Ser ut som en flott lounge opplevelse så langt Når det gjelder BA fra Oslo så har du nok helt rett i at det er mer internasjonalt klientell der og dermed også litt mer interessante typer til tider
Dette er jo strålende saker @Herlov , med en så forpliktende servitør i loungen kan det bli scary, men du er jo reisevant og vet hvor grensen går. Supre bilder, det liker vi og ser fram til fortsettelsen (i morgen?)
Gate 10 på T4 har en fantastisk utsikt over den nordre rullebanen på LHR, og jeg ble stående og nyte alle avgangene mens jeg ventet på at den forsinkede boardingen skulle igangsettes. Det er imidlertid noe dritt når man skal skrive reisebrev, og flyet man skal reise med er parkert på en slik måte at det pokker ikke er mulig å få til et ålreit bilde. I-landsproblem. Først 1350 startet boarding grunnet sent innkommende fly, men med en forbindelse på 20 timer i AUH skulle det mer til for å sette meg ut av spill. Blant alle araberne drassende på en haug med Harrods-poser trasket jeg oppover brua. Etihad Airways 20 Heatrow Airport (LHR) Terminal 4 – Abu Dhabi Airport (AUH) Fredag 26. februar Avgang (rute): 1405 Ankomst (rute): 0120 Flytid (rute): 7:15 Flytype: Airbus 380-800 Sete: 3A (First) Om bord ble jeg hilst velkommen av flyvertinnen Alexandra og vist til Apartment 3A. Så utrolig lekkert. Alexandra viste meg alle skuffer og skap og bød på et glass champagne. Ja, takk. Noe senere kom Hugo og bød på arabisk kaffe basert på en "hemmelig" oppskrift. Det er kun to steder som serverer denne kaffeoppskriften. Kongens slott i Emiratene og Etihad. Senere kom kokken for å introdusere seg, dele ut dagens meny og fortelle litt om hva som var tilgjengelig. Til slutt kom flight manager Chantel for å ønske velkommen og beklage forsinkelsen. Hun forsikret likevel at vi ville nå Abu Dhabi på rutetid. "Ikke tenk på meg!", svarte jeg. Før avgang ble det også delt ut et sett med pysjamas og tøfler. First Apartment er bare helt fantastisk. For en som først begynte å fly business for et drøyt år siden, er det som å komme til himmelen. De fleste her på forumet har nok en viss kjennskap til leiligheten, men jeg tror nesten man må oppleve den for å få det fulle inntrykket. Design og materialbruk er helt utsøkt og for meg skriker leiligheten luksus. Lysebrunt skinn og mørkt treverk er gjennomgående. Man har selvsagt stolen, som er hovedsitteplassen, og i tillegg sofaen, som slår seg ut til en seng. Utrolig mange flotte detaljer i interiøret. Første klasse har ikke hattehyller til å lagre håndbagasje, men likevel rikelig med lagringsplass, i hovedsak under sofaen, hvor jeg plasserte koffert og sekk. Videre dører mot midtgangen, et eget skap med speil og toalettartikler. Minibar. Eget skap til jakker. Et gedigent bord. Forsettelse følger ...
Fortsettelse Etihad Airways 20 ... Kabinen for første klasse er plassert i front av andre etasje. Helt i front finnes "The Residence" og to toaletter. Det ene toalettet har også dusj, som er tilgjengelig for First-passasjerer. Bak kabinen har man plassert et stort kjøkken og på andre siden av kjøkkenet har man en liten lounge. I motsetning til hos Emirates og Qatar, har man valgt ikke å sette av plass til en bar. Loungen blir da i praksis "bare" to sofaer og et bord, hvor man må ta med medbragt og er ikke i nærheten av Emirates/Qatar sine løsninger. Med leiligheten hadde jeg uansett ikke noe behov for en lounge. Menyen var omfattende, og det var mye som fristet. Jeg hadde egentlig hatt store planer om å teste kaviar for første gang i mitt unge liv, men det fantes ikke på menyen, så det måtte bli en annen gang. Med en forventet flytid på 6:30 tenkte jeg det skulle gå greit å presse inn to måltider. Først en full middag etter take-off og så en snack før landing. Før vi tok av hadde jeg lagt inn min middagsbestilling hos kokken. Fortsettelse følger ...
Fortsettelse Etihad Airways 20 ... Serveringen startet med champagne og noe smått å bite i, mens jeg ventet. Jeg hadde så valgt arabisk mezze til forrett, biff med grønne bønner, poteter samt bearnaise til hovedrett og til dessert hadde jeg valgt en smaksmeny med tre ulike småretter. Kokken anbefalte Bordeaux til, og jeg samtykket. I tillegg til dette ble det servert flere mindre retter mellom hovedvalgene. En kyllingrett som "palate pleaser" og en sorbet som "palate cleanser". Maten var nydelig. Biffen var perfekt stekt (for min smak), og jeg koste meg som pinnsvinet i komposthaugen. Helt til slutt ba jeg om en frukttallerken og litt potetgull. Potetgullet ble selvsagt servert på en skål. Etter middagen fikk jeg også på ny besøk av kokken, som ville vite hvordan det hele smakte. "Fortreffelig", svarte jeg og ga han mine komplimenter. Vi utvekslet noen historier om jetlag og avtalte at han skulle ordne meg en liten matbit til før landing. Fortsettelse følger ...
Fortsettelse Etihad Airways 20 ... Med flytid på kun 6:30 var det bare å holde tempoet oppe. Etter middagen ba jeg om å få testkjøre dusjen. Alexandra ba pent om noen minutter til å klargjøre og kom så tilbake for å melde når det var klart. Jeg fikk så en muntlig orientering om hvordan den fungerte. Det var lagt ut et håndkle på gulvet, hengt et håndkle på dusjveggen og satt ut dusjartikler (shower gel, shampoo, conditioner og body lotion. Den enkelte er tilgodesett med fem minutter vann. Nok til en kattevask. Jeg følte meg ikke spesielt svett eller illeluktende, men når det først var en dusj om bord, synes jeg det var for galt ikke å benytte meg av den. De fleste toalettene jeg har erfart på fly er lyse, men hos Etihad var svart den dominerende fargen. Belegget på gulvet imiterte fliser, og sammen med projektering av et lysmønster på veggen, var det ganske så stilig. Og for å si det sånn, et par av bildene måtte jeg sjekke et par tusen ganger før posting for å hindre eventuelle uoppdagede speilbilder komme med … Etter gjennomført dusj kom jeg tilbake til ferdig oppredd seng (som jeg hadde bedt om før jeg gikk i dusjen), og jeg hev meg nedpå med PC'en for å rapportere litt til gamlelandet, lene meg tilbake og kose meg litt med opplevelsen. Tiden gikk fort og før jeg visste ordet av det var det bare et par timer før landing. Servicen på denne flygningen var bra, men ikke fantastisk. Alexandra var av den tradisjonelle, østeuropeiske skolen med en noe dempet og beskjeden framtoning. Høflig og imøtekommende, naturligvis, men ikke lysende. Hun blomstret imidlertid noe opp når praten kom inn på Sørøst-Asia, hennes favorittsted. Hugo og kokken var i godt humør og sparte ikke på smilene. Hugo var flygningens "butler", men ingen reisende i residensen i dag. eg spurte høflig om å få ta en rask titt innenfor døra, men det var nok dessverre ikke lov, fikk jeg beskjed om. Det skulle være litt mystikk rundt den. Hugo kunne fortelle at det å være butler kunne by på noen utfordringer av og til. For et par uker siden var det en kunde i residensen som tre timer før landing i London hadde bestemt seg for at han ville ta helikopter fra LHR til sentrum. Det lot seg selvsagt ordne. For øvrig kun én av ni leiligheter ledige på denne flighten. Jeg kom meg opp av senga og ba om et nytt glass champagne, en kopp te og litt snacks, mens jeg koste meg med litt lett underholdning på boksen. Ca. 45 minutter før landing fikk jeg servert "The Etihad Steak Sandwich", som jeg først var usikker på grunnet tidligere erfaringer på fly. Men kokken hadde gjort min skeptisisme til skamme. Småbiter av kjøtt som ikke hadde blitt gjennomstekt på et flykjøkken. Imponerende. Nam. Det er faktisk hele fire timer tidsforskjell mellom London og Abu Dhabi. Jeg hadde tippet to. Med avgang i tretida betydde det ankomst i halvtotiden. Ettersom det var midt på svarte natta, og jeg hadde lyst til å komme meg raskest mulig videre, dokket vi selvsagt på den standen som var aller lengst fra immigrasjon. Jeg vinket farvel til hvalen, kom meg gjennom immigrasjonen og fant en drosje (etter at en "Uber-sjafør" hadde forsøkt å lure meg til Yas Island for dobbel pris av hva en drosje skulle ha). Det skulle bli deilig å komme seg i en seng.
Helt rått! Hva slags utlegg snakker vi om for nok AA miles til å dekke dette her? Ser at amerikanerne går mann av huse for å fly Ethiad om dagen, men de betaler jo ikke noe for AA miles med det håpløse systemet der borte som kommer å ta knekken på hele systemet på sikt.
Det ser jo helt guddommelig ut. Gleder meg til fortsettelsen... Kan forstå denne reise var bestilt med AA miles? Er det noen måte man kan sjekke availability innen du ringer til AA og bestiller? Eller er det bare over telefon hos AA man kan se om der er award biletter tilgjengelig?
Park Inn by Radisson Yas Island, Abu Dhabi Med forbindelse på ca. 20 timer tenkte jeg det kunne være deilig å komme seg litt bort fra flyplassområdet og booket Park Inn by Radisson Yas Island til en rimelig pris. Yas Island ligger ca. 8 km fra flyplassen og er et utviklingsprosjekt basert på fornøyelser, underholdning, bolig, mm. Blant annet huser øya Abu Dhabi sin Formel 1-bane, Ferrarri-senteret og et gedigent kjøpesenter, for å nevne noe. Jeg ankom ca. 0230 og sjekket inn uten noen større eskapader. Rommet var booket gjennom hotels.com, men i følge resepsjonisten ble jeg oppgradert, noe som selvsagt var veldig hyggelig. Jeg spurte også høflig om en sen utsjekk til 1400 og fikk innvilget dette uten problemer. Deilig når jeg ankom så sent. Park Inn lå vegg i vegg med Radisson og delte mange fasiliteter. Rommet var stort og et typisk Park Inn-rom på godt og vondt. Noe alder syntes, men kvalitet i håndverk er vel kanskje ikke arabernes fremste egenskap. Litt skepsis følte jeg til alt papiret som var tullet rundt sprinklerhodet på rommet. Tanken om å komme seg bort fra flyplassområdet var i utgangspunktet god, men Yas Island ligger rett under inn-/utflygning til den ene rullebanen på AUH, og araberne er ikke kjent for flyoperasjonsbegrensninger og strenge støyrestriksjoner. På morgenen våknet jeg opp til en herlig utsikt mot bassengområdet, golfbanen, kanalen, gulfen og Ferrarri. Badebuksa glemte jeg selvsagt igjen hjemme. Idiot!
Den nepalesiske drosjesjåføren droppet meg av foran Terminal 1A, og jeg gikk rett til First og Business Check In, hvor det var folketomt. En ansatt satt og lekte med telefonen sin og klarte så vidt å bryte av når jeg kom. Jeg hadde bare håndbagasje, men ville sjekke inn kabinkofferten min, for å se om det utløse noe ekstra stæsj. Det gjorde det ikke, med unntak av en papptag med "First Priority". Videre ble jeg loset gjennom dedisert immigrasjon og sikkerhetskontroll, hvor det heller ikke var folk, med unntak av noen arabere som vanlig ikke kunne bry seg mindre om den jobben de var satt til å utføre. Abu Dhabi bygger svær, ny terminal, som skal stå ferdig om ikke lenge (2017?), og det er tydelig at fasilitetene for premium-passasjerer på landsiden ikke lenger holder mål mot konkurrentene Qatar og Emirates. Likevel godt nok for en enkel nordmann fra det høye nord. Noen få meter etter sikkerhetskontrollen ligger Etihad Premium Lounge. Etihad Premium Lounge, Abu Dhabi Airport Terminal 1 Etihad har to premium-lounger i Abu Dhabi for tiden. Den ene lokalisert i Terminal 1 og den andre lokalisert i Terminal 3, begge felles for First og Business. Det bygges for tiden en ny "superlounge" for First, og jeg håpet i det lengste at den skulle bli klar til min reise, men den gang ei. Det får bli neste gang! Ettersom jeg allerede var i Terminal 1, besluttet jeg å bruke den tilhørende loungen, som visstnok er den minste av de to. Terminal 3 blir sannsynligvis gjenstand for rapportering på returreisen, hvor jeg har endt opp med nok en lang forbindelse. Stilmessig er den nesten en kopi av London-loungen. Eller London-loungen en kopi av Abu Dhabi-loungen får man kanskje si. Fortsatt sinnssykt lekkert i min bok. Det var folketomt i loungen når jeg kom. I følge resepsjonisten er det så å si ikke avgående flygninger på ettermiddagen og trøkket starter ikke før nærmere 18. Det betød også at buffeten stengt fram til 1730, og det kun var A la carte tilgjengelig i restauranten. Også spa-avdelingen holdt stengt fram til 1730. Jeg hadde ikke spist siden EY20 og bestemte meg for å gå for en ny treretter. Cajun kylling-salat, arabisk mixed grill og operakake samt frukt til avslutning. Etter måltidet var det fortsatt fem timer til avgang. Fortsettelse følger …
4A er ikke vindusete! Beklager, litt tidlig ute med første post. Takker! He-he! Takker så mye. Takk! Takk! Jeg skal gjøre mitt beste. Takk så mye! Dette blir nok en for biografien, ja ... Eller kanskje jeg kan by på et glass Bollinger? Hehe, ja, han balanserte hårfint på kanten. Hm, ja, man kan lure på hvordan de kan få butikk ut av det. Men akkurat nå klager jeg ikke! Ja, nå er det snart din tur. Takk! Ja, reisen kostet til sammen 80 000 AA-miles pluss litt under et par lapper i skatter og avgifter. Du kan sjekke ledige seter via etihad.com, så du har flighter klare når du ringer.
Fortsettelse Etihad Premium Lounge, Abu Dhabi Airport Terminal 1 … Servicenivået i Abu Dhabi lå nok et par hakk under London. Det var nok av folk, men ingen som henvendte seg uten at jeg først hadde reist meg. Både forrett og hovedrett ble servert samtidig, selv om jeg var den eneste som spiste. 1730 begynte gutta å forberede middagsbuffeten. Bra buffet med et rikelig utvalg av både varmt og kaldt, forretter, hovedretter og desserter. Blant hovedrettene var både kylling, laks, lam og okse. Noe for enhver smak. Det var første gang jeg har sett sushi i en lounge. Alt vakkert presentert. Jeg var fortsatt stappmett. Oi, den som hadde bunnløs mage (og enorm forbrenning). Fortsatt bare meg og et par indiere i loungen, som lå og halvsov over bordet i restauranten. Stille og fredfullt. Etter hvert kjente jeg behovet for å bevege meg litt, og jeg stakk derfor bort til hovedloungen i den nyere Terminal 3. På veien observerte jeg byggekranene og stålkonstruksjonene til den nye terminalen. Det ser ikke ut til at det blir noen ferdigstillelse i 2017, etter min mening, men hvem vet. Jeg tenkte det kunne være digg å få tatt seg en barbering i frisørsjappa i hovedloungen, som er "complimentary" for passasjerer på første klasse. "Style and shave" kaller de det. Morsomt og praktisk tiltak, som skiller selskapet fra noen av konkurrentene. Det ville være passende å ankomme India nybarbert. Ettersom det var så rolig, fikk jeg time umiddelbart, og jeg rigget meg til i stolen. Jeg måtte advare barberen om at jeg hadde følsom hud (noe jeg har), men vi ble enige om å gjøre et forsøk. Jeg var litt smånervøs der jeg satt, men lot det stå til. "How are you going to do the shave? Wet, I hope?" "Of course!, Do you think I am going to cut you with this razor blade on dry skin?!" "I have to ask, it's my first shave in The Middle East, and I dont know how the tradition is!" Rungende latter fra min barberer, nabobarbereren og hans kunde. "I have to warn you, I have sensitive skin." "How sensitive?" "Nothing extraordinary, but still." Jeg fikk full behandling. La meg si det sånn, det var ingen uenighet om at jeg har følsom hud i etterkant, og barbereren foreslo i stedet en hårklipp på returreisen. Loungen i Terminal 3 var mye større og visuelt imponerende enn den i Terminal 1, men ikke på Al Mourjan-nivå. Mer om denne loungen, Etihad First and Business Lounge, på hjemturen.
Glimrende rapport og bilder. Meget høy kvalitet, respekt! Kom selv inn i Etihad First i går fra LAX og de har virkelig begynt å kutte på godsakene -- Aqua Panna og San Pellegrino har blitt til Al Fysan ørkenvann -- Johnny Blue har blitt byttet ut med Chivas (ser det også på din meny) -- Single Malt er Glenlivet i miniatyrflasker. -- Grey Goose Vodka er nuket, nå kun Absolut -- Camus XO er blitt til Hennessy (ikke verdens undergang, but still) Fløy Aparments i fjor ett par ganger og også vanlig F. De hadde flere Champers valg som ikke var på menyen, de var det slutt på. Den store fordelen Etihad dog har er muligheten til å svi av ting ferskt ombord, maten er alltid strålende. Gleder meg til fortsettelsen
Det er litt merkelig med slike flyplasser som kan være som en forlatt by den ene timen og så en regelrett dyrehage timen etter. Abu Dhabi er en av disse. Flyplassen er ganske trang, og turen fra loungen i Terminal 3 bort til gate 9 i Terminal 1 føltes som rene 17. mai-toget. Man måtte virkelig passe seg for ikke å gå hælene av folk. Utsiden av Terminal 1 er futuristisk og kan minne litt om noe ut av "Moonraker" eller lignende. 10 sekunder etter at jeg ankom gate 9 startet boardingen. Etihad Airways 218 Abu Dhabi Airport (AUH) – Indira Gandhi Airport (DEL) Lørdag 27. februar Avgang (rute): 2150 Ankomst (rute): 0250 Flytid (rute): 3:30 Flytype: Boeing 777-200 Sete: 1A (First) Flytiden fra Abu Dhabi til New Delhi er ikke lang, omtrentlig 3 timer denne dagen. Ca. tilsvarende som Oslo-Nice. Men pokker så utrolig digg det er å kunne nyte første klasse også på de korte turene. Ombord ventet cabin manager Lester fra India og vertinne Saad fra Marokko, som tok hånd om meg fra første stund. Kun to passasjerer i First-kabinen i dag. En ung indier på vei fra studier i New York hjem til New Delhi, i tillegg til undertegnede. Forutsetningene lå til rette for en strålende tur. Pre-departure champagne hører med. Som noen kanskje har oppdaget, begynte jeg først å reise i premiumklasser for et drøyt år siden. Det ble en del turer i business i fjor (Qatar, British, American, SAS, Thai, Asiana, Swiss, Emirates), og jeg begynner å bli litt mer reisevant, men fortsatt er disse turene mer preget av begeistring enn det kritiske øye, som for eksempel hos de som har reist i en mannsalder, men jeg håper leserne tåler det. First-kabinen i Eithad sin B777-200 har åtte suiter. Jeg fant meg godt til rette i sete 1A og min medpassasjer i 2A. Setet var herlig. Etihad-stilen er gjenkjennelig og setet er selvsagt svært privat når man lukker dørene. Senga ble ikke testet på denne korte turen, og jeg takket nei til tilbudet om pysjamas. Det var imidlertid relativt lite lagringsplass i suiten, og jeg måtte presse sko og sekk under ottomanen. Fortsettelse følger ...
Fortsettelse Etihad Airways 218 ... Underholdningssystemet E-box hadde nok innhold til å underholde meg på de tre timene til New Delhi. Jeg rotet litt blant "new realeases" og fant fram til Everest. På disse turene er det uansett sjeldent jeg får fulgt nøye med på hele turen, men greit å ha noe gående i bakgrunnen. Menyen var noe mer begrenset enn på turen fra London, men fortsatt rikelig å velge imellom. I utgangspunktet fristet alle rettene, og valget var vanskelig. Dessverre mistenkte jeg at det skulle bli vanskelig å presse inn to måltider. Vinlisten var identisk med turen fra London. Til middag bestilte jeg suppe til forrett, kylling med sopp og poteter til hovedrett og sjokoladekake til dessert. Til maten forsøkte jeg ulike vinkombinasjoner basert på crewets anbefaling. Arabisk te til dessert. Ikke at jeg er noen vinkjenner, men det er jo litt gøy å late som! Fantastisk presentasjon også denne gang. Det er noe med serviset og bordoppsettet som gjør det så lekkert og eksklusivt. Nydelige Saad og jeg pratet litt om mat. Jeg stilte opprinnelig spørsmål rundt en av de andre hovedrettene og fikk svar "Oh, that's unfortunately taken, I'm afraid. I'm so sorry." Herremannen i 2A fikk nok bestille først pga. status, mistenker jeg. Jeg var litt nysgjerring på hvor mye mat de lastet med to passasjerer i First, og Saad kunne melde at de lastet én stk av hver hovedrett. Det er jo alltid en balanse mellom for mye og for lite. Med bare tre timer flytid var det dessverre ikke mye igjen av turen etter middagen. Jeg slappet av med en film, litt frukt og en French 75. Kabinen ble dimmet, og den flotte stjernebelysningen i taket kom virkelig til sin rett. Fortsettelse følger ...
Fortsettelse Etihad Airways 218 ... I fremre del av kabinen var det to toaletter. Ett til 1A og ett til 2A. Perfekt. Jeg synes den sorte fargesettingen gjør seg godt og er et friskt, annerledes pust. I motsetning til A380 var det ikke flisimitasjon på veggene, men et dempet arabisk mønster. Crewet var virkelig i sitt ess på dette legget. Lester og Saad var top notch. Imøtekommende, men ikke overstadige. Smilende og oppriktige. Lester var Bombay-gutt og trivdes godt på India-sektorene. Det ble god tid til å samtale om flytyper, konfigurasjoner, klasser, etc. Helt toppers! Indira Gandhi Airport, New Delhi Etter ankomst var det den vanlige rutinen med immigrasjon. Denne gang hadde jeg booket e-Tourist Visa på nett. Indias visumrutiner er ikke bare, bare. Jeg hadde først logget meg på, fulgt instruksjonene på ambassade-siden, fylt ut en haug med informasjon, inkludert mor, far, referanse, sponsor og Gud bedre. Til slutt endte jeg opp med en pdf-utskrift som måtte signeres og leveres på ambassaden. Håpløst, og jeg var rimelig snurt. Det viste seg at jeg hadde fylt ut feil søknad, ettersom også ordinære visum-søknader må fylles ut på nett. Jeg forsøkte igjen, denne gang med e-visa, og dette funket som ei kule. 500 kroner og 30 timer senere satt jeg med visa i innboksen. Jeg stilte meg i immigrasjonskøen for First- og Businesspassasjerer og ble etter 10 minutter kjeppjaget videre til et eget område for e-visa. Her har det heldigvis svært lite kø, og det gikk relativt radig. Som nevnt sjekket jeg jo inn kabinkofferten i Abu Dhabi i et forsøk på å grafse til meg noe mer stæsj (uten hell), og det var derfor bare å stille seg opp langs bagasjebåndet. En ganske uvant øvelse. Bagasjebåndet var allerede godt i gang når jeg ankom, men ingen First-merket bag på båndet. "Hm", tenkte jeg. "Litt SAS over dette". Jeg ventet fem minutter. 10 minutter. 15 minutter. Magefølelsen ble dårlig og dårligere. 20 minutter. "Last bag on belt". FUCK. Det siste jeg trengte klokka 0330 om natta. Jeg henvendte meg til Air Indias representanter, som fulgte meg bort til skranken for å søke opp kolliet. Etter noen minutter på maskinen, dukket det plutselig opp en kar med min koffert bak meg. HALLELUJAH. Ikke vet jeg hvor den kom fra, men takknemlig var jeg for å slippe å bruke noe mer tid på savnet-rapport. Jeg hadde booket Le Meridien fra søndag til onsdag, men med elendige flytider ville jeg ankomme sentrale New Delhi grytidlig mandag morgen. Det var midt sagt ganske upraktisk, og jeg var heller ikke noe særlig lysten på å punge ut 1700,- ekstra for noen få timer før innsjekk hos SPG. Løsningen var at jeg booket et svært lokalt, indisk hotell for en hundrelapp (riktignok satt ned fra 400,-) på hotels.com, hvor jeg tenkte jeg kunne få noen timer på øyet før jeg dro videre til Le Meridien. Smart!, tenkte jeg. Det var imidlertid noen småting med denne indiske bookingen som gjorde meg litt nervøs. · Ved booking via hotels.com fikk jeg to bekreftelser. Én fra hotels.com og en fra kjeden selv. I bekreftelsen fra kjeden ble det gjort oppmerksom på følgende tre vilkår: Ingen beboere fra New Delhi. Kun indiske statsborgere. Menn og kvinner som ønsker å dele rom må fremvise ekteskapsattest. · Adressen på hotels.com-siden var annerledes enn adressen på bekreftelsen fra kjeden. · Bookingpåminnelsen fra hotels.com noen dager i forveien hadde et annet hotellnavn enn den opprinnelige bekreftelsen fra hotels.com (samme kjede, men et annet navn). Jeg tenkte jeg uansett var safe hvis jeg benyttet adressen fra kjede-bekreftelsen. Jeg var selvsagt i kontakt med hotels.com i forkant av turen vedrørende statsborgerskapet, men det skulle jeg ikke bekymre meg for, mente de. Det var ikke registrert noen slik informasjon hos dem, og de hadde flere ikke-indiske bookinger. Uansett, som sagt, jeg var litt spent på dette. Som nevnt tidligere tilbyr Etihad sjåførtjeneste til sine First-passasjerer. Jeg tenkte dette var veldig kurant og hadde booket ved ankomst og avgang New Delhi ca. en uke i forkant. Bookingen hadde blitt bekreftet flere ganger på e-post. Jeg kom ut i ankomsthallen, hvor det stod linet opp 30 sjåfører med navneskilt. Jeg tok runden, men ingen "Herlov". Jeg tok en ny runde og fortsatt ingen "Herlov". FUCK. Idyllen begynte å slå sprekker. Det var ingen informasjon eller annet relevant i ankomsthallen. Jeg tenkte jeg fikk ta turen opp i avgangshallen og snakke med billettkontoret til Etihad og slenge First-billeten på bordet, slik at de kunne rydde opp og få bestilt en bil. Den gang ei. Inngangene til avgangshallen var strengt kontrollert av herremenn i brune dresser, som etterlyste et boardingkort for å slippe meg inn. Boardingkort for å komme inn til innsjekk? Jeg forsøkte å forklare mitt ærende. Ingen kjære mor. Jeg gikk i minibanken og tok ut litt lokal valuta, før jeg surret litt mer rundt i forsøk på å finne en relevant representant. Til slutt endte jeg opp i en bitte liten avdeling helt i ytterkanten av terminalen, hvor små billettkontorer lå på rekke og rad. Representanten for Etihads handlingagent pekte på en håndskreven lapp på glassvinduet, og jeg forsøkte å ringe telefonnummeret. Intet svar. Til slutt ga jeg opp og satte ut for å finne en taxi. Sur og irritert. Jeg foretrekker normalt strukturerte og ordnede former for det meste. Det var det bare å legge bak seg i India. Rett før avreise hadde en kollega tipset meg om at drosjesjåførene i New Delhi var noen luringer, og at det var lurt å kjøpe en "pre-paid taxi" på flyplassen. Jeg hadde bare ledd og avfeiet det med at det ikke var nødvendig for jeg skulle bli hentet. Den gang ei. Rett bort til boden merket med "pre paid taxi". Det var småkaotiske forhold. Masse mas fra diverse folk om diverse. Til slutt fikk jeg meg en taxi-bong for 480 rupi. En hyggelig herremann skulle selvsagt absolutt hjelpe meg med bagasjen og plasserte meg en drosje. Jeg orket ikke styre og ble med. Koffert, bag og jeg ble plassert i baksetet på en av de lokale drosjene. Hånden ble rukket fram, og jeg tilbudte en 20-lapp, som var den eneste lille seddelen jeg hadde. "Real money, please!" Gutten ville ikke ha rupi. Han ville ha dollar. Jeg går ikke akkurat rundt med et utvalg valutaer i lommene, så det fikk bli 20 rupi eller ingenting. Litt fram og tilbake, og han tok seddelen og forsvant snurt. Jaja, tenkte jeg, nå er jeg i alle fall på vei til byen. Det blir mistenkelig stille. Et par minutter senere dukker det opp en kar som lurer på hvorfor jeg sitter i drosjen hans. Jeg;: "Eh." Idiotene hadde bare plassert meg i en vilkårlig drosje uten noe kommunikasjon med sjåføren. Jeg viste han bongen, og han beklaget så mye. En ung, trivelig og pratsom kar, som gjerne ville kjøre meg til byen. Vi var et stykke bak i drosjekøen og kjørte litt videre framover i køen. Stoppet. Sjåføren gikk ut og begynte å surre rundt, borte ved boden. "Ugh, hva nå?" noen minutter gikk, mens jeg blomstret i baksetet. Sjåføren kom tilbake og beklaget så mye. Han spurte om det var greit om han forsøkte å få med en passasjerer til inn til byen. På grunn av køene på flyplassen rekker han bare to turer til/fra byen på ett skift. "Of course, that's fine." Karen virket trivelig, og jeg hadde strengt tatt ikke dårlig tid, så jeg tenkte det var en hyggelig gest. Etter 10 minutter ramlet Olga fra Tjekkia inn i bilen. Olga var en webdesigner fra Praha, som elsket India og hadde vært her mange ganger før. Hun hadde kommet med Aeroflot via Moskva, og vi var klar for å reise inn til byen. Jeg må si jeg var ganske spent på India. Førstereis, naturligvis. Starten hadde vært så som så, litt småbrokete, og jeg var fortsatt litt spent angående det lokale, indiske hotellet. På vei inn mot byen i en bil som akselererte som en trehjulssykkel på sand satt jeg bare og observerte. Brått blir vi forbikjørt av en fullstappet Hiace med ti mann, hvor av en av de ti sitter og holder på en svær, ferdig oppskåret bløtekake. Klokka fem om natta. Fuck it, jeg drar rett til Le Meridien.
Takker! Takk! Basert på hva jeg leser rundt omkring virker det som om det er mange som kutter ned om dagen. Men First Apartments er fortsatt et imponerende produkt! Maten er veldig kurant, ingen tvil.
