OSL-EWR-IAD-CLE-EWR-OSL United Airlines B757/B737/A320/CR7 C

Og jammen ble ikke bønnene våre hørt! Aldri har undertegnedes etternavn hørt bedre ut på grøtete New Jersey-dialekt. Begge fikk sneket seg om bord til slutt og smilte bredere enn kong Harald etter en grovis.

United Airlines 4373 operated by ExpressJet
Newark Liberty International (EWR) Terminal C – Ronald Reagan National Airport (DCA)
Lørdag 9. juli
Avgang (rute): 1645
Ankomst (rute): 1800
Flytid (rute): 1:15
Flytype: Embraer 145
Sete: 5D

Ah, så utrolig deilig. Greit nok at jeg hadde gamblet med ombookingen, men denne gangen betalte det seg. Med den opprinnelige routingen ville jeg vært på IAD, langt utenfor sentrum, omtrent 22 om kvelden. Med ny routing, selv med forsinket fly, ville jeg være på DCA, omtrent midt i sentrum, omtrent 18 om kvelden. Og en ny flyplass, ikke minst! Noen ganger må man ta sjanser. Jomfrutur i Embraer 145, etter hva jeg kan huske. Kapasitet på 50 passasjerer, to piloter og én flyvertinne.







Embraeren er trang, men det gikk uproblematisk på denne korte turen. Vi kom oss av gårde drøye 15 minutter på overtid. Begrenset trafikk på Newark denne kvelden. Ingen store overraskelser og mye spennende å se i lav høyde nedover østkysten. En runde med drikke- og snackvogna ble det også tid til.









Innflygningen til Ronald Reagan National Airport var herlig. Det er mye penger i Washington D.C. og Maryland, for å si det sånn. Veldig mye penger. Flotte og meget romslige villaer så langt øyet kunne se. Capitol Hill og Lincoln-monumentet var det heller ikke noe problem å spotte.









United Express ankom den eldste delen av flyplassen etter en drøy time i lufta. En ganske retro og stilig terminal. I allefall eksteriøret. Jeg likte den godt. Flyplassen ligger helt opptil elven Potomac og faktisk i staten Virginia. Etter å ha huket til meg bagasjen, og sveiva armen borti nesa til ei dama var jeg klar. Veien ut til metroen var relativt kort, og etter litt ventetid hoppet jeg på toget til sentrum, blid og fornøyd. Ved stasjonen Farragut West gikk jeg av og trasket mot hotellet. Vel vitende om at jeg hadde hatt gullhår.

 

Så godt å høre at det gikk bra med standby
Så selv med venting og alt så kom du fortsatt frem tidligere enn opprinnelig rute?

 

Hotel RL Washington D.C. by Red Lion

Hotell i Washington i sommerferien er knalldyrt, som dere sikkert kan forestille dere. Jeg var derfor meget fornøyd når jeg sikret meg tre netter på dette etablissementet for den nette sum av 3400,- på et "salg" på hotels.com. Og dette på en veldig sentral lokasjon mellom Georgetown, Dupont og National Mall. Etter hva jeg hadde lest på forhånd, var dette hotellet nesten helt nyåpnet. Det skulle imidlertid vise seg at det var den spesifikke kjeden som var nyåpnet. Hotellet hadde åpenbart eksistert en god stund. En enslig vertinne ønsket meg velkommen i en beskjeden lobby. Uansett, bra valuta for pengene, etter min mening.





Hotellet hadde til sammen ca. 100 rom fordelt på 10 etasjer, og unge Herlov ble henvist til åttende. I markedsføringssammenheng beskrevet som et "boutique-hotell". Rommet var av meget bra størrelse, selv etter amerikansk standard. Vel møblert, også inkludert en hjørnesofra. Et lite bad, men jeg er jo ikke store karen. Seng er viktig når man er på tur, og denne var meget bra. Seks voksne puter burde være tilstrekkelig.Noe slitasje var synlig, men hotellet var under oppussing i følge en lapp på skrivebordet.















Ingen spesielle fasiliteter i huset, men en pub/restaurant i bygget og gratis pass til treningssentre i området. Faktisk liker jeg løsningen med gratis pass til treningssentre bedre enn når hotellene har eget treningsrom. Disse treningsrommene er som oftest helt tragiske med i beste fall et eller to fungerende apparater. Da er det bedre å tilby gjestene høy kvalitet gjennom noen som driver med trening på fulltid.

Etter å ha slengt fra meg bagasjen, tok jeg turen ut i det nærmeste nabolaget for å finne meg noe kveldsmat. Jeg var sliten etter en lang dag og orket traske langt. Valget falt på RED ROBIN, en amerikansk fast food-kjede jeg ikke hadde hatt gleden av å teste tidligere. Perfekt. Og maten var faktisk veldig bra. Fersk burger og fries "made to order". I kjent amerikansk stil inkluderte serveringen "bottomless fries", dvs. man kunne ete seg i grava på fries uten tillegg i pris. Å herregud, ikke rart disse amerikanerne er så gedigne som de er. Red Robin kan anbefales!

 

Litt flaks må det være lov å ha!

Takker! Hyggelig at du følger med.

Hehe, litt for spennende etter min smak!

Takk så mye! Jeg burde kanskje tatt henne under min beskyttende vinge? Da hadde jeg blitt satt inn, for hun var under myndighetsalder. Hehe.

Hehe, takk! Mitt tips er å unngå connection i USA generelt. Ta den i Europa! Men hvis du først skal ta den i USA, må jeg innrømme at jeg hadde valgt Newark foran Kennedy.

Hehe, ja, jeg kom fram ca. fire timer før planlagt og på en nærmere flyplass. Dog kunne det fort ha gått galt, når det er sagt. Jeg spilte et høyt spill!

 

Washington D.C #1

Hei fra Washington D.C. Nyklassisismens og beige kontorbyggs hovedstad. Dag 1 var naturligvis avsatt til National Mall og området rundt. Førstepri på en hvilken som helst tur til hovedstaden i de forente amerikanske stater. Jeg startet tidlig og gikk på med friskt mot fra klokken åtte. Tanken var å komme unna den verste varmen og de største hordene av kinesere i forkjøpet. Fra hotellet hadde jeg bare en kort gåtur ned til det hvite hus. Sikkerhetsoppbudet var naturligvis enormt, og her er det Secret Service som rår.













Kineserne ligger ikke og drar seg om morran'. Full rulle. Dog litt mindre selfiestick-faktor enn mange andre steder, noe som var lovende. Fra hvite hus lå monumentene og minnesmerkene som perler på en snor. Washington Memorial, Lincoln Memorial, Korean War Memorial, Word War II Memorial, Jefferson Memorial, m. fl. National Mall og tilhørende parkområder er enormt. Grunnet tidsbegrensninger måtte jeg prioritere hardt. Størst inntrykk var det Korean War Memorial som gjorde. Det er mulig jeg er litt enkel, men jeg synes soldatskulpturene i vegetasjonen var veldig virkningsfullt. Mindre storslagent enn de mer eldre og klassiske minnesmerkene. Det er veldig morsomt å få oppleve monumentene man har sett gjennom amerikanske kulturpåvirkning helt siden barndommen. Det er noe helt annet å ha en kontekst å sette det i, enn kun å forestille seg det.



















Det er tydelig at Washington D.C. er de hvite og vellykkede sin by. Overalt denne morgenen var det slanke og unge advokater og offentlige tjenestemenn (formoder jeg) joggende rundt, gjerne med en barnevogn, kona eller hunden på slep.

Fortsettelse følger pga. antall bilder ...

 

Fortsettelse Washington D.C. #1.

Det som er med National Mall og resten av downtown er jo at det i praksis er et eneste stort utstillingsvindu med monumenter, museer og offentlig administrasjon. Fantastisk flott, selvsagt. Påkostet og storslagent. Men det er jo pokker nesten ikke mulig å få seg en matbit engang. Klokken nærmet seg elleve og uten frokost begynte jeg å kjenne på sulten, men fraværet av ordentlige spisesteder tvang meg inn på en veldig enkel utendørs kiosk, hvor jeg endte med en fabrikkprodusert baguett til seksti kroner. Bah.










Etter lunsj tok jeg turen innom National Air and Space Museum, som var godt besøkt denne søndagen. Det som er så utrolig bra er at det er gratis og åpent for alle. Museet er et av mange museer og gallerier som er etablert av Smithsonian Institute i dette området. Et gedigent og fantastisk sted, hvor man selvsagt kunne gått i dagevis for å få med seg alt. Det er unødvendig å påpeke hvor utrolig interessant og lærerikt dette stedet er. En liten kuriositet er et en av de største giverne til museet er en kar som heter Hazy, som i sin tid bygde opp flyleasingselskapet ILFC, og som nå har startet på nytt. Tilfeldigvis leste jeg en artikkel om denne karen i DN på vei over dammen dagen før. Det som imidlertid er utfordringen for alle tekniske museer er å holde tritt med den raske utviklingen. Deler av museet bar derfor preg av ikke å være oppdatert på en god stund.
















På museet var det også en avdeling avsatt til de mer kommersielle sidene ved luftfart, og man kunne lese mye interessert om historien til de amerikanske selskapene. Blant annet at årsaken til at de amerikanske selskapene etter hvert begynte å tilby ulike goder som lounger, mat, etc, var at de ikke kunne konkurrere på pris pga. regulering. Derfor måtte de finne andre måter å få kundene til å velge akkurat de.





Fortsettelse følger pga. antall bilder ...

 

Fortsettelse Washington D. C. #1.

Avslutningsvis stakk jeg innom Capitol Hill og hilset de amerikanske folkevalgte, før jeg gikk hjemover for å ordne meg litt middagsmat. Jasså, ja, det er her de sitter og krangler og kverulerer, disse demokratene og republikanerne! Ingen på jobb denne søndagen, men det passet meg egentlig greit. På plenen utenfor var det diverse opprop mot eller for et eller annet. Ingen store folkemengder hadde samlet seg, men engasjement er bra.







På den hyggelige nabolagssjappa oppe ved hotellet på 18th and L Street, Rumors, fikset de meg digge tacos med kylling. Det var såpass varmt denne dagen at jeg i etterkant av middagen følte behovet for å kjøle meg ned med en aldri så liten is. Å herregud. Beklager språket, men satan så god den var. To tjukke cookies rundt en kule vaniljeis. Åååååå.





Washington D.C. er egentlig litt uamerikansk, etter min mening. Ingen høyhus. Svært strukturert, rent, pent og grønt. Faktisk så rent og pent at deler av downtown ikke føles som en ordentlig by. Ikke misforstå meg, jeg liker struktur og orden, men for meg er en by et sted som har utviklet seg over tid, et sted med ulike funksjoner som hver gir av seg og utfyller hverandre i en helhet, et sted med sjel og karakter og ikke minst med liv. Etter min mening mangler store deler av downtown dette. Det er mulig jeg overreagerer. National Mall har jo tross alt en funksjon som amerikanernes "hellige" sted, et sted hvor de skal oppleve og minnes sin historie. Det er mulig det da blir feil å forvente at det skal være noe annet. Etter middagen ruslet jeg imidlertid litt mot nord, mot Dupont Cirle og Dupont Square, og jeg kunne trekke et lettelsens sukk over at det tross dagens tidligere erfaringer også fantes mer småskala områder med sjel og karakter i denne byen.











PS: Beklager enkelte dårlige bilder pga. mye motlys.

 

Strålende rapport så langt! Har du brukt mye tid på å planlegge søndagsturen din i byen, eller er det delvis på sparket?

 

Knall rapporter @Herlov, en fornøyelse å lese

Mulig det, men det er også de fargede og fattiges by. Mener å ha lest et sted at Washington D.C. er den byen i USA med størst andel fargede.

Det er også mye elendighet å se, om man beveger seg utenfor turistløypa.

 

Enig, der var enorme mengder uteliggere i D.C. da jeg var på besøk der i 2014. Store kontraster til disse dresskledde solbrune karrierelobbyistene/byråkratene som vaser rundt i høyt tempo i flotte dresser

 

Takk for hyggelige ord! Nei, jeg pleier ikke bruke mye tid på planlegging, men noterer meg de "største" tingene jeg har lyst til å få med meg. Så blir det som regel en del byvandring på måfå! Jeg har planlegging som yrke, så synes det er litt artig å bare rusle rundt og se på ulike byer/bydeler og arkitektur.

Hmm, helt sikkert mye dritt her også, men ikke i de deler av sentrum jeg har vært i på mitt korte besøk (downtown, Georgetown).

På min runde rundt National Mall i går kunne jeg telle antall uteliggere jeg så på én hånd. Mulig de har ryddet litt siden du var her! Ellers har jeg i løpet av dagen i dag registrert at selvsagt er mange uteliggere i andre deler av byen, men ikke uvanlig mange i forhold til andre amerikanske byer jeg har vært ti (etter min mening).

Ellers takker jeg alle for følget så langt!

 

Washington D.C. #2

Dag 2 var det heller ikke aktuelt å ligge på latsiden. Klokka åtte fant jeg en av de mangfoldige tusen Subways som finnes i dette landet. Seriøst, hvor mange er det egentlig? De ligger på så å si samtlige gatehjørner i alle storbyer. Uansett, jeg var litt småirritert på meg selv fra dagen i forveien. En stor del av min glede med USA er all den deilige maten. Dag 1 hadde jeg pga. veldig sen frokost kun rukket å få i meg to måltider i løpet av dagen (i tillegg til noe snacks, selvfølgelig). Alt for dårlig! Jeg skulle ikke gå i samme felle denne dagen. For samvittighetens skyld tok jeg en enkel sub med kalkun, ost og grønt til frokost. En ung herremann som har tenkt til å gå legge mange kilometer bak seg i løpet av dagen trenger energi. Jeg håper alle legger merke til det grønne og den mørke fargen på brødet?



Dag 1 var avsatt til National Mall. Dag 2 var planen å starte med en kjapp tur over til bydelen Georgetown, hvor blant annet Georgetown University ligger. Jeg hadde litt smådårlig samvittighet for et par slengkommentarer om byen Washington D.C. i forrige del av reisebrevet. Når jeg passerte elva Rock Creek, som deler sentrum og Georgetown var det som å komme til en helt annen verden. Alle de 10 etasjer høye, anonyme nærings- og boligbyggene var brått erstattet med små og sjarmerende småhus i teglstein og tre på to og tre etasjer. Veldig småbypreget og ganske så idyllisk. En veldig luksuriøs småby, riktignok, men allikevel. Jeg vil tippe Georgetown er en av de mer velstående delene av Washington D.C.











I vestre del av bydelen ligger universitetet. De av dere som leste min rapport fra Boston fikk jo med dere at jeg også stakk en tur innom Harvard University. Georgetown er et av de private eliteuniversitetene på østkysten, hvor blant annet Bill Clinton gikk. I grunn oppfattet jeg Georgetown som relativt beskjeden i størrelse og også ganske homogen når det kommer til det bygningsmessige. Med unntak av hovedbygningene i granitt og biblioteket i betong, var det stort sett rød teglstein det gikk i.







Det er litt artig å bare surre rundt og suge til seg alle inntrykkene. Det var ikke mange studenter nå i ferietiden, men litt aktivitet var det. Disse private universitetene er jo avhengige av donasjoner fra gavmilde givere, og det resulterer jo i at stort sett alt og alle fra bygninger til den minste ting har et navn med en link til en eller annen død person. Til og med flaggstenger og omtrent søppelkassene har en plakett med "Donated by John Johnsen in memory of Jack Hanson" eller lignende. "The John Johnson Trash Can, established 1985".





Fra universitet var det også god utsikt over til Arlington, hvor de tydeligvis ikke har samme høyderestriksjoner som de "sliter med" i Washington. Ekstremt mange arbeidere pendler inn til byen fra nabostatene Maryland og Virginia. I tillegg ligger det voldsomt mange statlige virksomheter områdene rundt byen, blant annet Arlington, Bethesda, m.fl. Potomac-elven skiller Washington og Arlington.



Etter et par timer ruslet jeg videre til sentrum igjen og fant meg et sted å ta litt lunsj. DC Pizza lå like ved hotellet. Notér dere navnet med en gang. Den beste pizzaen jeg noensinne har smakt. I kid you not. Heldigvis kom jeg rett før lunsjrushet, når alle kontorrottene skal ut og spise lunsj, noe som medfører enorme køer langt ut på fortauet.



Fortettelse følger pga. antall bilder ...

 

Fortsettelse Washington #2.

Etter lunsjen bar det videre ut av byen og over til Virginia. Arlington National Cemetery var neste mål. Jeg tok metroen ut til kirkegårdens egen stasjon. Størrelsen på denne kirkegården er helt ufattelig. Man må nesten være der for å få et inntrykk av det. 253 dekar. 400 000 graver. Wow. Det har visstnok vært litt ulike kriterier for å få gravplass opp igjennom tidene, men nå kvalifiserer man hvis man har tjenestegjort i militæret eller blitt drept i tjeneste. I tillegg ligger det politikere og høyerestående administrative tjenestemenn der, blant annet John F. Kennedy.











Sentralt på kirkegården ligger en av de største attraksjonene. "Tomb of the unknown soldier." Her ligger det faktisk tre ukjente militære som har mistet livet. Én i første verdenskrig, en i andre verdenskrig og en i Korea-krigen. Det lå også en fra Vietnam-krigen der, men han måtte de grave opp igjen da identiteten ble kjent. Jeg antar at det ødela symbolikken … Disse gravene er kontinuerlig voktet av hæren, som har vaktskifte hver halvtime i sommersesongen. Et amfiteater, hvor det holdes begravelser og andre arrangementer, ligger i direkte tilknytning.









Sola stekte, som den også gjorde dagen før. Satans varmt. I skyggen var det heldigvis levelig, så jeg gikk rundt på kontinuerlig søken etter skygge. Kirkegården var ganske stemningsfull, og det enorme omfanget får en selvsagt til å tenke. Dog virket det som om det var flere turister enn pårørende der.



På ettermiddagen og kvelden tok jeg turen østover via Massachusetts avenue til Chinatown. En ganske tam Chinatown når man sammenligner med andre byer, men morsomt å se Washington D.C. løsne i alle fall noe på snippen. Jeg stakk også en kjapp tur innom American Art Museum.









Kvelden ble avsluttet på en lokal indisk sjappe, som overrumplet med meg en voksen mengde mat. Deilig. Egentlig var planen å dra på Shake Shack, en fastfood-sjappe jeg har hørt mye bra om og som visstnok er det nye store her borte, men samvittigheten tok meg. Det får bli neste gang! I morgen går turen videre til Cleveland. Ja, det er riktig. Cleveland.

 

Du er helt rå @Herlov . Kan ikke si annet, keep up the good work!

 

Det her er en skikkelig bra rapport! Veldig spent på resten, kjempegodt jobbet!

 

Imponerende rapport så langt! Finn miks av bilder og tekst.

Hotel RL...første som slo meg var Red Light

 

Shake Shack kan anbefales!

Meget bra lesing!

 

Etter to fine dager i Washington D.C. var det tid for å legge inn årene. Etter en rask utsjekk hos ei hyggelig frøken var jeg klar. En ting skal den jevne amerikaner ha for, og det er høfligheten. De holder alltid dørene oppe for den som kommer etter. De tilbyr alltid deg å gå først. De sier alltid takk, vær så god, på gjensyn, ha en god dag, etc. Nettopp derfor er det noen ganger så underlig at ikke flyvertinnene og flyvertene på United og American klarer det samme. Jeg hadde ankommet den sentrumsnære flyplassen DCA, men skulle reise hjem fra den sentrumsfjerne flyplassen IAD. Jeg ruslet bort til metroen på Farragut West og tok Silver Line til endestasjonen Wiehle-Reston East. Her var det buss de siste 11 minuttene til flyplassen.





Tilsammen tok det halvannen time og ca. 11 dollar fra jeg gikk ut døra på hotellet til jeg gikk inn døra på flyplassen. Det virket ikke være mange flyreisende på metroen utover. Etter hva jeg kunne se jobbet de med å forlenge metroen helt fram til flyplassen, noe som vil bli et stort løft.



Washington Dulles International Airport

Hovedterminalen på IAD er en ganske sprek betonggigant fra 70-tallet. Stilren og flott. Litt James Bond-aktig, faktisk. En eldre, engelsk herremann på innsjekk huket tak i meg og sjekket meg inn på automat. Han syntes det var underlig at det skulle være nødvendig å sende meg via Cleveland. Da var vi to. Jeg spurte pent om det var mulig å se om det var mulig å få booket om til noen direkte flygninger til Newark denne dagen. Selvfølgelig skulle han det, men det var dessverre ingen ledige seter. United må gjøre det svært godt om dagen. Fra innsjekk gikk jeg ned til en nærmest folketom sikkerhetskontroll.





IAD har en hovedterminal og to frittstående terminaler på tarmac. Tog og buss frakter folk mellom terminalene. Bussene ser nærmest ut som noe som har blitt brukt på månen tidligere. Dette var faktisk andre gang jeg var på IAD. Første gang var i april 2014, min første tur til USA, hvor jeg mellomlandet på vei fra Chicago til København og videre til Oslo. Den gang hadde jeg ikke tid til annet enn å løpe, men nå skulle jeg få anledning til å senke skuldrene. Toget fraktet meg effektivt ut til B-gatene.

 

Lufthansa Senator Lounge, Washington Dulles International Airport

Tidlig fryktet jeg at jeg kom til å bli henvist til en av de beryktede United Clubs på IAD. Tilfeldighetene skulle imidlertid ha det til at jeg kom over informasjon om at man faktisk har fysisk tilgang til Lufthansa-loungene på IAD når man reiser innenriks. Jeg trakk naturligvis et lettelsens sukk. Dermed skulle det bli annet enn ferdigpakket ost og kjeks til frokost. Litt underlig at United, som vanligvis er relativt nøysomme med ressursbruk, ikke har trukket i bremsen for dette.



Lufthansa har plassert sin lounge på midtterminalen, hvor den som vanlig er delt i Senator og Business, med en felles resepsjon. Senator-loungen lå umiddelbart til venstre etter inngangen, og er relativt beskjeden av størrelse. Noen få bord i det ene hjørnet er avsatt til First og Hon Circle. Den største delen av loungen er møblert med dype lenestoler i blått skinn. Det var også en liten avdeling med cafébord og noen lange barbord. Fra hele loungen er det flott utsyn over tarmac gjennom store vinduer fra gulv til tak. Ingen business-fasiliteter, så vidt jeg kunne se.











Generelt bar loungen preg av å være litt sliten, men jeg var glad til. Toalettfasilitetene var begrenset til tre urinaler og to toaletter, herunder et HC. Litt smått, etter min mening. Det er ikke dusj for senatorene, men det finnes dusj i business-loungen i kjelleren.







Mat og drikke er plassert på et avlangt serveringsområde rett etter inngangen. Jeg ankom i ni-tiden, og det var frokostservering. Flere typer kjøttpålegg, flere typer ost, egg, syltetøy, sjokoladepålegg, youghurt, frukt og rundstykker var tilgjengelig. I tillegg snacks som scones, muffins, bananbrød, haribo-bjørner, pretzels, etc. Kun vann var tilgjengelig på flaske, ellers var det tappetårn for ulike typer mineralvann. Og naturligvis en maskin for kaffe og te. Sentralt i loungen var det også en egen bar, separat fra serveringsområdet, men denne var ikke betjent på morgenen. Etter lov er det heller ikke tillatt å ha alkohol framme i en ubetjent bar, så alkoholholdige drikker, inkludert champagne, måtte bestilles av betjeningen.







Det virker som om de fleste Star-selskapene som betjener IAD benytter Lufthansa-loungen. Blant annet ANA. Det dukket etter hvert opp en viktig herremann fra Japan, fulgt av personell fra ANA som tydeligvis ikke kunne bukke dypt nok … Jeg slappet av og nøt de stille morgentimene med utsikt, litt frokost og et glass champagne.

 

26894 Subways i USA ifølge subway.com
Kjempefint å lese og 'være med'