Fantastisk rapport. Minner meg om turen min til Seattle og Vancouver høsten 2016, dog bodde vi oppe ved Lynnwood for å være så nær Everett som mulig. Ser frem til mer.
Kjemperapport @Herlov !!! Jeg storkoser meg og nyter hvert ord du skriver, samt flotte bilder Hockey i Vancouver er uansett ikke noe å skryte av , så du går ikke glipp av noe. Hockey ser du best i Boston
Takk, så hyggelig! Takk, jeg har grei stedsans! Så asbsolutt! Takk! Hehe, det blir nok ikke hockey denne turen. Det kunne jeg faktisk tenkt meg, men gidder ikke sitte der og surre alene! Takker! He-he. Go Bruins!
Vancouver #3 Etter halvannen dag hadde jeg begynt å danne meg et inntrykk av byen Vancouver. Egentlig et litt underlig sted. Som en mix av det beste fra USA og det beste fra Europa. Jeg har aldri opplevd en så moderne by. Nesten hele sentrale downtown virker å være bygd de siste 20 årene. Stål og glass over alt hvor man går. Rent, nesten sterilt. Dag tre startet jeg på den canadiske institusjonen Tim Horton’s. Canadas svar på McDonald’s vil kanskje onde tunger si. Etter først å ha vært på telefon med både United og Lufthansa på morgenkvisten, etter å ha våknet opp til en tilsynelatende falsk melding om "flight cancelled" fra CheckMyTrip. Breakfast-bagelen med pølse, egg og cheddar og hash-brownen gikk ned på høykant og var glemt etter fem minutter. Dagen i forveien hadde jeg bladd igjennom informasjonspermen på rommet, hvor det fremgikk at hotellet tilbød «complimentary access» til gym. Hmm, tenkte jeg. Skeptisk. Dette må være to eldgamle, mugne sykler i kjelleren eller noe. Treningsglade Herlov måtte ned i lobby for å undersøke. De ordene måtte jeg svelge, for det viste seg at de faktisk tilbød gjestepass på et nærliggende treningssenter. Fantastisk, tenkte jeg, hev på meg treningstøyet og tok en time på mølla. Det er viktig å holde forbrenningen oppe når man spiser seg vestkysten rundt. Dag tre tittet solen fram til skylagene. Det er en sjelden god følelse å være nytrent og klar for en ny dag i en herlig by. Jeg passet imidlertid på ikke å tømme meg helt, for jeg hadde fortsatt en langøkt i et litt mildere tempo foran meg. Denne tredje dagen var planen å ta båten over Vancouver havn for å sjekke ut hva North Vancouver hadde å by på. Jeg kjøpte et dagspass på offentlig transport til 9.75 CAD og tok SeaBus fra Waterfront Station over til Longsdale Quay. En fin, liten tur, men pokker ta de late vindusvaskerne i transportetaten. På Longsdale Quay lå det et lite senter, hvor jeg stoppet for en matbit. Denne lunsjen var turen kommet til Midt-Østen, og jeg kjørte i meg en falafel i pita. Greit vomfyll, men ikke akkurat enorm på smak. Fortsettelse følger pga. stort antall bilder ...
Fortsettelse Vancouver #3. Etter en liten pust i bakken tok jeg 228-bussen opp gjennom Lynn Valley til Lynn Canyon, som er et bevart elvedrag tett på tettbebyggelsen i North Vancouver. Regnskog er noe man normalt forbinder med stedene langs ekvator, men skogen i British Colombia er faktisk også regnskog. I området var det etablert et lite informasjons-/kompetansesenter om økologi og en café, som for øvrig var stengt for dagen. Jeg vandret litt rundt og nøt den friske luften og den flotte naturen. I byen glemmer man fort at Vancouver faktisk ligger i villmarka. I kjent nord-amerikansk stil var det tilrettelagt med plattinger og skiltet frenetisk. «Beware», #Extremely dangerous!», «Show extreme caution!», etc. He-he, tenke jeg. Rolig nå. Så fikk jeg se at det faktisk hadde vært et titalls dødsfall i området de siste femten årene. Hmmrf. Det er én ting som undrer meg med nord-amerikanere. Vel, egentlig er det flere ting, men jeg nøyer meg med å ta opp kun én ting her nå. Det er underlig mange som ikke klarer å kle seg etter været. I ti grader, sur vind og yrregn dukker det opp folk her og der med shorts og det som verre er. Du finner aldri nordmenn i slik habitt i tilsvarende vær. Skjerpings, folkens. Dere lurer ingen. Det er styggkaldt. Kle dere. Uansett, Lynn Canyon var et hyggelig besøk i en storby. Dessverre ble det ingen bjørnesafari. Fra Lynn Canyon tok jeg bussen tilbake til Longsdale Quay og overhørte tidenes merkeligste samtale mellom to unge frøkner. På kaia fikk jeg nyte solnedgangen over Vancouvers flotte bylandskap. Fortsettelse følger pga stort antall bilder ...
Fortsettelse Vancouver #3. Tilbake i downtown stakk jeg en tur bort til Chinatown, som ligger øst i sentrum, hvor jeg skulle ordne meg litt kvelds. Denne Chinatown er en av Nord-Amerikas største og eldste, men i nyere tid har kineserne spredt seg utover hele byen. Ulike Chinatowns finnes i mange amerikanske og canadiske storbyer, blant annet i San Francisco, som jeg rapporterte fra i september. Ofte pleier man å merke at man nærmer seg en Chinatown ved at antallet asiater øker. Ikke i Vancouver, hvor det er ganske tett med asiater uansett hvor man beveger seg. Jeg havnet inn på en café og bestilte meg nudelsuppe med BBQ-kylling. Demografisk er Vancouver faktisk ganske fascinerende. Jeg nevnte tidligere at 52 % av innbyggerne ikke har engelsk som morsmål. En annen ting som var litt overraskende var at det var ekstremt få mørke med afrikansk bakgrunn, i motsetning til de fleste amerikanske storbyer. Jeg tipper det skyldes at canadierne ikke var sterkt involvert i slavehandelen.
Enig i at det er merkelig hvordan noen legger ut på tur så uforberedt. Utrolig hvor mange fareskilt og gjerder de mener man trenger på en sti, ser ikke akkurat det her hjemme og her er det vel mange steder som er villere enn det der uten at folk stryker med...
Vel, de rakk å komme innom en rekke ulike temaer i løpet av de 20-25 minuttene bussturen varte, men utgreiingen om hvorfor hun ene ikke klarte å ha på seg hansker når hun løp og hvorfor hun ikke klarte å ta pedikyr var vel to av høydepunktene. Hehe, ja, jeg håper det var turister.
Vancouver #4 Dag fire i Vancouver var jeg igjen oppe grytidlig. Faktisk før metroen hadde åpnet. Det er faktisk skremmende tidlig. Det begynner å bli en vane. Det hjalp ikke at den biologiske klokka var stilt inn tidligere enn nødvendig også. Jeg tok SkyTrain fra Granville Station tilbake til Main Street Station. Med innsjekk-erfaringene fra Seattle friskt i minne turte jeg ikke drøye for lenge før jeg dukket opp. Denne gangen var køen betydelig kortere enn i Seattle, og det tok kun noen sekunder før de skannet reservasjonsbekreftelsen, og jeg fikk utdelt mitt klistremerke. I tillegg ble jeg bedt om å fylle ut det amerikanske tolldeklarasjonsskjemaet. Det viste seg at amerikanerne har satt opp grensekontroll på togstasjonen i Vancouver, dvs. et «US Pre-clearance Facility», som Avinor også ønsker å få etablert på Gardermoen. Greit nok, men med to togavganger om dagen skjønner jeg ikke hva de folkene driver med resten av tiden. Vanligvis har jeg glidd ganske greit igjennom immigrasjonen, men denne gang ble det noen ekstra spørsmål. «How long are you staying?» «Have you during the last five years been to Yemen, Syria, Sudan, Somalia or Libya? Iraq or Iran?» «Are you mother, father and grandparents of the same origin?» «Do you have family?» «Do you have food with you?» Jeg svarte etter beste evne, og det var tydeligvis godt nok. Amtrak Cascades 513 Pacific Central Station, Vancouver - King Street Station, Seattle Tirsdag 21. februar Avgang (rute): 0630 Ankomst (rute): 1155 Togtid (rute): 4:25 Togtype: EMD F59PH Sete: Car 8, seat 49 Turen opp fra Seattle hadde hatt et erstatningstogsett, men på morgenavgangen denne dagen var det ordinære Amtrak Cascades-settet tilbake i drift. Et moderne sett av god standard, som bestod av to lokomotiv (ett i hver ende), en bistro-vogn, en lounge-vogn og flere passasjervogner. På vei til mitt sete klokka 06 passerte jeg relativt mange trøtte tryner. Litt flaks skal man ha, og jeg endte opp med en toseter helt for meg selv. Det er ikke mange kilometerne fra Vancouver til grensa, men grunnet lav prioritering tar det nesten halvannen time. Jeg gikk ganske kjapt i bistro-vogna og fikk meg litt frokost. En kalkun-sandwich med surdeigsbrød, løk og aioli. Ikke verst. Tåka lå tett over Vancouver mens vi rullet østover og så sørover. Rett nord for grensa ligger det en utrolig sjarmerende småby ved navn White Rock. Et sted jeg faktisk kunne tenke meg å besøke en sommerdag. Da vi endelig kom til grensa til «The Evergreen State» stoppet toget og de føderale grensekontrollørene kom om bord for å sjekke identifikasjonspapirer og samle inn tolldeklarasjonsskjemaer, noe som tok drøye 5-10 minutter, før vi ble sluppet videre. Jeg lente meg tilbake og nøt returen. Fortsettelse følger pga. stort antall bilder ...
Fortsettelse Amtrak Cascades 513. Bellingham, Mount Vernon, Stanwood, Everett, Edmonds ble passert uten noe større begivenheter, før vi etter drøye fire og en halv time ankom King Street Station i Seattle. Jeg gikk av, mens toget fortsatte videre til Portland, Oregon. Amtrak Cascades leverte. Det hadde vært gøy med en lengre tur neste gang. For eksempel den legendariske ruta over Rockie Mountains fra Vancouver til Banff. Sulten begynte igjen å melde seg, og jeg stakk innom verdens mest basale deli på hjørnet. Det ble en «grilled cheese». Jeg har alltid hatt lyst til å bestille en slik, men i praksis er det jo bare et ostesmørbrød. He-he. Check. Etter lunsj på Kingdome Deli stakk jeg bort til busstoppet, hvor jeg hoppet på buss 124 mot Boeing Field.
Seattle #2 Som mange kjenner til er Boeing Field en av flere flyplasser i Seattle-området med betydelig Boeing-virksomhet. I mange år var Boeing Field hovedsete for William Boeing, før selskapet vokste ut av fasilitetene. I dag har Boeing blant annet et leveransesenter for B737 og en romfarts- og militæravdeling der, men flyplassen er også en offentlig flyplass som benyttes til blant annet småfly og cargo. Mitt mål med et besøk til Boeing Field var imidlertid berømte Museum of Flight! Museet er vanvittig stort og består av flere avdelinger. To store flyhaller (én utendørs og én innendørs) samt flere mindre avdelinger for WWI, WWII og romfart. I resepsjonen kom jeg i prat med en frivillig, som var en historie-freak. Han lurte på hvor jeg kom fra, og jeg svarte naturligvis. «Mmm, ah, Norway.» «Are you from Oslo or Bergen?» «I’ve actually just finished reading a book about the heavy water sabotage operations. Your guys saved us from loosing the war!» Vel, jeg følte ikke jeg kunne ta æren på vegne av gutta fra Rjukan, men hyggelig var det. Jeg følte meg nødt til å returnere komplimentet. «Well, if it wasn’t for the Americans …» og han kontret «You did your part!». Karen kunne tydeligvis sin historie. Artig. Jeg løste billett til 23 dollar og lot blikket vandre. Fortsettelse følger pga. stort antall bilder ...
Fortsettelse Seattle #2. Integrert i museet er også den opprinnelig låven Boeing startet det hele i. «The red barn» (flyttet fra opprinnelig lokalisering). Boeing er jo i dag kjent som en gigant, men det har ikke alltid vært slik. I mange år slet de med sine amerikanske konkurrenter, som The Douglas Company, Lockheed, etc. Spesielt slet de med å få innpass i markedet for passasjerfly, men så utviklet de B707 og resten er historie. Museet er spekket med samlingsobjekter og masse informasjon. Det er naturligvis noe for enhver smak på et slikt sted, og mine favoritter var nok den opprinnelige Air Force One B707 og en British Airways Concorde, som begge sto i utendørshallen. Boeing 707 med integrert mikrobølgeovn var nok forbeholdt presidenten av the US of A. Nedtrekkbare køyesenger i taket, der hvor hattehyllene normalt er på passasjerfly, var også ganske finurlig. Utstillingen om utviklingen av kommersiell luftfart og utstillingen fra WWII var også storveis og etter min smak. Spesielt likte jeg alle informasjonsplakatene med personlige historier fra WWII-soldater. Etter mange timer på Museum of Flight hadde nærmet det seg stengetid, men jeg hadde fortsatt ikke rukket å komme meg gjennom alle utstillingene. Det var tid for å trekke oppover mot flyplassen, hvor jeg skulle tilbringe siste natt for denne gang.
Flotte bilder! Nordvest USA og Canada er et sted jeg gjerne vil tilbake til, selv om jeg nok heller mot å gjøre det litt senere på året.
Til tross for å ha vært i Seattle-området ved flere anledninger har jeg til dags dato ikke fått rota meg innom Boeng-muséet. Det er jo tydelig at jeg har gått glipp av noe Heldigvis kan dette solide reisebrevet fungere som en påminnelse om hva jeg skal gjøre neste gang jeg krysser dammen Igjen takk for at du deler
Etter mange og fornøyelige timer på Museum of Flight hadde nærmet det seg stengetid, men jeg hadde fortsatt ikke rukket å komme meg gjennom alle utstillingene. Det var tid for å trekke oppover mot flyplassen, hvor jeg skulle tilbringe siste natt for denne gang. Jeg hoppet på buss 124 igjen videre til Tukwila og så Link Light Rail et stopp til Sea-Tac. I etterklokskapens lys kunne jeg kanskje droppet den siste turen, for hotellet virket å ligge ca. midt imellom stasjonene. Til siste natt hadde jeg booket Ramada SeaTac Airport. Ramada SeaTac Airport, Seattle I resepsjonen ble jeg ekspedert hurtig og sendt til rom 215. Ingen antydning til «velkommen» eller smil, som for øvrig er gratis, men resepsjonistene svarte kort og konsist på spørsmål. Damene var definitivt av den fåmælte typen. Tydeligvis to av et ekstremt begrenset antall amerikanere som veier sine ord på gullvekt. Fellesområdenes standard var svært beskjeden, men hotellrommet var helt ok. Et stort dobbeltrom med king size-seng og flott utsikt til en parkeringsplass. Overraskende nok var det et innendørs basseng tilgjengelig, uten at jeg lot meg friste. Treningsrommet var det kjipeste på denne siden av Atlanterhavet med en ødelagt treningssykkel, en ødelagt tredemølle og et stativ. Det var riktignok oppe 24/7 … I lobbyen en asiatisk-inspirert café/restaurant. Vel, la oss si at dette var et budsjetthotell i ordets rette forstand, men for 600,- natta var det mer enn bra nok. Jeg var skrubbsulten etter en lang dag på Boeing Field, så jeg ruslet bort til Denny’s, som lå borte i gata. Denny’s er en amerikansk «diner»-kjede, og som en som samler på amerikanske kjeder lot jeg meg ikke be to ganger. Menyen var enorm, og jeg vurderte sterkt alt fra pannekaker til burgere til kjøttretter. Det eneste de ikke hadde på menyen var pizza. Etter fem dager i USA/Canada begynte jeg imidlertid å føle på samvittigheten, så valget falt på en rett med kylling med stekte grønnsaker og poteter og en honning-glasur. Retten ble servert i en rykende varm stekepanne og var helt nydelig. Fantastisk godt og meget bra service! Pannekaker får bli neste gang. Denny’s kommer høyt opp på min liste over favorittkjeder, sammen med blant annet Applebees. Bare synd de stort sett holder seg langs veier utenfor bykjernene. På lista til neste tur: Fatburger og Shake Shack.
