Bare hyggelig og takk for fin tilbakemelding! Ja, det er nok enda finere på vårparten eller sommeren, tenker jeg. Temperaturene er nok bra også. Jepp, du får skrive det på lista di! Heldigvis er det slik at det alltid er greit å overlate noe til neste tur, for da har man en anledning til å reise.
Gøy å se at Amtrack leverer og at du fikk testet det skikkelige toget og ikke bare reservemateriellet, merkelig hvordan amerikanerne ikke kan utnytte toget bedre enn de gjør, for potensialet burde være stort. Ellers så ser da flymuseet i Seattle ut til å være verdt ett besøk
BREAKING NEWS - Champagne (Pieper Heidsick) i en amerikansk business class-lounge og en kontraktslounge i tillegg. Det trodde jeg aldri jeg skulle få oppleve! Stor stjerne i boka. Yess! Tenk kundegrunnlaget for høyhastighetstog mellom New York og Chicago, for eksempel. Enormt.
Jeg vurderte å ta Amtrak fra Chicago til vestkysten sist jeg var i USA, men det var etter min mening FOR dyrt. Tok en liten tur rundt Chicago, det var også dyrt, tregt og dårlig komfort (dårlig skinnegang). USA er veldig flinke til gods på bane, men passasjertrafikk er de mindre gode på, dessverre. Uansett morsomt å lese om andres erfaring med Amtrak, og ikke minst resten av denne turen som ser knall ut
Seattle-Tacoma International Airport Ramada spanderte transport fra hotellet til terminalen på Seattle Tacoma International Airport, populært kalt SeaTac. Shuttle’en gikk hver halve time. Ikke alle passasjerene hadde rukket å ta morgenstellet før avgang. Jeg ankom Lufthansa sitt domene helt sør i terminalen noen minutter før åpning av innsjekk tre og en halv time før avgang. Seattle har hatt en enorm vekst de siste årene. Delta Airlines har etablert en stillehavshub og flere internasjonale selskaper har slått rot. Dette har medført visse voksesmerter. I den internasjonale delen av terminalen var det smekk fullt denne formiddagen. For å håndtere veksten har Port of Seattle utvidet innsjekkingsområdet til å omfatte også den delen av terminalen som vender ut mot atkomstveien. Det betyr at halve innsjekkingsområdet ikke har bagasjebånd. Jeg antar at de løser det ved å bære bagasjen manuelt bort til bagasjebåndet. Klønete, men hva skal man gjøre når man er den mest populære gutten i klassen? Det sies at det foreligger planer for utvidelse av den internasjonale delen av terminalen, men det er som kjent ikke gjennomført over natta. Jeg var nummer to i kø ved åpning og ble raskt tildelt boardingkort for SEA-FRA og FRA-OSL. Jeg digger de tøffe, gule boardingkortene til Lufthansa. Underlig nok var det en egen skranke for First, selv om Lufthansa sine Boeing 747-400 ikke lenger har First. Hmm. Sist gang jeg var i Seattle for halvannet år siden fløy jeg Alaska Airlines til Los Angeles og sikkerhetskontrollen var et rent materitt. Heldigvis hadde det bedret seg noe denne gang. Ikke raskt, men bedre enn sist. Jeg tok håndbagasjen og satte kurs for toget mot S-satellitten, som håndterer alle (?) de internasjonale avgangene på SeaTac. Flyplassen er igrunn en av de mer attraktive og effektive jeg har hatt gleden av å besøke i USA. Rent, pent og hensiktsmessig lagt ut.
The Club, Seattle Tacoma International Airport The Club ligger i S-satellitten og er en kontraktslounge som benyttes av blant annet ANA, Condor, Emirates, Lufthansa og Korean. Jeg hadde ikke enorme forventninger til en amerikansk kontraktslounge, men klubben overrasket positivt. Loungen er liten av størrelse og var tett belagt når Herlov ankom, noe som skyldtes en nært forestående ANA-avgang til Tokyo Narita. ANA hadde egen representant i resepsjonen, som jeg antar skyldes at språk ofte kan være en barriere for japanere på tur. Ah, ANA. Minnene fra min vellykkede FRA-HND i F i november strømmet på. Loungen består av lenestoler med enkelte småbord i ett stort rom samt en bardisk langs vinduet mot apron. Det finnes et eget avlukke for First-passasjerer hos ANA i det ene hjørnet. Sentralt i loungen finnes et serveringsområde bestående av to separate disker med mat og drikke separert av en bar. I tillegg finnes det en separat snackdisk i business-avdelingen samt en egen snackdisk i First-avdelingen. Utvalg av mat og drikke var bra til å være en amerikansk lounge. To supper (tomat og miso), kalde salater, grønnsaker, brød og et utvalg pålegg. Hjertet hoppet over et slag når jeg registrerte at baren faktisk tilbød ekte champagne i form av Pieper Heidsick. Det er første gang jeg har opplevd champagne i en amerikansk lounge, inkludert American Flagship Lounge på JFK og Star Alliance Lounge på LAX. Jeg tør hevde at dette må være den eneste Priority Pass-loungen med champagne. I tillegg kan det nevnes Perrier på flaske. Meget bra. Ingen arbeidsstasjoner eller fax-maskin så vidt jeg kunne bedømme. Hastighet på Wi-Fi var også meget bra. Tommel opp. Jeg tok et par glass Heidsick for å forsikre meg om at det ikke bare var tull og tøys og prøvesmakte buffeten som frokost, mens jeg kontrollerte trafikken mellom S-satellitten og hovedterminalen. Mens jeg satt og passet mine egne saker dukket det opp en snakkesalig og meget kontaktsøkende amerikaner, som var på tur fra Denver via Seattle og Tokyo til Bangkok. Han kunne fortelle at han var gift med en thai han hadde plassert på en bondegård utenfor Bangkok, og at han var på vei for å besøke henne. Men først skulle han en tur innom Filippinene for litt uskyldig moro med en kjæreste der. Eller «to fuck around a bit», som han sa det. Lucky girl.
Drøye tre kvarter før avgang beveget jeg meg de få meterne fra The Club bort til gate S15, hvor luftens dronning ventet sammen med lillebror fra Emirates. I ordinær amerikansk stil var boarding regissert ned på detaljnivå. Dette kan de. En liten armada av rullestoler skulle også være med til Frankfurt og hadde forkjørsrett. Nei, men heisann! Lufthansa 491 Seattle-Tacoma International Airport (SEA) – Frankfurt Airport (FRA) Onsdag 22. februar Avgang (rute): 1405 Ankomst (rute): 0850 Flytid (rute): 9:45 Flytype: Boeing 747-400 Sete: 84A/C (business) Om bord gikk jeg direkte opp i andre etasje. På turen fra Frankfurt til Seattle hadde jeg testet nesa, men jeg denne gang hadde sett meg ut andre etasje. Eller «Upper deck» som det kalles. Faktisk var det ikke min jomfrutur i andre etasje. Jeg testet den for første gang med British Airways mellom Boston og Heathrow jula 2015. Jeg var førstemann opp og hadde reservert 84C, som ligger direkte bak nødutgang på venstre side. Kabinen i andre etasje består av seks rader business-seter av samme type som i første etasje, som dokumentert på turen mellom Frankfurt og Seattle tidligere i reisebrevet. Den eneste forskjellen er at tv- og ottoman ikke er montert i setet foran, men i egen midtkonsoll (ettersom nødutgangen er rett foran). Det er også noe romsligere mellom ytre sete og flykropp grunnet sistnevntes kurve. Hos British Airways er dette utnyttet til lagringsplass, men ikke hos Lufthansa. Også denne dagen hadde jeg blitt velsignet med et tomt sidesete, og jeg var ikke lei å be når det gjaldt å flytte meg over til vinduet. Jeg takket ja til ytterligere et glass champagne som «pre-departure drink», mens de andre passasjerene fant sine plasser. To hyggelige, unge tyske jenter holdt fortet. I fremre oppbevaringsluke ventet et nytt amenity kit fra Jil Sander (denne gangen i en annen farge) og en flaske vann. En av jentene tilbød seg å henge opp jakka, men i anledning det sure været hadde jeg tatt på meg en rynkefri allværsjakke, så det syntes unødvendig. Men takk som bød. Menyer ble distribuert like før avgang. Fortsettelse pga. stort antall bilder ...
Fortsettelse Lufthansa 491. Vi taxet ut til avgangsrullebanen og tok av mot sør, før vi tok en krapp kurve og fant kursen mot nord med downtown Seattle i vest. Ah, Seattle. For en by. Etter at «fest setebeltet»-skiltet hadde blitt slukket takket jeg ja til tilbud om et glass godt, sprudlende drikke og en liten skål peanøtter, som ble servert kalde. Jeg studerte menyen og falt raskt ned på gode valg. Som på turen fra Frankfurt fem dager tidligere fantes det valg mellom tre forretter, tre hovedretter og tre desserter. Lufthansa-menyene er fristende, men ikke pretensiøse. Bestillingen ble håndtert av en ny vertinne, som var noe mer erfaren enn de førnevnte og som virkelig utøvde sitt virke med stolthet og presisjon. En utrolig dyktig dame med et flott smil. På de asiatiske selskapene synes jeg service ofte er den samme uavhengig av alder på vertinnene eller vertene. Dvs. meget bra service uavhengig av alder, kanskje til og med bedre hos de yngre vertinnene. På de europeiske selskapene har jeg begynt å sette pris på erfaringen til de eldre frøknene i kabinen. Dette inntrykket har blitt forsterket på denne turen med Lufthansa, hvor jeg både fra Frankfurt og fra Seattle har hatt gleden av å bli betjent av erfarne vertinner. Det er mulig det har vært tilfeldig, men min opplevelse er at de har en framtoning og en «fingerspitzgefühl» som overgår de yngre jentene. Bare bruk av ordene «certainly» og «of course» utgjør en stor forskjell etter min mening. Som forberedelse til måltidet kom en av vertinnene rundt med varme håndkleer. Middagsserveringen startet med kylling med en quinoa-salat og en curry-saus. En voksen porsjon til å være forrett, og smaken ble reddet av curry-sausen. Til hovedrett valgte jeg biff med en potet-terrine av noe slag, grønnsaker og sopp-saus. Meget godt. Biffen var perfekt stekt (for meg) med et rosa indre. Til dessert valgte jeg bærkake med bringebærsaus samt frukt. Et vellykket måltid ble avsluttet med en kaffe og Bailey’s, som jeg har fått smaken på etter at jeg passerte 30 samt en liten eske med to sjokoladebiter. Gjennom måltidet passet jeg på å inspisere dagens Riesling og portvin. Måltidet ble akkompagnert av et fantastisk landskap over Canada. Fortsettelse følger pga. stort antall bilder ...
Fortsettelse Lufthansa 491. Etter ca. to timer var måltidet over og noe etter ble lyset slukket. I prinsippet var dette det som betegnes som en natt-flygning med avgang fra USA på tidlig ettermiddag og ankomst Europa på morgenkvisten påfølgende dag, men det føltes ikke som natt når man stod opp seks timer tidligere. Jeg benyttet derfor anledningen til høre på musikk og jobbe videre med reisebrevet. Selv i ferien er det ingen hvile for unge Herlov. Andre etasje i en Boeing 747 er spesiell; det er det ingen tvil om. Like fullt synes jeg det er vanskelig å vurdere andre etasje opp mot nesa. Begge kabiner er meget spesielle og har sine kvaliteter. Andre etasje oppleves privat, men jeg må si at jeg synes nesa oppleves enda mer privat. Det er mulig det er vinkelen på flykroppen som utgjør den lille forskjellen. I andre etasje har man imidlertid følelsen av å være hevet over alt, og utsynet over motorer og vinger er uten tvil storveis. Dagen i forveien hadde jeg hatt gleden av å ta flyet «City of Everett», den første B747’en, i nærmere øyesyn. A380 er imponerende, men B747 er noe eget. Ved valg av rad 84 er det også verdt å merke seg at crewet setter opp midlertidige arbeidsstasjoner med mat og drikke ved nødutgangene under servering. Det plaget ikke meg, men det betyr litt ekstra fjasing rett foran raden. Mediesystemet har et greit utvalg filmer, men kunne absolutt hatt et større og mer relevant utvalg av TV-serier og musikk. Særlig sistnevnte var preget av at tyskere generelt har noe ulik smak enn skandinaver. Jeg reiser uansett ikke ofte nok med Lufthansa til at det utgjør noe større problem og fant fram til et par perler det gikk an å lytte til. Fjernkontrollen er spesiell og «musepilen» styres av en kvadratisk sensor man påvirker ved å bevege tommelen i ulike retninger; ulikt noe annet jeg har sett hos andre selskaper. Etter hvert måtte jeg ut på min faste inspeksjon på kjøkkenet for å se hva slags offergaver som var satt fram. På denne nattflygningen var det betydelig mindre enn på dagflygningen på vei over. Kun noen enkle sjokoladekjeks var satt fram. Skuffende. I business i andre etasje var det ca. halvfullt, mens det i business i første etasje i beste fall var kvartfullt. I økonomi var det 90 passasjerer. Det er ganske tynt i en B747. Jeg fikk anledning til å slå av en prat med en av vertinnene underveis og spurte om det lette belegget denne dagen. Hun kunne fortelle at det slett ikke var uvanlig for Seattle på vinteren, og at de benyttet en så stor maskin blant annet pga. cargo. Hvis det er vanlig kost på vinteren, frykter jeg at Lufthansa kommer til å redusere FRA-SEA til sesongrute. Ca. halvannen time før ankomst Flughafen Frankfurt var det tid for frokostservering. Før avsluttet hovedmåltid tidligere i flygningen hadde jeg fått spørsmål om jeg ville bli vekket til frokost, noe jeg bekreftet. Drikkebestilling ble tatt innledningsvis. Til frokost serverte Lufthansa eggerøre og pålegg med varme rundstykker samt frisk frukt. I menyen ble det også gjort oppmerksom på at business-passasjerer hadde tilgang til velkomstloungen i ankomsthallen i Frankfurt, hvor det finnes et større utvalg frokostretter. Dette var ikke et alternativ for en kar som skulle reise videre til Oslo, men av prinsipp takker jeg ikke nei til mat når jeg reiser i first- eller business-kabiner. Alt må testes ut av matmonsen. Ingenting skal ligge urørt. Vi landet i Frankfurt 25 minutter før rutetid, og jeg satte kurs mot Lufthansa Business Lounge for en liten pust i bakken før den avsluttende sjarmøretappen mellom Frankfurt og Oslo.
Utmerket, profesjonell til fingerspissene @Herlov En ting jeg festet meg ved, du fortalte at SEA har hatt en enorm vekst de siste årene. Det første som slo meg at det var jo merkelig når SK måtte innstille sin trafikk dit, men slo meg til ro med at det hadde vel sammenheng med alt det andre de slet med. Så, sier du til slutt at maskinen du fløy med var urovekkende tom, halvfullt oppe, kvartfullt i biz nede og snaut 100 i økonomi. Og du informerer om at vintersesongen er et problem. Jeg kan ikke helt få det til å klinge med at det har vært en enorm vekst? Men det er kan hende på Asia?
Hyggelig å se vår lille øy under skyene midt på bildet over, det står en kald Battlepoint IPA fra Bainbridge Brewing Company klar neste gang du er I nabolaget, som takk for en utmerket rapport, hyggelig å lese om nabolaget sett med andre øyne. Selv om belegget er lavere nå I februar er det nok ingen fare for at det blir sesongrute, som nevnt er det mye cargo - og de færreste vet at verden desidert største aktør innen eCommerce (målt I omsetning) ligger rett nord for rullebanen på SeaTac (og det er ikke Amazon!). Når det gjelder SAS og Seattle så vet jeg får mye om det og den historien kan kun deles over en god del øl på Lillestrøm eller deromkring. Det er en enorm vekst I Seattle, Amazon som akkurat er ferdig med å anisette 75.000 slap nyheten for noen uker siden om ytterligere 110.000 ansettelser . Vi ser at husprisene går opp med rundt USD 10.000 /måned. (Og det er utmerket å bo på en øy hvor definisjonen på kø er 5 Toyota Prius etterhverandre (dog er det mere Volvoer enn Priusere ute hos oss, det er vel bare Volvo Jacob og noen andre tidlige modeler som ikke ruller I god stand ute hos oss) Når det gjelder tog er utfordringen "right a way" å få kjøpt de eiendommene som skal til for å få lagt nye spor, dagens spor eies av de store Gods Selskapene (BNSF nordover og Union Pacific /BNSF sørover) og Amtrak har lavprioritet (som Herlov opplevde fra Vancouver til Grensen - den strekningen tar 18 minutter med bil !!) Selv med dagens utfordringer er Amtrak et godt Alternativ Seattle Portland kan nesten konkurere med fly / bil - og den strekningen er veldig popuplær det er vel nå 6 daglige avganger I hver retning, ofte helt utsolgt. Igjen takk for en flott tur....
Den historien om SAS og SEA kunne jeg tenkt meg å hørt ved anledning. Du får si ifra når du er i Lillestrøm, er jeg ledig kommer jeg over .
Takk for at du deler! Jeg lurer på om kanskje Boston-New York er Amtrak på sitt beste, hvor de tar ut noe mer av potensialet? Jeg mistenker at dette kanskje er ønsketenkning fra en interesseorganisasjon, men morsomt at noen der borte har troa! Igjen, takk for supplerende kommentarer! Jeg takker gjerne ja til en øl og en prat neste gang jeg er i området. Jeg tok ferja ut til Bainbridge Island i 2015, men gikk ikke av! Det er veldig interessant det du skriver om erverv av eiendom. Det er nok en medvirkende årsak til at utvikling av jernbane er utfordrende. Jeg mistenker også at ekspropriasjon (offentlig kjøp av eiendom med tvang) ikke er spesielt populært i USA. Takk for hyggelige ord! Ja, jeg skjønner tankegangen din. Uten at jeg er noen ekspert er det nok "nykommeren" Delta og pålen Alaska Airlines som har tatt brorparten av veksten. De asiatiske selskapene (Hainan, Xiamen, etc) bidrar også, og det er nok ikke veldig enkelt for en aktør som Lufthansa som ikke har noe Star-feed i Seattle. De har sikkert noen avtaler med lokale storheter som Boeing, Microsoft, Amazon, Starbucks, etc, men er nok mest avhengig av europeere på tur. Spekulasjon fra min side.
Lufthansa Business Lounge, Frankfurt Airport (over gate A25) Ved mine siste besøk i Frankfurt har jeg havnet i loungene helt innerst på A-piren. Denne gang bestemte jeg meg for å teste Lufthansa Business Lounge som ligger midt på A-piren, ved gate A26. Når jeg ankom i ni-tida var det smekk fullt (som vanlig). Mye folk og mye personale er generelt en utfordring i Lufthansa sine lounger når det gjelder å ta bilder for å dokumentere besøket. Denne loungen må være den beste eller i det minste en av de bedre av Lufthansa sine business-lounger. Jeg minnes å ha lest om en tidligere First-lounge som er gjort om til business-lounge og har en sterkt mistanke om at det er denne. Ved ankomst har man en større, betjent bar på høyre side og et selvbetjent serveringsområde til høyre når man har passert baren. Loungen er passe stor, men virker intim fordi den er delt inn i ulike atskilte soner. Det er to områder med cafébord og –stoler, et område med lenestoler og et område med barbord og –stoler. I loungen finnes det også både hvilerom og dusjer samt selvsagt toalettfasiliteter. Når jeg ankom var det frokostservering, som bestod av varm eggerøre, diverse pålegg og brød. Senere skiftet de over til lunsjservering, som bestod av wienerpølser, to supper, kalde salater og brød. I baren fantes det også wraps. I tillegg fantes det fastelavens-boller med krem og litt annen småsnacks. En veldig positiv ting med Lufthansa-lounger, som jeg har opplevd flere ganger er at personalet rett som det er tar runden med brett og proaktivt tilbyr gjestene noe å spise. I jula opplevde jeg at de delte ut brente mandler, mens denne gang var det sjokolade og senere smørbrød med fisk. Det betyr at Lufthansa ikke kun er opptatt av å drifte loungen billigst mulig, men at de har et oppriktig ønske om at gjestene skal trives (og forhåpentligvis komme tilbake). I tillegg virker det som om de kjører små «kampanjer» med spesielle varer. I jula var det noen smoothier, mens nå var det noen nye ølsorter fra Becks. Det eneste jeg kunne ønske meg som hadde løftet loungen hadde vært ytterligere en varmrett, for eksempel en gryte eller noe med litt mer mat enn suppe, som et alternativ til pølsene. Samtidig har jeg forståelse for at de ønsker å differensiere fra Senator-loungene, som har nettopp det. Loungen ligger også meget godt til for spotting fra både taxe- og rullebaner. Jeg slappet av litt med lunsj og litt reisebrevskriving før avgang mot nord. Resepsjonisten opplyste meg om at Oslo-flyet skulle gå fra gate A25, som lå like under loungen. Perfekt.
Lufthansa 862 Frankfurt Airport (FRA) - Oslo Lufthavn Gardermoen (OSL) Torsdag 23. februar Avgang (rute): 1300 Ankomst (rute): 1505 Flytid (rute): 02:05 Flytype: Airbus A321-200 Sete: 2C (business) Bussen fraktet oss ut til fjernparkeringen, hvor en A321 ventet. Før boarding la jeg merke til at det stod seks passasjerer på standby, så denne avgangen må være populær. Antagelig er det morgenbølgen av ankomster fra USA som fyller opp mye av avgangen. 2C ventet på meg om bord. Om bord sitter også to gamle rotekopper som leker stolleken. En godt voksen mann sitter på 1A og ei godt voksen dame sitter på 2F. Da mener jeg –godt- voksne. Så kommer herremannen som egentlig skal sitte på 2F. Den godt vokse dama spør pent om hun kan bli sittende, fordi hun ønsker å sitte sammen med mannen (som har plassert seg selv på 1A av en eller annen grunn). Herremannen aksepterer og setter seg på 1C. Så kommer herremannen som skal sitte på 2D. Den godt voksne dama spør pent om han kan bytte med mannen, som sitter i 1A. Herremannen aksepterer og setter seg på 1A. Den godt vokse mannen setter seg i 2D, og ting har tilsynelatende ordnet seg. Så kommer det en jente som egentlig skal sitte i 1A og lurer på hvorfor det sitter en annen person på hennes plass (som egentlig burde ha sittet på 2D). Så avslører den godt voksne mannen at han egentlig skal sitte på 2A. Så hvorfor han satt seg i 1A og byttet plass med noen andre er det ingen som vet. Jenta tar 2A, og det hele er over. Gud bedre, for et opplegg. Hadde det vært opp til meg, hadde disse to brødhuene havnet på en «no fly»-liste. På stolen lå det både pute og pledd samt en vannflaske i oppbevaringslomma, noe jeg ikke kan huske å ha opplevd tidligere Intra-Europa. Ti minutter etter oppsatt rutetid var vi klare for push-back, og jeg begynte å kjenne jeg er sleten etter kun en halvannen times hvile på turen fra Seattle. Kapteinen ønsket velkommen og informerte om at turen ville ta 90 minutter. Godt. Jeg har tidligere hevdet at Lufthansas kortdistanse-servering ikke imponerer, og dagens servering var intet unntak. Som normen er på kortdistanse startet serveringen umiddelbart etter at «fest setebeltet»-lyset var slukket. Vi fikk servert kalde småretter med tilhørende brød. Gravlaks, skinkestek og ost med pesto. Til dessert en mousse og en liten sjokoladeboks. Brødet var faktisk noe av det bedre jeg har smakt i lufta. Og er det noe jeg kan, så er det brød. Purser var meget hyggelig og serviceinnstilt. Jeg hadde begynt å senke flagget for å tilpasse meg hverdagen, og takket høflig nei til alkohol eller annen fanteri. Noe før rutetid landet vi i Oslo, og jeg gikk mot toget. NSB har aldri føltes bedre enn etter to kjappe turer med Amtrak. Min første langdistansetur med de gule og blå fra Frankfurt hadde vært en suksess. Servicen er mer enn solid, og kvalitet på mat og drikke dugelig. Jeg flyr gjerne Lufthansa igjen, men håper de vurderer å innhente sine konkurrenters forsprang når det gjelder det harde produktet. Et lett belegg i kabinen gjorde likevel min tur til Seattle meget bra. Seattle og Vancouver er to av de fremste byene i Nord-Amerika etter min mening. Både landskap, byer og folk har kvaliteter utover det ordinære i denne delen av verden. Vel verdt flere besøk. Denne gutten vil antagelig returnere så snart anledningen byr seg. Om du ikke har vært i det store nordvest, pakk sekken og kom deg av gårde. Takk for følget! Reisebrev slutt.
Takk for et fabelaktig reisebrev! Trenger jo nesten ikke reise samme sted, har fått hele erfaringen fra sofaen..
Stadig muligheter - var på Lillestrøm bade I går og idag - Garcon etter dype råd fra en Fnat.....er der nok igjen I morgen og kanskje I løpet av helgen (ser slik ut)
Delta er jo egentlig ikke noen nykommer - det jo Northwest med ny lakk ! Og de har gjort seg mektig upopulære I Seattle - de har nemlig gått til angrep sjela vår : Alaska Airlines og det liker vi ikke kort og godt (Historien bak dette er at Bill Gates og Paul Allen har kjøpt nok aksjer I Alaska til å forhindre et oppkjøp av en av de store - American har brent seg på dette og nå Delta som dumper Dollar I Puget Sound ukentlig). Lufthansa gjør det meget bra I Seattle, de har gode locale kontrakter (Boeing en av verdens største innkjøpere av flyreiser) har Business Class som reise policy for ALLE ansatte. I løpet 2016 matte jeg flere ganger reise fra Vancouver fordi Seattle - Frankfurt totalt utsolgt (og YVR-FRA var ofte overbooket som medførte EUR 1800.00 I VDB sjekker mot jeg fløy via Muenchen...)
