To USA-turer på to helger

Sakkosekk! De boarder på 11 minutter….

Ekstremt lite folk om bord med andre ord.

 

SAS må vel etterhvert merke at interessen for å dra til USA er avtagende.

 

Det skal sies at på denne strekningen er det lavt belegg på denne tiden av året. Jeg har flydd KLM i samme tidsrom og det var knapt folk om bord.

 

Jeg vet jo at verden forandrer seg og at SAS har skiftet allianse, men da jeg frekventerte ORD på begynnelsen av 2000 tallet hadde SAS minst to daglige flygninger til/fra ORD og det var for det meste fulle flygninger. Mine flygninger var oftest i perioden oktober til mars.

 

Det hadde de jo frem til 2023 eller noe, og jeg fløy mye i 2018 og 2019. Da var det relativt stille på vinterstid, rimelig å oppgradere og ofte rimelige billetter å få tak i. Nå flyr de jo ikke hver dag og kun fra CPH.

Flighten i går er nok den tommeste med unntak av en med KLM i midten av februar 2019.

 

Dagen i går ble en del lenger enn planlagt og jeg er sjeleglad for at jeg endret overnattingsplanene i siste liten! Boardingen på Sk943 var en av de mest rotete jeg har vært med på hos SAS. Mange beskjeder, mange som ble flyttet på (spredd ut over økonomi blant annet). Jeg hørte om oppgradering ved gate også for å sjekke om det var mye ledig enda. Det var det, men de skulle fortsatt ha vanvittige 10.500 NOK for å oppgradere for cash til Business for Premium. Det er hinsides dyrt med tanke på så mange ledige seter.

Siden jeg er mer enn komfortabel med Premium så var det et enkelt valg.



Flighten var cirka tre timer forsinket grunnet flybytte av tekniske årsaker. Fra A350 til A330. Det er ifølge appen fjerde gangen jeg flyr med LN-RKS, og alle reisene er til/fra ORD, men ene er fra ARN. For meg var det knyttet en del spenning til hvor stor forsinkelsen ville bli, og de gjorde absolutt alt for å komme så tidlig av gårde som mulig, men ting tok tid.

Først var det satt 17.30, så satte de 17.10 som betydde at flyet skulle snu på 1.40 minutter etter å ha ankommet fra LAX. SIden det var lite folk om bord så gikk boardingen på rekordtid: 11 minutter! Folk i business måtte nok sluke pre departure drinken.

Etter SAS sine beregninger skulle vi lande rundt 19.30 og rutetid var 16.45. Close race altså.

Som sagt så synes jeg Premium er et godt produkt med tanke på hva du får, til hvilken pris og ikke minst poengopptjening. Jeg snakker om vanlige billetter nå, ikke bonus. Setene er mer komfortable enn økonomi, bedre benplass som er merkbart, kan legge dem litt mer bakover, litt større skjerm og litt bedre servering.



Det begynner jo med cashewnøtter og spørsmål om hva du vil ha å drikke nå, til måltidet og til kaffen. Nå ble jeg riktignok spurt om drikke flere ganger, men det er litt småkjipt at du skal laste opp med drikke én gang. Så god plass er det ikke. Men mine to Cola Zero fikk da plass.

Maten er grei, eller grei pluss. Valget sto mellom kylling og vegetarlasagne og jeg gikk for kyllingen. LItt smakløst, men for all del: Dette var mer enn godkjent. Forretten var litt ubestemmelig, men en eller annen fiskegreie? Smakte ok.

Desserten var litt skuffende. Så veldig god ut, men ble feil balanse mellom søtt og syrlig og litt mektig. Den klarte jeg faktisk ikke å spise opp en gang.



IFE er som det alltid har vært: Litt for dårlig utvalg av filmer, og jeg som nå flyr to ganger på så kort tid får ikke noen endring heller. Endte opp med å se to filmer, begge ganske mørke komedier/action. Testet wifi som fungerte etter en god stund, og mens vi var ute av satelittskyggene så var det akseptabel hastighet. Ikke noe å rope hurra for, men jeg fikk da sjekket inn på leiebil, laget klart MPC-form, spilt litt og holdt kontakten med omverdenen.



Veldig fine flyforhold med unntav av rundt ti minutter relativt tidlig. Jeg så hele tiden på klokken og vurderte ankomsttiden og skjønte at det kom til å stå om rundt ti minutter.



Andre måltiden er normalt ganske svakt hos SAS, min mening, men litt bedre i dag. En vanlig salat, spekeskinke og en litt mer smakfull dessert. Ikke verst!



Vi begynte å nærme oss ORD og fortsatt viste det ankomst mellom 19.25 og 19.42 - med andre ord var dette helt åpent og opp til hvor mye trafikk det var inn til ORD. Det viste seg at der gled SK943 fint inn i køen og vi landet rundt 19.30. Forrige uke ville de greid det kanskje akkurat, men det var køer på bakken på O´Hare så vi sto ikke parkert ved gaten før 19.57. 12 minutter over tre timer med andre ord.



Sitter som regel så langt fremme i Premium som mulig utenom den første raden, sånn at jeg kommer tidlig ut av flyet. Jeg var blant de helt fremste da vi kom bort til immigration. Dette er besøk nummer 31 eller 32, så det går litt på automatikk. Siden vi ankom senere på kvelden var det også langt mindre kø, eller det var ingen kø. Jeg gikk rett gjennom, og agenten kunne satt ny rekord, men siden han holdt på å styre med noe innlogging tok det noen sekunder. Han var ikke så interessert i så mange spørsmål og det var rett gjennom.



Bagasjen kom også veldig, veldig raskt og jeg sto med toget til bilutleien 15 minutter etter at døren ble åpnet! Det er nok en rekord og hva bagasjehåndtering angår så har OSL noe å lære.

 

Jeg har sviktet Avis denne gangen, mest grunnet pris. 50% dyrere enn Sixt var ikke aktuelt. Alt var sendt inn på forhånd av førerkort, selfie og betalingsinformasjon. Det sto at jeg kunne velge bil under innsjekk, men jeg fikk kun tilbud om en oppgradering, som jeg takket nei til. Litt lenger å gå enn til Avis, men ikke langt. Gikk til en liten kiosk der du viste en QR-kode, betalingskort og førerkort og fikk bil.

Her kunne jeg velge mellom en Toyota Highlander og Hyundai Santa Fe. Gikk for førstnevnte. Fikk beskjed om feil oppstillingsplass, så det skapte litt forvirring, men kom meg i bilen og ut på veien. Så startet Google Maps å skape seg....

 

Jeg tar feil av den første avkjørselen. Hver. Forbanna. Gang.

Eller 75% av tilfellene. Det er så irriterende. Ikke at jeg taper så mye på det, men jeg må kjøre litt ekstra og ta en u-sving for å komme riktig. Og jeg vet det så godt, men Google Maps har en tendens til å vise feil ved avkjørsler i Chicago-området.

I går kveld var det så krise at jeg trodde Google hadde fåt aids.

Første avkjørsel ble feil, men så kom jeg meg på I294 som jeg skal på. Så vet jeg utmerket godt etter ørten ganger at jeg skal på I55 før jeg skal inn på I80 de siste knappe 20 minuttene. Faktisk kunne jeg på dagtid og med litt konsentrasjon, klart dette uten GPS.

Men i går køddet GPSen det til så sinnsykt.

Ved avkjørselen til I55 viste Google Maps at jeg kunne ligge i hvilken som helst fil. Men da jeg kom nær nok, så endret den og jeg skulle ha ligget ytterst til høyre. Dermed gikk jeg glipp av den. I tillegg kom det en bil jeg holdt på å kjøre i, så jeg kunne ikke skifte felt så sent.

Dermed måtte jeg fortsette på I294 sørøst, og måtte følge denne til neste avkjørsel. Der kom jeg meg av, og kom meg tilbake i motsatt retning. Så ville den ha meg av der med en gang. Problemet var at Google Maps viste at jeg skulle ta av, men det var to avkjørsler og jeg kom for kjapt av. Dermed kom jeg inn på I55 men i feil retning!

Av den, gjennom et mørkt industriområde og rundt og tilbake, og så inn på I55 i riktig retning.

Det skulle ta 58 minutter å kjøre i går, det ble litt lenger...

 

Kompenseres vel til dels av økende trafikk andre veien. Men Chicago har jo alltid vært triste greier med tanke på belegg på vinteren. Er jo ikke uten grunn man stort sett ender opp med Chicago når SAS dumper bonusbilletter i julekalenderen for avreise i Q1.

 

Ser kjent ut, samme som ble servert til MIA forrige lørdag

 

Forsinket til overnatting, og en liten usunn matbit på veien. Én natt på Days Inn i Morris, som jeg bodde på forrige helg.

Valget var på pris, men denne gang fikk jeg rom i første etasje og det er langt dårligere enn lenger oppe. Mye trafikk i gangene, mer slitte rom, mørkere og mer lytt.



Fikk et connecting rom, noe jeg hadde her første gang i 2015. Da hørte jeg ALT de på naborommet snakket om, og la oss si det sånn: Det var to damer som møttes for å ha seg, og de var så høylytte at jeg måtte på med støydempende hodetelefoner.

Denne gangen var det et par med hunder, og hundene startet å knurre og bjeffe i 05-tiden…

Skal tilbake på hotellet lørdag kveld, spent på hvilket rom jeg får da…

 

Fredagen blir den travleste dagen. Kjøring fra Morris i Illinois, til Marseilles, Norway, tilbake til Marseilles og så først til Stoughton. Siste del tar litt over to timer.



Bilen ble lastet opp med fotografier, kataloger og staffelier.

Grunnen til mye frem og tilbake er at jeg fikk en sjekk forrige helg som en venn i USA har prøvd å løse ut hele uken, men selv med fullmakt har de nektet.

Da jeg troppet opp personlig med passet fikk jeg de 30 dollarene i hånden, noe motvillig fra bankens side.



Turen opp til Stoughton i Wisconsin foregår på interstate stort sett hele tiden og det er store farmer og ellers lite å se. Har kjørt her før, som ble omtalt i dette reisebrevet.

 

Første stopp: Livsreise.



Livsreise er et norsk kultursenter og museum som har fokus på de norske immigrantenes reise og kultur i Wisconsin. Jeg ante ikke hvor mange som ville komme for å høre på meg, men fikk installert noen av fotografiene og testet projektor og lyd før det ble en liten matbit.





Min medreisende på bilturen, Dave, foreslo Koffee Kup - så da ble det en tur der. Det var knapt et bord ledig da vi kom, så tydeligvis veldig populært. Jeg hadde en BLT-sandwich og hashbrowns, Dave en Rueben med pommes frites. Med en cola zero og tips kom lunsjen på $30.





Var tilbake til lokalet hos Livsreise to minutter før foredraget skulle starte og da var de kommet 56 publikummere! I tillegg kom det litt flere, så det ble over 60 tilhørere midt på en fredag i Midtvesten. En suksess med andre ord.



Siden vi hadde nærmere 2,5 timer til i bil før fredagens endelige bestemmelsessted, så var det rett ut på veien igjen. Synd jeg hadde dårlig tid, for det var en del jeg kunne tenkt meg å sjekke litt mer ut. Blant annet et skisted rett ved interstaten.



Ingenting snø utenom i løypene. Naturen endrer seg også nordover i Wisconsin og det ble mer bakker og mer som minnet om Norge.

 

Westby er et lite sted, med drøye 2000 innbyggere som ligger cirka to timer vest for Madison og ikke langt fra Mississippi-elven som også er delstatsgrense mellom Wisconsin og Minnesota. Selv om Westby-området ikke er veldig langt nord fra Madison, så skiller både landskapet og temperaturen seg ut. Her lå det snø på jordene og landskapet minnet mye om steder som feks Telemark.



Bodde privat denne natten hos David og Ruth Amundson som driver et historieprosjekt de har kalt «History Alive Project». I motsetning til vanlige historielag så driver de nesten utelukkende med undervisning på skolene i området, samt har foredrag.



De bor litt utenfor byen langs veien med det klingende navnet Steenslien Lane. Her er det landlig med hjort og rådyr som kommer forbi, samt noen fastboende ekorn i hagen.



Fantastisk vertskap og de har hatt mange nordmenn på besøk opp gjennom årene.

 

Målet med turen til Westby var foredrag og miniutstilling for denne historiske organisasjonen de driver på lørdag. Etter frokost fikk vi en rundtur i området, både inne i byen, men også til skihoppanlegget til Snowflake Ski Club, Norskedalen og et slags museum der, Coon Valley og i dette området er det visstnok svært godt ørretfiske. I 2018 år siden ble Coon Valley oversvømt i en flom, som skal ha vært en hundreårsflom. Mange fikk også hjemmene sine ødelagt sommeren etter da det kom en mindre flom.



Midt i Westby har Dave og Ruth laget et hus de kaller «History Hus» som kan minne om et lite museum. Huset er fullt av all slags artefakter som både er norske og eller kan relateres til Norge. Men først og fremst er det en dokumentasjon hvordan de norske emigrantene satte sitt preg på området. Flertallet kom fra Gudbrandsdalen, og mange dyrket tobakk i mange år før det ble melkekyr.



Etter den perioden gikk mange over til hvete. Som i Norge blir farmene større og større for å kunne ha en viss grad av lønnsomhet.

Huset inneholdt alt fra troll og nisser, til bunader, tusenvis av fotografier, plakater, dokumenter og bøker.



Rett over veien er det et stabbur og et «konkurrerende» historielag. Mye av virksomheten som er knyttet til norske emigranter, foregår i tilknytning til kirkene her i USA og spesielt lutherske kirker.



Snowflake Ski Club har et renn i starten av feburar hvert år, og her deltar også nordmenn. De har flere hoppbakker, den største har K-punkt på 106m - og bakkerekorden er 130m satt av Fredrik Bjerkeengen i 2008.



Vi hadde ikke tid til å stoppe i Norskedalen, men det minner litt om Vesterheim i Decorah med en del bygninger de har flyttet hit som gjenspeiler hvordan emigrantene bodde og levde.

 

Typisk landskap rundt Westby:

 

Det begynte å snø litt utpå dagen, noe som også var meldt, noe som var dårlig nytt for min del og foredraget. Vi fryktet at folk ikke ville komme. Og siden det stort sett er eldre som kommer på sånne historiske arrangementer, så er sjansen stor for at de dropper bilturen hvis det er snø eller mørkt.





Heldigvis var det nærmere 40 som kom denne ettermiddagen som var svært positivt både med tanke på størrelsen på organisasjonen og ikke minst været. Her snakker faktisk noen etterkommere av nordmenn tilnærmet flytende norsk. En eldre kar som var tredje generasjon innvandrer var ikke vanskelig å høre at de kom fra Gudbrandsdalen.



En kvinne var andre generasjon innvandrer og i nyere tid, men hun snakket kav Bodø-dialekt.

Også her kom folk kjørende langveisfra, og med tanke på været var det imponerende at noen kjørte helt fra Eau Claire som er nesten to timer unna.



Etter foredraget var det å pakke ned bilder og staffelier, fylle tanken og komme seg avgårde sørover. Rundt 4,5t i bil ventet og vi var allerede litt etter skjema og det ville bli en lang dag.

 

Litt snø var det kommet, selv om det ikke var mengder.

På vei ut fikk jeg tatt et bilde av Borgens Café i byen.

 

Bensinprisene er litt interessant i USA. De svinger voldsomt, på kort tid. Da vi kjørte på formiddagen var det $2.38 per gallon på ene bensinstasjonen, mens da vi skulle kjøre var det $2.69 overalt. Ifølge min passasjer var det billigere bensin i Wisconsin siden guvernøren i Illinois var så opptatt av skatter og at det ville medføre 50 cent besparelse på å fylle i Wisconsin. Det var feil, det var faktisk rimeligere å fylle i Illinois.



Jeg merket ikke noe til kjøreforholdene og det var bare veier, men våt veibane hele tiden. Vi kjørte samme vei tilbake (I90) og det var mange ulykker langs veien, så tidvis var det nok glatt. Jeg mistenker at noen har kjørt litt for fort og litt for brå svinger som har gjort at de har mistet kontrollen, for jeg opplevde det kun som litt glatt ved en avkjørsel der det lå litt slaps i veien.

 

Drøyt halvveis stoppet vi for en matbit utenfor Madison, ti timer etter forrige måltid. Rodeside Grill i Rostad Drive utenfor Madison ble valgt ut, veldig tilfeldig.



Valget mellom McDonalds og denne var enkelt, selv om jeg fikk for en burger så var den mange ganger bedre enn McD.





Her var det fortsatt en del snø og fem centimeter nysnø, men da vi kom inn i Illinois ble det straks mindre snø og helt bart langs veiene.

Vi fikk lastet ut fotografiene nærmere halv ti om kvelden, og jeg fikk avlevert passasjeren min før jeg satte kursen mot Morris og Days Inn nok en gang.