Hvilke land jeg skulle besøke når jeg var ferdig med USA, hva jeg hadde besøkt før (mens hun bladde litt i passet), hvorfor jeg hadde vært to ganger til Washington DC, hvordan jeg hadde penger til alt dette, hvordan jeg hadde tid (etter å ha besvart spørsmålet om penger med at jeg jobbet en god del) og til slutt om jeg hadde kone og barn. Når immigrasjonsoffiseren i USA er din største reality check for livet, bør man kanskje revurdere visse ting.

 

Takk for at vi får være med. Livet trenger noen sjekkpunkter i blant.

Og takk for en veldig god gjennomgang av A321, seter og opplevelse. Det er noe ha med seg videre.