Takk for fin rapport så langt! Vågalt å ta 02.30 buss til OSL synes jeg, får du ikke bakrusfølelse av slikt? Jeg måtte nok ha lagt meg inn på OSL selv. Jeg liker Lufthansa godt, til tross for at de henger etter med setene sine. Det trone setet i nesen på 747-400 synes jeg ser interessant ut. Det er tross alt eneste business setet til Lufthansa hvor man er sikret å sitte alene. Du har nok et poeng at det kan være litt trafikk der alle passerer til galley og toaletter. God tur videre!
Det eneste mangelen ved unge Herlovs reisebrev er at man ikke opptjener bouspoeng av å lese dem... Tusen takk for flotte bilder og god tekst så langt
Veldig gøy å være med på tur igjen Herlov, og denne turen har da startet flott Jeg forsøker å styre unna disse tidligste flyene fra OSL, så jeg prøver å alltid huske det når jeg planlegger så har heldigvis ikke gått i den fellen for mange ganger og aldri måttet ta flybuss 0230 heldigvis, men all respekt til de som reiser på samme tider
Takk, John! Du må bli med meg på tur snart. Selv takk! Det er litt kjipt å ta de bussene, men rent praktisk er det ikke noe problem. Jeg er et B-menneske, som er ganske tilpasningsdyktig når det gjelder søvn. Jeg er den typen som hopper opp av senga ved første ring fra alarmen og er normaltfungerende etter noen få minutter. He-he. Ellers hadde det ikke gått. Ja, det tronesetet er ganske spesielt, og det er jo ganske festlig at det er det eneste sikre kortet for å få sitte alene, samtidig ville jeg nok ikke valgt det pga. at man "aldri" får fred eller privatliv. Du er altfor snill! Tusen takk for store ord. Mmmmmm. Ja, hehe. Seattle er toppers! Takk! Det er hyggelig å ha selskap. Bare hyggelig! Takk så mye. Takk! Det er hyggelig å ha deg med igjen, @Earl! Hehe, det er dessverre denne avgangen man må henge på for å rekke formiddagsbølgen til USA. Takk for hyggelige ord!
Fortsettelse Lufthansa 490. Valget falt på biff med eple- og agurksalat med creme fraiche til forrett, kalvestek med franske bønner og gratinerte poteter til hovedrett og kanelmousse med plommekompott og pisket krem til dessert. Før måltidet ble det tilbudt en varm klut fra en pakke sølvfolie. Til forrett valgte jeg ytterligere et glass champagne, til hovedrett en riesling, siden jeg tross alt reiste med Lufthansa, avslutningsvis portvin og en kopp te til desserten. Jeg var smått bekymret for at Lufthansa skulle til desserten skulle klemme til med den samme, kjipe kaffe-/tekoppen de bruker Intra-Europa. Det hadde i tilfelle trukket ned helhetsinntrykket av måltidet ganske bra. Min skepsis var heldigvis unødvendig. Forrett med tilhørende drikke ble servert fra vogn. Selv om individuelle salt- og pepperbøsser fulgte med maten, var det lagt opp til en ekstra gimmick med tilbud om litt pepper fra egen pepperbøsse fra Doris. Jeg takket ja. Hovedrett og dessert ble servert rett fra kjøkkenet til hver enkelt. Lufthansa er tross alt ikke kjent for sitt høye kulinariske nivå, men maten smakte godt og gjorde denne gutten tilfreds. Jeg smattet og koste meg. Kalvesteken hadde imidlertid trengt noen minutter ekstra i ovnen. Til desserten ble det også delt ut en liten boks med to sjokoladebiter. Doris gjorde oppmerksom på at dersom jeg skulle bli sulten før neste ordinære servering, ville det være snacks tilgjengelig på kjøkkenet. To timer etter avgang var lunsjservering avsluttet. Jeg senket skuldrene, satt på litt musikk, skrev litt på reisebrevet og nøt turen. Doris hadde gått i hi, men hennes yngre kollegaer sørget for at det verken manglet vått eller tørt. Jevnlig besøkte de kabinen med brett med juice og vann. Imidlertid syntes jeg det var litt underlig at crewet ikke en eneste gang mellom de to hovedmåltidene kom en turn gjennom kabinen for å spørre om noen ville ha noe annet enn vann og juice i plastglass. Fortsettelse følger pga. stort antall bilder ...
Fortsettelse Lufthansa 490. Etter hvert følte jeg for å lufte meg litt. Jeg stakk en tur bakover for å sjekke utvalget av snacks på kjøkkenet. Mye vil ha mer. Det fantes kake, frukt, oliven, mini-schnitzel med potetsalat, småposer med potetgull og småposer med Lufthansa-godis. Score! Crewet kom også rundt og tilbød snacks. Ja, takk. Utover flygningen sjekket jeg toalettforholdene. Toalettene er vel kanskje én av stedene man ser at dronningen begynner å få noen år på baken. Ikke voldsomt slitt, men noen av finishene man ser på B787 og A350, m. fl. mangler. Naturlig nok. Barbersaker, kam, munnvask og håndkrem var tilgjengelig. Hvem kan vel stå imot fristelsen av en Lufthansa-profilert kam eller to. Mmm. Lufthansa tilbyr nett for et lite vederlag. Kall meg gjerne gjerrig, men jeg gidder ikke betale ni euro for en times surfing. På bakken er vi online 24/7. Jeg nyter heller de få timene man slipper å kommunisere med omverdenen. Fortsettelse følger pga. stort antall bilder ...
Fortsettelse Lufthansa 490. Jeg fylte ut de nødvendige papirene og klargjorde senga for en liten time på øyet. Jeg hadde tross alt vært opp 0200 før avreise og med ni timers tidsforskjell fra Oslo til Seattle skulle det bli en del timer før jeg kom i seng fredag kveld. Setet slår naturligvis ut helt horisontalt. Jeg er 184 cm og følte lengden var god. Det føltes imidlertid litt trangt fram til jeg senket venstre armlene manuelt. Når jeg reiser i business-kabiner hvor ikke alle seter har tilgang til midtgang pleier jeg normalt å velge et midtgangssete. Jeg hater å være avhengig av å klatre over en sovende sidemann. Med den mengden drikke jeg konsumerer på en tur, blir det nemlig en rekke turer for å lette på trykket. Da får jeg heller leve med at sidemannen klatrer over meg. Men som sagt, på denne turen var ikke det noe tema, uansett. Det var faktisk et ganske lett belegg i business. Ca. 50 %, kanskje til og med mindre. På flygninger fra Oslo føler jeg på det. På flygninger fra andre steder gir jeg blanke og nyter ekstraservicen crewet har mulighet til å gi. Fredag er muligens ikke den store utfartsdagen for forretningsreisende. Ca. 1,5 timer før landing var det duket for en lett «snack», som bestod av en salat og en potetstuing. Potetstuinga var veldig god, og porsjonen burde lett ha vært dobbelt så stor. På en flygning på ti timer for de jaggu diske opp med to fullverdige måltider. Imidlertid var det kanskje like greit å tone ned omfanget noe før landing i USA. Jeg hadde tross alt ikke salat i tankene etter landing i USA. Jeg rundet av med en kaffe, som jeg tømte et glass Bailey’s oppi. Mmmm. Ordentlig søt og fin ble den. Lufthansa sin toalettmappe er levert av Jil Sander. Tysklands stolte designikon. Ved siden av Hugo Boss, naturligvis. En ganske fresh sak, som virket av ok kvalitet. Inni fant jeg sokker, et tannbørstesett, leppepomade, fuktighetskrem, ørepropper og øyemaske. Etter ni timer og 45 minutter landet vi i Seattle. Landing fra sør gav flott utsikt til Mount Rainier. Alt i alt var jeg meget godt fornøyd med min første tur hos Lufthansa. Jeg må si at forventningene ble overgått, men de lå heller ikke skyhøyt. Langt fra bransjeledende, men et solid produkt jeg kan anbefale andre. Særlig hvis man har en to-seter helt for seg selv. PS: Beklager dårlige lysforhold på bildene, men jeg hadde "gleden" av motlys hele turen.
Immigrasjon gikk radig unna på fem minutter. Luksus. De internasjonale gatene på SEA ligger på en øy, så det ble et lite tog over til hovedterminalen. Utenfor ble jeg møtt av et fantastisk vårvær. Alle som kjenner området vet at det er langt fra noen selvfølge. Jeg tok toget fra Sea-Tac til Westlake Station midt i sentrum. 2.75 dollar og litt over en halvtime. Meget bra. Warwick Seattle, Seattle Hotellet lå kun noen minutters gangen fra stasjonen. Jeg hadde booket Warwick Seattle, som ligger meget sentralt, men som for så vidt var et ubeskrevet blad for min del. En hyggelig pris på ca. 1500 kroner natta var årsaken. Rimelig til å være downtown Seatttle. Mens jeg står og sjekker inn dukker plutselig Doris opp. Det viste seg at dette var Luftie sitt crew-hotell i Seattle. Heh, verden er liten. Hun fortalte at de hadde to netter før de reiste tilbake, mens jeg fortalte at jeg skulle videre til Vancouver allerede i morgen. Etter noen minutter fant de et rom til meg, og jeg fikk utlevert dørkortet sammen med et rabattkort for lokale museer, rabattkort for hotellrestauranten og et turistkart. Rommet jeg hadde blitt tildelt på i femtende etasje og hadde flott utsikt over deler av downtown Seattle. Et romslig eksemplar med sofa og stort skrivebord. Rommet var generelt av god standard, men man merket på badet av hotellet var noen år gammelt. Generelt fikk jeg inntrykk av at dette hotellet en gang for en 30 års tid siden kanskje var ganske storveis, men nå hadde falmet noe. Det fantes også trimrom, innendørs basseng og andre fasiliteter, men med bare én natt hadde jeg ikke behov for å teste disse. Jeg hadde tross alt trent seks dager på rad før avreise. Sånn, da fikk jeg lirket inn den opplysningen i reisebrevet også.
Seattle #1 Etter å ha slengt fra meg bagasje og sjekket forumet for hva for noe sprell dere surrebukker hadde funnet på siden sist begynte jeg å bli litt småsulten igjen. Jeg slang derfor på meg jakka igjen og tok meg en tur ut for å se om jeg ikke fant noe fór. Seattle er storveis. En av mine favorittbyer i USA. Jeg var her også for halvannet år siden, og vi fant tonen med en gang. Den gangen fikk jeg også sett en del av det sentrum har å by på, så denne gangen kunne jeg ta det litt mer med ro og bare tusle rundt på måfå. Jeg stakk en tur til ned Pike Place Market. Et sted jeg ikke fikk sett ordentlig sist. Sild i tønne. Pike Place Market er en skikkelig turistfelle, men på en annen side også et fungerende marked. Her selger man alt fra lokalt håndverk til fersk fisk, og turistene flokker seg naturligvis. Med et fiskemarked kan ikke overleve på utelukkende turister, så det må være en del lokale her også. Rett opp i gata lå en kjappe som het «Von’s», som så ut til å ha riktig så digge burgere. Det var ganske bra med folk denne fredag ettermiddagen, men jeg fant meg et bord. Først hadde jeg satt ved bardisken, men uten ID på meg ble jeg vist bort, selv om jeg ikke skulle drikke alkohol (!). Bartender beklaget, hvis man var under 40 år fikk man ikke sitte ved baren uten gyldig ID. Håpløst. Uansett, jeg bestilte en burger med blåmuggost og fries. Satan, det var godt. Etter middag stakk jeg en kjapp tur ned til vannkanten for å sjekke om det hadde noe bevegelse i de byutviklingsprosjektene jeg hadde lest om sist gang jeg var der, men intet nytt som jeg kunne se. Derimot var det voldsom byggeaktivitet i øvre deler av sentrum, som det også hadde vært for halvannet år siden. Boliger, kontoret, forretninger … Mmm. Seattle vokser og blir enda tøffere. I like!
Lørdag sjekket jeg ut grytidlig for å rekke toget til Vanocuver, som hadde oppsatt avgangstid 0745. Tidlig, men det går bare to tog om dagen, og jeg gadd ikke ta det siste, som ikke kommer fram før langt på kveld. Jeg dro tilbake til Westlake Station og tok metroen i retning Sea-Tac til King Street/International District Station i andre enden av byen, hvor King Street Station lå. Under downtown ligger det en transportunnel, som benyttes av både metro og busser. Litt merkelig løsning, som jeg ikke har sett andre steder, men det funket! King Street Station var en ganske liten, men flott og representativ togstasjon, i nyklassisistisk stil innvendig. Da jeg ankom drøye 45 minutter før oppsatt avgangstid, var det en lang innsjekkingskø. Separate køer for business og økonomi. Å, ja. Det var innsjekk? Undertegnede skulle reise på økonomi. Etter langt om lenge i køen ble det min tur. Reservasjon ble scannet, og jeg fikk utdelt en liten lapp med en klistrelapp merket «Car A, seat 49». Amerikanerne er teknologisk langt framme på mye, typ luftfart og IT. Tog kan de ikke. Hallo, 1985. Herremannen informerte også om at det var «buss for tog» fra Seattle til Everett, og at bussene ventet utenfor. Aargh.
Amtrak Cascqdes510 King Street Station, Seattle – Pacific Central Station, Vancouver Lørdag 18. februar Avgang (rute): 0745 Ankomst (rute): 1145 Togtid (rute): 4:00 Togtype: Ukjent Sete: A49 Så snart alle passasjerene var på plass og fordelt på de to bussene satte vi kurs mot Everett, et sted de fleste flyentusiaster kjenner, en tur på litt over en halvtime. På Everett ble vi loset inn på togstasjonen, hvor vi fikk informasjon om at toget var ventet om ca. 45 minutter. Jeg, som tross alt var på ferie, orket ikke bry meg, og benyttet heller anledningen til å kjøpe meg en frokostbit på den lille cafeen på stasjonen. Etter en drøy halvtime dukket toget opp, og vi var klare for ombordstigning. Jeg hadde sikret meg en vindussete og steg opp i andre etasje på «Superlineren», som var vikar for det ordinære togsettet som normalt frekventerer denne ruta. Årsaken til buss for tog, forsinkelse og vikarierende togsett var en rekke leirras ved sporet lenger sør etter betydelig nedbør. Det blir litt som om man forventer en B777 og uten varsel får en A380. En skikkelig gammel A380, riktignok. Togbillettene booket jeg hos togoperatør Amtrak (amerikanernes svar på NSB) på nett flere måneder i forveien. Pris for en tur/retur-billett var ca. 500,-. Vi putret av gårde. I maksimalt 20 km/t. Og det var ikke Everett sin solside vi fikk se, for å si det på den måten. Jeg rigget meg til og gjorde meg klar for å nyte turen. Dette togsettet bestod av tre vogner i tillegg til lokomotivet. To ordinære «Superliner»-vogner og én panorama-/bistro-vogn. Sistnevnte var plassert i midten. Det var fire seter i bredden og gode, gammeldagse, solide seter med skikkelige beinstøtter og generøs tilbakelening. Det var kun sitteplasser i andre etasje. Første etasje var avsatt til støttefunksjoner, som toalett, bagasjeoppbevaring, tekniske rom, etc. Amtrak beklaget at dette erstatningstogsettet ikke hadde trådløst nett, som det ordinære har. De foreslo at folk brukte tiden på å prate med sidemannen eller se ut av vinduet. Fortsettelse følger pga. stort antall bilder ...
Fortsettelse Amtrak Cascades 510. Mellom Everett og Mount Vernon var det ikke enormt mye å se, selv om jeg synes det er spennende og interessant å følge med på det meste. Vi passerte en del typiske, triste amerikanske småbyer og diverse industri, før vi etter å ha passert Mount Vernon la oss ut mot sjøen, hvor vi fikk oppleve et flott kystlandskap. Vi holdt oss langs kysten helt fram til den canadiske grensa. Etter hvert kom de rundt og delte ut skjemaer for tolldeklarasjon. Jeg hadde naturligvis sjekket og behov for visum til Canada på forhånd, og det viste seg at dersom man ankommer med fly, må man søke om en ESTA-lignende sak, men dersom man ankommer med båt eller tog trenger man ikke det. Jeg antar at de er ganske komfortable med USA sin grensekontroll. I første etasje i panorama-bistovognen var det en liten butikk, hvor de solgte diverse småvarer og fabrikkpakket mat og snacks. I kjent amerikansk stil var det stor vekt på sjokolade og andre sukkervarer. Ganske artig egentlig, så jeg benyttet anledningen til å kjøpe en boks Diet Pepsi og en yoghurt med granola og bær til den nette sum av 7.50 dollar. Vi putret av gårde i varierende tempo. Det virket som om sporarbeider begrenset hastigheten enkelte steder, mens det heller var tilstanden på anlegget som var begrensningen andre steder. Inn mot Vancouver kjørte vi i sneglefart og stoppet fem-seks ganger. Det var uansett deilig å bare slappe av, være på tur og oppleve en annen togstrekningen enn Fredrikstad-Skøyen. Misforstå meg rett, Moss og Ski er flotte steder, men variasjon fryder. Jeg liker tog, og jeg hadde ikke dårlig tid. Da funket Amtrak Cascades ganske bra for meg. Greit, jeg synes turen var helt strålende. Fordi jeg liker å observere. Dog kan jeg ikke se at andre enn turister kan se fordelen med å bruke dette toget. Det må være det eneste stedet i verden hvor bil er betydelig raskere enn tog. Det er så frustrerende, for tog hadde hatt et enormt potensial i USA, hvis det hadde blitt investert litt energi og penger i det. Ved ankomst Vancouver var vi ca. 35 minutter forsinket. Togsettet ble loset inn i et eget, sikret spor for grensekontroll og tollklarering. Det dannet seg en liten kø foran de tre skrankene, men tempoet var bra. Etter en liten stund klarerte jeg grensekontrollen og var klar for Vancouver.
I dag kjem eg 20 min for seint på jobb, men det er reisebrevet verdt Tusen takk, eg gledar meg til resten!
Brillefin rapport så langt! Kjenner jeg gleder meg skikkelig til det blir min tur i sommer. Har ikke vært i Vancouver på 10 år og det er på tide med et gjensyn. Satt i coach eller business på Amtraken? Ikke så lett og se ut i fra bildene siden det ikke er standard togsett.
