Denne siden kan inneholde links til partnere som støtter oss hvis du handler fra dem.

Når vi skriver om flyturer på InsideFlyer skal det helst være store fly, lange flyturer, og business eller first class med luksus, Champagne, kaviar og alt annet som følger med. Flyturen vi skriver om her avviker på alle områder. Mest av alt fordi jeg skal være med flyet opp, for anledningen en Pilatus PC-6 Porter, men ikke være med flyet ned når det lander.

Jeg hadde sovet forbausende godt natten i forveien, men det er ikke helt fritt for nerver når vi på denne solfylte julidagen nærmer oss Oppdal Flyplass, Fagerhaug. Flyplassen er av det enkle slaget og brukes ikke til vanlig rutetrafikk, men brukes flittig til aktiviteter som seilflyging, fallskjermhopping og private flygninger.

Både jeg og min bedre halvdel skal hoppe i dag, men mens jeg skal gjøre mitt første hopp er hun med sine fire hopp nærmest for veteran å regne sammenlignet med meg.

På flyplassen

Skydive Oppdal bruker til vanlig en Cessna 206, men har for anledningen leid inn en Pilatus PC-6 Porter med registreringsnummer «I-CAKE», som har litt større kapasitet enn Cessna-flyet.

Utenfor den hangaren får jeg også møte tandeminstruktøren jeg skal fly med og vi går gjennom sjekklisten for hoppet. Nervene som frem til nå ikke har plaget meg nevneverdig begynner nå for alvor å melde seg. Det er en del folk her i forbindelse med fallskjermklubbens «Sommerboogie», en årlig begivenhet som tilsynelatende handler om å hoppe ut av fly så mange ganger som mulig i løpet av to uker. Det har visst vært fest her kvelden i forveien og en del virker fortsatt litt slitne. Jeg later som jeg ikke hører tandeminstruktørens fleipete kommentar om hvor fyllesjuk han er.

Jeg ikler meg en ganske usexy kjeledress før instruktøren hjelper meg på med seletøyet. Jeg får også en lue med beskyttelsesbriller jeg skal ha på meg under hoppet. Det er klart for ombordstigning og jeg kjenner at pulsen øker ytterligere noen prosent.

Boarding

Vi er totalt åtte «passasjerer» som skal være med på den 16 minutter lange flygningen. Det vil si, flygningen kommer til å være noen minutter lenger, men da kun med piloten om bord. Undertegnede, instruktøren og fotografen får æren av å gå om bord først.

Med åtte passasjerer presset sammen i kabinen blir det ganske intimt, for å si det mildt. Sittekomforten om bord kan faktisk få Ryanair til å fremstå som et luksusprodukt.

Lukten av fuel og lyden av turboprop-motor gjør at jeg greier å senke skuldrene litt mens vi takser ut mot rullebanen. På grunn av varmen takser vi med åpen dør for å slippe inn luft i den varme og tettpakkede kabinen.

Flyturen

Porteren trenger ikke mer enn 200 meter med rullebane for å komme seg i lufta og før jeg vet ordet av det er vi på tur opp. Utsikten er det ingenting å si på. Det er fine flyforhold og lite turbulens, og selve flyturen er egentlig ganske begivenhetsløs.

Jeg prøver å konsentrere meg om å puste rolig og nyte utsikten, og jeg kjenner at jeg på ingen måte har noen hast med å nå marsjhøyde. Sidemannen har imidlertid en høydemåler festet til armen som sakte men sikkert kryper mot 12 000 fot, som er høyden vi skal nå før vi hopper. Jeg registrerer at pulsen min øker jevnt med verdien på høydemåleren.

Etter et drøyt kvarter flater flyet ut, turtallet på motoren senkes og døra på flyet går opp. Nå er det ingen vei tilbake. En etter en stiller medpassasjerene seg i døråpningen og hopper ut av flyet som om det skulle være den mest naturlige ting i verden. – Kan de gjøre det så kan jeg gjøre det, sier jeg til meg selv uten at jeg helt klarer å overbevise meg selv om at dette er en god idé.

Hoppet

Til slutt er det bare meg og instruktøren igjen i flyet. Instruktøren strammer seletøyet litt ekstra, vi aker oss mot døra og plutselig sitter vi døråpningen. Jeg ser ned, men finner raskt ut at jeg heller skal bruke noen sekunder på å studere vingen over meg. Det er heldigvis instruktøren som skal sørge for å få oss ut, ellers hadde vi nok kanskje bare blitt sittende i døråpningen. Herfra skal jeg heldigvis ikke gjøre noe annet å lene hodet tilbake og trekke bena opp, og før jeg vet ordet av det er vi i fritt fall.

Kroppen bruker noen ubehagelige sekunder på å venne seg til fritt fall, men så snart magen har tilpasset seg er det en fantastisk følelse å fly rett mot bakken i over 200 kilometer i timen. Været er fantastisk og jeg konsentrerer meg om å løfte blikket mot horisonten, og nyte opplevelsen og naturen. Fotografen flyr plutselig rett foran oss og jeg gjør mitt beste for å smile og ta meg godt ut for kamera.

Alt for fort er de 30 sekundene med fritt fall over. Fallskjermen løses ut og kroppen bruker noen nye ubehagelige sekunder på å tilpasse seg den raske oppbremsingen. Først nå rekker jeg å tenke over avstanden mellom meg bakken under meg. Jeg får ta kontroll over skjermen og instruktøren «hjelper» meg med noen lett akrobatiske manøvrer i lufta. Jeg kjenner imidlertid på meg at jeg kanskje har fått spenning nok og flyr nokså pent og konservativt fram til jeg gir fra meg kontrollen over fallskjermen til instruktøren igjen før landing.

Bakken nærmer seg i et behagelig tempo og etter en myk og fin landing har jeg endelig beina på bakken igjen.

Konklusjon

Dette er en opplevelse som er vanskelig å oppsummere. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på at dette er noe jeg ville gjort igjen, men jeg er absolutt glad for å ha gjort det. Ønsket om å utfordre egen komfortsone ble definitivt oppfylt.

Det er vanskelig å vurdere denne flygningen etter de samme kriteriene som vi vanligvis vurderer flyreiser etter. Ingen lounge, ingen Champagne og elendig sittekomfort til tross, dette er en av de beste flyturene jeg har hatt i mitt liv. Både om bord i Porteren, i fritt fall og hengende i fallskjermen. Det er ikke sikkert dette passer for alle, men jeg kan av hele mitt hjerte anbefale et tandemhopp med Skydive Oppdal.