Det ble en hektisk tur gjennom Heathrow i går. Ute av flyet 17:58. Der stod det verken golfbil eller noen med navnet mitt et skilt så jeg hastet videre til flight connections og sikkerhetskontrollen hvor jeg fikk snike forbi alle sammen. Så opp til passkontrollen og fortsatt ingen hjelp å få. Men så løsnet det. 10 minutter etter at jeg forlot flyet fant jeg min reddende engel i kjelleren på vei over til T2B. Det er en liten sjanse for at jeg kunne gått like fort med hjelp fra rullebåndene, men så deilig det var å få ned pulsen igjen og føle at ting kom til å ordne seg. Overraskelsen var stor da vi stod i heisen med varsellampen og jeg fikk spørsmålet: «Do you want to go the the gate or the lounge, sir?»
Singapore Airlines First Lounge på LHR Svaret på spørsmålet var jo selvsagt «to the lounge». Jeg har vært der flere ganger før, men siden boarding ikke hadde startet var det ingen grunn til å vente i terminalen. First-avdelingen ligger til venstre for resepsjonen og når du kommer inn døra har du buffet til høyre og spisebord til venstre. Lengre inn finner du lounge-loungen med et assortert utvalg av stoler. Vinbordet har fra venstre utvalg av tre hvitvin, rosé, gin, whiskey, tre rødvin og to champagner. I et lite hjørne finnes en varmmat-buffet, men det er også rundt ti retter på en ala carte meny. I skapet er det øl fra blant annet Singapore og Japan. Siden jeg er på Hendriks-sporet er det også mulig å lage seg en GT med det her og. Champagneutvalget består av Rodier Père & Fils og Laurent Perrier.
ANA First London-Heathrow Boarding var i gang da jeg fant gaten 20 minutter før avgang. For en kabin! Åtte seter fordelt på to rader. Det var én passasjer i 1K, og meg i 2A. Ellers tomt. Det kom heller ikke varsler om flere poengseter fra jeg bestilte dette tidlig i desember og frem til avgang. Og for et sete! Eller suite. Den har en del likheter med Asianas gamle F-kabin. I dag kaller de det vel business plus. Den skjermen her føles ekstremt stor. 42 tommer og 4K-oppløsning. Det er omtrent så du kan ta av brillene der du sitter 1,5 meter unna. I motsetning til hos Thai serveres det champagne på bakken, dog ikke i nærheten av som er på vei.
Beklager den lille kunstneriske pausen den siste uken. Dro på meg en forkjølelse og en nyttårsfeiring på veien. Her er ANAs meny fra London til Tokyo i desember 2023.
Vi flyr JA-785A, en 13 år gammel Boeing 777-300ER. Kabinen derimot, ble lansert i 2019 og er dermed bare 4 år gammel. Det føles som en 2023-modell uten at jeg klarer å sette fingeren på om det er fordi konkurransen er så dårlig eller at denne er både veldig moderne og godt vedlikeholdt. Men før vi kan ta av må det skiftes! Vel i luften er første "servering" en varm klut som dufter eucalyptus. Små detaljer som gjør en ekstrem stor forskjell. Så var vi i gang. Krug 2004 ble byttet ut for en stund siden til sin "lillebror" Grande Cuvée. Om man kan skulle lete med lys og lykter etter en positiv side ved det er det at flaskene har doblet seg i størrelse. Ikke til magnum, men fra 375ml (2004) til 750ml (GC). Første servering er ikke overraskende amuse-bouche. Jeg fikk fra venstre: cheese pepper bar, goat cheese macaron, butternut squash tart og aspargus & chive soup. Goat cheese macron var den store vinneren. Blandingen av den søte makronen som møter den syrlige geitosen var helt nydelig. Butternut squash tart hadde en spennende tekstur med crunchy skjell og myk gresskar mousse. Gressløken ga et fint sting i asparges-suppen. Cheese pepper bar ble anonyme her og sammenlignes best med bread sticks. Kaviar var neste rett, servert med blinis, sitron, rømme, rødløk og egg. Men hva skal man med alt tilbehøret Jeg hoppet over foie gras med svineskankpaté og fikk røkt laks med grillet aspargus og trøffelmajones. Helt sikkert ikke noe galt med dette, men personlig kommer jeg til å hoppe over denne neste gang. Fra en fisk til en annen. Her snek jeg meg over til den japanske menyen for sashimi av "seared" tunfisk og posjert blekksprut. Tunfisken var topp og blekkspruten var aldeles ikke ille. Turens neste og beste rett fant vi tilbake på den vestlige menyen: maissuppe. Mais er godt, også som suppe. Som den oppmerksomme leser har oppdaget har jeg holdt meg til champagne helt hit av flere grunner. Nummer 1: hvorfor ikke og nummer 2: noen av rettene har muligens en bedre parring, men champagne passer ganske bra til det aller meste og det er begrenset hvor mye annen vin jeg får i meg til de små rettene som har blitt servert. Til hovedretten stod det mellom biff med trøffelsaus eller havabbor med amerikansk saus. Jeg hoppet på førstnevnte og gjorde en liten vinsmaking i samme slengen. Fra venstre: Château Haut Batailley 2016 (bordeaux), Roger Sabon Châteauneuf du Pape Réserve 2021 (rhône) og Château Ormes de Pez 2011 (bordeaux). Her var det, kanskje ikke overraskende, Grand Cruen fra 2016 som stakk av med seieren. Til dessert ble det en combi av assortert is og aprikosterte med vaniljeis. Sistnevnte smakte godt, japan synes jeg har for mye rar is. Den grønne minner meg om (og er sikkert) matcha-is som jeg spiste sist jeg var der borte. Ikke godt.. Det er ikke bare hos TAP du får portvin. Niepoort Porto Colheita 2009 gjorde seg fint til dessert og skulle du få lyst på en mini ANA F-opplevelse hjemme finnes den på et par pol i Oslo til en halv høvding. Forøvrig vurder til 90 poeng av Aperitif og 92 poeng av Merete Bø (DN). Avsluttet måltidet med petit four og en te jeg likte veldig godt men ikke husker navnet på.
Veldig moro! Er det ny standard med bil på LHR når man har F videre? Dette er vel post 3 eller 4 hvor det samme skjer.
Jeg har ikke fått det med TG F på noen av mine turer, men @kjeeli fikk det vel rett før jul. Antageligvis på grunn av veldig dårlig tid.
Nei, det får du også hos SAS. Gleder meg til en tur med ANA F om et par uker! Takk for nydelig reisebrev og beskrivelser!
Etter middag var det tid for en blund. Det ble redd opp i 2D. I praksis hadde jeg hele venstre midtgang for meg selv. Senga var såpass god og kabinen passe temperert at jeg sov 6-7 timer og våknet til solnedgang over Japan. I følge GPSsen skal dette være Nishio, en relativt liten by med 160-170 tusen innbyggere noen hundre kilometer sydøst for Tokyo. Til "frokost" var det lagt opp til å velge fra smårett-menyen og siden jeg nærmet meg wagyuens hjemland ble det nettopp steamed wagyu beef, tofu og vegetables. Ikke min favorittmåte å tilbrede kjøtt på, men det smakte godt allikevel. Jeg kan røpe at det ikke ble den siste wagyuen på denne turen. Over den aktive vulkanøya Ōshima Island ble det reprise av mais-suppen fra middagen. Det siste utbruddet skjedde tilfeldigvis 9 måneder og et par uker før jeg ble født.. Popp, sa det fra en ny flaske Krug, og det ble champagne i solnedgang. Nesten litt dårlig samvittighet da jeg skjønte at jeg ikke fikk bunnslammet fra forrige flaske. Strategisk plassert i 2A fikk jeg et glimt av Mount Fuji før vi gikk inn for landing. Her foreviget i en slags selfie..
Vi landet heldigvis uten kystvaktfly på rullebanen og var ved gate 17:38, et godt kvarters tid før rutetabellen. Varme tanker sendes i retning venner og familie av de fem som mistet livet i ulykken Immigration varte og rakk. Køskillerne var stappfull av mennesker, mange flere enn når SAS lander tidlig om morgenen. 45 minutter senere hadde jeg fått stempel i passet og booket hotell for natten. Det ble aldri tid til det tidligere. Siden jeg reiste lett og ble relativt varm i trøya på t-banen da jeg var i Tokyo i september var dette det opplagte transportmiddelet til sentrum. At jeg i tillegg slapp å ta ut kontanter og at Suica var allerede installert på telefonen ble en bonus. Togene mot sentrum går hyppig og det er ikke vanskeligere å finne riktig her enn i Oslo. For meg som skulle til Shibuya er det bytte på Shinagawa, som dukker opp på tavlene på perrongen. Sitteplass på t-banen er ikke hverdagskost. Google Maps er din venn her. Den opplyser om hvilke linjer du skal se etter og hvilken platform toget kommer på. Anbefaler å kjøpe e-sim som du aktiverer på flyplassens wifi før du reiser videre. Velger du Airalo får du (og jeg) $3 hvis du bruker rabattkoden JORGEN0129. Fremme i gode, gamle Shibuya. Valgte et hotell som nesten ligger vegg i vegg med Cerulean Tower jeg bodde på sist siden jeg liker meg så godt i området. Ikke hadde jeg tid til å oppdage Tokyo på nytt heller. Teaser: Hotellet jeg faktisk skulle bo på er avbildet her, jeg innså det bare ikke før jeg kom hjem.
Granbell Hotel Shibuya Med totalt hele 18 timer i Japan var hotellfasilitetene sekundært denne gangen, til tross for at @milehigh disket opp med et tilbud jeg gjerne skulle benyttet meg av. Valget falt på Granbell Hotel Shibuya, som nevnt nabohotellet til Cerulean Tower der jeg bodde i september. Med min begrensede tid var det prioritert å være i et kjent område hvor jeg kunne utnytte de få timene best mulig. Rommet var av typen enkeltrom, ikke røyk og ekstra lang seng i følge kvitteringen. Med tanke på innsyn til badet var det forsåvidt greit at dette var et enkeltrom. Kan minne litt om Clarion Hotel Express Youngstorget. Foreløpig er Tokyo litt kulere enn Oslo. Utsikten er ikke grunnen til at du bor på Granbell. For min del var det at jeg kunne bruke en gratisnatt fra hotels.com. Dette er tatt fra badet i 7. etasje.
Landet på LHR til morgen i dag, da ble vi møtt av golfbil som kjørte oss til connections. Hadde ikke dårlig tid
Har snakket med flere som har opplevd det samme. Det kan hende at jeg har gått rett forbi den bilen tidligere. Akkurat de fem minuttene har jeg stort sett hatt til overs.
Det er litt begrenset hvor nyttig det er ja. Føler det som tar lengst tid er å komme seg ned og så opp igjen, og de går vel i gangfart de bilene og.. Men har man litt håndbagasje såklart...
Tokyo er stas, nok en gang. Jeg har hatt lyst til å dra til Tokyo i mange år. Siden jobb satt en stopper for en tur i 2016 har Japan stått langt oppe, om ikke øverst, på ønskelisten. 2023 var året jeg endelig fikk dratt. Ikke bare én, men to ganger. I september med SAS Business og så dette First milage runet her da. Begge turene mine har gått til Shibuya. Første gang fordi jeg researchet meg frem til at det var et godt utgangspunkt for hva vi ønsket å se. Andre gang fordi jeg hadde 18 timer og det var praktisk med et sted du var litt kjent. For meg er Tokyo mye, på en god måte. Mye lys, trange gater, uendelig med serveringssteder og bare mye inntrykk generelt. Piss Alley i Shinjuku. En liten samling av low key yaktori-restauranter og barer. Shibuya by night. Swig. En ex-pat-bar vi fant ved en tilfeldighet. Noen kaller den hotteste baren i Tokyo nå. Veldig trivelige folk, gode drinker og et veldig fint sted å være hvis du har behov for å høre og snakke engelsk igjen. Mens vi er inne på barer i Shibuya så kan jeg ikke komme unna Flamingo's Cocktail Parlor. Du ser hele baren på bildet. Ligger gjemt i en bakgate rett bak Cerulean Tower. De har en omfattende men oversiktlig meny, og lager nok det du ønsker i tillegg. Veldig gode drinker og et must å besøke for gode drinker i et veldig rolig strøk.
Men det er ikke bare mat og drikke Tokyo kan by på. Her er Meiji Jingu representert. Wikipedia skriver: Meiji-helligdommen ligger i Tokyo i Japan, nær Harajuku-stasjonen, og er den shintohelligdom som er viet til «Meiji-keiseren» Mutsuhitos og hans ektefelle keiserinne Shokens sjeler. Keiser Meiji døde i 1912 og keiserinne Shoken i 1914. Tempelet ble bygget snart etter. Deres sjeler ble skrinlagt der den 1. november 1920. Den opprinnelige tempelbygningen ble ødelagt under annen verdenskrig. Den nåværende helligdommen ble ferdig i oktober 1958. Anbefaler å bruke den søndre adkomsten for å se de tomme sake-tønnene som er donert av japanske sakebryggere. Selv om de er tomme for sake, er fatene fulle av åndelig betydning, et kraftig symbol som forener bryggerne med gudene deres. Mer om sake-tønnene her. På andre siden av veien var det også plaketter av/fra europeiske vinprodusenter hvis jeg ikke husker helt feil. Det har jeg ikke funnet grunnen til. Det er alltid mulighet for å få seg en skikkelig god kniv. Her fra en knivbutikk i Tokyo Midtown-kjøpesenteret. Nei, jeg har ikke satt inn feil bilde. I følge New York Times er det over 100 replikaer av Frihetsgudinnen. En av de står på den kunstige øyen Odaiba, midt i Tokyobukta. Denne hengebroen, og ikke minst skylinen bak, kan også minne om en annen verdensmetropol. Her i Tokyo kalles den Rainbow Bridge fordi den lyses opp i regnebuefargene om kvelden. Offisielt heter den Tokyo Bay Connector Bridge. Har du først rotet deg ut her så kan båten til Asakusa anbefales for en liten sightseeing på vannet. OBS: de tar bare kontanter, men det viser seg at det er mulig å spille litt dum turist og betale ved ankomst hvis man har flaks. Linselus: Tokyo Skytree.
