Tilbake i Første Klasse - En ineffektiv, men behagelig rundtur til Smilets land og Godzillas rike

Herre min hatt for en tur!
Enjoy

 

Heilt vilt! ANA F altså (Og der vart det satt opp varsel på neste CT tur...)
Takk for at du delar og fortsatt god tur!

 

Thai er notorisk kjent for flybytter. Også denne gang. Dog på riktig rute, altså til HKT som er byttet til 777-300. Ikke veldig bekymringsverdig på en times flytur.

Vi lander før rutetid, som tross alt ikke gjør meg nevneverdig bekymret. Jeg har vært flere timer i TG sin F-lounge før, så dette skal gå fint.

Som seg hør og bør i ypperste klasse blir jeg tatt imot av en smilende unggutt med navnet mitt på et skilt. Han viser meg korteste vei til vår dedikerte minibuss, som skal frakte oss til terminalen.



Han følger meg videre, og på merkelig vis får han oss fremst i alle køer. Litt småpinlig, men det skyldes nok manglende promille og at jeg våknet for en drøy halvtime siden. Golfbil, sikkerhetskontroll, immigration, her går det unna.



Til min store forferdelse er det ingen F-lounge å spore. Derimot blir jeg møtt av en udugelig domestic-lounge som setter den gamle suppe-kantina på OSL i overraskende godt lys. Stappfullt, dårlig mat, og totalt fravær av alt som ligner på alkohol. OK, de skinner kanskje like svakt begge to.

Et bilde kan si mer enn tusen ord, men her er det ikke verdt å si noe som helst.

Jeg prøver meg med fleksing av både gullkort og F-billett uten videre hell, før jeg tar halen mellom beina og finner veien til food-courten. De har heldigvis internett, så timene går unna med nettpoker og litt betalt mat og drikke, før det nærmer seg boarding.

Flyturen til HKT er kort, men de får likevel til å servere et relativt fullt 777-300 et akseptabelt måltid, selv om jeg knapt rekker å svelge desserten før hjulene tar i bakken.



Nå venter noen rolige(?) dager på Baan Lamai Beach Resort, før (forhåpentligvis) luftens dronning skal ta meg til BKK, og deretter EVA sin 777-300ER til TPE og PVG, før det blir et hyggelig gjensyn med NH tilbake til Tokyo.

 

ANA F har vært helt fantastisk på begge turene jeg har hatt med de. Det var ledig med LH, men for min del var valget enkelt, så det er bare å glede seg

Smått utrolig at de i tillegg får oppgradert kabin, selv om crew var litt bekymret for om de klarte å yte like god service når dørene i den nye kabinen eventuelt skulle være igjen.

 

På den domestic-loungen til Thai i BKK, som går langs en lang glassvegg ut mot et rullebånd, fant jeg øl i kjøleskapet i juni. Vin så jeg vel egentlig ikke etter..

Ellers er det så utrolig bra å se at ANA fortsatt kommer til å ha F til europa. Får bare håpe vi fremdeles får lov til å booke hos de iblant.

 

Hmm.
Ingenting å spore da jeg var der i alle fall, kun schweppes, juice og brus.

Menmen, jeg overlevde. Såvidt.

 

Og plutselig var sete 2A i F-kabinen på 747-400 til BKK reservert, uten at jeg har løfta en finger

 

Etter mye god mat og drikke, og noen herlige dager på Baan Lamai Beach Resort, skal kursen nå settes østover igjen. Tilbake der jeg kom fra tenker sikkert noen.

Vanskelig å nekte for det.



I motsetning til transporten fra flyplassen, hvor de sunnmørske genene tok overhånd, og jeg sparte 600 Baht i bytte mot 600 potensielle dødsulykker forårsaket av en tilsynelatende suicidal minibuss-sjåfør, velger jeg hotellets privattaxi denne morgenen.

Klokt valg.

Min fysiske og psykiske helse blir vel ivaretatt, idét Flightradar forteller meg at 747en hvor jeg trodde sete 2A var reservert undertegnede, har bestemt seg for å forlate HKT før jeg er halvveis til flyplassen. Et lite øyeblikk med panikk og dobbelsjekking av klokkeslett, blir fort avløst med at TG203 er på vei nedover med en trippel7.

Flybytte nummer 2 der altså.

Min mentalt og trafikkert balanserte taxisjåfør, slipper meg av på den nasjonale terminalen, siden jeg skal til BKK, men en hyggelig dame i innsjekken forteller meg at jeg har god tid, og vil gjøre lurt i å heller gå til den internasjonale. Som sagt så gjort.

Klokt valg nummer 2.

Her får jeg både en liten koselig Thai-lounge, samt et klistermerke på brystet med på kjøpet. Klistermerket sier at jeg er klarert ut av riket, og kan følgelig vandre til en raskere internasjonal transfer i BKK. Loungen sier 2 pils, en porsjon Pad Thai, litt Tom yum og en vårrull. Frokost nummer 2 er herved unnagjort, før det er på tide å finne setet mitt til BKK.



Sånn bortsett fra at jeg har lie-flat sete, det er full måltidsservering (som jeg ikke benytter meg av), en respektabel skjerm foran meg, og betydelig flere av både passasjerer og hestekrefter, foreløper flyturen seg ganske likt som en innenriksflyvning. Jeg bruker den knappe timen på å finne ut hvordan den tilårskomne 101åringen som en gang klatret ut av et vindu, nå smidig manøvrerer seg ut av Nord Korea i privatfly, sammen med utenriksministeren i Sverige, før vi toucher bakken i BKK fem minutter før rutetid.



SAS plussy?

 

kjenner det er på tide med en asiatur igjen... flere måneder siden sist

 

Kjenner på den selv

 

Liker egentlig ikke å forkludre reisebrev med unødvendige kommentarer, men @veeegard , dette er du rå på! Takk for at vi får være med nok en gang

 

Bare hyggelig med kommentarer

Skal komme ajour, men det er alt for mye god mat og drikke som også krever sin innsats.

 

Suvarnabhumi round two, nå med skikkelige lounger!

Tiden på BKK blir som seg hør og bør brukt på et lite loungemaraton, for å ta igjen det det tapte etter forrige domestic-transfer. Jeg starter med SQ sin, hvor det i kjent stil bugner av god mat. Det blir en Laksa, samt et raust glass hvitvin og en frisk formiddagstiger.


Deretter blir det en tur til Tyrkia. Her er det nesten helt tomt, og jeg blir ikke veldig imponert over hverken mat eller drikke. Loungen er dog veldig fin og ny, med både møterom, spisebord og nok sitteplasser til å huse en a380.






Med 1,5 time igjen til boarding avsluttes maratonet i EVA sin epilepsi-lounge. Selv om lysene ikke akkurat gir deg sinnsro, så har de heineken på tap, med tilhørende avkjølte glass, og ikke minst god mat.

Snart klart for boarding i royal stil!

 

BKK - TPE

EVA, vil du gifte deg med meg?

Bare for å ta det første først. Bedre service i business har jeg aldri noensinne opplevd.

Boarding skjer på oppsatt tid, og jeg blir hilset med navn idet jeg entrer den vakre kabinen, og fulgt til sete 2A. Dessverre får de ikke lov til å servere champagne før vi er oppe i luften, men no worries, da skal jeg få alt jeg vil ha. Ønsker jeg forresten å spise med en gang, eller vil jeg heller vente til vi nærmer oss landing? Og vil jeg ha champagne med en gang vi kommer i luften? Vil jeg ha noe annet i tillegg? Jeg må dobbelsjekke boardingpasset, for å sjekke at jeg faktisk "bare" flyr business. Dette lover godt.




Ikke lenge etter take off, kommer crew som lovet med et glass Delamotte champagne, samt en skål med Asias svar på varme nøtter, nemlig riskjeks. Mellom servering til de tidlig spisende, patruljerer crew i relativt hyppig frekvens, for å sørge for at glasset mitt aldri blir tomt. Noe det heller aldri blir. Bare for å sikre at jeg ikke glemmer hva jeg heter, blir jeg også tiltalt med navn hver bidige gang.



En halv flaske senere, drister jeg meg til å spørre om de «tilfeldigvis» har lastet noen amenity-kit ombord. «No sorry, not this flight». Jeg har enten svært dårlig ånde, eller så prøver hun å lette skuffelsen, med å returnere med en tannkost.

Nuvel, det er vel tanken som teller. Jeg spør heller om jeg kunne fått noe mat istedet. No problem!

Til forrett serveres det brød, smør, salat og en form for innbakt kylling. Tomaten er selvsagt kuttet sånn at jeg ikke må lide meg gjennom det gastronomiske marerittet det ville være å også spise den delen hvor stilken er festet.




Til hovedrett kan jeg velge mellom kjøtt, kylling og fisk. Overraskende nok(?) går jeg for laksen, men tenker at det kanskje ville smakt med et glass hvitvin til. Det skal jeg selvsagt få, så lenge hun får vite hvilken jeg helst vil ha. Et snev av usikkerhet, blir fort avløst med at hun liksågodt henter begge flaskene, hvorav ingen er åpnet, og heller i 2 glass for en aldri så liten smaksprøve. Både vin og mat smaker fortreffelig!



Mot normal, drister jeg meg også til med dessert. Den består en sjokolademousse på kjeks, druer og ost. Dette akkompagneres av et glass med portvin, og en nydelig kopp kaffe, før jeg inntar sengeposisjon. Et lite øyeblikk er jeg redd det har blitt for mye champagne, siden jeg har begynt å se stjerner, men etter å ha pusset brillene en ekstra gang, innser jeg det bare er taket i kabinen. Vakkert!



En fantastisk flytur, som jeg gjerne kunne ønske varte lenger.

 

TPE - PVG
Gårskvelden ble brukt på matmarked, hvor jeg stort sett spiste alt jeg kom over. Stjernen for kvelden må likevel sies å være biffen som ble grillet og flambert rett foran øynene mine. Fantastisk godt, og veldig interessant å ta inn alle lukter og inntrykk blant alle matbodene. Det er selvsagt umulig å bli godt kjent med et land i løpet av noen timer, men tror jeg vil driste meg til å si at vegetarbølgen ikke har gjort sin entré i Taiwan riktig enda.






Mett og fornøyd kan jeg finne sengen, og nyte den ytterst eksklusive VIP-fordelen til Expedia. To små bokser med brus i en minibar som bråker så mye at jeg bare måtte slå den av (fant jeg ut klokken 3 på natta, etter å ha feilaktig mistenkt air conditionen.)


Uansett. Med kveldsmaten ferskt i minnet, settes kursen tilbake til TPE for en ny flyvning med min utkårede. På grunn av manglende frokost (beklager @Kristian), er det om å gjøre og finne en lounge eller 2, helst så raskt som overhode mulig.

Lounger er det heldigvis flere av, så det blir forrett hos SQ, før hovedrett og dessert nytes i de 2 stuene til min utkårede.




Så er det endelig på tide med boarding. Kan EVA levere igjen, eller må jeg søke om skilsmisse allerede? Vel, ingen fare barn, mamma og pappa er fortsatt veldig glade i hverandre, om ikke mer.



Boarding er like eksemplarisk som sist, både hva gjelder hilsninger og service, og kabinen er fortsatt like ren og pen. Champagneglasset blir aldri tomt, og crew er rett og slett sinnsykt hyggelige.

Med frokosten knapt fortært, bestemmer jeg meg for å droppe forretten, og heller sette fullt fokus på biffen. Som smaker utrolig bra. Sammen med fersk frukt, myke poteter, sprø asparges og en nydelig saus, blir det igjen full pott til EVA.


SAS Plus LPA can you hear me…?

 

No ser det ut til at du har matvett

 

EVA ser berre betre og betre ut. Gledar meg til ca 16t ombord hjå dei på nyttårsaftan.

 

Jeg fikk 15 min gratis massasje da jeg var innom Turkish sin lounge for et par uker siden. La du merke til om de hadde det ennå?

 

Jeg var ganske kort innom, men mulig jeg gikk glipp av noe her.

 

There’s something fishy in the republic of China.

Vi er smått forsinket inn fra Taipei, og crew aner allerede potensielle utfordringer for mine opprinnelige 2 timer transfer på PVG.

«Tss, Ive been here before. Flew Lufthansa First Class. A380. It was really nice. No worries, I’m OK.»

Ikke at den velvillige First Class assistenten gjorde nevneverdig nytte for seg den gang, men det gikk nå engang bra. Jeg hadde vel også 7-8 timer transfer om jeg ikke husker feil.

Evig optimist.

Optimismen stråler fortsatt, før jeg ankommer immigration rad 1, og ikke kommer stort lenger. Lang og rådvill kø. Ingen vet verken hvilket skjema de skal bruke, eller hvor de skal få tak i skrivesaker til å fylle ut (forhåpentligvis) riktig skjema.

3 små kinesere på høybroplass, dette går i dass.

Sammen med en frittalende amerikaner, som de jo så ofte er, benytter jeg muligheten til å fremstille et felles forslag om at de kanskje kan åpne en sluse til. De teller tross alt 3, hvorav 1 av de jobber, mens de 2 andre går rundt og gjør tilsynelatende ingenting. Vi skulle nemlig veldig gjerne komt oss med et fly både til MNL og NRT. Henholdsvis mange, og 1 time senere.

Jeg begynner å skjønne hvorfor den muren ble bygd, men lar videre murdiskusjoner med nevnte amerikaner bli for denne gang.

Etter mye om og men får jeg tilgang til å forsere den kinesiske mur. Så lenge jeg ikke har alt for mye som skal misbrukes på de 60 minuttene jeg har tilgode i republikken.

Min potensielle misbruksbagasje må selvsagt scannes.

Mer kø, og nå er jeg lei.

Klokke og finger gir meg en gylden mulighet til å «fasttracke» i en ellers treig kø. Jeg har faktisk et fly jeg må rekke, og kommer i likhet med Jagland ikke til å be om unnskyldning for noe som helst.

Det blir ikke stort bedre med verken sikkerhet- eller passkontroll.

Makan til udugelig transfer skal man lete lenge etter, men jeg rekker heldigvis flyet.

Ta meg bort herfra ANA. Helst litt brennkvikt.