Denne siden kan inneholde links til partnere som støtter oss hvis du handler fra dem.

Tiden var igjen kommet for et besøk til mitt firmas hovedkontor, så ettersom min vanlige reisevei denne dagen ikke var tilgjengelig, følte bookingfingeren seg litt eventyrlysten. Jeg endte til slutt med et itinary som besto av 2x USAirways, 1x Swiss, 2x SAS og 1x Widerøe.  USAirways er det vanlige kjedelige takeoff => drinketralle => søppelinnsamling => landing, så jeg skal forbigå dette i stillhet.  De to A320’ene var imidlertid rene og velholdt og turen(e) Atlanta-Charlotte-Kennedy var begivenhetsløse med unntak av den tre år gamle hyperaktive indiske gutten på setet ved siden av meg på siste leg.  Det var like før pappa fikk en sko i hodet.  Reddet av BOSE.

Siden jeg byttet fra Terminal 8 til Terminal 4, måtte jeg ut og kjøre Airtrain. Det er store avstander å dekke på JFK, så jeg var glad jeg hadde god tid og slapp å stresse.  Ikke noen vanskelig transfer, men ting tar tid.  Ikke sjangs på short connection hvis du skal via JFK. Det er ikke rette flyplassen for sånt.Hadde boardingkortet på app, men måtte likevel innimellom innsjekk for å få registrert bagasjen, noe USAirways ikke kunne gjøre. Inge kø på business, men de hadde akkurat gjort seg ferdig med en stor gruppe. som etter bagasjetaggene å dømme, skulle til Athen. Og alle hadde ski.  OK, kanskje de kom fra Vail….  Jeg skulle imidlertid til Oslo, og da bagasjen forskriftsmessig var blitt registrert, satte jeg ut for å finne sikkerhetskontrollen.  Der ventet det en STOR menneskemasse, som alle ville samme vei som meg – gjennom.  Jeg kikket lengselsfullt mot TSA Pre-linjen hvor det knapt var folk, men siden Swiss ikke er med i det programmet, måtte jeg nøye meg med Fast Track, som heller ikke så så verst ut. Det stemte forsåvidt greit, men siden vi delte sluse med en uendelig lang økonomi-kø, tok det likevel sin tid å komme igjennom.

Boarding begynte ca 45 minutter før avgang og jeg fant lett veien til 9D, som skulle være mitt hjem de neste timene. Ingen sving til venstre ettersom kjerra var utstyrt med First Class, så hele turistkabinen måtte defilere igjennom Business-kabinen på vei bakover. Dette gjorde at det tok litt tid før Fräulein Edelweiss dukket opp med boblevannet.  Swiss’ Business class-kabin er lys og fin og treverket i panelet mellom setene gjør at det nesten ser hjemmekoselig ut.

Vi stengte dørene 7-8 minutter før avgangstid og pushet kort tid etter.  Captain Speaking kom på og informerte at flytiden over til Zurich kun var 6 1/2 time.  Dette gjorde at det ville bli dårlig med nattesøvn hvis jeg fulgte serviceopplegget, men jeg lot det stå til og valgte meg en GT så fort trallen viste seg etter takeoff.

Fikk så anledning til å studere menyen i fred og ro ….

Valgte meg kjøttbiten, som var fin og lyserød inni og smakte helt fortreffelig.  Til maten valgte jeg øl fra et lokalt sveitsisk brygg som smakte helt utmerket.

Deretter dessert, sjokolade og kaffe/konjakk.

Deretter kunne man flate ut i de 100% flate setene. Slumret inn et par timer og kunne godt ha klart et par timer ekstra flytid, men våknet opp da en ikke alfor imponerende frokost ble servert sånn ca over Paris.

Swiss breakfast

 Vi ankom Zurich nesten en time før rutetid og det var nesten synd å måtte forlate maskinen så tidlig.  Swiss C-klasseprodukt er strålende bra og crewet, innleid fra Edelweiss, gjorde en knalljobb.  Edelweiss’ kabincrew jobber en av de tre daglige avgangene fra JFK og de er entusiastiske og veldig hyggelige.

Som en kort oppsummering kan jeg si at Swiss leverer.  Produktet er godt i ale ledd – som et velsmurt sveitisisk urverk. tar gjerne en tur til, og da kanskje en litt lengre en,

Etter noen timer i Zurich, ble det SAS til Oslo.  Hadde en treseter for meg selv og husker såvidt at jeg tømte en GT. Deretter sov jeg resten av veien …