New Hampshire og Maine Første natten (i Rhode Island) skjedde på NYLO Warwick tapestry collection Hilton. En gammel fabrikk bygget om til hotell. Fint sted bare et par minutter fra Interstate og ganske mye større personlighet en motellkjedene. Gold ga upgrade to dager i forkant. Utendørs frokost. Innvendig var stilen beholdt. Eneste minus var at brannalarmen gikk rundt midnatt og så kl 1 igjen. Kjørte meg neste dag nordover på I95 i bue på innsiden av Boston og svingte av ved Salem, og holdt kysten derfra opp til Portsmouth i New Hampshire helt på grensen til Maine. Kyst New England virker veldig velstående og velfrisert. En liten strandtur. Castaway sør for Hampton bød på lobsterroll til lunsj. Eneste unntak fra ekstremt stille og velfriserte områdene var selve Hampton som nesten var et for gjennomført britisk lavklasse badeby filmsett. Vel fremme i Portsmouth bor jeg på Sheraton, som er nyoppusset og fint. Jeg spurte om man kunne gå broen over til Maine. Jo, den var åpen for fotgjengere, men det virket veldig rart å skulle gå. Det ville minst ta en time. Etterhvert fikk jeg avklart at det var t/r. Jeg luntet nå avgårde på jakt etter min første delstat til fots, og etter ca et kvarter, inkludert å kjøpe en kjærlig hand craftet cappuccino hadde jeg gått over broen og ankommet Maine. Da er 49 delstater fanget.
Vermont - Mission accomplished Den 1. des i fjor satt jeg i gullstuen og skrev den første posten om at hvis alt gikk etter planen skulle jeg krysse elven Connecticut på Franklin Pierce Highway 16. mai litt før lunsj inn i Vermont som den femtiende delstaten. 40 flighter, 20 flyplasser, 7 flyselskaper, 9 leiebiler, 32 hoteller og 6 turer til USA på 5,5 måneder senere er bildet tatt i dag 16. mai ca kl 12.30 og viser United States Navy Seabees bridge fra New Hampshire siden. Marinen stilte dessverre ikke med hornmusikk korps som markerte begivenheten. Jeg kjørte over broen, og så var det egentlig gjort. Jeg hadde vel ikke helt troen 1. des på at planen skulle kunne realiseres i sin helhet. Når jeg var her borte i romjulen og de to første ukene av januar, mens pandemien var på sitt aller høyeste, var det litt merkelig å reise rundt. Men også en fin opplevelse, når mange ble oppriktig glad over å få sin første gjest fra Norge på nesten to år. Og man hadde ganske god plass, så lenge ting var åpent. Nå er det økende smittetall igjen her borte, men få munnbind. Et lite måltid i Brattleboro for å fordøye begivenheten, mens jeg kunne se over tilbake til New Hampshire. New Hampshire og Vermont var mye, vel egentlig bare, løvskog og åser. Dunkin, som de nå bare kaller seg, er ekstremt etablerte her oppe, og en del åpenbart helt nye lokasjoner. Jeg måtte derfor prøve dem ut. Starbucks, eller gjennomsnittlig norsk bensinstasjon kaffe, er ekstremt bra i forhold. Og doughnuts, jeg vet ikke helt. Masse fett med masse sukker.
Hawaii var faktisk delstat nr 3, besøkt når jeg var rundt 8-9 år tror jeg, så den var ferdig før jeg intensiverte jakten nå på slutten. Men skulle gjerne reist tilbake dit. Var på nippet til å ta noen dager der på vei fra Alaska til San Francisco i midten av januar, men det var ikke helt enkelt for en ikke-amerikaner.
Takk for turen! Jeg må si det frister til etterfølgelse. Er omtrent halvveis til 50 stater, så kanskje satse på stat nr 50 innen jeg blir 50?
Gratulerer så mye med vel gjennomført prosjekt og tusen takk for turen(e) og at du delte de(n) med oss!
Gratulerer. Takk for at vi har fått være med. Jeg skulle gjerne hørt litt(mer) på hvordan du har tenkt og planlagt områder og ruter. Litt om logitstikkvalg og organisering.
Polaris EWR Takk for alle som har vært med på tur! Siste natten ble tilbragt på Sheraton South Hartford. Ikke et bomessig høydepunkt. Jeg valgte derfor å kjøre for å få meg litt frokost. New York Pickle Deli så ikke noe særlig ut utenfra, men desto finere innvendig og Crab cakes Benedict var veldig bra. Vel fremme på EWR var der airtrain fra leiebilsentret til terminal B. Svært god kø for non-priority, men ingen kø for priority. Rett tilbake på airtrain til terminal C. Dragen som voktet Premier Access (United navn på fast track) sa først at jeg måtte få et nytt boardingkort. Han trodde jeg kom med SAS og skulle videre med United. Etter å ha forklart ærendet i Polaris sa han at det ikke gikk. Jeg sa ingen ting, men signaliserte at jeg fortsatt hadde mentalt momentum forbi ham. Han sa at jeg jo kunne prøve. Køen var litt rar, men jeg ble vist inn og frem, og kom raskt gjennom. Emigrasjonsoffiseren lurte på hvilken gate jeg hadde. Etter å ha forklart ærendet smilte han og ønsket velkommen. Dragen i Polaris ønsket meg velkommen, men ville se passet. Jeg har spist burger alle fire dagene denne gangen, så da måtte det bli Polaris burger. Den hadde tapt seg litt siden SFO for fire år siden synes jeg. Naboens torsk så svært god ut. Sjokoladekjeksen med is var imidlertid på høyden. Polaris ble etterhvert veldig folksom, alle flightene går vel til Europa nå, og ganske støyete. Maten er jo ikke kulinarisk høydepunkt, og kaffemaskinen var gått i stykker, men hvis man ikke synes det er ubehagelig å være litt høflig insisterende ved behov, så er logistikken svært enkel og jeg vil absolutt ta turen. Airside buss går fra gate C71 hvert 10-15 min og er ca 3 min å kjøre. Bussjåføren var av typen med dårlig humor og stort ego. Etterhvert kom det heldigvis noen med dårlig tid, så da kjørte bussen umiddelbart. På plass i terminal B stilte SAS opp med vindusplass etter at det var svært fullt hos Senator. Kaffemaskinen til SAS gir også DeCaf cappuccino i motsetning til hos LH. Mens SAS bød på noe plastpakket hadde LH grei mat inklusive bretzel.
